Pablo Picasso – en brutal gigant

­I år er det 50 år siden Pablo Picasso døde, 91 år gammel. Han var produktiv helt til det siste, ja enkelte vil mene at han skapte noe av sin fineste kunst som en gammel mann. Med en aktiv karriere som strakte seg over 70 år definerte han mer enn noen andre bildet av selve Kunstneren på 1900-tallet. Så var han også et av forrige århundrets uten sammenligning mest berømte mennesker.

Det er slikt myter blir skapt av, og i manges øyne ble mannen Picasso både større og mer interessant enn kunsten han skapte.

Det skal sies at han var en særdeles sammensatt personlighet. Ifølge en av hans biografer, Patrick O’Brian, kunne Picasso være egoistisk, tyrannisk og til tider brutalt hard mot andre.

På den andre siden hadde han en enorm karisma og tiltrekningskraft, et stort barnetekke og ble hyllet som fredens og frihetens kunstner. Pablo Picasso fylte mange roller.

Barcelona og Paris

Han ble født i Malaga og fikk det ganske ordinære navnet Pablo Ruiz. Det mer særegne Picasso-navnet tok han fra sin mors familieside. Unge Pablo hadde en oppvekst omgitt av kvinner. Han bodde med mor, bestemor, to ugifte tanter og to søstre. Det var likevel faren som fikk Pablo i gang med en kunstnerkarriere. Don José Ruiz y Blasco hadde selv kunstnerdrømmer, men han ga langt på vei opp sine egne ambisjoner for å hjelpe sønnen som han raskt forsto hadde større talent enn ham selv.

Som 13-åring flyttet Pablo med familien til Barcelona, og her ble han introdusert for et miljø av radikale, tildels anarkistiske, moderne kunstnere og diktere. Selv var ikke Picasso litterær på en intellektuell måte, men han leste tidlig mye poesi.

Da han var 19 dro Pablo Picasso til Paris for å skolere og utvikle seg som kunstner. Han rakk også å starte opp tidsskriftet Arte Joven sammen med en venn. Allerede nå innså han betydningen av posisjonering, og verdien av en egen offentlig plattform.

Bodde på bordell

Picasso levde kunstnerlivet slik de mest romantiske mytene gjerne fremstiller det. Han sultet og frøs, var konstant blakk og hadde til tider ingen fast bopel. En periode bodde han blant de prostituerte på et bordell. Men han var samtidig ekstremt produktiv, noe som skulle karakterisere hele karrieren hans. Han tok kunstnerrollen på største alvor, og fikk tidlig gode kritikker.

Det var også alvor som preget de tidligste kunstneriske motivene hans. Han var opptatt av ensomhet, fattigdom – og blindhet!

Som 22-åring møtte han sin første kvinnelige samboer. Hun het Fernande Olivier, og var egentlig gift med en skulptør. Men det hindret ikke at de to innledet et langvarig forhold. Og slik regelen var med Picassos kvinner, ble Olivier også hans modell.

Blå periode og kubisme

Pablo Picasso fyker som en virvelvind gjennom ulike stilperioder. På begynnelsen av 1900-tallet er det den blå perioden som gjelder. Senere er det såkalt primitiv kunst som interesserer ham. Men ganske snart går han over til kubismen, og det er også nå han virkelig begynner å tjene penger på kunsten sin. De mange foregående årene med permanent usikkerhet og konstant pengenød satt likevel i. Livet ut skulle Picasso ha vanskelig for å skille seg av med pengene sine.

Kvinnene har han mindre problemer med å kvitte seg med. Han dropper Fernande Olivier for Marcelle Humbert, men ikke lenge etter blir han sammen med ukrainskfødte Olga Khokhlova, som også blir hans første kone. Mye kan sies om Picassos forhold til kvinner. For eksempel at det svingte mellom dyp kjærlighet og sterkt hat. Enda mer brutalt sagt: De var enten dørmatter eller gudinner.

Celebre venner

Picassos vennekrets var stor, og den inneholdt en imponerende rekke av tidens aller mest kjente kunst- og kulturpersonligheter. For bare å nevne noen av vennene hans: Guillaume Apollinaire, Jean Cocteau, Coco Chanel, André Breton, Georges Braque, Alice Toklas og Gertrude Stein.

Alle var de del av et stort, flytende miljø, der man gjerne utfoldet seg på tvers av alle sjangre. Selv laget Picasso både scenografi og kostymer til ballett og teateroppsetninger. Han skrev også dikt, mange av dem må kunne kalles terapeutiske.

Det var et gjennomgående trekk ved hele Pablo Picassos karriere at han med jevne mellomrom revolusjonerte sin egen kunst, kastet om på stil, arbeidsmetoder og materialbruk.

Surrealist og revolusjonær

Det virkelig store gjennombruddet for Picasso kom på 1920-tallet, da han begynte å interessere seg for surrealismen. Det var en retning som ga fritt spillerom for å overdrive og karikere, noe som også passet hans temperament svært godt. Selv om han nå var bosatt i Frankrike, noe han skulle bli livet ut, var Picasso aldri i tvil om sin spanske identitet. Det ga seg blant annet utslag under den blodige spanske borgerkrigen, da han ble blant republikanernes viktigste støttespillere.

Den franske kulturministeren, Rima Abdul-Malakin poserer sammen med sin spanske kollega, Miquel Iceta foran Picassos Guernica.

Foto

AP Photo / Andrea Comas

Som takk utnevnte den revolusjonære regjeringen ham til en slags honorær direktør for Pradomuseet i Madrid. Men på grunn av krigen fikk han aldri gjort nytte for seg i den jobben. Derimot laget han på samme tid sitt kanskje aller mest berømte bilde, det 7,8 ganger 3,5 meter store Guernica. Egentlig var planen å lage et bilde med tyrefektermotiv til verdensutstillingen i Paris i 1937. Men da tyskerne angrep og fullstendig ødela den lille landsbyen Guernica, skapte Picasso i stedet det som skulle bli verdens mest kjente antikrigsbilde.

I dag henger bildet i Pradomuseet, naturlig nok under streng bevoktning.

Kommunist og fredsaktivist

Til tross for sin politiske radikalisme og anti-fascistiske holdninger, fikk Picasso stort sett leve i fred under okkupasjonen av Frankrike. Han valgte å bli værende i den franske hovedstaden, og frøs seg gjennom krigsvintrene som alle andre. Nazistene og deres medløpere behandlet ham med silkehansker. En anekdote forteller at en tysk offiser på besøk i atelieret hans stanset foran en reproduksjon av Guernica og sa sarkastisk: «Så du har gjort dette?». Picassos svar var en kunstner verdig: «Nei, det har du gjort.»

Etter krigen meldte Pablo Picasso seg inn i det franske kommunistpartiet. Det begrunnet han med at han alltid hadde sett på seg selv som en revolusjonær. Men noen tradisjonell kommunist, for ikke å si stalinist, var Picasso langt fra. Han visste nok innerst inne at han ble brukt som gallionsfigur av både de franske kommunistene og regimene bak jernteppet. Medlemskapet hans tok da også etter hvert slutt. Mer komfortabel følte han seg nok som del av den internasjonale fredsbevegelsen. Picassos fredsdue ble et ikonisk symbol og et av verdens mest brukte plakatmotiver.

Drakk blekemiddel

Picasso var gift med Olga Khokhlova fram til hennes død i 1955. Sammen fikk de sønnen Paulo. I tillegg hadde han tre barn født utenfor ekteskapet, sønnen Claude og døtrene Maya og Paloma. På grunn av den gjeldende lovgivningen hadde ikke såkalt uekte barn vanlig arverett, noe som førte til langvarige stridigheter etter Picassos død i 1973.

Kunstnerens siste kone, Jacqueline Roque, var 45 år yngre enn ham. Hun fikk ord på seg for å være særdeles sjalu og overbeskyttende. Hun ville at han skulle ha minst mulig med sine barn og barnebarn å gjøre, og stengte dem ute fra eiendommen i Sør-Frankrike. Da sønnesønnen Pablito ved en anledning klatret over muren for å besøke bestefaren sin, sendte de vaktbikkjene på ham.

Det hører med til historien at Pablitos far, Paulo, fikk jobb som kunstnerens privatsjåfør. Paulo ble sett på som en svak person, og behandlet dårlig både av sin far og hans mange gjester. Det sies at han ble alkoholiker, og han døde av leverkreft i 1975.

Men den store tragedien er skjebnen til Paulos sønn, Pablito. I frustrasjon over at  han ikke ble invitert til sin bestefars begravelse, drakk han blekemiddel og døde bare 24 år gammel.

Pablo Picassos forhold til sine barn kan minne litt om dyreverdenen. Så lenge de var små var han veldig opptatt av dem, og var en lekende og kjærlig far. Men når de ble eldre skjøv han dem fra seg. Kanskje fordi han oppfattet dem som rivaler om oppmerksomheten.

Ikke bare hans barn betalte en høy pris for å leve i geniets skygge. Jacqueline Roque kom aldri over tapet av ektemannen. Hun tok sitt eget liv i 1986. I arven etter Picasso finnes det mer enn 400 portretter av Jacqueline, flere enn av noen andre av hans modeller.

En levende myte

Pablo Picassos liv i etterkrigstiden bar preg av at han nå var verdens aller mest berømte kunstner. Han var en mann fanget i sin egen myte, noe som også uten tvil brakte fram hans verste sider som menneske. Han ble dyrket og bejublet, og kunne oppføre seg akkurat som han selv ville uten å ta hensyn til noen.

I tillegg var han rett og slett søkkrik, noe som jo også kan få en mann til å oppføre seg dårlig. Typiske Picasso-replikker fra denne tiden er: «Jeg leter ikke, jeg finner.» Og «Jeg gir ikke, jeg tar.»

Picasso kunne være påfallende vulgær når han snakket med andre mennesker. Som han selv sa: «Jeg er en mann som kan snakke dritt til hvem jeg vil.»

Denne tilsynelatende aggressiviteten avspeilet seg i hans sene kunstproduksjon som var voldsom, ikke bare i omfang, men også i uttrykk. Påfallende ofte var det voldelige eller sterkt seksualiserte bilder han laget. Okser og minotaurer er gjennomgående skikkelser, og kvinnene er så å si alltid fysisk og seksuelt underdanige. For ikke å si underkuede.

Anleggsarbeidere jobber på baksiden av kunstverket «Fiskerne» av Pablo Picasso og Carl Nesjar. Statsbygg fortsetter arbeidet med rivingen av Y-blokka. Nå tilrettelegges det for å fjerne kunstverket som skal bevares i det nye regjeringskvartalet.

Foto

Geir Olsen / NTB

Pablo Picasso var nok en moderne mann når det kom til kunsten, men holdningene hans for øvrig bar preg av å tilhøre en spansk machokultur fra forrige århundre.

Carl Nesjar

Den norske kunstneren Carl Nesjar innledet på 1950-tallet et mangeårig samarbeid med Pablo Picasso. Etter modell av Picassos tegninger laget Nesjar blant annet Måken, Fiskerne og andre utsmykninger på fasaden og i trapperommene til regjeringsbygget i Oslo. Måken og Fiskerne er tatt vare på og skal integreres i det nye regjeringskvartalet som nå er under oppføring.

Carl Nesjar hadde også planer om å oppføre den 14 meter høye skulpturen Sylvette etter tegning av Picasso utenfor hjembyen Larvik. Men både juridiske og praktiske problemer gjorde at dette aldri ble noe av.