– Kulturlivet står bedre rustet når neste krise inntreffer

Kulturlivet er i en bedre posisjon nå enn det var i før pandemien til å takle fremtidige kriser – enten det blir nye bølger med pandemi eller noe annet, mener Rian.

– Vi står bedre rustet. Vi har innledet et trepartssamarbeid med myndighetene som vil gjøre tiltakene bedre neste gang vi havner i en krise, sier forbundslederen i fagforeningen Creo, som organiserer 10.000 kunstnere og kulturarbeidere, hvorav svært mange musikere, men også dansere, koreografer, musikkterapeuter, lærere på kulturskoler og andre.

Ikke sist i køen

– Neste gang kan å ikke kulturlivet være de første til å stenge og de siste til å åpne. Kultur en næring. Det er ikke noe «mindre viktig enn». Jeg har hatt følelsen av at politikerne så på stengning av kulturlivet som en billig måte å signalisere at de tok smittespredning på alvor, uten noen konsekvensanalyse, hverken av næringen isolert eller av ringvirkningene av nedstengning i samfunnet, sier Rian.

Rian synes koronakrisen har vist at myndighetene har hatt liten greie på kunstnernes økonomi – særlig frilansere og selvstendig næringsdrivende, som utgjør flertallet av kulturarbeiderne.

– Kunnskapen om kulturnæringen er for dårlig i Kulturdepartementet og Kulturrådet fordi de ikke har kontakt med de veldig mange kunstnerne som ikke lever av stipender og overføringer, men klarer seg selv under normale forhold, når de har mulighet til å tjene penger. Folk som Åge Alexandersen eller Folketeatret har greid seg helt fint uten støtte i 30 år. Innovasjon Norge vet mye om oppstarting av bedrifter, og Næringsdepartementet vet mye om næring, men kulturen ligger ikke under noen av disse, påpeker han.

Han minner om at det er kunstnernes levebrød – men det er også en viktig del av samfunnet for alle som konsumerer kulturprodukter – og det vil i praksis si omtrent alle.

Ikke over kneika

– Hvis kulturlivet skal særbehandles under en krise, bør det være en positiv særbehandling. Nedstengningen og den sosiale isoleringen har hatt enorme konsekvenser for folks psykiske helse, for sosiale og mellommenneskelige kontakter, for ensomhet, depresjoner og samhold. Hvor store konsekvensene blir får vi først vite om flere år, påpeker han.

– Tror du politikerne vil sette i gang en analyse i ettertid over hvor mye nedstengningen av kulturlivet har kostet hele samfunnet, inkludert fysisk og psykisk helse?

– Det håper jeg, men jeg er ikke sikker på det. Jeg tror tallene kan bli stygge. Vi vet en del om hvor stor helsebetydning kulturen har, gjennom Helseundersøkelsene i Trøndelag, som har pågått over 30 år nå.

Rian understreker at krisen langt fra er over for hans medlemmer, nå kun noen uker etter gjenåpning av kulturlivet. Etter to år nesten uten inntekter, har mange artister ingen egenkapital igjen. De lever et risiko-yrke, men nå er det mange flere som har brukt opp den lille egenkapitalen de hadde i foretakene sine. At folk så vidt begynner å gå på konsert igjen, veier ikke opp mot to år i praksis spilleforbud.

– Endel publikummere føler seg fremdeles ikke trygge nok til å gå på konsert igjen. Andre er kommet ut av vanen. Selv under vanlige forhold tar det lang tid å selge ut en konsertsal. Publikum må planlegge, avtale med venner, skaffe barnevakt. Musikerne kan heller ikke plutselig arrangere dobbelt eller trippelt så mange konserter, bare fordi koronaen er over. Og først må de kanskje tilby plass til alle de som sitter med ubrukte billetter fra avlyste konserter som skulle ha funnet sted før 12. mars 2020.

Forstå politiske prosesser

– 40 prosent av norske dansere og koreografer har vurdert å slutte i løpet av epidemien ifølge en undersøkelse foretatt av Norske Dansekunstnere, og du har sagt til Dagens Perspektiv at vi risikerer å miste en hel generasjon av utøvende kunstnere?

– Ja, og en rapport fra Kulturrådet viser at unge musikere i det frie feltet, det vil si de som ikke er fast ansatt, kommer dårligst ut. De har hatt et inntektsbortfall på 40 prosent. Enkeltpersonforetak fikk tildelt seks prosent av midlene i kompensasjonsordningen og fem prosent av midlene i stimuleringsordningen, viser en rapport fra Forskningsrådet. En tredjedel av mottakerne var i hovedsak aksjeselskaper. De mottok over 90 prosent av tildelingene.

Musikere som spiller jazz, pop, rock og annen rytmisk musikk måtte ofte selge instrumentene sine. Hvis de skulle få noen hjelp på NAV, var dette faktisk kravet. Samtidig fikk eiere og investorer i kulturlivet utbytte som vanlig. Det synes jeg er opprørende.

– Vi skrev et brev til Kulturdepartementet og Stortinget 11. mars 2020 og advarte mot konsekvensene for selvstendige næringsrivende i tilfelle de kom til å stenge ned, legger han til.

– Det ga ingen respons hos Solberg-regjeringen, som ville sende alle kunstnerne til NAV. Det var Stortinget som opprettet kompensasjonsordningene.

– Hva har dere i Creo lært under koronanen?

– At vi må spille det politiske spillet og forstå de politiske mekanismene. Vi har en veldig god juridisk avdeling, som samarbeidet tett mot politikerne og departementet. Våre dyktige jurister utformet store delene av de kompensasjonstiltakene vi endte opp med, sier han.

– Hele tiden var det et spill mellom organisasjonene og de forskjellige politiske partiene i regjeringen. De var ikke samstemte, det foregikk mye i kulissene. Abid Raja ville for eksempel har bedre ordninger.

– Nå har den sittende regjeringen lovet en del ting i Hurdalserklæringen. Der står det at de skal utrede bedre sikkerhetsnett for selvstendig næringsdrivende, og da der de forpliktet på å gjøre det. Vi kommer til å følge nøye med, lover han.

Foto

Rockekonsert, her fra Rockefeller i Oslo, med faste sitteplasser og sterkt redusert antall besøkende, er noe av det koronaen førte med seg. Hans Ole Rian, mener kulturlivet fortsatt sliter med ettervirkningene av koronaen. (Foto: Heiko Junge / NTB)

Presse EU mer

Pensjon og forsikring er blant de områdene som ifølge Rian haster mest å få styrket i tiden fremover. Forsikringsordningen i NAV er for dyr for en vanlig kulturarbeider, mener han. Inntektene er lave, mange ender som minstepensjonister, og da er pensjonen ikke til å leve av.

– Og vi i Creo lærte at vi må kjenne folk, forstå hva hver enkelt politiker behøver, tilføyer han.

– Og hva behøver de?

– Det kommer an på hvilken politiker. Abid Raja trenger for eksempel oppmerksomhet, synlighet, anerkjennelse for hva han gjør.

– Hva med den nåværende kulturministeren, Anette Trettebergstuen?

– Trettebergstuen hadde mange gode prosjekter på gang, men så kom den siste runden med korona, og da møtte hun seg selv i døren.

– Det er ikke så enkelt i posisjon når man har vært en svært profilert opposisjonspolitiker. Mange hadde store forventninger til Trettebergstuen fordi hun hadde vært så synlig under hele pandemien, og har påpekt feil og mangler, men nå oppdager hun at Finansdepartementet holder igjen. Stimuleringsordningen er nå avsluttet fordi EU-reglene sier at det må være nedstengning for at de skal kunne opprettholdes.

– Hva kan Creo gjøre med det?

– Vi tror at det er rom for å tolke reglene på en annen måte «når omstendighetene tilsier det», som det står i EU-regelverket, og at regjeringen kan være mer bestemt i kommunikasjonen med EU, sier Rian.

Illiaden

Rian er ikke en slik leder som kan, eller vil, lede hva som helst – han har riktignok tatt ledelse som fag, men kultur ligger hele tiden som bunnplanke. Han var opprinnelig utdannet musiker og musikkviter, og som leder har han alltid vært opptatt av «kultur for folket» – og særlig da kulturskolene.

Kultur betyr mye for ham privat også, og litteratur like mye som musikk. Strateger som Carl von Clausewitz (det er han med «Krig er en fortsettelse av politikken med andre midler») ligger på nattbordet sammen med «Kunsten å krige» av kinesiske Sun Zi (ca. 500 f. Kr.), og selvsagt – som hos så mange ledere – Machiavelli.

Det er imidlertid ikke alle ledere som har lest Odysseen, Æneiden og Iliaden, sistnevnte flere ganger, men det har Rian.

– Det er fascinerende å lese om oppofring og kamp og vennskap og rivalisering, og de utrolig menneskelige gudene som blandet seg inn i alt på jorden og hadde sine favoritter. Du kommer på innsiden av mennesker som levde for over 2000 år siden. Noe er likt vår tid. Andre ting utrolig forskjellige. Det er spennende å lese om perserkrigene og andre storslagne konflikter, men også om hvordan et slags demokrati vokste frem i de greske bystatene.

– Man skal aldri underkjenne kulturens betydning hverken for et samfunn eller enkeltindividet, understreker Creo-lederen.

– Musikk, dans og litteratur vært en viktig del av alle samfunn vi kjenner, til alle tider. Kultur er ikke bare gøy. Det oppleves som meningsfullt, som en nødvendighet. De gamle grekerne fremført dikt til musikkakkompagnement. Musikkonkurransene var en like viktig del av de antikke olympiadene som idrettskonkurransene. Musikk var i mange hundre år et dannelsesfag i europeiske land, på linje med geografi, historie og latin.

Og kulturen har fremdeles større samfunnsnytte enn vi kanskje innser i vår naturvitenskapelig tidsalder, hvor alt skal måles og veies. Men jeg tror det er på vei til å snu litt.

Dannelse og ledelse

Selv holder han på å lese – om igjen – en bok med tittelen «Dannelse» av den tyske litteraturprofessoren Dietrich Schwanitz.

– Hva har du lært av å lese Marcus Aurelius «Til meg selv», som du har anbefalt i et tidligere intervju i Dagens Perspektiv?

– Markus skrev om ledelse og makt. Han var ydmyk overfor det store ansvaret det medfører. Du må utvikle deg selv som menneske for å være en god leder.

– Men han var keiser, ikke demokrat? Og er du selv stoiker som Marcus Aurelius?

– Han var keiser og et maktmenneske. Som leder må du erkjenne at du har makt. Ja, jeg har sympati for stoisismen som filosofisk retning. Man må forandre på det man kan forandres og innse hvilke rammebetingelser som ligger fast. Det som ligger fast her og nå, er de økonomiske rammebetingelsene. Kulturen får tildelt én knapp prosent av statsbudsjettet, så det gjelder å fylle prosenten på best måte.

– Er norske politikere egentlig interessert i kultur?

– De som satt i kulturkomiteen og var genuint interessert i kulturpolitikk og kultur, svarer han indirekte og nevner tre navn, foruten Trettebergstuen er det Åslaug Sem Jacobsen fra Sp og Freddy Østergård fra SV.

– Men Kulturdepartementet har mindre enn én prosent av statsbudsjettet. Det er vel derfor det blir regnet som et lett departement, som passer som opplæringsplass for uerfarne politikere.

Kulturskoler

Rians eget parti er SV, men han er moderat i sine politiske aspirasjoner. Han sto på partiets liste i Oslo ved stortingsvalget, skjønt et stykke nede. Han har sittet i SVs lokallag på St. Hanshaugen i Oslo, i programkomiteen for Oslo SV, i SVs kulturutvalg sentralt og i arbeidsgruppen som utreder SVs heldagsskolepolitikk. I 2010 ledet han Kulturskoleutvalget som Kristin Halvorsen nedsatte som kunnskapsminister.

Hans politiske engasjement startet i 1993, da han ble valgt til leder av musikkrådet i hjemkommunen Leksvik i Trøndelag. Etter å ha blitt hovedtillitsvalgt i fagforeningen kom han med i regionstyret, og i 2005 ble han leder for MFOs (det tidligere navnet på Creo) regionlag i fylket.

– Du mistet faren din da du var ni år gammel og vokste opp i en generasjonsbolig med to yngre søsken, mor, mormor og morfar. Hvordan har det påvirket deg?

– Det ble en annerledes oppvekst enn for de fleste, tror jeg, uten at jeg helt kan forklare hvorfor. Mor var assistent på barneskolen for barn med spesielle behov, morfar var snekker, mormor ansatt i Televerket. Jeg var opptatt av å gjøre det bra på skolen, og likte særlig matte. Av morfar lære jeg å snekre, skifte en dør, legge et gulv, bygge en veranda eller en trapp. Det er greit å kunne når det er behov for litt snekring på hytta.

– Var det mye musikk i barndommen din?

– Jeg gikk på søndagskole, det var obligatorisk. Der var det mye sang og moro. Mormor sang. Men det var skolen og skolekorpset som gjorde utslaget. Jeg spilte trombone. Jeg var dessuten så heldig å ha en musikklærer som var fagutdannet musiker. Det var ikke vanlig, har jeg forstått i ettertid. Vi spilte flerstemmig blokkfløyte, det var fryktelig gøy, forteller Rian.

Blokkfløyte spiller han ikke lenger, og heller ikke trombone, men han spiller eufonium, som er en slag liten tuba, forteller han, pluss litt piano. Hans kone, Gry, som underviser på Høgskolen i Innlandet, har nettopp disputert for sin doktorgrad, og temaet hennes er  kulturskoler. Så hele familien er øyensynlig samlet om barn, unge og musikk. Hans datter spiller fiolin.

– Du tok reallinjen på videregående. Er det noen sammenheng mellom matte og musikk?

– Ja, forskning viser at det området i hjernen som styrer musikk, rytme og takt, også styrer for eksempel brøkregning. Du blir bedre i matematikk av å drive med musikk.

– Og kanskje omvendt?

– Det er mulig, jeg syntes i hvert fall at det ble kjedelig etter en tid da jeg studerte til å bli sivilingeniør, så jeg svitsjet spor. Jeg hadde jo vært med og dirigert korps og arrangert musikk for korps og kor. Så jeg tok først musikk grunnfag, og siden fortsatte jeg og tok etter hvert hovedfag i musikk og lederutdanning. Så startet jeg eget selskap, der jeg drev med dirigering, arrangering og fordragsvirksomhet. Det kan man klare seg ganske bra på.

Lavtlønte

– Hvor mye tjener et gjennomsnittsmedlem i Creo, og hvilke er de mest lavtlønte gruppene blant medlemmene?

– De som er ansatt i et orkester, en kulturskole eller kirken, tjener normalt, men ikke mye i forhold til utdanningslengde. Det er de selvstendig næringsdrivende medlemmene våre som tjener dårligst. En jazz-, pop-, eller rockemusikker kan ligge på 250.000 til 300.000 kroner i året. Mange ligger lavere. Også kjente musiker tjener mye dårligere enn folk sannsynligvis tror. De unge musikerne har slitt mest under koronaen.

– Kanskje det er for mange musikere for markedet, så det er rimelig at noen slutter?

– Det er et betimelig spørsmål. Og mange slutter jo også. I jazz for eksempel er det lav gjennomsnittsalder. En god del innser når de nærmer seg 40, at de må ta et valg, skal de fortsette med svært lave inntekter, eller skal de satse på noe annet?

–  Mens andre går inn i undervisning eller administrativt arbeid og ledelse, som meg selv. Så dette regulerer seg selv.

– Hvordan er en god leder?

– Han eller hun inkluderer, lytter, tar med på råd, men klarer også å beslutte og gjennomføre. Lederen må ha overblikk og må kunne nok om detaljene til å ta gode beslutninger. Heldigvis er ikke en fagforening noe one man-show. Her er forbundsstyret med på å ta beslutningene. Jeg tror på at kollektivet kommer frem til bedre løsninger enn et enkelt individ. Creos ledertrio utfyller hverandre godt. Men en av oss har mest ansvar, og det er meg.

Hvis kulturlivet skal særbehandles under en krise, bør det være en positiv særbehandling

– Du mener det var en fordel den forrige kulturministeren ikke kom fra norsk middelklasse. Til Dagens Perspektiv har du sagt at en av de store utfordringene på kunst- og kulturfeltet er skjev rekruttering. Statistikken viser at søkere til kulturskolene, til musikk, dans og dramafaget i videregående og teaterhøyskolen domineres av hvit middelklasse. Hva kan Creo gjøre med det?

– Vi har påpekt det overfor aktørene, og spesielt kulturskolefeltet. Det er nødvendig å gå aktivt ut og oppsøke ulike miljøer. Men den sosialt skjeve rekrutteringen er like viktig som lav andel minoriteter. Høyere middelklasse i Oslo vest er sterkt overrepresentert. Det er usikkert å gå inn i et kunstnerisk yrke, og kanskje er det lettere for barn av bemidlede middelklassefamilier å ta en slik risiko.  

–  Hvor mange av de 30 i sekretariatet ditt har minoritetsbakgrunn, og hvordan vektlegger du når du rekrutterer?

– Det kommer an på hva du mener med minoritet. Vi har ansatte fra Nord-Afrika, Finland og Litauen. Det er kjempeflinke folk som har søkt en jobb og fått den. Dette er ikke noe big issue.

For lave priser

– Hva slags indikasjon har du på at folk lengter etter å gå på konsert igjen, og gjerne tåler høyere priser?

– Rambøll har undersøkt prissensitivitet og funnet at blant den voksne delen av befolkningen er ikke billettprisene hindringen. De går på konsert om de har lyst, og om de kan ordne det praktisk. Hvor gode artistene er, har avgjørende betydning. Er kvaliteten høy nok, er betalingsvilligheten høy. Men hvis en billett koster over 1000 kroner, vil mange vegre seg.

Prisene er heller for lave. De har stått stille i mange klubber over flere år, mens alt annet følger prisutviklingen. Relativt sett er det blitt billigere å gå på konsert.

– Er du en optimistisk type?

– Ja, men også realistisk, håper jeg! Man må jo tro på en bedre verden. Færre dør av sult enn før i verden. Det er færre kriger i verden enn før også til tross for Ukraina. Og jeg tror at vi vil greie det grønne skiftet.