Inspirert av mormor

Åse Ryvarden sitter i Aschehougs kantine og spiser lunsj – salat med knekkebrød til og en kopp te.

Hun snakker om sin mormor, som var sauebonde og også het Ingeborg. Og som ifølge forlagsdirektøren var «utrolig ressurssterk, med sterk naturlig autoritet, full kontroll over situasjonen, enorme kunnskaper og en evne til å samle flokken sin og ta styringen».

Ryvarden er oppvokst i Oslo, men moren kom fra Vestlandet, på kyststripen mellom Flekkefjord og Egersund til Haugesund.

Også farens familie kommer fra Rogaland. Hver sommerferie var Åse Ingeborg og hennes tre yngre søsken på besøk hos mormor Ingeborg, født 1896, og ble satt i arbeid sammen med resten av slekta.

– Vi hentet egg, gikk etter posten, hesjet eller vasket opp. Mormor Ingeborg varmatriarken. Hun hadde 17 barnebarn. Det var hun som bestemte hva alle skulle gjøre, og som forklarte hvordan vi skulle løse oppgavene, enten vi var tre eller seksti.

Ut og jobb!

– Hvor gammel var du da du ble satt i arbeid på sauegården første gang?

– Kanskje sju år? Noe sånt. Jeg var veldig glad i mormor. Hun kom fra en generasjon hvor kvinnelivet var veldig annerledes enn i dag.

– Og hun hadde endt opp i en eller annen lederjobb dersom hun var født til annen tid og sted?

– Det tror jeg. Hun var veldig ressurssterk og intellektuelt oppegående, hadde naturlig autoritet og fotografisk hukommelse.

– Er hun ditt forbilde?

– Et forbilde for alle i familien, tror jeg. Selv hadde hun ikke fått mulighet til utdanning, men hun sørget for at alle de seks barna hennes fikk det. Hun lot seg ikke stoppe av den patriarkalske og pietistiske kristendommen på Sør-Vestlandet.

Historien om Ingeborg og hennes etterkommere er fortellingen omen dannelsesreise fra bondesamfunnet til akademia, og viser hva tilgangen til utdanning har betydd.

Den speiler hele Norges utvikling, oppsummerer Ryvarden.

En av døtrene, hun som ble Åse Ryvardens mor, utdannet seg til spesialpedagog. Hun giftet seg med Leif, som er mykolog (spesialist på sopp) og ble professor i biologi ved Universitetet i Oslo.

Han er 84, og fremdeles aktiv som forsker og forfatter. Han flyttet ikke ut av kontoret sitt på Blindern før i forrige uke – så hun har hardfør slekt på begge sider.

– Hva har du lært av ham?

– Å, hadde jeg fulgt med hver gang han snakket om sopp, kunne jeg ha blitt biologiprofessor, jeg også, ler Åse Ryvarden.

– Det er litt leit at jeg ikke har hørt bedre etter under hans friluftsforelesninger. Men jeg synes det er gøy å plukke sopp, og ekstra gøy når jeg gjør det sammen med faren min. Siste gangen jeg gjorde det? Et par uker siden, like før frosten kom. Vi plukket traktkantareller.

Leder for flokken

Hun mener lederkarrieren begynte hjemme, som storesøster til tre yngre søsken.

– Den eldste av søsknene blir ofte gitt mer ansvar tidlig, og føler også mer ansvar for flokken sin, sier hun.

– Jeg liker ordet «flokk»! Det er underkommunisert hvor stor del det er av livet vi tilbringer i arbeidsfellesskapet og hvor viktig det er å være en del av en flokk. Det vi får i arbeidsfellesskapet. Hverdagene hvor vi deler gleder og sorger,er utrolig verdifulle. Arbeidsflokken er en arena for mestring og læring, og det er et fantastisk privilegium å være en del av det.

Hun legger inn en generøs dose ros for Aschehoug-flokken.

Som direktør for Aschehoug litteratur har Ryvarden ansvar for tre forlag: norsk og – oversatt skjønnlitteratur, barne- og ungdomslitteratur og sakprosa.

Dette er det som kalles allmennforleggeriet, og gjerne er det vi forbinder med forlagsnavnet Aschehoug.

I tillegg har hun ansvar for salgs- og markedsavdelingene og for Oslo Literary Agency, som selger rettigheter til utlandet.

– Jeg tror aldri jeg er blitt mottatt på en så varm og inkluderende måte på noen arbeidsplass som her i Aschehoug, og jeg håper at forfatterne føler det samme. Det er det vi driver med, å ta forfatterne inn i flokken. De gir oss sine tekster i tillit til at vi skal bidra til å utvikle dem. Forlagets oppgave er å følge opp forfatterne med akkurat passe blanding av oppmuntring og kreativ motstand underveis. Deretter skal vi bringe teksten ut i verden til leserne, sier hun.

Forankring

– Hva er god ledelse?

– Å gi retning med god forankring og sørge for gjennomføring, sier Ryvarden. Hun kaller forlagshusets tradisjoner, forfattere i nåtid og fortid, for «gullet vårt».

– Hva gjør ledere generelt feil?

– Ikke å forankre beslutninger, sier hun og definerer det som beslutninger tatt i hast, beslutninger som ikke er et resultat av sparring med ledergruppe, eller beslutninger hvor premissene og argumentene ikke er godt nok kjent i alle deler av organisasjonen.

– Og jeg har gjort nok av egne feil på dette feltet, innrømmer hun.

– Forankring kan også dreie seg om at så mange som mulig i forlaget leser hvert manus. Både konserndirektør Mats Nygaard og jeg leser så mange manus som mulig. Det gjør andre ansatte også. Det er for eksempel også viktig at markedsavdelingen leser bøkene og ikke bare leser baksideteksten når de skal nå ut, legger hun til.

– Du hadde inntil nylig en lignende sjefsjobb på Det Norske Teatret. Teatre er gjerne regnet som lite demokratiske strukturer hvor teatersjefen bestemmer over alt det kunstneriske. Hvordan er det i forlag?

– Teatre er nødvendigvis hierarkiske. Teatersjefen har det øverste kunstneriskeansvaret, og det er hun ellerhan som skal forsvare det kunstneriskeuttrykket og de valgene som er tatt. Dessuten foregår alt i tid. «Det er bare to timer til de kommer», pleide vi å si. «De» var publikum. Det var alltid en frist til teppet skulle gå opp, og da gjaldt det å holde premierenervene under kontroll. Tid er en ekstrem driver i en scenekunstorganisasjon, mener hun.

– I et forlag er utfordringen i stedet at det foregår mange ulike prosesser samtidig. Mye av arbeidet skjermellom en forfatter og en redaktør, og deretter kommer mange ulike ledd inn i prosessen. Alt dette skal sammenfattes i et system. Det er en lang verdikjede fra første manusutkast til leseren står med en ferdig bok hos bokhandelen.

Humankapital

– Min opplevelse er at det ikke er hierarkisk hos oss, sier hun og fortsetter:

– Vår kapital er humankapital, det er hodene til forfatterne og til alle de som jobber her, som har svært spesialisert kompetanse. Gode arbeidsforhold er helt nødvendig for å lykkes. Hvis ikke, driver vi både forfattere og dyktige medarbeidere utherfra.

– Hva er dine beste lederegenskaper?

– Engasjert og tydelig. Og så er jeg er opptatt av gjennomføring. Ledelse er å ikke bare snakke om det vi skal og vil, men å sørge for at det faktisk blir gjort.

Anna og Kristin

Aschehoug fyller snart 150 år og har ikke bare tradisjoner som sitter i veggene, de har en god del historie hengende på veggen også.

Foto

To sterke damer trekkes fram når Åse Ryvarden skal rangere favorittbøker. Den er er «vår egen» og Sigrid Undsets «Kristin Lavransdatter» ...

På kontoret til Ryvarden henger det et bilde av Salman Rushdie, og jeg lurer på om det store hjørnekontoret en gang har vært William Nygaards arbeidsplass.

På veggene i korridorer og på trappeavsatser henger forlagets forfattere på rekke og rad, fra Hulda Garborg til Ebba Haslund, fra Sigrid Undset til Klaus Hagerup.

– Hvilke fire-fem bøker eller forfattere har gjort størst inntrykk på deg, hvis du kan velge mellom alle tider og alle land?

Foto

... den andre er Leo Tolstojs «Anna Karenina».

– Bare fem, utbryter hun, og så triller det ut. Den første hun nevner er en av forlagets virkelig store, Sigrid Undset, og hennes ‘helstøpte, bevegende og historisk rike’ – «Kristin Lavransdatter».

– Undset hadde jo et reaksjonært kvinnesyn, som hun selv ikke levde opp til. Ikke hennes hovedperson Kristin heller. Begge var sterke kvinner som gjorde sine egne valg, til dels i sterk konflikt med omgivelsene, kommenterer hun.

Dernest nevner hun Tolstojs «Anna Karenina» – ‘et dypt tragisk portrett om kvinneundertrykkelse i et mannssamfunn’.  

Som nummer tre velger hun Sara Stridsbergs siste roman, ‘Kjærlighetens Antarktis’.

Den dreier seg om en ung kvinne som blir drept – men som allikevel forteller historien fra sin synsvinkel ‘i et utsøkt litterært språk’.

Dernest kommer Maja Lunde, ‘som synliggjør hva som skjer med miljøet, alt det som vi forsøker å ikke ta inn over oss fordi det er enklere å benekte det’.

Jeg påpeker at hittil har hun holdt hun seg til bøker på eget forlag, og hun skynder seg å legge til Jon Fosse og særlig da den siste i Triologien, den som heter «Kveldsvævd». Den kommer ut på Samlaget.

Nynorsk og nye nordmenn

– Jeg er veldig glad i nynorsken. Den er en sentral del av vårt språklige og kulturelle mangfold, sier hun og forteller at Aschehoug-forfatter Carl Frode Tiller, som kommer fra Trøndelag – ikke noe åpenbart nynorskfylke – skriver fiksjon på nynorsk selv om han bruker bokmål ellers. Han har gitt uttrykk for at hans personlige stemme forløses bedre da.

– Det har noe med syntaksen å gjøre, tror jeg. Nynorsk er mindre smittet av byråkratspråk, journalistspråk og akademisk språk, alt det upersonlige og forslitte vi forsøker å luke ut av manusene. Språket er en av våre viktigste kulturbærere, og skriftkulturen og lesingen utvikler og utforsker språket. Norsk, med sine to målformer, alle dialektene, og helesinrike arv, er under stort press. Vi er et lite språk eksponert forengelsk på alle områder, og det å verne om og opprettholde norsk språkkultur er en sentral del av forleggeriet.

– Siden vi er inne på det særnorske og «nasjonal identitet»: Det var jo bakgrunnen for at Det Norske Teatret ble til – i hvert fall på Hulda Garborgs tid?

– Ja, men kulturen er noe som stadig er i endring, ikke et museum vi kan kikke inn i: «Sånn er vi». Det nye Norge er blitt mer mangfoldig, og også et mer tolerant samfunn. Vi utvikler oss hele tiden, se bare på matkulturen vår.

– Du sa i et innlegg på en konferanse, det var da du fremdeles jobbet på Det Norske Teatret, at teatret bruker mye krefter på å legge til rette for å inkludere barn og unge med minoritetsbakgrunn. For den norske demografien endrer seg. Gjør forlagene også det, eller bør de gjøre det?

– Forlagene må endre seg, men det er en langsiktig oppgave å skape større mangfold både i selve forlaget, men også blant forfatterne. Sammenlignet med andre land er nordmenn et lesende folkeferd. Lesing er viktig, ikke bare for å tilegne seg kunnskap, det er også en kilde til mestring og refleksjon.Gjennom lesing får vi ta del i andres indre liv, vi forstår mer av andre mennesker, og får del i erfaringer som ligger langt utenfor våre egne horisonter. Det er et mål for oss å rekruttere bredt og inkludere nye stemmer som artikulerer relevante historier og andre erfaringer. Vi må sørge for at vi får forfattere med all slags bakgrunn, og ikke bare de med velfylt bokhyller, sier Ryvarden.

– Du har en imponerende karriere, både med bøker og med økonomistyring, i årevis i Cappelen og så i Det Norske Teatret. Ble du ansatt fordi Aschehoug frykter at bokbransjen er i fritt fall, slik at forlaget måtte hente inn en av de store kanonene for å rydde opp?

– Nei absolutt ikke. Nå smiler hun.

– Jeg hadde ingen planer om å flytte på meg, og ble overrasket da jeg ble spurt. Men det var en enestående mulighet å få gå inn i denne posisjonen i Aschehoug, og bli en del av et hus som setter kvalitet i første rekke.

En bransje i krise?

Jeg har tatt med meg noen pessimistiske utsagn og statistikker om bokbransjens fremtid til Ryvarden, og spør om hun er bekymret for følgende:

• Aschehoug gikk 40 millioner kroner i underskudd i fjor, ifølge Nettavisen (21.07.19). Mye av dette var underskudd i nå avhendede og nedlagte datterforlag.

• I selve moderforlaget, Aschehoug, falt driftsinntektene med 67 millioner kroner i 2018, og resultatet før skatt endte med et underskudd på 10 millioner.

• Ifølge Forleggerforeningen gikk boksalget generelt ned med 9 prosent første kvartal i år sammenlignet med første kvartal i fjor.

• Professor i medievitenskap Tore Slaattaa har (til Klassekampen 6. november i år) sagt at det foregår en spissing i norske forlagsbransje, hvor lydbokstrømming forsterker tendensen til at folk leser mer krim og mindre annen litteratur.

• Mikkel Bugge, styreleder i Norsk Forfattersentrum (samme avis og dato), frykter at mellomsjiktet av gode, men ikke bestselgende, forfattere forsvinner, og at den litterære offentligheten svekkes fordi avisene har skåret kraftig ned på antall anmeldelser.

• Kristenn Einarsson, administrerende direktør i Forleggerforeningen, sa i februar i år at deres leserundersøkelser «viser en nedgang i lesingen, først og fremst blant dem som tidligere leste veldig mye og blant lesere i aldersgruppen 25–39 år».

Åse Ryvarden kommenterer ikke disse opplysningene direkte – utover at hun peker på at det er sesongavvik, og at resultatene går opp og ned i naturlige svingninger.

Så legger hun til at Fagfornyelsen, den store undervisningsreformen som kommer i 2020, påvirker disse tallene: Før en skolereform vil omsetningen naturlig falle, og fordi undervisningsforleggeriet er så stort i volum, vil det gjenspeiles i totalnivået.

– At forlagsbransjen er i krise har jeg hørt de siste femten årene – minst! I løpet av denne tiden har svært få forlag gått inn, og Petter Stordalen satser friskt med sine nye forlag.

– Så ja, det er utfordringer å peke på, men samtidig mange muligheter. Sannheten er at boka er høyst levende. Den setter premissene for så mye av det øvrige kulturlivet som omgir oss, fra teater og film, til hele den offentlige samtalen, sier forlagsdirektør Åse Ryvarden.

Jeg takker for intervjuet og vandrer ut gjennom de forfatterprydede, tradisjonsrike korridorene.

Når jeg er tilbake på kontoret, får jeg en mail fra Ryvarden med oppdatert statistikk fra Den norske forleggerforening over bokbransjeutviklingen– for tredje kvartal 2019.

Den viser at omsetningen for allmenmarkedet, inklusiv strømning, gikk opp med fire prosent i tredje kvartal fra 2018 til 2019.

Det aner meg at hun gjerne vil ha siste ord.