Kunstens punkrocker

På en grå og trist regnværsdag i Oslo, er det godt å vite at sola skinner i Tromsø (Romsa på samisk) der Jérémie McGowan oppholder seg. Påsken hans har virket gråere enn min, og koronaviruset hindrer meg i å ta turen til Nordens Paris for å besøke ham.

Vi har avtalt å snakke om ledelse, et fagfelt han åpenbart brenner for. Han foreleser også om ledelse på universitetet.

McGowan har ikke ønsket å snakke særlig mye om konflikten etter at han måtte fratre sin stilling ved Nordnorsk kunstmuseum, bortsett fra et innlegg han publiserte på Nordnorskdebatt.no, iTromso.no og Subjekt.no. Der tilbakeviste han noen påstander fra den nye styreledelsen som består av Grete Ellingsen (H) og Anni Beate Skogman (Frp).

Punkt for punkt ønsket han å korrigere bildet det nye styret hadde forsøkt å tegne, av en leder som hadde ansvaret for sviktende besøkstall, manglende rapportering, museets dalende engasjement på Svalbard, personalmessige forhold, økonomistyring og ledelse.

McGowan presiserte også at han ikke ønsket å inngå noen taushetsavtale med styret, siden han var tilhenger av en åpen dialog med pressen og samfunnet. Her skulle ingenting skyves under teppet.

Han ber om å bli trodd når han sier at han er like nysgjerrig som andre på hva som egentlig skjedde da han måtte fratre sin stilling.

Design

Men det er i Sørstatene i USA historien starter. Jérémie McGowan vokste opp i Wilmington i North Carolina, med irsk far og fransk mor. Det var her han ble nysgjerrig på livet, begynte å synge og spille bass i punkrockband og etter hvert fikk smaken for design, som skulle prege både hans kunstfaglige og ledesesmessige yrkesliv såvel som hans syn på verden generelt.

– Designutdanningen jeg tok finnes ikke helt i Europa, så vidt jeg vet. Den er bredere og mer allsidig, og drar nytte av en liberal arts-kontekst som kjennetegner universitetsutdanning i USA for øvrig, forklarer McGowan.

Den er også tilknyttet de mer avant garde, utopiske og samfunnsengasjerte tendensene som opprinnelig stammer fra Bauhaus-tradisjonen, og som festet seg på andre siden av Atlanterhavet.

Etter hvert tok han en doktorgrad i kunsthistorie- og teori. Den faglige bakgrunnen og tankemåten han utviklet skulle komme til å prege valgene han tok fremover.

– Design er verktøykassen min, og driver stadig den grunnleggende tilnærmingen min og mitt verdenssyn. Design hjelper meg til å tenke kreativt, og til å finne løsninger. Det har jeg fått mye igjen for innen flere fagfelt, sier han.

Utdannelsen tok han på universitetet i delstatshovedstaten Raleigh. Etter hvert ble han praktiserende kunstner og designer med stipend i Nord-Finland, tilknyttet samiske forskningsmiljøer. Etter tre år tok han doktorgraden med særfokus på radikal arkitektur og design samt kritisk teori ved universitetet i Edinburgh.

– Det førte blant annet til at jeg ble tilknytttet arkitektmiljøer, og senere underviste jeg også i arkitektur. Samtidig utviklet jeg et nytt språk for min praksis, og lærte at det kunne kalles for avkoloniseringsarbeid i kjernen, forteller han.

Outsider

Som 13-åring startet McGowan punkrockband hjemme i USA. Det tok ikke lang tid før bandet opptrådte på utesteder. Han beskriver seg om en alternativ fyr, uten å være en såkalt dropout.

– Punkengasjementet mitt hang, i tillegg til det musikalske, sammen med samfunnsengasjementet mitt. Det handlet om urettferdighet og ønsket om å skape endring, sier han, og legger til at han også spilte fotball og gjorde «normale» ungdomsting.

Likevel var han en slags outsider, med foreldre fra andre land. Punkrock-miljøet var på den måten en naturlig plass å uttrykke seg i. Og dedikasjonen var stor: Han holdt bandet gående gjennom universitetsårene, og tenker at det aldri er for sent å starte opp på nytt.

Med bakgrunn fra Montessori-skole, der moren underviste, likte McGowan å utforske ting på egenhånd. Det var mer spennende å finne alternative løsninger på problemer eller alternative problemstillinger – enn pugging og repetisjon.

– Jeg tegnet daglig i timevis fra jeg var seks år, og har bestandig likt å skape ting selv, sier han.

Han valgte bevisst det mest åpne studiet, Art & Design, fremfor å spesialisere seg. Det åpnet opp for en verden og en måte å tenke på som tiltalte ham. Studiet var situert i en bredere utdannelse, og inkluderte blant annet sosialantropologi og kritisk teori. Bredden i studiet ble en del av den røde tråden senere, da han skulle ta fatt på doktorgradstudier.

– Jeg ble tiltrukket av kombinasjonen kreativ praksis og en samfunnskritisk tilnærming, forteller han.

I Skottland traff Jérémie McGowan Ingeborg Høvik, som han nå har to barn med. Da de var ferdige med studiene flyttet de til Norge. McGowan begynte å søke jobber innen Universitets- og høyskole-sektoren i kunst og design, men fikk ikke napp umiddelbart. I stedet fikk han en stilling som seniorkurator ved Nasjonalmuseet, og senere en tilleggsstilling som førsteamanuensis ved Arkitektur- og designhøyskolen i Oslo.

– Det var kjempespennende for meg å kunne jobbe med nettopp kombinasjonen designspråk og kritisk teori. Det ble nesten fire år på Nasjonalmuseet, før jeg fikk jobben på Nordnorsk kunstmuseum i 2016, forteller han.

Liv og røre

McGowans arbeid ga straks resultater: 30. mars 2017 ble Nordnorsk Kunstmuseum kåret til «Årets museum 2017» av Norges Museumsforbund, i stor grad takket være museumsperformancen «Sámi Dáiddamusea». Prosjektet, som ble utviklet og gjennomført i tett samarbeid med Anne May Olli og RiddoDouttMuseat, vant også Kunstkritikerprisen 2018, «Tromsø kommunes kulturpris 2017» og «Norsk Publikumsutviklings pris» for Neste praksis 2017. I tillegg fikk prosjektet andreplass i den internasjonale «Best in Heritage»-prisen.

Det var spesielt ett prosjekt som McGowan initierte som skapte liv og røre i Nord-Norge: «Like Betzy». Det feministiske prosjektet belyste blant annet at det er få kvinner på sokkel i det offentlige rom, og en del av prosjektet gikk ut på å kasse inn en skulptur av Roald Amundsen i Tromsø. Kassen var en «kopi» av kunstneren Betzy Akersloot-Bergs atelierkasse. Sistnevnte ble beskrevet av museet som en «badass marinemaler, øydronning og globetrotter», som endte opp som en obskuritet i norsk kunsthistorie.

– Det var spennende arbeid, som nettopp handlet om å koble design med kritisk tenkning. Jeg er imidlertid overrasket over hvor bakpå museumsbransjen er i forhold til denne type arbeid og tilnærming. Feministisk teori, og praksis, er jo ikke akkurat nytt. Med «Like Betzy» merket jeg meg at det for mange er en merkelig stor avstand mellom akademisk teori og de etablerte holdningene som faktisk er å finne fortsatt i det mainstreame samfunnet for øvrig. Slik jeg ser det er vi enten en del av problemet, eller så prøver vi å gjøre noe med det. I Norge har vi det nedfelt fra regjeringen i kulturmeldingen at museer skal jobbe med integrering, mangfold og demokratisering. Da stusser jeg over hvorfor vi ikke har hatt mer aktive fremstøt tidligere, utdyper han.

Samarbeidet mellom RiddoDuottarMuseat og Nordnorsk Kunstmuseum, om utstillingen «Sámi Dáiddamusea», skapte ikke like mye debatt. Det var også overraskende. Noen år tidligere hadde språkdebatten skapt harde fronter i Nord-Norge, og særlig i Tromsø hvor det var stor motstand fra noen hold om at Tromsø / Romsa i 2011 skulle inngå i det formelle forvaltningsområdet for samisk språk.

Jérémie McGowan ber om å bli trodd når han sier at han er like nysgjerrig som andre på hva som egentlig skjedde da han måtte fratre sin stilling.

Foto

Marius Fiskum

– Vi vant priser for utstillingen, men bortsett fra det opplevde vi en underlig stillhet. Jeg hadde forventet mer motstand. Vi endret fasaden på museet, slik at en norsk institusjon ble erstattet med en samisk institusjon. Men den provoserte ikke frem – i hvert fall ikke offentlig – rasismen og raseriet vi dessverre altfor ofte ser når samiske perspektiver tas opp i nord. Hadde vi satt en samisk lue på Amundsen-statuen, hadde nok anti-samiske krefter våknet til liv, smiler han.

Design Leadership

Design er også et nøkkelord når det gjelder Jérémie McGowans syn på ledelse. En av uenighetene som kom til syne mellom ham og styreleder Grete Ellingsen handlet om nettopp ledelse.

I sitt innlegg på Nordnorskdebatt.no, iTromso.no og Subjekt.no utdypet McGowan sin ledelsesfilosofi, og sin ledelsesmodell som er basert på Design Leadership. Der er evner som emosjonell intelligens, fremtidsfokus og tillit nøkkelord.

– Tillit er for meg et kjerneområde innenfor ledelse. I Design Leadership må tilliten deles på et demokratisk vis. Det handler om å samle folk med ulike bakgrunner, og å ha tillit til at alle har noe å bidra med. De skal kunne ytre seg på lik linje. Vi skal strebe etter å få mest ut av oss selv og andre, og det skal være rom for ulike perspektiver og forskjellige typer kunnskap, forklarer han.

Store spørsmål

En annen hjørnesten i Design Leadership handler om å våge å stille de store spørsmålene. Dette gjorde McGowan til en av de viktigste oppgavene for de ansatte ved museet.

– Museer er, etter min mening, spesielt egnet for nettopp denne oppgaven. Samfunnet har tillit til museene som profesjonelle aktører. Da må vi ikke bare forvalte etablerte historier, men i stedet innta en mer skapende rolle for å kunne opprette en dialog. Det handler både om å våge å ta en diskusjon og å røske opp i en konservativ holdning, utdyper McGowan.

Ydmykhet

Han presiserer at det var viktig for ham at det ble skapt et tydelig «vi» ved museet. Det kan lett bli mye personfokus, for eksempel når en utstilling skaper så mye debatt som «Like Betzy» gjorde.

I den situasjonen – som med «Sámi Dáiddamusea» – var det viktig for meg som leder å kunne opparbeide en slags strategisk anonymitet, i motsetning til «autoritet» eller «ekspertise». Dette skulle ikke handle om meg, men om saken. Da er viljen og evnen til å lære av andre sentral. Alle kan komme med viktige perspektiver, og da må vi ha evnen til å ta imot disse og kunne bruke dem. Museumsdirektører sitter i maktposisjoner, og er nødt til å ha selvbevissthet rundt dette. Som leder er du priviligert, og må anerkjenne det, sier han.

Empati

Som leder er McGowan spesielt bevisst på ordene empati og emosjonell intelligens. Ordene skal ikke inngå i festtaler, men manifestere seg i handling – som gjerne også kan dreie seg om privatlivet.

– Jeg har jobbet hardt for dette også skal vises i handling. Én del av dette handler om å synliggjøre hva som er viktig, også på hjemmebane. Det kan dreie seg om foreldrepermisjon, deltakelse på skole og i barnehage. Å vise at du tar din skjerv med glede, og å oppfordre andre ansatte til å gjøre det samme. I et organisasjonshierarki som i et museum, var det viktig for meg å snu tendensen – som er godt kjent i kunstmuseene, der kuratoren som regel befinner seg øverst. Jeg ønsket å trekke frem også andre funksjoner og fagområder som like viktige: fra økonomi og snekring, til kommunikasjon og publikumsarbeid. Uansett nivå og rolle i institusjonen, bør alle bli hørt og skal kunne delta, forklarer han.

Fremtidsfokus

Han er ingen hi-tech, futuristisk nerd, McGowan. Men i stedet har han en «what if»-holdning når han tenker på fremtiden. Den handler om å se alternative fremtidsbilder.

– «Sámi Dáiddamusea» var et fremtidsprosjekt, selv om det også dreide seg om fortiden. Jeg mener at nettopp en slik måte å tenke på er viktig for museumsbransjen – å jobbe med det som kanskje blir virkeligheten om noen år, eller som kunne ha blitt det dersom vi hadde grepet muligheten.

Ulike kunnskapsformer er viktig for utvikling, og i Design Leadership må vi være villig til å ta imot læring og erfaring fra flere hold. Det lærte McGowan allerede under designutdanningen sin.

Min lederstil fungerer kanskje best overfor folk som er ganske lik meg selv

– Jeg var nok ekstra åpen for dette. Jeg kommer fra en flerkulturell familie, og har vært opptatt av anti-rasisme, anti-sexisme og anti-kapitalisme gjennom punken. Fellesnevneren er at det handler om å ta vare på andre. Gjennom å vokse opp som en outsider i Sørstatene fikk jeg en forståelse av strukturelle problemer og urettferdighet. Det bidro til at jeg ville jobbe mot det. Da blir fokuset å skape forbedringer, og det skjer blant annet gjennom at flere blir hørt – særlig de undertrykte, sier han.

Visjonær

Han tror ansatte og andre i bransjen ser ham som en visjonær leder. Det har også alle invitasjonene han har fått til å holde foredrag, eller å være speaker på ulike arrangementer vist.

– Jeg tenker jo ikke spesielt over dette selv, men har fått en del bekreftelser på at bransjen oppfatter meg slik. Senest her om dagen ble jeg kontaktet for å snakke om visjonær ledelse, trendsetting, transformasjon og innovasjon på CultureInvest – en av Europas ledende kulturkongresser, smiler han.

Den vanskeligste delen av lederoppgaven handler om ledelse av folk som er ulike ham selv, påpeker han. Det er ikke alle ansatte som tar initiativer og er fullstendig selvgående.

– Min lederstil fungerer kanskje best overfor dem som er mer lik meg selv. Jeg sliter litt mer når folk ikke er selvgående og kreative. Jeg er avhengig av at de ansatte tar initiativer og har idéer, sier han.