Kunst i behandling av spiseforstyrrelser: Når kunst oppstår mellom ord og symptomer

– Vi er opptatt av å ivareta hele mennesket, og vektlegger både kroppen og psyken i behandlingen. Vi ønsker å formidle retning og håp også når dette kan virke fjernt for den enkelte, sier Åse Minde, kunstpsykoterapeut, grunnlegger og tidligere enhetsleder ved Spesialpoliklinikk for spiseforstyrrelser ved Gaustad sykehus.

Etter å ha pensjonert seg fra det hun kaller «et helt liv» i offentlig helsevesen, har hun satt fysiske spor. På benken i hagen utenfor Spesialpoliklinikken ved Gaustad sykehus står «Åse Mindes benk», med underteksten: «Kunsten er nødvendig for oss mennesker».

Poliklinikken er en psykoterapeutisk fundert spesialpoliklinikk for spiseforstyrrelser, som gir et bredt behandlingstilbud individuelt og i grupper. Minde forklarer spiseforstyrrelser som en psykisk lidelse som også rammer kroppen, og kjennetegnes ved at maten og kroppen blir et språk; en måte å holde kontroll på følelsene.

Ingalill Johnsen, kunstpsykoterapaut og gruppeanalytiker, er nå enhetsleder ved poliklinikken. Etter et ønske om å formidle en behandlingstenkning som ligger begge deres hjerte nært etter lang tids erfaring, gir de to nå ut bok sammen. I boken tar de for seg hva det vil si å bruke kunst i behandling av spiseforstyrrelser og andre psykiske lidelser. 

Åse Minde er grunnlegger av Spesialpoliklinikken for spiseforstyrrelser ved Gaustad sykehus, der kunst står sentralt i terapien. Foto: Johanne Hidle

– Jeg synes vi gjennom årene har gjort mye viktig og spennende arbeid, og at det er fint å skrive noe ut fra det. Boken er en videreformidling av våre erfaringer og vår kunnskap. De fleste som har skrevet i boken har jobbet her, bortsett fra en skjønnlitterær forfatter som har laget et sluttkapittel, og Silje, en tidligere pasient, som har skrevet om hvordan det var å være i behandling, sier Minde.

Tidligere pasient: – kunsten gjorde meg «naken»

– Jeg ble henvist til poliklinikken, og tenkte; jeg skal ikke gå i noe kunstterapi, sier Silje Sønsterud Olsen, tidligere pasient, om sitt første møte med kunstpsykoterapi.

Hun var innom mange ulike behandlingsformer for spiseforstyrrelser, men det var kunstpsykoterapien på Gaustad for ti år siden som formet henne mest. 

– Da jeg kom dit var jeg kjempeskeptisk. Det var masse kunst på veggene og puter og tepper og jeg tenkte at nei, dette passer ikke for meg, sier hun.

Hennes første terapitime ved poliklinikken var en samtale. Kunsten kom inn gradvis. Til slutt var terapitimene noe hun gledet seg til. 

– Det var en prosess på mange måter. Jeg skiftet tanken om at jeg mistet kontroll eller at det handlet om prestasjon, til at det å bruke bildene aktivt i relasjonen var en genuin interesse i å bli kjent med meg. Det endret seg til at jeg fant en glede ved å bruke kunst i terapirommet, sier hun.      

Silje Sønsterud Olsen, tidligere pasient, var skeptisk til kunstpsykoterapi. Etterhvert var timene på Gaustad noe hun gledet seg til. Foto: Privat

Hvordan var kunstpsykoterapi i forhold til de andre terapiformene du var i?

– Jeg hadde en utfordring i at jeg ble så flink til å prate for meg at det ble til en følelsesløs dialog. Jeg snakket i et narrativ. Ved å bruke kunsten får jeg et parallelt sidespor som preger dialogen og får frem ting jeg ikke er forberedt på. Det kunne åpne opp for nye spørsmål, refleksjoner eller at noen så noe som jeg ikke hadde tenkt at jeg skulle avsløre, eller som jeg ikke hadde skjønt selv. Når det ble for mye språk kunne jeg gjemme meg i det. Jeg var ikke like god til å gjemme meg i bildene. De ble litt mer «nakne» på en måte.

Hvordan hjalp kunsten deg i en så vanskelig situasjon?

– Kunsten er et frirom der jeg får slippe å tenke. Eller et rom der jeg får lov til å tenke. Det er også et rom der jeg får være alene, og samtidig ha det fint. Jeg opplevde det å være alene som veldig vanskelig, men da jeg malte og tegnet var det som et fristed for avslapning uten prestasjon og krav, sier hun og legger til:

– Det var også en glede å gjennom kunsten kunne være stygg, slem og ufyselig. Det var nesten et mål i seg selv at «hva om jeg lager et stygt bilde», og se at det ikke hadde noen konsekvenser det å male noe stygt på et ark. Det var en fin måte for meg å øve på å slippe ut litt galle. Om jeg kan si det sånn.

Blåser i hva andre mener om kunsten hennes

Sønsterud Olsen maler og tegner fortsatt nesten daglig. 

– Det siste Åse sa til meg etter siste terapitime, da hun fulgte meg ut på trappa, var «Silje, ikke slutt å male». Det lovet jeg meg selv da jeg fikk den oppfordringen av Åse som jeg så så opp til. Jeg kan ikke se for meg hvordan jeg skulle gått gjennom alle disse årene om jeg ikke hadde hatt med meg malingen og kunsten, sier hun.

Silje Sønsterud Olsen tegner og maler fortsatt nesten daglig, og kan ikke se for seg hvordan hun skulle gått gjennom alle disse årene om hun ikke hadde hatt med seg malingen og kunsten. Foto: Privat

De siste årene har hun også stilt ut bilder, men kun på egne premisser. 

– Da jeg innså at kunsten ikke trenger å være noe for noen var det en enorm frihet. Jeg blåser i om du liker det jeg lager eller ikke. De siste årene har jeg blitt inkludert i ulike prosjekter. Jeg har hatt noen utstillinger og fått solgt litt, så det har vært veldig greit, men det var aldri intensjonen.

Når noen spør henne om hun ikke jeg skal satse mer på kunsten er svaret at hun aldri kunne byttet bort gleden og friheten i det kunsten gir henne, mot penger. I så fall er det en bonus, men det kommer i andre rekke.

– Når jeg får forespørsler om jeg vil stille ut, så er svaret at da må det være på mine premisser. Hvis ikke jeg får lov til å formidle, så er jeg ikke interessert, sier hun.

Raske løsninger prioriteres

I årene Åse Minde har jobbet i psykiatrien, opplever hun at det har det skjedd mye positivt, men også mye negativt.

– I behandling innen offentlig psykisk helsevesen har det etter hvert blitt for mye fokus på effektivitet og systemer, og mindre og mindre tilgjengelig tid til møter med pasientene. Det som er enklest å forske på, eller raskest å behandle, blir ofte prioritert, sier Minde. 

Johnsen deler oppfattelsen. Hun mener det er vanskelig å lage plass til å ta imot hele mennesker og gjøre rom for hva hver enkelt trenger i det offentlige helsevesenet. Når psykiatrien styres etter hva som er økonomisk og effektivt, er det noe som går tapt.

– Vi jobber med alvorlig syke mennesker som ofte kan oppleve å bli satt i bokser. Man får en tilnærming som fokuserer på diagnoser og manualiserte behandlinger av disse, mer enn muligheten til å ha et menneskemøte, sier Johnsen. 

Gjennom kunstpsykoterapi, opplever terapautene å få en annen type relasjon med pasientene.

– Kunsten snakker et språk utenfor det diagnostiske, og kan gi oss en bredere forståelse av selvets tilblivelse og evne til å relatere seg til verden. De fleste vi møter i terapi synes det er vanskelig å beskrive sine egne følelser. Gjennom bruk av metaforer fra kunst kan pasienten få hjelp til å gi form til sine følelser og deretter finne ord til å beskrive dem, sier Minde og forklarer:

– Alle er jo opptatt av ett eller annet, om det er en TV-serie, en bok, noe musikk eller hva som helst. Ved å styre samtalen rundt det, kan du skape en bevegelse i pasienten.

Hun beskriver det med å «gå inn bakveien».

På malerommet på Gaustad får pasientene uttrykke seg. Foto: Johanne Hidle

Johnsen tror de fleste kjenner seg igjen i at det kan være mye mer komplekse ting man opplever inni seg enn det man klarer å sette ord på. Da kan det å «køle» masse svart på et papir kanskje utrykke det mer fullstendig enn å skulle beskrive det.

– Kunstterapi er en måte å uttrykke seg midt i mellom ord og symptomer. Symptomer kan forstås som et språk for alt det som foregår inni et menneske. Det kan være en måte å si noe på eller å uttrykke noe på, sier hun. 

Selvportrett av et tre

Når pasientene blir henvist til poliklinikken og innkalt til vurdering, som består blant annet av utredningssamtaler og utfylling av selvutfyllingsskjemaer, blir de i tillegg bedt om å tegne seg selv som et tre. Videre svarer pasientene på spørsmål om treet de har tegnet: Hvor vokser treet? Vokser det alene? Hvordan næring har det? Hvis du var en gartner, hva ville treet trenge?

­«Relasjon – Kropp – Kunst. Alltid en annen dør» utgis snart. Foto: Cappelen Damm

– Selv om noen sier de ikke har tegnet på lenge, klarer de fleste å tegne et tre. Det er påfallende at trærne blir veldig forskjellige. Det viser at det er individer vi jobber med. Det er ikke en homogen gruppe. Treet gir ofte et annet inntrykk av hvordan det er å være dette mennesket i verden. Et helt kapittel av boka viser dette, sier Minde.

Når pasientene er ferdige i terapi og skrives ut, tenger de et nytt tre.

– Vi tar frem det første og ser hva som har skjedd av endringer. Kanskje treet som ikke hadde noe næring har fått noen nye blader gjennom å gå i terapi, sier Minde. 

Spontant og ærlig, heller enn vakkert og fint for andres øyne

Pasientene ved poliklinikken produserer mye kunst. At det utstilles for publikum, skjer likevel stort sett aldri.

– Mange av pasientene har mye tema rundt det å skulle prestere og å være flinke. Det er en balansegang med tanke på det å stille ut. Fokuset blir fort flyttet til at man skal lage noe som er vakkert, eller som er fint for andres øyne. Det kan stoppe prosessen i det å være spontan og ærlig, sier Johnsen. 

Spontant og ærlig, fremfor perfekt og fint for andres øyne, er et viktig fokus for kunstarbeidet ved poliklinikken. Foto: Johanne Hidle

– Å holde utstillinger er en vanskelig avgjørelse siden det jo er veldig personlige beretninger. Vi er opptatt av å beskytte pasientene og ikke eksponere dem for omverden. Hvis vi bruker klientkunsten må vi få tillatelse og gjøre om historiene så det ikke blir gjenkjennbart, legger Minde til.

Mer selvkjærlighet gjennom å uttrykke seg gjennom kunst

Johnsen forteller at mange av pasientene opplever å i tillegg til å bli bedre fra spiseforstyrrelsen, får større selvkjærlighet og bedre livskvalitet gjennom kunstpsykoterapi, når behandlingen får vare over tid og pasienten får mulighet til å uttrykke seg. 

– Mange pasienter som kommer hit har prøvd andre behandlinger før. Vanlig terapi hjelper mange, men det er noen det ikke fungerer for. Noe som kjennetegner vår måte å jobbe på, er at vi bygger behandlingen opp litt mer individuelt og at vi gjør det over lengre tid, sier hun.

Mens ordinær behandling, CBT-E, som vanligvis tilbys pasienter med spiseforstyrrelser og er til hjelp for mange, tenker kunstpsykoterapautene at en del kan trenge andre måter å bli møtt og forstått på, og at det trengs mer bredde i feltet. De mener at poliklinikken, med sitt tilbud om psykodynamisk terapi, kunstterapi og kroppsorientert behandling tilbyr en slik bredde.

– Det er ikke sånn at kunstpsykoterapi hjelper alle heller, men vi har gjennom årene sett at det har hjulpet mange, sier Johnsen.