Direktør Stein Olav Henrichsen har ledet Munchmuseet gjennom en svært turbulent periode de siste 10 årene. Arbeidet ble kronet med storstilt åpning av nye Munch i Bjørvika sist helg. Nå forteller Henrichsen om de strategiske valg han tok for å komme dit.
Knut Petter Rønne
Strategien var klar: Munch skulle til Bjørvika
Det blir alltid bråk når et viktig bygg skal bygges eller flyttes i Norge. Vi nevner i fleng: Ny hovedflyplass, Operaen, Regjeringskvartalet, Nasjonalmuseet, kulturhus i nesten alle norske kommuner, stupetårnet i Hamar ...
Da det nye Munch-museet åpnet denne uken, var det også etter årelange debatter om lokalisering, arkitektur, utforming og organisering. Striden om Munch har bestått av en salig blanding av politikk, kunst, økonomi, design og arkitektur. Alt fra lokalisering, materialvalg, logo og bar-konsept har blitt dissekert, diskutert, debattert og omkranglet.
Det er veldig typisk norsk. Og veldig gøy for mediene. Det er vel bare fotballekspertene av de faste rikssynserne våre som ennå ikke har ment noe om det nye Munch-museet.
«Hit skal Munch flytte»
Akkurat når dragkampen om det nye Munchmuseet starter, er ikke helt enkelt å si. Men la oss starte i 2008, da daværende byrådsleder Erlend Lae (H) holder pressekonferanse og proklamerer at det nye Munchmuseet skal bygges i Bjørvika.
Det skulle vise seg at akkurat det var lettere sagt enn gjort. Et politisk kaos uten særlig mange sidestykker ble utløst i hovedstaden.
Midt i dette kaoset, som endelig ble kronet med storstilt åpning og fulle hus i det nye Munchmuseet i Bjørvika sist helg, har museumsdirektør Stein Olav Henrichsen stått.
Da han ble ansatt som ny direktør for Munchmuseet i 2010 var arkitektkonkurransen akkurat over. Det nye Munchmuseet skulle (fortsatt) ligge i Bjørvika, og det spanske arkitektkontoret Herreros Arquitectos, med Juan Herreros i spissen, hadde vunnet konkurransen med sitt Lamda-kosept. Lamda er den 11. bokstaven i det greske alfabetet, og har en «knekk» på toppen, akkurat som Munch i Bjørvika.
− Jeg har snakket med over 200 utenlandske medier og rundt 100 norsk de siste par ukene, sier Henrichsen verdensvant og spør om vi vil ha kaffe.
Kafeen i det nye museet er full av folk, selv om vi skriver tirsdag formiddag. Åpningshelgen har vært en suksess, og selv om det fortsatt er mange meninger om både arkitektur og innvendig design, ruger nye Munch høyt og tydelig i Oslos bybilde.
Mini-CV: Stein Olav Henrichsen
Direktør ved Munchmuseet, som nå heter MUNCH, siden 2010.
Født: I Elverum i 1954. Oppvokst på Oppegård utenfor Oslo.
Utdannet klarinettist og saksofonist. Aktiv musiker i 18 år i flere orkestre, blant annet i Operaen.
Karriereglimt: Henrichsen har etablert og ledet en rekke kulturinstitusjoner og nettverk. I 1989 gikk han inn som kunstnerisk og administrativ leder av samtidsorkesteret BIT20, og i 1993 ble han leder for Opera Vest og i 2005 ble han leder for Bergen Nasjonale Opera.
Han har også innehatt mange styreverv både nasjonalt og internasjonalt, blant annet som styreleder for Ultima i 10 år. Han har også vært styreleder i Opera Østfold og styremedlem i Norges musikkhøgskole og Nobel Center Stockholm. I dag er han styreleder ved Sørlandets kunstmuseum.
Henrichsen har sittet i flere statlige kulturpolitiske utvalg, og har bred erfaring fra internasjonale utviklingsprosjekter og internasjonalt samarbeid.
Prosjektet stoppes
Men veien til Bjørvika har vært lang og kronglete for Munch. Hvordan leder man i et slikt kaos? Hva slags strategi velger du, når det gigantiske prosjektet du er satt til å lede plutselig blir lagt på tjukk is?
− Da jeg ble ansatt var mitt oppdrag todelt. Jeg skulle gjøre Munchmuseet på Tøyen mer synlig og bygge opp organisasjonen som skulle flytte og drive hele museet i Bjørvika, sier Stein Olav Henrichsen til Dagens Perspektiv.
Og Henrichsen gikk på med krum hals. Han er kjent for akkurat det.
Men så ble hele prosjektet stoppet.
SV forlot det skjøre flertallet i bystyret som hadde vedtatt Bjørvika. Og da SV trakk seg, fant Frp ut at de skulle gjøre det samme. Den gamle ringreven Carl I. Hagen var blitt lokalpolitiker, og vant fram internt med at det er pengesløseri at kommunen skal bruke sååå mye penger på kunst. Det er nemlig Oslo kommune som eier både Munchs kunst og museet. Og det er de som betaler for moroa.
− Det var ikke lenge etter at jeg kom, at de stanset hele prosjektet. Det viste seg da at mange av mine ansatte var ansatt i flytteprosjektet, så en av mine første oppgaver som ny direktør var å nedbemanne en tredel av staben.
Spørsmålet var: Hva nå? Ville det bli noe nytt museum?
Strategiske grep
Stein Olav Henrichsen forteller at han gjorde noen helt bevisste strategiske grep i denne situasjonen:
-
De skulle gjøre museet på Tøyen mer relevant for publikum.
-
Munchmuseet skulle bli mye mer synlige. Ambisjonen var minst en medieomtale hver dag.
-
De skulle satse mye sterkere internasjonalt.
− Vi pakket Bjørvika-prosjektet ned på en slik måte at det lett kunne pakkes opp igjen. Målet var at Bjørvika skulle gjenoppstå.
For at politikerne i Oslo skulle endre oppfatning om Munchmuseet måtte Henrichsen & co få med seg opinionen. De måtte få folket over på Munch sin side.
Stein Olav Henrichsen har ikke noe styre i ryggen. Han er ansatt i Oslo kommune. Han rapporterer til byråd for kultur, idrett og frivillighet. Han jobber i realiteten i forvaltningen. Han er embetsmann. Byråkrat. Men altså museumsdirektør også.
− Det er en vanskelig balansegang. På den ene siden er jeg en byråkrat som skal sette politiske vedtak ut i livet, men ellers være nokså usynlig. På den andre siden er jeg museumsdirektør, en som bør være synlig, bidra i den offentlige samtalen og stå på for kunsten og sitt eget museum, forteller han.
Alt Henrichsen foretar seg kan bli politikk. Han er en del av det politiske systemet, og hvis han sier eller gjør «noe dumt», vil opposisjonen i kommunepolitikken kunne bruke det mot den sittende kulturbyråden.
Ledere i store kulturinstitusjoner blir ofte utsatt for et sterkt press, og må forholde seg til mange interesser.
− Det er så mange hensyn som må tas hele tiden, og det kan virke lammende for den enkelte leder. Det tror jeg også er en årsak til at kulturlivet ikke er så innovativt og nyskapende som mange av oss kunne ønsket seg. Derfor bør man prøve å tenke nytt, og skape systemer som gir den enkelte kulturleder noe større handlingsrom, mener Henrichsen.
Nye Munch ruver i Bjørvika. (Foto: Einar Aslaksen)
Flere å spille på
Men dette har ikke skremt Munch-direktøren fra å vise seg på den offentlige scenen. Snarere tvert om. Det har hele tiden vært en del av strategien fra 2011 å ha et aktivt forhold til offentligheten. Til pressen, til samarbeidspartnere og til den store sprikende «folkeopinionen».
For å klare å gjennomføre en ambisiøs strategi med hårete mål, trengte Henrichsen flere å spille på.
− Det var flere utenfra enn innenfra som var med på den første strategiprosessen, forteller Henrichsen, som inviterte «hele samfunnet» til å komme med innspill. Toppledere i næringslivet, reiselivet, politikere, organisasjoner, barn og unge, teknologieksperter – «alle» fikk tilbud om å mene noe om hvilken retning Munchmuseet burde gå. Og ingen sa nei til invitasjonen, ifølge sjefen for det hele.
− Vi lærte enormt mye av den prosessen. Dessuten fikk vi etter hvert over 100 nye samarbeidspartnere. Mange som vi fortsatt har glede av. Det være seg regelrette sponsorer eller andre typer samarbeid. Den prosessen var svært verdifull for oss, sier Henrichsen.
Et annet grep den da fortsatt ganske ferske direktøren tok, var å finne noen internasjonale rådgivere. Henrichsen har jobbet mye internasjonalt tidligere, og hadde et stort nettverk. Men ikke innen billedkunst. Den nye sjefen var musiker i bunn, noe han også fikk høre både titt og ofte i starten.
− Jeg brukte tid til å finne de rette rådgiverne, forteller Henrichsen.
Ja, det var mange flinke folk ved Munchmuseet fra før og i det norske kulturfeltet. Men Henrichsen ville finne noen som hadde hatt internasjonal suksess med et billedkunst-museum. Noen som kunne vise til resultater.
Og den som leter finner. Uten å kjenne dem fra før tok Stein Olav Henrichsen kontakt med Max Hollain, som da var direktør for Städelmuseet og Schirnmuseet i Frankfurt i Tyskland. I dag er han for øvrig sjef for Metropolitan i New York. Den andre som ble «plukket ut» var Axel Ryger. Sjefen for Van Gogh-museet i Amsterdam.
− Samtalene med de to var enormt givende. Likheten med Van Gogh-museet var dessuten slående. Det er også et museum som er knyttet til kun én kunstner.
Lite relevant for oslofolk
Men forskjellene på Tøyen og Amsterdam var store. Mens innbyggerne i Amsterdam i gjennomsnitt besøker Van Gogh-museet hvert 3,5. år, besøkte oslofolk Munchmuseet på Tøyen hvert 35. år da Henrichsen overtok.
− I Oslo besøkte innbyggerne Munchmuseet en gang når de gikk på skolen og en gang når de fikk besøk i voksen alder. That’s it.
− Dette måtte vi gjøre noe med. Besøkstallet på Tøyen bestod stort sett av turister, forteller Museumsdirektøren. − Turister som kom for å se Skrik.
−Hvordan ble alle disse «utenforstående» mottatt internt blant de ansatte? Tok de imot alle innspillene med like åpne armer som deg?
− Nei. Ikke i starten. Flere var skeptiske. Vi reorganiserte jo også organisasjonen som en del av den samme prosessen. Vi gikk fra linjebasert organisasjon til prosjektorganisering. Det var en stor endring. Det blir en del støy av slikt. Men å bringe inn mange stemmer utenfra skaper også en helt ny dimensjon. Og også de ansatte så jo at vi måtte gjøre noe. Vi var i en «sense of urgency». Og etter hvert så vi et skifte i motivasjonen og orienteringen. Hovedmålet var jo at Munchmuseet i Bjørvika skulle «pakkes ut» igjen.
12-doblet besøket
Kong Harald og dronning Sonja åpner nye Munch i Oslo med ordfører i Oslo, Marianne Borgen, og byrådsleder, Raymond Johansen, som holder i silkebåndet. (Foto: Stian Lysberg Solum / NTB)
Hvordan gikk det så med strategien? Klarte de å gjøre utstillingene på Tøyen mer relevant? Klarte de «å gjenskape Munch som kunstner»?
− Vi 12-doblet det lokale besøket på Tøyen, forteller Stein Olav Henrichsen.
Videre klarte museet på Tøyen å styrke egeninntektene med seks-gangeren. Det klarte de gjennom en radikal økning av besøket, noe som gjorde at billettinntektene steg og at salget i butikken og også i den lille kafeen økte.
I tillegg så hadde Henrichsen sørget for at Munchmuseet skulle lage og kuratere – og dermed ta seg betalt for − utstillinger i utlandet. Tidligere var praksisen at museet kun lånte ut bildene, og at arrangørene i utlandet tjente alle pengene på å vise fram Munch.
− Da jeg satt på Tøyen og måtte nedbemanne staben med en tredel, så hadde Centre Pompodou i Paris 200.000 flere besøkende enn budsjett, og tjente antagelig nærmere 20 millioner på å stille ut Edvard Munch uten at vi hadde en del av det. Da sa jeg, «det der skal ikke skje igjen».
Etter den omleggingen har Munchmuseet tjent godt på utstillinger både i Japan og Korea, for å nevne noe.
− Så var tiden kommet til at Bjørvika-prosjektet kunne pakkes opp igjen?
− Vel. Husk at prosjektet var et verktøy for å vise fram mer av Munch, ikke et mål i seg selv, framhever Henrichsen. − Målet var å gjøre Munchs kunst mer tilgjengelig, og skape en viktig arena for kunst, også samtidskunst.
Opinionen snudde
Museumsdirektør Stein Olav Henrichsen stiller seg pent i køen i kafeen i det nye museet når det er tid for å by Dagens Perspektiv på en en kaffekopp. 
Uansett, så begynte politikerne i Oslo å røre skikkelig på seg igjen i 2012, og lokaliseringsdebatten økte på ny i politisk volum. Det var fortsatt et knapt flertall mot Bjørvika, men heller ingen av alternativene som ble løftet fram − å bygge nytt på Tøyen eller Tullinløkka − hadde flertall bak seg.
− Min holdning var hele tiden at hvis det ikke blir Bjørvika, så blir det ingen ting. Det kom også forslag om å redusere høyden på bygget i Bjørvika eller å gjøre bygget smalere og mindre. Men vi var tydelige på at bygget måtte ha den størrelsen det var tegnet som, ellers ville vi ikke gå for det.
− Jeg fryktet at dersom Bjørvika-konseptet ble forkastet og man skulle starte helt på nytt, så ville sjansen for at politikerne la hele greia i skuffen være stor. Hvor ofte vil en kommune ha eller ønske å bruke 2,7 milliarder til et nytt museumsbygg?
Men så kom løsningen. Etter hemmelige forhandlinger mellom Høyre og SV ble det 28. mai 2013 proklamert at det blir bygging av Lambda i Bjørvika. Til gjengjeld skulle man få et såkalt «Tøyenløft», som bestod av en oppgradering av Tøyen, med badeland, kulturskole, billige barnehager, utescene og vitensenter.
«Dette vil gjøre Tøyen mer attraktivt for voksne og barn, og trekke tilreisende til bydelen», sa SVs Marianne Borgen i saken anledning.
Og da også Arbeiderpartiet stemte for dette i bystyret, var det plutselig et solid flertall for å bygge det nye Munchmuseet i Bjørvika.
− Hvor stor del av æren for dette vedtaket skal du og de ansatte ved Munchmuseet ha, mener du?
− Vi klarte å snu opinionen. Men det var opinionen som snudde de politikerne som manglet for å få flertall, påpeker Stein Olav Henrichsen.
Og dermed kunne museumsdirektør Henrichsen og hans medarbeidere pakke opp igjen Bjørvika-prosjektet.
Men i tiden som hadde gått, hadde museumsfolket funnet ut at de ville gjøre noen «ørsmå» endringer inne i bygningen. Sånt liker ikke politikere å høre, men Henrichsen fikk 3 måneder til å «gjøre om innmaten» − så lenge det ikke kostet noe mer.
− Vi gjorde faktisk ganske store endringer. Vi ønsket et skarpere fokus på besøkende og inntekter. Og da vi kom tilbake til kulturbyråden med endringene, kostet herligheten bitte-litt mer. Men det gikk igjennom.
Og «The rest is History».
− Dere holdt til og med budsjett? Prislappen ble knappe 2,8 milliarder til slutt. Det er ikke dagligdags for norske monumentalbygg?
− Ja, det gjorde vi, det vil si byggeprosjektet holdt budsjettet. Men det har vært smertefullt ....
Dyr drift
Å holde driftsbudsjettene framover blir den neste store utfordringen for Henrichsen og Munchmuseet. Driftstilskuddet fra kommunen vil i Bjørvika ligge på rundt 290 millioner årlig – det er tre ganger så mye som på Tøyen. Men så er det også et helt annet museum.
På Tøyen hadde Munchmuseet 57 ansatte. I Bjørvika jobber det 350.
Det offentlige driftstilskuddet på Tøyen lå mellom 70 og 100 millioner i de 10 årene Henrichsen hadde sjefskontoret sitt der. I Bjørvika får museet fremover 290 millioner fra kommunen i et normalår, men ca. 100 millioner av disse er husleie som i prinsippet nedbetaler investeringen i bygget. Så i realiteten får museet ca. 190 millioner til drift av kommunen i året.
− Holder det?
− Det må jo det … Men jeg mener staten bør ta en del av driftskostnadene. Å forvalte arven etter Munch bør være et nasjonalt ansvar. Kommunen eier kunsten, men staten bør ta et delansvar for forvaltningen og museumsdriften, mener Henrichsen, som har søkt staten om penger hvert år de siste tre årene uten å få respons i form av kroner og øre. Men han gir seg nok ikke.
I sitt første budsjettår har Munchmuseet regnet inn inntekter fra 500.000 besøkende. Men Stein Olav Henrichsen drømmer om flere. Han tror det kanskje kan være mulig å komme opp mot 1 million ...
Byr på seg selv
Direktøren ved Munchmuseet har ikke nevneverdige problemer med å «by på seg selv». Han er en synlig leder.
− Min lederfilosofi er ganske så verdibasert, påpeker Henrichsen. − Åpen. Ærlig. By på meg selv. Være tydelig.
− Jeg legger stor vekt på å være synlig og ha tett dialog med presse, offentlighet og politikk.
− Så mener jeg det er viktig å bygge solide og robuste nettverk. «Skaff deg medskyldige», som den tyske militærfilosofen Carl von Clausewitz sa det.
Et annet ordtak som Stein Olav Henrichsen hevder å følge er det berømte munnhellet til den kinesiske militærstrategen Sun Tzu: «Keep your friends close and your enemies closer».
− Det handler jo om å ha respekt for de som mener noe annet enn meg selv. Og dem har det jo vært en del av de siste årene …
− Men jeg blir inspirert av diskusjoner og debatt. Jeg liker litt uvær. Man kan lære mye av de man er uenig med. Dessuten har vi jo det til felles at vi er glade i kunst og Edvard Munch, framhever Stein Olav Henrichsen.
− Du har ett år igjen av din andre åremålsperiode. Kunne du tenkt deg å fortsette, eller vil du gi deg da?
− La meg si det sånn. Det er vanlig praksis i Oslo kommune at åremålsstillinger besettes i to ganger seks år.
Dette er MUNCH
Nye Munch i Bjørvika er verdens største museum viet én kunstner. Bygget er på 26.300 kvadratmeter fordelt på 13 etasjer, og inneholder mer enn 42.000 museumsobjekter.
Historien om Munch-museet er nesten like spennende som historien om Edvard Munch selv.
Fire år før Munch døde i 1944 testamenterte han hele sin kunstsamling og alle sine eiendeler til Oslo kommune. Og kommunen svarte med å bygge et eget museum til den store kunstnerens ære. Og dersom du tror bråket rundt museet startet når det skulle flytte fra Tøyen, tar du feil. Det var et fryktelig leven rundt det som til slutt ble Munchmuseet på Tøyen også.
Den gang da Munchmuseet lå på Tøyen. (Foto: Morten Holm / NTB)
Allerede i sin levetid var Munch involvert i diskusjoner om et fremtidig Munch-museum, men først i 1946 vedtok Oslo kommune at museet skulle bygges. Diskusjonene om beliggenheten verserte fra første dag: Skulle det ligge ved Vigelandsanlegget på Frogner, eller i sentrum, like ved Slottet? Eller kanskje burde det ligge på Grünerløkka, der kunstneren hadde tilbrakt viktige år av barndommen?
Til slutt ble det Tøyen, der Munchmuseet endelig kunne åpne i 1963, tegnet av arkitektene Einar Myklebust og Gunnar Fougner.
Men etter hvert ble Tøyen for lite, for gammeldags og for dårlig som moderne museum for en av verdenshistoriens største kunstnere. Det måtte bygges et nytt. Og da startet spetakkelet om lokalisering og utforming nok en gang.
Det nye Munchmuseet i Bjørvika, som nå egentlig bare heter Munch, ble høytidelig åpnet av kongeparet i 22. oktober.
Museets samling består av nærmere 28.000 kunstverk, fordelt på fire samlinger.
Av disse er 26.724 Munch-verk, som består av: nærmere 1200 malerier, 7050 tegninger og skisser, 18 322 grafiske blad fordelt på 842 ulike motiver og 14 skulpturer.
Videre forvalter museet Munchs originale fotografier, trykkplater og litografiske steiner, og flere tusen tekster og brev, samt 9830 personlige eiendeler.
I tillegg til den ekstraordinære gaven som Edvard Munch testamenterte til Oslo kommune i 1940, rommer museet også samlingene til Rolf Stenersen, Amaldus Nielsen og Ludvig O. Ravensberg.
Totalt antall museumsobjekter i alle de fire samlingene er over 42.000.