Direktør for Vikingskipmuseet Håkon Glørstad: − Et magrere, og trolig dyrere museum

­Regjeringen bevilger rundt 3,1 milliarder kroner til det nye museet. Selv om rammen øker, må byggeprosjektet redusere kostnader med 300 millioner kroner. 

Direktør Håkon Glørstad påpeker at Norges mest besøkte museum fremdeles vil mangle kafe og uteservering om sommeren, arealer for nye utstillinger, museumspark, auditorium og kino, verksteder, forskningslaboratorier der publikum kan møte forskerne, forskningssenter, kontorer og ikke minst alle spesialfunksjonene for skole, barn og unge.

Alt dette må eventuelt tilføyes på et senere tidspunkt – og da kan det bli dyrere, advarer han.

Sledene reddes

− Vi har jobbet på spreng for å forberede samlingen til det nye museet da prosjektet ble stoppet, forteller Glørstad.

− For ti år siden fastslo et internasjonalt ekspertutvalg at vi trenger et nytt museum for å ta vare på vikingskipene. Saken har vært grundig belyst siden 2010-tallet. Da departement ba oss om å stoppe prosjektet, var vi i ferd med å flytte de skjøreste gjenstandene vi har, sledene fra Osebergfunnet, inn i et spesialbygget sikringskammer. Med usikkerheten rundt prosjektets framtid var vi redd for at vi måtte vente med å flytte dem til høsten, trolig oktober, og det hadde vært veldig uheldig.

− Hvorfor?

− Fordi luftfuktigheten da er mye høyere, og det kan føre til kjemiske reaksjoner i treverket dersom vi flytter dem uten klimaregulerende tiltak..

Synlige sprekker

Foto

− Da Vikingskipmuseet museet først skulle bygges, hadde ikke Stortinget råd til det. De tre vikingskipene våre sto i blikkskur her nede i universitetshagen i flere tiår i all slags vær. Det er tankevekkende at en lignende situasjon kan oppstå i vår tid, sier Håkon Glørstad. Foto: Nina Kraft

− Når vikingskipene og sledene har holdt hele ti år etter at den internasjonale ekspertkomiteen slo alarm, så holder det vel i ti år til, kan man tro?

− Nei, det haster. Du kan lett se sprekkene i treverket på skipene med det blotte øye. Det er tydelige forskjeller hvis du sammenligner med fotografier fra for eksempel femtiårene. Vi gjør også regelmessige og systematiske 3D-skanninger og har veldig gode data på dette.

− En av bekymringene våre er forsterkning på støttene til Gokstadskipet. Vi kan se at skipene synker. De kan synke så mye at støttene går igjennom skipet, eller at deler av skipet plutselig faller ut, sier museumsdirektøren, som har innehatt stillingen siden 2014.

− Treet kan brekke i morgen, eller om flere år. Dette er veldig gammelt treverk. Det er som når du tar et stykke kull fra grillposen og forsøker å bøye det, du vil ikke klare det. Men hvis du bruker nok kraft, brekker det i stedet. Tar du derimot et stykke ferskt tre, vil det bende før det eventuelt brekker.

Vikingskip i blikkskur

Glørstad forteller at det ikke er første gang at museet har hatt problemer med å få tak i offentlige midler.

− Denne viking-arven er blant de aller viktigste kulturminnene vi har. Allikevel har vi hatt det samme problemet i 100 år. Da Vikingskipmuseet museet først skulle bygges, hadde ikke Stortinget råd til det. De tre vikingskipene våre sto i blikkskur her nede i universitetshagen i flere tiår i all slags vær.

− Det er tankevekkende at en lignende situasjon kan oppstå i vår tid, kommenterer han.

− Tidlig på 1900-tallet fantes det et fond, som var opprettet av fortjenesten som den norske stat hadde fra handelsflåten under første verdenskrig. Museets daværende bestyrer, Anton Wilhelm Brøgger, spurte kongen om han kunne få 100.000 kroner av fondet. Det fikk han gjennom kongelig resolusjon, men det rakk ikke til for å bygge et museum. Brøgger greide å få inn en del donasjoner, og finansierte resten ved hjelp av lån, som han tok med sikkerhet i egen økonomi. Slik ble halvparten av dagens museum reist.

Født: 1969.

Sivilstand: Gift − kona er også arkeolog − en sønn på 19 og en datter på 17.

Bosted: Sagene i Oslo.

Utdannelse: Doktorgrad i neolittisk renessanse (perioden som i Norden varte fra 6000 år siden til 2400 år f Kr.).

På fritiden: Leser, er på sommerhuset i på Tjøme fra 1830, lager fransk mat, gjerne hummersuppe.

Stilling: Direktør ved Kulturhistorisk museum i Oslo.

Karriere: Professor på Universitetet i Oslo fra 2010. Var fram til 2010 leder for forskningsprosjektet Struktur og historie ved Kulturhistorisk museum (KHM), en storsatsning på steinalderarkeologi med utgangspunkt i resultatene fra Svinesundprosjektet. I perioden 2009 til 2014 koordinerte han det store NFR-prosjektet Forsking i fellesskap, som tok sikte på å styrke samarbeidet mellom universitetsmuseene og øke forskningskvaliteten på museenes forskning. I 2014 ble han ansatt som direktør for KHM. Glørstad har ledet en rekke utgravningsprosjekter og har i skrevet og redigert flere bøker om ulike tema fra steinalderen.

Offentlige kasser

Den første fløyen, med Osebergskipet i, sto ferdig i 1926. Med gaver og donasjoner ble fløyene for Gokstad og Tune reist tidlig på 1930-tallet. På 50-tallet solgte Universitetet i Oslo sine siste obligasjoner, forteller Glørstad, for å få råd til å bygge den siste fløyen hvor museet har vist fram de unike gravgodset fra Oseberg. Den delen sto ferdig i 1957.

− Er det ikke rart at Statsbygg stadig underestimerer hvor mye et stort kulturbygg koster, slik at lederne i kultursektoren stadig må be om mer penger?

− Det er underlig at det ikke er samsvar mellom prosjektplaner og økonomi, men hvorfor det er slik må du heller spørre Statsbygg om. Ingenting i prosjektet var annerledes siden Stortinget behandlet saken i 2019, sier Glørstad bestemt.

− Hva tror du denne fortellingen sier om politikernes forhold til kultur og kulturminner? Eller for å si det på en annen måte: Tror du at kultursektoren vil få mer eller mindre av den offentlige kassen i årene som kommer?

− Den forrige regjeringen var veldig opptatt av at private skulle bidra til finansiering av kulturlivet. Denne regjeringen ønsker ikke private donorer, men det er vanskelig å se at den har kompensert det ved noe større kulturbudsjett. Ut fra det ser det ut som om kulturen vil få mindre offentlige midler i årene som kommer.

Inntekter

Jeg møter Håkon Glørstad i det gamle Kulturhistorisk museum i Fredriksgate i Oslo, for Vikingskipmuseet har jo vært stengt siden i oktober i fjor for å forberede byggestart. Museet i sentrum er på et vis stebarnet i Kulturhistorisk museum, mens Vikingskipmuseet på Bygdøy er stjernen – i hvert fall sett utenifra.

Glørstad bekrefter at nitti prosent av museets billettinntekter har kommet fra Bygdøy – og skulle gjerne ha sett flere besøkende i sentrum.

− Dere mistet jo 90 pst av inntektene i 2020 i forhold til 2019 siden Vikingskipmuseet var stengt i store deler av året. Hvor mye har økonomien tatt seg opp?

− Vi hadde til sammen et tap på 100 millioner kr i 2019 og 2020, og det var alvorlig. Regjeringen ville hverken dekke dette tapet eller finansiere de nye utstillingene for det nye museet. Det så derfor kritisk ut en stund. Men UiO har heldigvis kompensert for 80 prosent av tapet, og dessuten gitt betydelig bidrag til nye utstillinger.

Sponsing

− Dere fikk 200 millioner fra Eilif Holtes allmennyttige fond for et år siden, går dere aktivt ut og leter etter flere samarbeidspartnere?

− Vi har også Sparebankstiftelsen. Vi kunne godt ha bruk for flere samarbeidspartnere, men leter ikke aktivt per i dag.

− Så du er ikke imot private samarbeidspartnere på ideologisk grunnlag?

− Nei, men det er fint med en felles forståelse for hvordan museets samfunnsoppdrag skal løses. Vi kan selvfølgelig ikke brukes som reklame for en annen type virksomhet, men vi kan likevel få til et gjensidig interessant samarbeid. Vår ryggrad må være offentlig finansiering, slik at vi kan bevare, forske og formidle, som jo er oppgavene våre. Selvsagt må forståelsen gå begge veier.

Utgravinger

Han forenkler og bruker hverdagsbilder for journalisten, men Glørstad har som arkeologiprofessor ingen problemer med å forklare seg vitenskapelig.

− Jeg vokste opp i Tønsberg, og da jeg var barn var det store middelalder-utgravinger der, som man kunne se rett ned i. Det fantes en hel verden under asfalten. Det var rester av laftebygninger og brygger hvor treverket så helt friskt ut. Det gjorde et enormt inntrykk, forteller han.

− Og siden ble du ekspert på yngre steinalder og har gravd en del selv?

− Jeg har gravd masse! Det mest spennende var nok Hamremoen ved Kjevik utenfor Kristiansand, der vi fant et stort anlegg fra yngre steinalder to meter under dagens overflate. På plassen fant vi en stor innhegning, og innenfor den store mengder godt bevarte leirkrukker fra steinalderen. Plassen er akkurat fra begynnelsen av yngre steinalder i Norge, omtrent seks tusen år gammel. Hele stedet ble begravd etter en tsunami etter 100 til 200 år, så det var usedvanlig godt bevart, forteller han.

Terbovens sverd

− For noen få år siden var utstillingene her i Fredriks gate litt, for å se det pent, gammeldagse? Det var glassbur med mannekenger i naturlig størrelse som skulle forestille samer og eskimoer, det er jo litt pinlig?

− Vi har forandret på det aller meste, og utstillingen med samer og eskimoer skal tas ned innen 2023. Da blir det ikke flere mannekenger! Grunnen til at det ikke har skjedd før, er at planen var at vi skulle flytte til Bjørvika. Da Stortinget gikk bort fra dette i 2012, startet arbeidet med å prioritere selve museumsbygningen fra 1904, som er et av de flotteste jugendbyggene vi har, og som da var fullstendig falleferdig.

− Hvis du skal fremheve bare et par gjenstander i dette museet i Fredriksgate, hva blir det?

− I annen etasje ser du et høvdingsverd fra folkevandringstiden, funnet i Snartemo i Agder.

Da Norge ble angrepet 9. april 1940, ville Terboven ha fatt i det og gi det til Hitler i gave. Men Brøgger hadde vært forutseende nok til å flytte de aller mest verdifulle gjenstandene i museet til sparebanken i Fagernes. Tyskerne visste ikke visste hvor sverdet var. Brøgger fikk laget en flott kopi, som Terboven likte så godt at han beholdt den selv. Sverdet fra Snartemo er derfor både et spennende oldfunn og en del av vår samtidshistorie. Det gir gode historier og publikumsopplevelser.

Godt bevoktet gull

− Okkupasjonsmakten fikk heller ikke tak i de norske gullreservene, som dere også har utstilt. De må være godt bevoktet?

− De ble også fraktet ut av Oslo i en konvoi med lastebiler av Norges Bank. Nå ligger de i en safe av massivt stål her på museet, trolig i landets best bevoktede museumsrom. Gullreservene var ikke bare gullbarrer, men også mange mynter som vi stiller ut.

− Du er skeptisk til forslag om å lage en kanon av kulturarven, for da kan de «stygge» delene, den som er mindre populær for publikum, velges bort, har du sagt. Hva står da i fare, kjedelige spydspisser fra steinalderen velges bort mens lekre gullsmykker fra vikingtiden bevares?

− I ytterste konsekvens, ja. Det kan være gøy å lage en kanon, men det kan lett føre til at den nyere historien, den som folk kjenner bedre, blir foretrukket. Det kan gjøre den eldste historien, den vi vet mindre om, og hvor minnesmerkene er få og mindre spektakulære, mer perifer. Og vi kan jo på ingen måte si at den er mindre viktig.

Bruk og misbruk av historien

− Det er mye som er fargerikt i historien, og det er mange som bruker deler av historien for å forklare eller rettferdiggjøre noe som skjer i dag. Hva synes du om det?

− Det er uunngåelig, for vi ser alltid fortiden i lys av samtiden og visa versa, men det er lett å misbruke, mener Glørstad.

− Som Putin nå argumenterer om Ukraina. Han hevder at Ukraina ikke er noe eget historisk land, men roten til Russland. Slik sett argumenterer han for at historien har en ufravikelig mening. I motsetning til dette mener jeg at den viktigste funksjon historien har, er å vise hvor tilfeldig historiske hendelser og utvikling er. Og dermed at det fantes alternativer, at historien kunne ha blitt en annen. I dag tar vi demokrati for gitt, men demokratiet som styreform er ingen selvfølge.

− Historien viser at det lett kunne ha gått en annen vei tidlig i det 20. århundre. Det lå mange utviklingsmuligheter der. Ikke-demokratiske retninger kan vokse igjen. Vi må være i stand til å tenke at det finnes alternativer både på godt og ondt, understreker han.

− Vår samfunnsform varer ikke hvis vi ikke forsvarer den. Den stemoderlige behandlingen vi har gitt historien de siste 50-60 årene kan derfor bli en utfordring for demokratiene, sier han og anbefaler boken «The Dawn of Everything» av David Graeber og David Wengrow som en tankevekker om historisk utvikling.

− Den er både et oppgjør med den vitenskapelige bestselgergenren a la Homo Deus av Yuval Harari og en innsiktsfull og oppdatert presentasjon av de siste femti årene med arkeologisk forskning.

Glørstad mener det er en klar trend i dagens populærvitenskapelige bestselgerbøker er å forklare svært mye med svært få begreper eller variabler.

− Slik skapes det et inntrykk av at den historiske utviklingen er langt enklere, og ikke minst bestemt, slik at vi ufravikelig ender i dagens samfunn.

Antikken og USA

− Og har man ikke lest den før, bør absolutt Thukydids «Peloponneser-krigen» stå på leselisten. Boken en slående innsiktsfull analyse i politikkens dynamikk, et krystallklart innblikk i en 2400 år gammel måte å tenke på som virker helt dagsaktuell, fortsetter museumsdirektøren.

− Thukydids måte å analysere både beveggrunnene, overveielsene, strategiene og resultatene av partenes valg i krigen, kan hjelpe oss til å forstå mange av dagens væpnede konflikter. I tillegg gjengir han retorikken til hellenernes fremste statsmenn på denne tiden. Den har inspirert og foregrepet politikken i dagens samfunn, ikke minst USAs rolle i verden. 

− Skjønnlitteratur?

− I det siste har jeg lest meg gjennom bøker av Virgine Despentes og Michel Houellebecq. Ernest Hemingways noveller med sin slentrende stil er datert så det holder, men likevel både fascinerende og dyptpløyende, særlig om man ser bort fra signaturnovellene som har fått alt for mye oppmerksomhet. 

Kulturell kapital

− En bok som gjorde inntrykk på deg da du var ung og som påvirket valgene dine?

− Jeg leste Johan Boyers «Den siste viking» i 10-12 års alderen. Jeg tror jeg har brukt en god del livstid på å forfølge den verdenen som han malte fram i romanen!

Arkeolog og museumsdirektør Glørstad har åpenbart kulturell kapital så det holder. Og den har han med seg fra barndommen, påpeker han. Med en mor som var psykolog og en far som var leder i helsevesenet, var det nok bøker i bokhyllen i barndomshjemmet.

Som voksen leser han «en del franske filosofer og sosiologer», forteller han – og sannelig trekker han ikke frem opphavsmannen bak uttrykk som «kulturell kapital», Pierre Bourdieu.

Ledelse og makt

− Bourdieu en viktig tenker som snakker rett fra levra, men med presisjon og gode analyser. I akademia har vi vært veldig opptatt av å snakke om interesseløs forskning, interesseløs søking etter sannhet. Mens arbeidslivet består av interessemotsetninger. Helsepolitikk, sosialpolitikk og arbeidsvilkår ligger alltid under som en skjult agenda. Universitetet er et veldig hierarkisk sted, selv om man insisterer på interesseløshet og sannhetssøken.

− Så du er ikke mest opptatt av Bourdieu som leder fordi han analyserer hvilken makt lederen har over de ansatte?

− Å kunne forstå og tenke over lederstillingen som maktmiddel både ovenfor de ansatte og som institusjonell endringskraft er en forutsetning for å utøve god ledelse. Jeg er ikke opptatt av å fremstå som bedre enn andre, men jeg tar rollen som direktør på alvor. I dette ligger en kontinuerlig refleksjon over maktens betydning.

− Bourdieu har gitt meg en klarere bevissthet om hvilken posisjon direktørstillingen gir i forhold til Universitetet og politiske ledelse. Det har skjerpet den strategiske tenkningen og gir meg verktøy for å forsvare de posisjonene jeg er satt til å forsvare på en mer effektiv og kreativ måte, sier Glørstad.

− Det er mange ledere i lignende norske institusjoner som har en litt annen bakgrunn enn deg. Kan en leder for Kulturhistorisk museum være en økonom, en som har tatt en master i kulturledelse, en tidligere politiker, eller noe annet som ikke er akademiker på høyt nivå?

− Nei. Og jeg tror den tendensen er i ferd med å snu. Det var en del av New Public Managment, en retning som heldigvis er på vei ut.

Polarhelter

− Hvordan lærte du ledelse?

− Selvlært. Jeg leste utrolig mye polarlitteratur en periode. Den handler om mennesker som blir satt til å lede under ekstreme vilkår.

− Shackleton snudde da han var på vei til Sydpolen for å redde sine menn, men det fikk han kritikk for?

− Det var han som sa «heller et levende esel enn en død løve». Altså at du skal ta vare på de du er satt til å lede.

− Kappløpet mot Sydpolen er fascinerende. Vi kan lese mye om ledelse ut av dagbøkene til Shackleton, Scott og Amundsen. Shackleton var utrolig dyktig, men Amundsen har fått et ufortjent dårlig rykte. Han gjorde noe uvanlig og innovativt, han reiste til Nordvest-passasjen for å undersøke hvordan inuittene overlevde i det tøffe klimaet. Han tok det ikke for gitt at europeiske løsninger alltid var de beste. Scott, derimot, maktet ikke å tenke utover sin imperiekultur, hvor han som brite uansett var overlegen. Han tenkte for mye i militære linjestrukturer. Scott mente dessuten at hvis ikke kartet passet med terrenget, fikk man tilpasse terrenget til kartet. Det ble hans undergang.

Norskhet

− De norske polarheltene ble tidligere brukt som norskhets-markører. Nå er man mer tilbakeholden med å lete etter «norskhet». Hvordan skaper man en nasjonal identitet ved hjelp av historie og fortidsminnesmerker på en «ikke-tvilsom» måte?

− Det er en stor og spennende utfordring. Norge har bygd sin nasjonale identitet på middelalderen og vikingtiden, og det er nettopp slike gjenstander vi har her i museet. Men vi har også systematisk samlet inn gjenstander som er ikke-norske og spennende fordi vi ikke kjenner oss igjen i dem. Mye er samlet inn tidligere via sjømenn i handelsflåten, men vi kjøper fremdeles inn litt etnografika i forbindelse med forskningsprosjekter. Slik sett ble samlingene på museet utviklet både som et dokument over det norske og det ikke-norske. I dette lå og ligger et spennende potensial.

Glørstad påpeker at de ikke-norske gjenstanden i dag er kulturarven til nordmenn som har røttene i andre deler av verden.

− Vi har hatt samarbeid med en kongolesisk forening om en utstilling av kongolesiske gjenstander. Foreningen har vært med for å plukke ut fra samlingen og presentere dem. Vi har ikke så mye fra det indiske subkontinentet, så dessverre ikke så mye å tilby for eksempel norsk-pakistanerne, men vi har en del fra Afrika og Øst-Asia.

− Det har vært mye diskusjon om grenser for kultursamarbeid med russere i de senere ukene, hvordan stiller du deg til det?

− Jeg er tilhenger av diplomati, samtale og kommunikasjon. Kunst og museumsvirksomhet er kanaler som kan brukes når andre kanaler er stengt. Det gjelder ikke bare Russland, men mange land som vi vanligvis ikke opplever som demokratier. Vi har hatt mange diskusjoner om det internt på museet, også før krigen i Ukraina.