Teatersjef Erik Ulfsby: – Vi prøver å tilby «big talk», ikke «small talk»

­– Vi løfter frem religion og filosofi. Vi prøver å tilby «big talk», ikke «small talk», sier teatersjefen som regnes om en av de mest sentrale personene innen norsk teater.

Erik Ulfsby har stor tro på teatret i fremtiden. Det er kinoen, og ikke teatret, som blir offer for vår tids teknologisering. Teatret, mener han, tilbyr en motvekt som vi trenger i dagens samfunn, et sted hvor vi sitter rolig og konsentrerer oss. Det langsomme teatret, som han kaller det, gir oss mulighet til å slippe unna alle dagliglivets små avbrytelser og overfladiske aktualitetsjag.

En av de siste oppsetningene på hans eget teater er sceneversjonen av «Kristin Lavransdatter». Den tar åtte-ni timer, og det er langt fra første gang teatret krever tålmodighet og konsentrasjon av sitt publikum.

Speil

– Religion ser ut til å gå som en rød tråd gjennom repertoaret på Det norske Teatret, fra megasuksessen «Abrahams barn», via «Gudspartikkelen» og «Book of Mormons», til nå sist «Kristin Lavransdatter», hvor regissør Kjersti Horn fullt ut har beholdt religiøsiteten i Undsets roman. Er du religiøs selv?

– Ikke i den forstand at jeg bekjenner meg til noen religion, men jeg er jo interessert i religionens plass i samfunnet og hva den gjør med oss, sier Ulfsby.

– Kristendommen har formet samfunnet vi lever i stor grad, og alle mennesker vil jo, uansett skepsis, på et eller annet tidspunkt tenke over de store spørsmålene. Som Regina Spektor sang: «No one laughs at God in a hospital, no one´s laughing at God in a war».

Han legger til:

– Teatret kan fungere som speil for så mye, forholdet mellom foreldre og barn for eksempel.

– Skal det også, som Georg Brandes sa i det, sette problemer under debatt?

– Ja, det må det jo helt klart. Men jeg er ikke så opptatt av det dagsaktuelle. Vi skal ikke løpe etter lærerstreiken. Der kommer vi alltid på etterskudd i forhold til massemedia.

De nye norske

Teatersjef Erik Ulfsby er rolig og avslappet, han svarer presist og velformulert på spørsmålene, men ikke så perfekt at det virker utstudert.

Vi sitter på teatersjefkontoret i øverste etasje i Kristian IVs gate. Mot gaten virker teaterbygningen litt sammenpresset, men fra det luftige og romslige kontoret er det er overraskende god utsikt mot byen som teatersjefen ønsker å speile – byen hvor omtrent en tredjedel av de unge kommer fra flerkulturelle familier.

For «det nye norske» har i tillegg til det religiøse løpt som en tydelig tråd i løpet av de tre åremålsperiodene hvor Ulfsby har styrt landets kanskje mest innflytelsesrike institusjonsteater. Det betyr i klartekst minoritetsbefolkningen.   

I 2012 startet han bachelorstudiet Det multinorske, for å utdanne skuespillere med bakgrunn fra utenfor Europa. Flere av dem som ble utdannet der, har fått store roller på Det norske – blant dem Sara Khorami, som spiller Kristin Lavransdatter i høstens prestisjeoppsetning.

– Det multinorske prosjektet er nå avsluttet?

– Ja, men vi har sammen med Riksteatret og tegnpråkteatret Teater Manu søkt departementet om et par millioner i støtte til et nytt prosjekt, hvor vi skal utdanne regissører og scenografer. Om vi får det? Vi får se når statsbudsjettet legges frem.

– Dere har i tillegg sammen med Samlaget utlyst konkurranse for flerkulturelle stemmer til forfatterskole. Hvor langt er dette kommet?

– Vinneren, Marta Tveit, er oppvokst i Øst-Afrika, Pakistan og på Grefsen. Karoline Mirkovic vant dessuten nylig en skrivekonkurranse der formålet var å finne en stemme fra Groruddalen, og gjennom dette løfte fram flere historier og stemmer fra bydelene Alna, Grorud, Stovner og Bjerke. Hun skriver om familie, avstand, og den viktige dansen. Og om språket, og om krig, sier Ulfsby.

Idealisme og realisme

– Hvorfor er du så opptatt av det multikulturelle?

– Det hadde vært lett å svare med at det er bare idealisme. Men det er også realisme i det, begynner teatersjefen.

– Når en stor andel av befolkningen har en annen bakgrunn, må teatret også handle om dem. Handler det aldri om dem, kommer de selvsagt ikke. Hvis en stadig større del av befolkningen ikke går på teater, får vi mindre penger å lage teater for. Det må vi unngå. Vi trenger mer teater, for flere.

– I 2008 regisserte du Jungelboka av Rudyard Kipling som teateroppsetning. Kipling var utvilsomt imperialist, og han er «kansellert» av noen amerikanske teatre og britiske kunstnermiljøer. Vil den kunne bli oppført i dag, eller er den blitt for rasestereotypisk?

– Den vil kunne bli oppført i dag, men tilpasset vår tid. Alle tider har sine forestillinger, og vår tids sannheter vil neppe heller overleve et tenkt møte med fremtiden.

Kjempestor legoby

Selv er han ikke fra noe minoritetsmiljø – skjønt kanskje litt. Moren hans kommer fra Nederland, og han snakket nederlandsk hjemme som barn – inntil han hadde med seg skolekamerater hjem og «syntes det var flaut».

Ellers synes ikke Ulfsby så mye er flaut, så vidt jeg kan oppdage. Han presenterer seg i hvert fall som den perfekte barne-nerd, og forteller villig vekk om legobyen han bygget som barn – fra han var fire til han var fjorten.

– Hvor stor ble legobyen til slutt?

– Den kunne vel fylt hele rommet her, men det var jo en seng der også, sier han og gestikulerer i en sirkel. Han anslår kontoret sitt til å være cirka tjue kvadratmeter.

– Er det sant at moren din skrev en lærebok på samisk?

– Hun skrev den første ABC-en beregnet på samiske barn, sier Ulfsby og forklarer at moren hans var lærer i Karasjok. Hun hadde allerede arbeidet med et undervisningsopplegg for barn med nederlandsk minoritetsbakgrunn, frisisk, og ble så spurt av departementet om hun kunne gjøre noe tilsvarende for samiske barn i Norge

– Jeg var i Kautokeino i forrige uke og møtte blant annet lederen i det nyopprettede samiske språkrådet, og da jeg fortalte dette, var det stor stas, sier han og viser frem et foto av en staut samisk kar som holder frem en eldre samisk ABC.

I operaen fra han var fire

Så han hadde en mor med ben i nesen, tydeligvis. Og faren satt heller ikke stille i sofakroken. Han var ingeniør og leder i Statkraft og «jobbet med store vannkraftutbygginger over hele verden».

– Faren min er uredd og tenker store tanker og store prosjekter. Han er langt opp i åttiårene nå, men må fortsatt alltid ha et prosjekt. Ellers blir han stresset. Det kjenner jeg meg igjen i, jeg må også ha et prosjekt, sier sønnen.

– Du gikk i operaen og på teater fra du var bare fire-fem år gammel, har du røpet tidligere?

– Jeg hadde en slektning som var operasanger, Ingeborg Marie Brekke. Hun var min fars tremenning, en slags tante. Vi fikk ofte billetter. Da jeg var barn, var det jo også skoleteater. Den aller første teateropplevelsen var Karlson på taket med Geir Børresen, på Nationaltheatret, jeg tror det var i -73 eller -74.

– Hvordan tror du Steinerskolen påvirket din kreativitet?

– På mange måter. Vi spilte Shakespeare på engelsk, og alt var alltid live. Null teknologi. Hjemme sto TV-en i gangen. Det var en eldre sort-hvitt-modell som ikke sto på særlig ofte. Vi fikk farge-TV sent. På hytta hadde vi ikke TV.

Om barna puster

– Er du Influert av nederlandsk kultur? Både Nederland og Belgia har jo et blomstrende avant garde-teater?

– Ja, teatret der er primært det vi kaller frie grupper, ikke institusjonsteatre. De eksperimenterer nok mer. Jeg har sett endel nederlandsk teater, og tatt med meg impulser når det gjelder repertoar og strukturer, men det finnes andre i Norge som har sett mer, sier han.

– Jeg har jo vært i Nederland ofte, men mest privat, i det siste på sommerferier med barna.

Nå snakker han om de to største barna, tvillingene som han har med sin første kone, Ine Jansen. De er nå snart 20. De to minste barna hans, med nåværende ektefelle Ingrid Olava, er kun to og fire år gamle.

– Har du opplevd noe i livet som har vært helt skjellsettende, som har endret deg?

– Da vi fikk tvillingene, ble de født fryktelig tidlig, i uke 24. Den minste veide 510 gram. Det var veldig dramatisk over et halvt år. Det er man preget av, selvfølgelig. Når det er stille på barnerommet til de minste nå, går jeg inn for å høre om de puster. For jeg har jo opplevd at små barn har sluttet å puste, flere ganger.

Omsorg-far

– Er du den mest omsorgsfulle mannen norske teater? En artikkel på Det Norske Teatrets hjemmeside kaller deg for «teatersjef-far»?

– Det kan jo ikke jeg vite, men jeg forsøker etter beste evne å være så omsorgsfull jeg kan, gitt den rollen jeg har. – Jeg liker å høre på folk rundt meg, og ikke alt i repertoaret er mine ideer. Og det er bra. Jeg prøver å være inkluderende, men er også tydelig på at det er lederen som har ansvaret til slutt. Ellers blir ansvaret pulverisert.

– Mine lederstikkord er «tidlig» og «tydelig». Tydelig med hva jeg vil, og tidlig ute med for eksempel hvem som skal spille hva, slik at skuespillerne og alle andre går minst mulig i uvisshet.

– Da jeg ringte rundt til teaterfolk over hele landet for en tid siden for å sjekke hvem som har mest makt i norsk teater, svarte veldig mange at det er deg. Er du den mektigste mannen i norsk teater?

– Det tar jeg i så fall som et kompliment. Hvis Det Norske Teatret er så kraftfullt, at teatersjefen her har mye makt, så er det bra.

Repertoarteater

– Du innførte tidlig i din lederperiode repertoarteater, og har slik fått opp spilledager og antall produksjoner. Bør de andre store teatrene i Norge innføre repertoarteater?

- Ja, det mener jeg. Nationaltheatret og noen til gjør det til en viss grad.

Repertoarteater, utdyper han, innebærer at flere oppsetninger holdes i repertoaret over tid. Hvis en oppsetning ikke går så godt som håpet, kan den tas av plakaten, og teatret kan la andre forestillinger få større plass i repertoaret.

– Hos oss spilles ikke samme forestilling seks ganger i uka, men spres utover et lengre tidsrom. Det medfører at publikum får tid til å områ seg, og får til å kjøpe billett før en «smal» oppsetning blir utspilt. Kunstnerisk ambisiøse prosjekter som for eksempel Arne Lygres «Tid for glede», får dermed lenger levetid, sier han.

– Repertoarteatret gir mest kunstnerisk handlingsrom, som er enda viktigere enn det økonomiske. Og det er slik de fleste teatrene ute driver, det vil si de teatrene som vi ønsker å sammenligne oss med, fastslår Ulfsby.

–  Mener du de store teatrene i Berlin, som Schaubühne, Volksbühne, das Deutsche Theater?

– Ja, eller Dramaten i Stockholm.

Barn og unge

– Da du var helt ny her i 2009, var målet ditt å få flere ungdom, finansfolk og innvandrere inn i salen. Siden har du fortalt at teatret selger dobbelt så mange barne- og ungdomsbilletter som honnørbilletter, er dette medregnet skoleteater?

– Tidligere kom hele skoleklasser hit i store kvanta. Vi kunne ha titusenvis av skolebarn i året. Etter at det ikke lenger ble tillatt å kreve noe som helst betaling fra foreldrene, er det endret. Nå kommer de stort sett via den kulturelle skolesekken, og i mye mindre omfang. Det synes jeg er synd. Men det kommer ganske mange barn og unge for egen maskin, selv om vi skulle ha ønsket at det kom enda flere.

– Har du fått så mange minoritetstilskuere som du hadde håpet?

– Vi måler ikke publikum etter bakgrunn, men fra postnumrene når de bestiller kan vi se at cirka halvparten av publikum til vår scene i Oslo øst, Rommen scene, kommer fra området. Da må vi regne med at en god del av dem har minoritetsbakgrunn. Men vi håper alltid på flere.

Forbløffet

– Hva slags teater er du personlig mest opptatt av? Smale mini-oppsetninger som dere har en del av på teatrets Scenene 2 og 3? Eller musikaler, som Det Norske alltid har hatt mange av?

– Jeg prøver å være så bredt orientert som mulig, og blir forbløffet når folk sier bastant at «teatret skal være sånn eller sånn, eller slik eller slik». – Vi skal drive kunstnerisk vekselbruk. VI kan sette opp en revy den ene dagen, Fosse eller Ibsen den neste og et eksperimentelt prosjekt dagen etter. Alt like ambisiøst.

– Kunne man sette opp Ibsen som for 20-30-40 år siden, før det tysk-inspirerte regiteatret fikk en så stor plass i norsk scenekunst, eller er de tider forbi?

– Det kunne man. Med et forfatterskap som Ibsens er det alltid mange relevante innfallsvinkler. Ibsen-museet hadde nylig en oppsetning av et tidlig Ibsen-stykke, Santchansnatten, som ble satt opp slik det ble gjort på Ibsens tid. – Men jeg tror ikke det er mange som er interessert i å kopiere en eldre estetikk, så det er vanskelig å se for seg at dette kan bli noen dominerende trend.

Unngå kjedsomhet

Etter at Ulfsby for lengst har oppnådd «grand old man of the theatre»-status, er det nærmest pussig å tenke på at han var en smule kontroversiell da han først fikk sjefsjobben.

Men det var han. Før han ble teatersjef var han mest kjent på Det norske for oppsetninger som «Jungelboka» og «Jesus Christ Superstar»

Hvordan kunne en regissør, som var utdannet skuespiller og som aldri hadde vært teatersjef på et mindre teater, få en slik toppjobb, spurte enkelte.

– Hvorfor gikk du fra å være fra skuespiller til regissør, og fra regissør til teatersjef?

– Spranget fra skuespiller til regissør skjedde ved en tilfeldighet, selv om jeg aldri har angret eller har hatt lyst til å bli skuespiller igjen. Jeg hadde vært fire år som skuespiller på Trøndelag teater og likte meg kjempegodt der. Så var jeg i Bergen, og deretter ble jeg spurt om jeg ville komme til Molde. Jeg tenkte de kunne bli litt kjedelig på dagtid der oppe, så jeg satte som betingelse at jeg fikk regissere et stykke selv også, i tillegg til å spille. Oppgaven jeg fikk var David Mamets «Oleana» med Ane Dahl Torp og Randolf Walderhaug. Et kjempegodt skuespill med kjempegode skuespillere. Det var en takknemlig debut og det ble en suksess.

Korona-etterslep

– Du uttalte under korona-perioden at det kunne være ulovlig av Raymond Johansen å stenge teatrene, og de ble da også åpnet. Hvor mye lider dere fremdeles økonomisk etter stengningen under pandemien?

– Vi kommer til å styre mot et betydelig underskudd i år, litt på grunn av en publikumsikt gjennom året på ti til femten prosent i forhold til et normalår. Det er fortsatt mange som ikke liker å oppsøke store folkemengder.

– Men underskuddet kommer først og fremst på grunn av strømprisene. I august fikk vi en strømregning på en million kroner, som er fire til seks ganger mer enn normalt.