Nerdenes hevn

Volan synes ikke at det å få folk til å kjøpe bøker via bokklubb er et forgangent kapittel, for ikke å si en lukket bok. Tvert imot. Hun sitter fremfor meg på Nasjonalbiblioteket og gløder for skjønnlitteratur både på papir og brett.

Nå skal hun skal hun knekke koden, betror hun meg – ikke bare hvem som leser hva og hvor, men også hvorfor folk leser. 

Hun vil gå til roten. Hva stimulerer lesegleden? Hvordan få unge og gamle, kvinner og menn, leselystne og de av oss som primært har gått over til andre medier, til å kaste oss over litteraturens gleder?

– Hvorfor går du fra Dagens Næringsliv, som de fleste vel mener ligger i tet i mediebildet, til De Norske Bokklubbene, som mange mener har storhetstiden bak seg?

– Nettopp fordi jeg ikke vil at det skal gå som du tror. Bokklubbene er en fantastisk institusjon i norsk kulturliv, og jeg tror det fortsatt finnes et stort marked for bokklubb i en digital verden. Hvordan? Det er det jeg vil finne ut av. Jeg har jo ikke begynt ennå, jeg er fortsatt i Dagens Næringsliv, sier Volan, som begynner i Bokklubbene 1. november. Formelt tar hun imidlertid først over som direktør på nyåret, når nåværende direktør gå av med pensjon.

Overførbar teknologibakgrunn

– Det handler mer om brukervennlighet og tilgjengelighet enn om digitalisering. Det handler om hvordan vi gjør oss relevante for folk i dag. Det ligger en stor kjærlighet til deler av kulturfeltet, ikke minst ordet, i bunn. Det var derfor jeg ikke kunne motstå dette jobbtilbudet. Men hvordan folk vil lese, om de vil ha lesestoffet i trykt form, på brett eller foretrekker å lytte med ørene, lar jeg være opp til dem. Dette skal jeg finne ut av, når jeg har begynt, sier den nye direktøren.

– Så det er ikke sånn at du vil du lage en digital bokklubb, og at det var derfor styret ansatte deg som ny leder?

– Jeg vil lage en bokklubb for medlemmene som er der og for potensielle medlemmer. Om jeg ble valgt på grunn av min digitale bakgrunn, vet jeg ikke. Det kan være noe av det som fikk valget til å falle på meg. Jeg tror at erfaringene jeg har fra avisbransjen, hvordan utvikle en avis i en digital tidsalder, kan ha en del overføringstrekk, sier hun og understreker:

– Jeg driver ikke noe korstog mot papirboken! Det må ingen tro! Personlig leser jeg halvparten på papir og halvparten på brett. Jeg tror papirboka kommer til å vare lenger enn papiravisen, og jeg tror at papiravisen kommer til å vare lenge. 

– Omsetningen i Bokklubbene ble halvert siden 2012, opplyste Bokklubbene selv i 2019. Hva har skjedd siden?

– Den utviklingen har nok fortsatt.

Sosiale kontakter

Det er hun selv som bruker uttrykket «nerdenes hevn» om seg selv. 

– Jeg har hatt en fordel av at jeg var interessert i internett tidlig. I starten ble vi jo sett på som de rare folkene som satt nedi hjørnet i redaksjonen mens den «ordentlige avisa» var på papir. Jeg kom også tidlig til sosiale medier. Det ga meg et godt nettverk av andre folk som også var interessert i internett. Og mange av dem har nå endt opp i ledende posisjoner både i kommunikasjon, markedsføring og samfunnet for øvrig.

– Det er nerdenes hevn! Som i kultfilmen fra midten av åttitallet, «Revenge of the Nerds». Jeg har alltid vært nerdetypen, flink i alt på skolen unntatt gym. Internett ga meg sosial kontakter med andre som lignet meg selv, legger hun selvironisk til.

– Hvis man med nerd mener en som mangler sosial kompetanse, virker du absolutt ikke slik...?

– Jeg mener en som har veldig spesielle interesser, som ikke er så kule når du er 15, men får større verdi når du er 42. Og 42 er jo som kjent svaret på livet, universet og alt. Da jeg møtte min samboer, ble jeg sjokkert over at han aldri hadde lest kultbøkene av Douglas Adams, «Hitchhiker's Guide to the Galaxy». Han fikk den i 30-års-gave.

Aldri datakurs

Likevel presiserer hun at hun Ikke er opptatt av teknologien som sådan, men av kommunikasjon og hva den kan brukes til, «ellers hadde jeg blitt ingeniør». Det var da hun var utvekslingsstudent i USA at familien fikk internett hjemme for å kommunisere over Atlanteren, og det førte henne over i de første chatte-gruppene. På den tiden var det interessant og uvanlig bare det at hun var på nett, litt senere at hun til og med var på Twitter.

– Hvordan kan ledere bruke moderne datateknologi bedre som ledere?

– En av de viktigste tingene ledere kan gjøre er å være flink til å bruke teknologi som medarbeidere har innsikt i, og ikke være redd for å prøve noe nytt. Vær åpen og nysgjerrig. Se på Ted-talks, gå på konferanser, lytte til folk. Jeg har aldri gått på noe datakurs.

– Du har sagt – prisverdig ærlig: «Og så blir man sjef fordi man liker å ha en viss grad av makt. Jeg innbiller meg ofte at jeg har rett, og da får jeg jo også lyst til å bestemme». Kan du fortelle mer om det? Sluttet du i DN fordi du hadde rett og de tok feil?

– Ha ha! Jeg har alltid ment at jeg har rett! Har ikke alle det? Jeg er ute av stand til å se at noe må gjøres, uten å gjøre noe med det. Jeg kan ikke bare vent på at noen andre skal gjøre det. Men jeg håper jeg er blitt mer nyansert med årene. Lov meg at du spissformulerer meg med en klype salt om dette! For i DN har vi stort sett vært ganske enige om retningen, altså. 

– Når har du hatt rett, og de andre tok feil?

– For 20 år siden ville jeg ha sagt at mediebransjen ikke skjønte internett. Der var jeg tidlig, eller journalistikken kom for sent på banen, skjønt den er kommet godt etter nå, sier Volan.

Ingborg Volan leser mye. Her er et knippe av henens favoritter bøkenes verden:

Fortellinger

Vi snakker om at hun mange ganger har uttalt at det ikke er noen krise i mediene – til tross for at papiravisene går mye dårligere og nettaviser ikke har samme inntjeningspotensial. Volan er overbevist om at det dette er et overgangsfenomen, og påpeker at folk bruker media mer enn før – skjønt på ulike plattformer.

– Det dreier seg uansett om fortellinger. Det er noe grunnleggende menneskelig med fortellinger. Ikke skyld på ungdommen fordi de ikke leser aviser eller får med seg nyheter, sier hun. – Det er opp til oss å gjøre det relevant for dem. Hver generasjon har sin måte å fortelle historier på. For meg var det internett, jeg kom tidlig med. Det er ingen motsetning mellom å lese og bruke internett. Jeg elsker internett. Noen av de beste historiene som lages i dag er ikke romaner, men dataspill. Fortellerkunsten er ganske konstant selv om måten det fortelles på er forskjellig.

– Skal du ha dataspill inn i Bokklubbene?

Hun gjentar at hun ikke har begynt i den nye jobben ennå, og legger til:

– Som leder i Boklubbene vil jeg få det privilegium å forholde meg til de som liker å lese. Jeg skal ikke forholde meg til rabiate ikke-lesere. Ikke at de er så mange. Jeg har ingen statistikk i hodet, men jeg tror ikke på påstanden om at ungdommen har sluttet å lese. Forøvrig kjenner jeg mange som har sluttet å lese, men har begynt igjen. 

Knekket lesekoden som 3-åring

Noen slike problemer har hun selv ikke opplevd.

– Jeg lærte å lese da jeg var tre og et halvt år, via osmose, kan man kanskje si. Det var i hvert fall ikke noe bevisst. Foreldrene mine leste for meg, og jeg spurte og spurte: «Hvem sin bokstav er det?». En dag bare knekket jeg lesekoden. Jeg husker at det skjedde, jeg satt på stuegulvet. Det var en billedbok om musikantene i Brehmen. Vi hadde sikkert lest den samme 272 ganger, så jeg kunne den nok utenat, forteller hun. 

– Har du og din samboer barn?

Her følger et langt foredrag om hvorfor hun er barnløs, og at det er helt frivillig.

– Jeg har aldri sett meg selv som mor. Det bør være helt greit å velge å ikke bli foreldre. Jeg håper de fleste tar bevisste valg når de velger å få barn, men man bør slippe å «forklare seg» om at man har valgt ikke å få det. Men det er klart, for noen år siden spekulerte alle, hvis jeg ikke drakk på en fest, om jeg var gravid.

– Du var medlem av Bokklubbens Barn da du var liten. Hvilke bøker gjorde tidlig inntrykk?

– Vi kommer ikke unna Astrid Lindgren og Anne-Cath Vestly, særlig seriene om Guro og om Aurora og Pippi.

– De dreide seg om tøffe damer?

– Ja. Senere ble det «Ringenes Herre». Jeg er en stor fantasy-jente, har spilt rollespill i årevis. Jeg er jo en klassisk nerd. Og verdens største lesehest. Jeg leste klassiske evenyrbøker også, som «Robinson Crusoe» av Daniel Defoe og mye av Jules Verne.

– Bøker du gjerne leser som voksen?

– Historisk forankrede romaner leser jeg som andre leser krim. Jeg husker en bokpakke mamma sendte meg da jeg bodde i USA. Den inneholdt «Adrian Posepilt» av Trondheimsforfatteren Kristian Kristiansen, som dreier seg om fattigdom på 1600-1700-tallet, «Irr.Grønt» av Dag Solstad og «Markens Grøde» av Hamsun. 

– Flere voksen-favoritter? Jeg liker Lars Mytting. Tore Renbergs siste, «Tollak til Ingeborg» er en fantastisk, fryktelig, fin liten sak. Gaute Heivoll skriver fra Sørlandet, fra området hvor moren min er oppvokst. Simon Strangers «Leksikon om lys og mørke», om Rinnan-banden og jødeforfølgelsen i Trøndelag under andre verdenskrig, er fantastisk. 

Sverd og magi

– Men jeg elsker også fremdeles Harry Potter og Bridget Jones, jeg var jo ung på 90-tallet. Da den siste Harry Potter-boken ble sluppet, sto jeg i kø utenfor en bokhandel i Sandefjord midt på natta sammen med 14-åringene. Da var jeg 28. Jeg har lest hele Game of Thrones-serien flere ganger. Gi meg drager, sverd og litt magi, og jeg er happy.

– Du var et fremmelig barn?

– Det kan medføre riktighet, men det får andre uttale seg om! Jeg har aldri hatt noe imot å stikke meg frem. Jeg var med på alt dette klassiske for vordende ledere: elevrådsleder i femteklasse, i styret i korpset, leder for småspeiderne da jeg var 15. 

– Hvilket instrument spilte du i korpset?

– Klarinett. Jeg har begynt å spille igjen for tre år siden, etter tolv års pause. Det er det beste jeg har gjort i voksen alder. 

Det skjedde en formiddag i juni etter at jeg hadde vært på fest i Dagens Næringsliv og danset hele natten. Jeg var så sliten i beina at jeg hadde tenkt å ligge og hvile meg hele dagen derpå. Så hørte jeg et korps utenfor, spratt ut, bare iført shorts og t-skjorte, og tenkte: «Hvorfor sluttet jeg med dette? Det er jo en så stor del av meg.» 

Musikkfamilie

– Alle har godt av å ha en hobby som ikke har noen ting med jobb å gjøre. Nå spiller jeg i Sagene Janitsjar. På 17. mai finner du meg midt i første rekke. Jeg spiller ess-klarinett. Det er en sånn liten en, med veldig høy og lys lyd, sier Volan. 

– Jeg har forresten en ledelsesfilosofi som har med korps å gjøre: Det handler om samspill, fortsetter hun. 

– Samspill handler om at ingen blir god uten å lytte til de andre og tilpasse seg hele klangbildet. Når jeg øver, kan jeg repetere små partier mange ganger, men det blir ikke bra før jeg ser hvordan det klinger i helheten. Dette er viktig i en organisasjon også. Lederen må sørge for helheten. Det er ikke bare de store solistene som teller, den lille pikkolofløyten også, og valthornet og tredjeklarinetten. Strålende soloprestasjoner er flott, men ikke alt.

Jeg vil lage en bokklubb for medlemmene som er der og for potensielle medlemmer

Dirigent var et av yrkene hun vurderte «delvis seriøst» som ung. 

– Jeg kommer fra en veldig musikalsk familie. Søsteren min, Birgitte Volan Håvik, er harpist i Oslofilharmonien. 

– Kunne dere ha laget lite orkester hjemme?

– Ja, men det hadde blitt en litt rar besetning! Moren og faren min spiller piano og fiolin. Mamma har musikk hovedfag. Jeg hadde verdens tryggeste barndom, verdens beste foreldre. Jeg vokste opp i sommerhuset til familien Wessel, altså Tordenskiold på Ringve musikkmuseum, hvor pappa var forvalter. Der bodde vi til jeg var elleve eller tolv, da pappa fikk ny jobb og vi flyttet fra tjenesteboligen. Jeg var guide der i to sommere, guidet på engelsk og fransk og spilte forskjellige musikkinstrumenter. Jeg har et oppsiktsvekkende godt vokabular på fransk om strengeinstrumenter fra 1700- og 1800-tallet.

Utfordret verdisett

– Har du fransk som fag eller bodd i Frankrike?

– Nei, ikke mer enn å ha lært fransk på skolen, men jeg har godt språkøre. Jeg hører hvordan et språk klinger, og jeg hører når jeg selv snakker feil. Det henger sammen med musikalitet, tror jeg. Samboeren min er fra Vestfold, og med ham snakker jeg mer østnorsk enn jeg gjør nå. Jeg har to medarbeidere som også er fra Trondheim, og når jeg snakker med dem lyder jeg mer trøndersk enn når jeg snakker med deg. I samtaler med briter, lyder jeg mer britisk, og med amerikanere mer amerikansk. 

– Jeg var utvekslingsstudent i Texas fra jeg var 17 til 18. Det er det mest lærerike og definerende året jeg har opplevd. Jeg fikk utfordret meg selv som person, og jeg fikk utfordret verdisettet som jeg var oppvokst med og trodde var universelt, om abort, kvinnesyn, religion, rasisme, dødsstraff. Jeg bodde midt i bibelbeltet og lærte meg å respektere folk som mener andre ting enn meg. 

– Dette er også noe jeg har med meg inn i lederskap. Jeg håper jeg er i stand til å se flere sider av en sak. Samtidig var det varme og åpne mennesker, en genuin åpenhet som jeg ble fryktelig glad i. Mennesker er ikke meningene sine, jeg er opptatt av å skille sak fra person, tilføyer hun.

– Moren min sier at jeg har to grunnleggende egenskaper, lærelyst og rettferdighetssans. 

Ukjente utfordringer

– Beskriv en god leder?

– Jeg har hatt mange gode og svært forskjellige ledere, men det er noen fellesnevnere: tillit til folk, angi retning, tro at de ansatte kan finne nye måter å nå målene på. Det beste jeg vet som leder, er medarbeidere som finner løsninger jeg aldri hadde tenkt på, og iblant til og med definerer utfordringer som må løses. Lederen setter sammen team og bygger strukturer. Jeg er veldig glad i forskjellighet.

– Det sier mange, men ikke alle mener det?

– Det kan være frustrerende, men du verden så spennende. Jeg har fått utrolige innspill fra dataingeniører og designere. En av de mest kreative i norsk journalistikk i dag er designeren Jonas Nilsson, som jeg har hatt gleden av å jobbe med i Adresseavisen, og som for øyeblikket er i VG. Han kan teknologi og har et hjerte for journalistikk. Adrian Solumsmo er datautvikler i Dagens Næringsliv og ser løsninger ingen journalist hadde funnet på.

– Hva gjør man med medarbeidere som verken er så kreative eller så greie å ha med å gjøre som de to du nevnte?

Hun tenker seg om.

– En tilbakemelding jeg har fått, er at jeg er så tydelig. Det visste jeg ikke. Men jeg er opptatt av hvorfor folk er som de er. Jeg er ikke konfliktsøkende, men jeg er ikke redd for at en situasjon skal bli ubehagelig.

– Første gang jeg fikk personalansvar, skjedde det over natta. Min daværende avdelingssjef sluttet i NRK, og jeg fikk plutselig fem personer under meg. Utfordringen var at to av dem ikke ville ha meg. Jeg satte meg ned med begge to og sa at «jeg vet at jeg ikke er den du skulle ønske satt i denne stolen». De ble mine beste våpendragere og blant mine beste venner. Vi er veldig nær hverandre i dag. 

– Og så er jeg genuint interessert i mennesker. Og ganske hyggelig, tror jeg. Når jeg driter meg ut, sier jeg unnskyld. Men fremstill meg for guds skyld ikke som perfekt! Jeg har massevis av feil.