Fikk nei fra kommunen én uke før åpningen av utstillingen
Kristin Josefine Solstad planla Nordlysfestivalutstillingen 2021 som normalt, for et publikum på mellom 200 og 300 personer. Det er sjette året hun kuraterer utstillingen. Én drøy uke før åpningen fikk hun svaret fra kommunen som hun fryktet. På grunn av pandemien kunne ikke kommunen gå med på å arrangere utstillingen på samme måte som tidligere.
Åpent galleri ble derfor erstattet med vandreutstilling under nordlyset. Butikker ble kontaktet, og arrangør KunstsentralenNord inngikk et samarbeid med Tromsø havn.
– Tromsø havn stiller ut fire verk, mens vi har et samarbeid med åtte butikker om å stille ut de resterende verkene, forteller Solstad, som legger til at verkene kan utforskes i to av gatene i sentrum.
Utstillingen åpner 30. januar.
Foto og maleri
I år har pandemien vært med på å prege temaet for utstillingen. «Mennesker i livet, i koronaens tid» setter fokus på mennesket, forteller kuratoren:
– Jeg ville sette fokus på mennesket med denne portrettutstillingen. Kunstfotografier og malerier skal kommunisere sammen. Det samme mediet brukes, med et impresjonistisk uttrykk – til tross for at kunstformene er forskjellige. Et viktig poeng er også at kultur og sosial bakgrunn ikke skal spille noe rolle her. Av verkene jeg har valgt ut traff spesielt følelsen av ensomhet og det melankolske uttrykket meg. Det treffer også tiden. Jeg er generelt opptatt av å bruke kunsten i en samfunnssammenheng, presiserer hun.
Da kommunen ga oss beskjeden om at vi ikke kan samle så mange mennesker som vi ville, måtte vi finne en digital løsning
20 verk skal stilles ut, fordelt mellom 10 fotografier og 10 malerier. Solstad, som også er kunstsosiolog, kuraterte Tromsøs 225-årsjubileum. Nordlysfestivalutstillingen er bygget over samme lest. Det bruker å være stor interesse for festivalen. Derfor måtte Solstad prøve å sørge for at så mange som mulig får sett utstillingen, til tross for koronarestriksjoner fra kommunen.
– Det blir en vandreutstilling i bygatene. Da kommunen ga oss beskjeden om at vi ikke kan samle så mange mennesker som vi ville, måtte vi finne en digital løsning – i tillegg til at vi samler små grupper på 10 personer på en guidet tur. Vi er nødt til å følge kommunensretningslinjer, men tror likevel dette skal bli en fin opplevelse for publikum, sier hun.
– Nesten så man gir opp
Ifølge Solstad var det tungt å måtte snu seg rundt og gjøre noe helt annet enn det som var planlagt. Hun ser på utstillingen som en kunstskatt for fremtiden, som må løftes frem. Det er viktig å kunne formidle den kunstproduksjonen de har.
– Det nesten så jeg vurderte å gi opp, men det kunne jeg jo ikke. Dessuten har vi opplevd at det er stor interesse for å kjøpe kunst under pandemien. Dette er jo en salgsutstilling, så vi må være kreative. I tillegg skal kunstnerne tjene penger på jobbene sine. Jeg er glad for at festivalen lar meg kuratere utstillingen. Det er stor etterpørsel etter konseptet, og man er jo enda mer i kontakt med kunsten når man har den rundt seg – så jeg tror dette blir bra, utdyper hun.
– Sett gjennom et personlig temperament
Ola Cappelen Wik (født 1993) er den ene av utstillerne. Han beskrives som en spennende og ekspressiv kunstfotograf.
– Begrepet fotografi, stammer fra det greske ordspråk, foto / phos, som betyr lys, og grafi / graphè, som betyr tegning. Å fotografere handler om å tegne med lyset, og det er det Wik gjør i høyeste grad. Men for at et fotografi skal være kunst, så kan vi dvele litt med kunstbegrepet. Ordet kommer fra tysk, og betyr «det å kunne», og Wik kan, forteller Solstad.
Men for at fotografiet skal være et kunstfotografi, må det ha et estetisk uttrykk. Det er én av grunnene til at nettopp denne kunstfotografen er valgt ut, med sine portretter, legger hun til.
Vi finner oss selv i Ola Cappelen Wiks verk, som ved hjelp av lyset gir oss myke og harde linjer
Tdligere direktør ved Henie-Onstad senteret, Ole Henrik Moe gav en treffende beskrivelse, som passer inn i møtet med Wiks kunstfotografier: «Et fotografi er kunst når det viser et utsnitt av virkeligheten, sett gjennom et personlig temperament».
– Portrettene til Wik er et universelt utsnitt av mennesket, i en historisk antydet ramme – plassert i samtid, med teft av små hint hvor vi befinner oss i et personlig temperament. Detaljene bak portrettet er antydende til en større helhet i Wiks arbeider. Menneskene har han «tegnet» med lysets bevegelser, og kan tolkes som antydninger til stemningen i ulike uttrykk, de menneskelige emosjoner, i et avgrenset rom, alene, med styrke og svakheter, som vi alle er kjent med. Hvem som avfotograferes har mindre betydning. Det er stemningen og våre emosjoner Wik er ute etter, og her eksperimenterer kunstneren stort, med lyset, historie og komposisjonen. Verkene passer inn hos hver av oss, og forteller vår historie uavhengig av modellen i fotoene.
Det tilbaketrukne mennesket, det aktive, det trassige, livgivende, ettertenksomme, det melankolske mennesket. Vi finner oss selv i Ola Cappelen Wiks verk, som ved hjelp av lyset gir oss myke og harde linjer. Sårbarheten og styrken vi kjenner så godt i vår samtids verdenssituasjon er dokumentert.
Wik har sin utdannelsesbakgrunn fra Fotofagskolen i Trondheim. Han har fotografert siden barneårene, og tross hans unge alder finner vi en visdom i kommunikasjonen i hans verk, ifølge Solstad.
Mellom klassisk og romantisk maletradisjon
Maleren Anna-Brith Arntsen er ifølge Solstad en dyktig portrettmaler, og med en unik teknikk i denne maletradisjonen fra nord. Det er portrettene til kunstneren vil skal få kjennskap til denne gang.
– Arntsen maler i klassisk stil, med en fargekoloritt nært opp til naturens egne farger. Hun beveger seg i grenselandet mellom klassisk og romantisk maletradisjon. Hennes verker bærer preg av det tidløse i det å være et menneske. Det vil vi se, spesielt godt, i hennes portretter fra i år. Arntsens koloritt visker ut tidsbestemte epoker. Det er stemninger med lyset som går i våre universelle skattekamre, og skaper gjenkjennelse. Her matcher Anna-Brith vår andre Nordlysfestivalutstiller, Ola Cappelen Wik. Der Arntsen bruker pensel og hånd, bruker Wik blikket og fotografiapparatet, og vi får frem lys og linjer som avslører våre indre følelser i to forskjellige kunstuttrykk, gjennom oljemaleriet og kunstfotografiet, forteller Kristin Josefine Solstad.
Det melankolske og standhaftige i Anna-Brith Arntsens portretter går igjen i denne utstillingen, og det er kanskje også slik vi kan føle oss i denne situasjonen vi står i – med pandemien.
– Det er litt spesielt ikke å kunne åpne utstillingen slik vi pleier i Galleriet på Kulturhuset, men i smittevernhensynet og vern om den enkelte har KunstsentralenNord ved undertegnede vært kreative i form på utstillingen, med QR-kodede verk som vises i butikkene i Tromsø by. Vi har jobbet mye med formen på utstillingen slik at den lar seg gjennomføre, avslutter Solstad.