Samene maner til kamp – nå i Hamburg

­I lang tid har dekolonialisering vært både et moteord og et slagord for den vestlige samtidskunsten. En rekke norske samiske kunstnere har høstet internasjonal anerkjennelse og sympati for sine politiserte verk, både på Documenta i Kassel i Tyskland i 2017 og på Venezia-biennalen i fjor.

LES MER OM VÅRE SAKER OM SAMENE

Nå er Hamburg Kunsthaus en ny kamparena. Utstillingen SPEAKING BACK, med undertittelen Decolonizing Nordic Narratives er ifølge kunsthus-direktør Katja Schroeder en støtte til samenes politiske kamp.

Plattform for refleksjon

– Vi ønsker å skape en plattform for å reflektere over den nordiske kolonialismen og rasismen, sier Schroeder til Samtiden.

– Da vi begynte arbeidet med utstillingen ble jeg sjokkert over hvor lite jeg vet om kolonialismen i Nord-Europa, og det er viktig å ta inn over seg historien verkene på denne utstillingen springer ut av, sier hun.

Hamburg Kunsthaus er tydelig på at målet med utstillingen er «å rette søkelyset mot hvit undertrykkende ideologi og rasistiske strukturer som fortsatt i dag skaper fordommer».

Det var den finske kunstneren og kuratoren Hannimari Jokinen, bosatt i Hamburg, som kom med idéen til utstillingen. I flere tiår har hun vært aktiv i kampen for samisk anerkjennelse og vært en pådriver for å sette søkelyset på de overgrep som de nordiske nasjonalstatene har gjort mot den samiske befolkningen i Norge, Sverige og Finland gjennom flere hundre år.

Hornlua, eller djevellua, havnet i unåde hos pietistiske læstadianere og myndighetene i de samiske områdene i Norge og Finland. Nå gir den finsk-samiske kunstneren Outi Pieski lua en internasjonal oppreisning. Her detalj fra verket The 47 Most Wanted Foremothers.

Foto

Kunsthaus Hamburg

Kunsthaus Hamburg har i 60 år vært en sentral kunstinstitusjon, og er ikke fremmed for utstillinger med politisk brodd. Men SPEAKING BACK er ifølge Schroeder langt tydeligere politisk enn tidligere utstillinger. Utstillingen har med verk fra kunstnere fra tre av de fire landene med samisk befolkning; Norge, Sverige og Finland, mens ingen russiske kunstnere er med.

Politisk brodd

SPEAKING BACK åpnet dagen etter at den norske Sannhets- og forsoningskommisjonen la frem sin rapport om fornorskningen av samene, skogfinnene og kvenene for Stortinget. Dagfinn Høybråten, som har ledet kommisjonen, slo fast at fornorskningen var «urett i statlig regi». Og «en vedtatt politikk for at språk og kultur skulle viskes ut». Under fremleggelsen av rapporten slo Høybråten fast at Norge lyktes med sin fornorskningspolitikk, og at forsoningsarbeidet nå blir svært viktig.

Utstillingen i Hamburg følger opp dette, og samlet sett ønsker verkene å skape en debatt om temaer som har vært sentrale i Sannhets- og forsoningskommisjonen, blant annet myndighetenes bruk av raseteori, og om hvordan utviklingen av den norske velferdsstaten skapte både segregering og en tvungen assimilering. Med det resultat at den samiske minoriteten måtte snakke majoritetsspråket og tilpasse seg storsamfunnets verdier.

Naturen er hellig

Det er to norske samiske kunstnere blant de ti utstillerne. Hilde Schanke Pedersen var representert på Nasjonalmuseets åpningsutstilling Jeg kaller det kunst i 2022, og har en lang karriere bak seg, som billedkunstner, forfatter, senograf og designer.

Direktør for Kunsthaus Hamburg, Katja Schroeder (t.v) sammen med kunstner og kurator Hannemari Jokinen. – Jeg vil at denne utstillingen skal gi rom for å reflektere over den nordiske kolonialismen og rasismen, sier Schroeder.

Foto

Hamburg Kunsthaus

I Hamburg stiller hun ut to verk, det ene er tekstilcollagen Bassi Várri (Det hellige fjellet). Fjellet som er utgangspunkt for collagen, er Hakŋalančearru (Hanglefjellet på norsk) – et hellig fjell for samene, et fjell hun oppfattet skremmende som barn, men nå har et nært forhold til. Fjellet ligger på grensen mellom finnmarkskommunene Tana og Berlevåg på Varangerhalvøya.

I katalogteksten for utstillingen i Hamburg understrekes det at Pedersen er spesielt opptatt av at naturen er hellig, og at vi må behandle den med stor varsomhet og respekt. For publikum i Nord-Norge er Pedersen, som er fra Hammerfest, kjent for sitt arbeid med å sette den samiske kulturen inn i et større bilde. På slutten av 1990-tallet skrev hun teaterstykket Vardøger – Váigasat, med utgangspunkt i Kong Olav Tryggvassons kristningstokt i Nord-Norge på 900-tallet. Stykket, som ble satt opp under Festspillene i Nord-Norge både i 1999 og 2001 (i en samproduksjon mellom Beaivvás Sámi Teáther, Hålogaland Teater og Nordland Teater) viser den norske kongens, og kristendommens, møte med den lokale samiske befolkningen. Handlingen kretser rundt møtet mellom ulike kulturer, livsformer og tankesett.

Rasebiologi og djevelens horn

Den andre norske samiske kunstneren som er representert er multikunstneren Sissel M. Bergh fra Trondheim. Hun viser to verk, Maadth (rot) i tre, stein og sement, og Maadtegen vuelie (rotens sang); blekk på papir. Hun er spesielt opptatt av kontakten mellom det norske og den sørsamiske kulturen, som er under stort press, og får liten akademisk oppmerksomhet. 

Den norsk-samiske kunstneren Hilde Skancke Pedersens Bassi Várri / Hellig fjell.

Foto

Kunsthaus Hamburg

Begge verkenes hennes handler om røtter, da treets røtter både symboliserer verden, og kontakten med fortiden. I en stor pennetegning, som har samme ytre form som de tradisjonelle samiske trommene, knytter hun også rotsystemene til lingvistikk og genealogi (slektsforskning) og til rasebiologi. Hennes verk kan blant annet leses som en polemikk mot den svenske legen og rasebiologen Herman Lundborg, som på 1920-tallet grunnla det innflytelsesrike Statens institut för rasbiologi. Bergh bygger seg nå en internasjonal karriere, og har vært representert på flere store samtidsutstillinger i Sverige, Canada og Australia.

En av de mest meriterte kunstnerne er finsk-samiske Outi Pieski, som blant annet stilte ut på biennalen i Venezia i 2019, og Sydney-biennalen i 2022.  Sammen med den finske arkeologen Eeva-Kristina Nylander har hun jobbet med et omfattende prosjekt om de samiske hornluene; hodeplagg som samiske kvinner brukte i festlig sammenheng, men som pietistiske læstadianere stemplet som unødvendig (og ukristelig) pynt. Læstadianerne mente luene, som innvendig har et trestykke som gir luen sin oppreiste form, minnet om djevelens horn.

«Dekolonial feminisme»

Fra 1850-tallet ble den så godt som sosialt uakseptabelt å bruke, både i Norge og i Finland. Takket være Pieski og Nylander får nå hornlua innpass i de fineste gallerier, og hennes luer er blant de mest iøynefallende på utstillingen i Hamburg. Pieski omtaler sitt prosjekt som «dekolonial feminisme», og hennes bidrag til revitaliseringen av hornlua er tatt godt imot, både av samer og kunstkritikere. Verkene hun viser i Hamburg er deler av prosjektet Ládjohahpir – The Foremothers Hat of Pride, et prosjekt hun arbeidet med fra 2017 til 2021.

Sametingspresident Silje Karine Muotka er en av mange samiske kvinner som nå har tatt i bruk hornlua. Til NRK uttalte Moutka i fjor at hun fikk sydd en slik lue allerede i 2008 «fordi lua er en kraftfull kvinnetradisjon som ble utryddet og undertrykt». Og under Sannhets- og forsoningskommisjonens fremleggelse av sin rapport i Stortinget brukte Moutka sin hornlue. Fra talerstolen i nasjonalforsamlingen krevde hun gjennomgående språkopplæring i kvensk og de samiske språkene, fra barnehage til og med videregående skole, et krav som også er formulert i kommisjonens rapport.  

De store demonstrasjonene i Oslo mot vindkraftutbyggingen på Fosen i Trøndelag, har ført til større internasjonal oppmerksomhet knyttet til samenes rettigheter som urfolk.  

– Likevel er ikke samene, og problemstillingene som SPEAKING BACK ønsker å ta opp, særlig kjent for folk flest ute i Europa, sier Schroeder, direktøren ved Hamburg Kunsthaus til Samtiden

Mye samisk på tyske museer

Hun peker på at Hamburg var en viktig by for tysk kolonivirksomhet, og at selv om de nordiske landene aldri, i politisk forstand, var utsatt for tysk kolonialisme da de europeiske stormaktene la under seg store områder i flere verdensdeler, er tyske museer fulle av samiske kultur- og kunstgjenstander. Disse ble brakt til Tyskland av samlere, og etter hvert også hentet til landets mange etnografiske museer, som konkurrerte om å ha den beste samlingen av gjenstander fra områder som var langt borte, og som ble oppfattet som eksotiske. Museum am Rothenbaum – Kulturen und Künste der Welt (MARKK), Hamburgs etnografiske museum, har en av Tysklands største samlinger av samiske kultur- og kunstgjenstander.

Sissel M Berghs Maadtegen Vuelie/ Rotens sang som også ble vist på Nasjonalmuseets åpningsutstilling Jeg kaller det kunst.

 

Foto

Hendirk Zeitler

Utstillingen på Hamburg Kunsthaus ønsker også å skape debatt om at tyske museer har menneskelige levninger, både samiske og finske, i sine magasiner. I tillegg minner den om at den tyske dyreparkeieren Carl Hagenbeck helt frem til 1930-tallet stilte ut eksotiske folkeslag, inkludert samer fra Norge, i sine Volkerschauen i Tierpark Hagenbeck. De siste samene ble stilt ut i Hamburg i 1931.

Krass kritikk

En av utstillingens tre kuratorer, finsk-samiske Áile Aikio, skriver i en fyldig katalogtekst at Tyskland kjenner «de nordiske landene som stjerneelevene; de med demokratiske velferdsstater; gode systemer for helse, utdanning og gode velferdsordninger. I tillegg er de nordiske landene de fremste agentene for demokrati, likestilling og minoriteters rettigheter. Men mindre kjent er de pågående krenkelsene av samiske menneskerettigheter og retten til landområder».

Utstillingen er å se i Hamburg Kunsthaus fra 2. juni frem til 1. oktober, og har blitt til gjennom støtte fra norske og nordiske myndigheter.