Ragnhild Menes er festivalsjef for Kongsberg Jazzfestival. Festivalen er i år nedskalert, men hvis alt går etter planen kan publikum snart sitte ved disse bordene og høre jazz.
Tøff start for den nye festivalsjefen
I begynnelsen av juli går etter planen jazznavn som Nils Petter Molvær, Karin Krog og Arild Andersen på scenen under Kongsberg Jazzfestival. Årets festival er riktignok nedskalert, men det står likevel mange små og store band på plakaten.
Underholdende jazz. Utfordrende jazz. Artister som ikke spiller jazz. Arrangementer for barn. Jazz på aldershjemmet. Jazz i gatene. Saksofonsoloer som kryper oppover husveggene. Lekende bassrytmer blant kafébordene.
– Vi er opptatt av at selv om det er mindre trøkk enn til vanlig, så skal man kunne komme til byen og oppleve at det er en festival som pågår, sier festivalsjef Ragnhild Menes.
– Det skal være noe gjenkjennbart ved å komme til Kongsberg i uke 27. Ok, så er det ikke ti tusen mennesker på konsert på Kirketorget, men det er et byliv, det er konserter og det skjer noe utenom det vanlige.
Ny som leder
Hun sitter ved et avlangt, hvitt møtebord i første etasje i en gammel hvit trebygning ved Kirketorget – torget der blant andre Stevie Wonder og Sting har spilt på tidligere festivaler. På veggene henger det jazzplakater. På gulvet står det et kjøleskap der de ansatte har lunsjen sin.
Bak en dør, i rommet ved siden av, sitter administrasjonen. Noen få skrivebord på et lite kontor. Tre-fire årsverk på årsbasis. I tillegg jobber i et normalt år 600-700 frivillige med å arrangere festivalen, hvorav 22 er frivillige gruppeledere.
Jeg tenkte at vi var i en spesiell situasjon, men at det ikke var en varig situasjon.
Ragnhild Menes (37) tiltrådte som festivalsjef i desember og begynte for fullt i januar. Hun har hatt flere lederstillinger tidligere, men dette er hennes første jobb som øverste leder. Ved nyttår flyttet hun med familien til Kongsberg. Mannen fikk seg jobb i byen. Ungene barnehageplass.
– I fjor sommer fortalte Kai Gustavsen at han skulle slutte, etter åtte år som festivalsjef. Festivalen for 2020 var avlyst, en erfaren leder hadde takket av og det var pandemi, hva tenkte du om å gå inn i jobben?
– Jeg tenkte at vi var i en spesiell situasjon, men at det ikke var en varig situasjon. Jeg tror ikke at noen i august i fjor hadde trodd at sommeren 2021 skulle bli så preget av pandemien som den er. Alt lå til rette for at dette skulle bli en smooth overgang, som forgjengeren min sa: nå er det enkelt å ta over, nå ligger programmet klart slik at du kan konsentrere deg om alt det andre og bli kjent i organisasjonen. Men det ble ikke så smooth, det ble ikke det …
Møtet med jazzen
Ragnhild Menes er vokst opp i Stokke i Vestfold. Hun gikk musikklinja på videregående, med piano som instrument, men er påpasselig med å understreke at hun selv ikke er musiker.
Men hun er glad i musikk, og husker sitt første «møte» med jazzen. Hun var med noen venner på jazzklubben Urijazz i Tønsberg.
– Der oppdaget jeg den live-opplevelsen og energien som jazzen kan gi. Jeg husker vi satt på første rad på en kjempeintim kafé og hørte unge, norske jazzmusikere som gjorde låter av Charles Mingus; en legendarisk bassist og komponist. Det gjorde veldig inntrykk.
Hun gikk på jazzkonserter og -klubber, og etter hvert ble jazz også jobb. Menes har vært prosjektleder ved Østnorsk jazzsenter og i Norsk jazzforum. Hun har sittet i programkomiteen til Kongsberg Jazzfestival i ti år, fra 2009 til 2019, og hun var markedssjef for festivalen fra 2014 til 2019. Etter å ha vært fagansvarlig i Norsk jazzforum, vendte hun tilbake til Kongsberg. Nå som festivalsjef. Hennes egen musikkinteresse er bred, og strekker seg utover jazzen.
– Jeg er glad i å høre Stevie Wonder på Kirketorget, og jeg er glad i jazz som ligger i skjæringspunktet opp mot andre uttrykk og sjangre. Jeg liker at musikk også kan utfordre, særlig live, sier hun, og bruker en cellokonsert med Lene Grenager fra årets program som eksempel.
– Det er improvisert, det skjer der og da. Det bryter med alle kjente strukturer og for mange bryter det med forventningene om hva musikk skal være.
Mini-CV: Ragnhild Menes
(Foto: Anita Myklemyr)
Oppvekst: Stokke i Vestfold
Bosted: Kongsberg
Familie: Samboer, to barn på 2 og 5
Utdanning: Bachelor i kulturarbeid ved Høgskolen i Telemark, Master of science: Cultural Heritage Studies ved Glasgow Caledonian University, årsenhet i markeds- og bedriftsøkonomi ved Handelshøyskolen BI.
Karriereglimt: Kulturkonsulent Molde kommune, markedssekretær i Det Norske Samlaget, prosjektleder Østnorsk jazzsenter (2010-2013), prosjekt- og fagkonsulent Norsk jazzforum (2013-2014), markedssjef/prosjektleder Kongsberg Jazzfestival (2014-2019), fagansvarlig Norsk jazzforum (2019-2020). Styremedlem i Oslo Musikkråd (2010-2014), medlem i programkomiteen i Kongsberg Jazzfestival (2009-2019).
Fritid: Storforbruker av kultur; konserter, bøker, filmer. Mye tid med barna. Liker å være ute i naturen året rundt; har masse uutforsket i Kongsberg-området til gode.
Ikke aktuelt å avlyse
På årets program stod det egentlig mange konserter som var utsatt fra 2020 til 2021. Men mange av artistene var utenlandske, og dermed satte pandemireglene en stopper for innreise.
På grunn av skiftende smittevernsregler var det også lenge uklart hva slags og hvor store arrangementer det var lov å ha.
– Det har vært veldig mye fram og tilbake med artistene. Hvor lenge kan man vente før man tar en avgjørelse? Hva tror vi at det er mulig å få til? Noen avgjørelser har vi ventet litt for lenge med, før vi kastet inn håndkleet og startet jobben med å finne nye artister. Programmet ble en ganske stor kabal, på et mye seinere tidspunkt enn vanlig. Vi er ekstremt på etterskudd. Trøsten er at vi ikke er alene i bransjen om å ha det sånn.
– Når bestemte dere at det blir festival i år, helt sikkert?
– I 2020 ble alt avlyst. Det skulle også ha vært en festival rett før jeg begynte, i november. En litt sånn plaster-på-såret-festival. Den ble også avlyst. Så dette har jeg vært tydelig på fra dag én: Det er ikke noe alternativ å avlyse. Hvis vi ikke kan samles fysisk, må vi gjennomføre noe digitalt. Eller så må vi gjennomføre med det absolutte minimum av publikum som er lov.
Dette har jeg vært tydelig på fra dag én: Det er ikke noe alternativ å avlyse.
Ragnhild Menes sier at kontakten med andre i bransjen har vært viktig underveis. De har støttet hverandre, de har diskutert mulige løsninger og hvordan regler skal tolkes.
I skrivende stund ligger det an til festival med publikum, men på en del spillesteder vil det bare bli solgt 50 billetter. Det skal være én meters avstand, publikum skal registreres, det er kun forhåndssalg av billetter og det er sitteplasser. På serveringsstedene er det servering ved bordene. På de største arenaene, konsertene med CC Cowboys, Bjørn Eidsvåg og Tora på Gamle Norge, er planen å selge 450 billetter.
Jazz mot våpenindustri
Styret lot først være å fornye sponsoravtalen med Kongsberg Gruppen, som produserer våpen i en av sine divisjoner, men snudde etter press. Alt bråket rundt saken har lært festivalsjef Ragnhild Menes noe om hvor viktig det er å forankre beslutninger. (Foto: Anita Myklemyr)
Kongsberg Gruppen, som har en divisjon som produserer og selger forsvarsmateriell, har i 20 år vært sponsor for jazzfestivalen, fra 2014 hovedsponsor.
Mange musikere har protestert mot koblingen mellom våpen og kultur, og fra 2018 til februar i år hadde ifølge Dagsavisen bortimot 90 artister skrevet under et opprop der de protesterte mot Kongsberg Jazzfestivals sponsoravtale med Kongsberg Gruppen.
Det er særlig Kongsberg Gruppens engasjement i Qatar som er omstridt, og i vinter toppet striden seg.
Høsten 2020 hadde styret i jazzfestivalen vedtatt at de ikke ville fornye sponsoravtalen med Kongsberg Gruppen, som utløp ved årets slutt. Daværende styreleder, Juel Rye, har seinere uttalt til Aftenposten at årsaken var at et økende antall musikere ikke lenger ville spille på festivalen fordi hovedsponsoren produserte våpen. I februar sprakk nyheten om at sponsoravtalen med Kongsberg Gruppen ikke var fornyet i mediene.
Og om mange artister var fornøyde, så var stemningen en helt annen i Kongsberg by. Der ble det bråk.
Ordføreren uttalte at jazzfestivalen hadde tråkka på Kongsberg-sjela. En av grunnleggerne av festivalen skrev i et innlegg i lokalavisa: «Til dem som ikke ønsker å opptre på Kongsberg Jazzfestial må beskjeden være: Hold dere hjemme». Noen dager etter at nyheten var ute, snudde styret. De ville igjen gå i sponsorforhandlinger med Kongsberg Gruppen.
I slutten av mars valgte Juel Rye å trekke seg som styreleder, og på nettsiden til Kongsberg Jazzfestival står Kongsberg Gruppen igjen oppført som hovedsponsor.
Det som var vanskelig, var at alle var sinte på festivalen, uansett hvilken side de stod på.
Et spørsmål om identitet
– Hvordan forsvarer du, som leder av festivalen, at jazzfestivalen sponses av noen som driver med våpenproduksjon?
– Jeg ønsker ikke å gå inn i selve spørsmålet rundt våpenproduksjon, det er Kongsberg Gruppen som må svare for sin virksomhet, svarer Ragnhild Menes.
Hvorpå hun legger til at Kongsbeg Gruppen driver med mye annet enn våpenproduksjon og minner om at det er staten, ved Nærings- og fiskeridepartementet, som er største eier.
Kongsberg Gruppen er den desidert største arbeidsplassen på Kongsberg.
Selskapet selv har i saken uttalt til Aftenposten at det når det gjelder eksport av forsvarsmateriell så forholder de seg til Utenriksdepartementet og det norske regelverket.
Men Menes vil gjerne si noe om hvorfor reaksjonene ble så sterke i lokalmiljøet.
– Kongsberg Gruppen er den desidert største arbeidsplassen på Kongsberg. Selskapet er en stor og sterk aktør i lokalsamfunnet, og det er mye lokal identitet knyttet til denne bedriften. Det er så mange som enten har arbeidsplassen sin der eller er gift med noen eller har slektninger som jobber der. Og har man ikke det, så er det mange som jobber hos leverandørbedrifter eller hos tjenesteleverandører som er helt avhengige av Kongsberg Gruppen. Det som skjedde i vinter, var at mange opplevde at vi – festivalen – tok avstand fra hele byen og det byen er tuftet på. De opplevde at vi tråkka på en stolthet, selv om dét aldri var styrets intensjon. Reaksjonene kom også internt. Det er veldig mange av våre frivillige som har en tilknytning til Kongsberg Gruppen.
– Jazzen er politisk
Samtidig har den nye festivalsjefen også forståelse for den andre siden av saken.
– Hvis man skal si det litt banalt, så skulle man jo ønske at det ikke var nødvendig å produsere våpen her i verden.
– Forstår du du dem som ikke vil separere kulturen fra samfunnsdebatten?
– Ja, og derfor er dette et dilemma. Det er naturlig at musikere og kunstnere har en mening om samfunnsmessige forhold. I forbindelse med denne saken er det mange som har sagt at man ikke må blande politikk og musikk. De har sagt at man skal ikke høre på musikere når de snakker om politikk, man skal høre på dem når de spiller musikk. Men kunsten har alltid speilet samfunnet vi lever i og hatt en politisk stemme, og sånn skal det være. Jeg tror også at vi er inne i en periode der den politiske bevisstheten hos kunstnere har økt. Vi ser det særlig innenfor jazzfeltet, og jeg tenker at dét henger sammen med hvor jazzen kommer fra. Jazzen er en politisk musikksjanger; den har vokst ut av undertrykkelse og vært en motstemme til det etablerte.
– Men all den tid du sitter som leder, så betyr det at du er komfortabel med å ha Kongsberg Gruppen som sponsor?
– Ja, vi står inne for det. Absolutt. Men det er et dilemma.
– Alle var forbanna
– På hvilken måte møtte du selv konflikten i hverdagen da det stormet som verst?
– Det var et ekstremt trøkk, særlig i kommentarfeltene i lokalavisa. Jeg leste ikke kommentarfelt, men har skjønt på andre at det var mye sterk kost der og det gikk sikkert også på tiltroen til den nye ledelsen. Det var stort sett styret som måtte svare for selve saken, så jeg stod ikke midt i stormen, men samtidig så gjorde jeg jo det. Det var jeg som fikk telefonene og e-postene. Jeg ble nok litt sånn, jeg vet ikke, litt paranoid lokalt her. Jeg hadde akkurat flyttet hele familien til by’n. Vi skulle etablere oss her i nye jobber og barnehage, og dét var ingen god følelse akkurat da. Hva skal jeg si; vi lurte litt på hva vi hadde gjort …
Det er roligere nå, men Ragnhild Menes møter saken daglig, på en eller annen måte. Hun har snakket, og snakker, mye med folk i styret sitt om dette, og med enkelte andre.
– Men det var litt tøft. Vi er en liten administrasjon. I vinter var vi to som satt på kontoret her.
Funksjonærene våre var forbanna. Folk i byen var forbanna.
– Har du lært noe av dette som leder, eller er det for tidlig å trekke lærdommer?
– Jeg tror jeg har lært ganske mye. Det som var vanskelig, var at alle var sinte på festivalen, uansett hvilken side de stod på. Funksjonærene våre var forbanna. Folk i byen var forbanna. Sponsorene våre, og alle de andre støttespillerne våre var forbanna. Musikerne, uansett om de mente at det vi hadde gjort i utgangspunktet var riktig eller ikke. Alle var forbanna …
Blant de frivillige er det mange med lang fartstid og et sterkt eierskap til festivalen, minner Menes om.
– Mange av de frivillige var utrolig sinte, fordi de ikke hadde hørt om dette før det kom i mediene. Så noe av det jeg har lært, er hvor viktig det er med forankring av beslutninger. Etter årets festival setter vi i gang en strategiprosess hvor vi skal involvere funksjonærene våre i mye større grad.
Veien videre
Den kommende høsten blir på flere måter «et nullpunkt» med en mulighet til å forme festivalen framover. Mye har skjedd det siste halvannet året. Sponsorsaken. Pandemien. Flere nøkkelpersoner i festivalen – daglig leder, styreleder og flere i styret – er nye.
– Er det naturlig å snu bunken og lage en festival i 2022 som er prikk lik festivalene som var før pandemien? Kanskje ikke? Eller kanskje vi skal det? Det er tid for stille spørsmålet, og det er riktig tid å stille seg noen eksistensielle spørsmål. Hvem er vi, hvem er vi til for, hvem er det vi ønsker å nå fremover, hvem er det viktig for oss å ha med oss?
Menes understreker igjen at det blir viktig at prosessen ikke bare skjer i styret og ledelse. Det må være en bred prosess.
– Eierskapet til festivalen i byen her er kjempesterkt og verdifullt, og det må vi forvalte på en god måte. Ja, det førte til storm i vinter, men det viser også engasjementet og eierskapet. Samtidig er vi avhengige av å ha tilgang på musikere for å lage det beste programmet, og at vi står fritt kunstnerisk, slik at Kongsberg Jazzfestival kan være en ledende festival for jazz og nyskapende musikk både nasjonalt og internasjonalt. Vi skal ha folkefesten, lage ting for byen, men vi må ta vare på grunnstammen. Jazzen. Kombinasjonen av disse tingene, og det å finne den rette balansen, det er det som blir utfordringen framover.
Frivillige på Teams
Hvordan er så hun selv som leder for dem som jobber for henne? Hun synes det er vanskelig å svare på, men hun sier hun er ærlig og at hun er opptatt av å være raus.
– Vi er en veldig liten administrasjon. Jeg er opptatt av dem jeg har rundt meg og jeg er opptatt av å gi alle mye ansvar. Selv om det er jeg som tar en del beslutninger til slutt, så tar vi mange beslutninger i fellesskap og det tror jeg er viktig for at alle skal ha eierskap til det de driver med.
I tillegg til å lede medarbeiderne, følger Menes opp de frivillige gruppelederne. De fungerer nesten som «en utvidet stab», forklarer hun. Noen av dem er koblet på året rundt, andre er aktive den siste måneden før festivalen.
– De er en kjempedyktig gjeng som tar stort ansvar. Uten dem ville ikke dette gått. De er ikke ansatte, men vi må likevel ha noen tydelige forventinger begge veier. Jeg ser at det viktigste for å få dette til å fungere optimalt, er jevn kontakt og mye informasjon. Der er ikke jeg i mål i det hele tatt! Målet er å ha mer kontakt hele veien. Vanligvis har vi noen samlinger i løpet av året. Der bygges det fellesskap og vi jobber med retningen framover. Men nå, etter at jeg begynte, har jeg bare møtt dem på Teams. Det er en utfordring, det er vanskelig å skape det samme kollegiale samholdet.
Vekslende stemninger
Ragnhild Menes hadde mange tanker om hvordan hun ville jobbe som leder da hun tok denne jobben, men det første festivalsjef-halvåret har vært intenst og stort sett gått med til å håndtere uforutsette saker. Én etter én. Og nå er det faktisk festival ganske snart, fra 7. til 10.juli.
– Hvis du skal fremheve noen få smakebiter fra årets program?
– På Musikkteatret har vi en god konsertrekke. I tillegg til Arild Andersens jubileumskonsert har vi tre bestillingsverk fra henholdsvis Nils Petter Molvær, Martin Horntveth og Håkon Kornstad med Oslo Jazzensemble. På Energimølla spiller Maria Kannegaard Trio, en kjempefin pianotrio.
Første gang hun selv var på Kongsberg Jazzfestival var i 2005. Siden har hun vært her hvert år. Hun sier at det hun falt for med denne festivalen, var mangfoldet av scener og stemninger. Vekslingen mellom de smale, intime konsertene og de store popkonsertene.
– Jeg liker også at festivalen tiltrekker seg så mange forskjellige typer mennesker. Det mangfoldet er jeg opptatt av at vi skal videreføre.
– Får du selv vært på mange konserter?
– Tidligere har jeg hatt store planer om å få med meg veldig mye, og blir alltid litt skuffa over hvor lite jeg får tid til, men samtidig er det viktig å høre og se hvordan ting fungerer. Jeg håper jeg får vært litt mer rundt i år!