Fra forestillingen «Olje og vatn» på Det Norske Teatret. Foto: Eirik Malmo.
Den politiske kunsten er tilbake: Oljen i kunsten
Er den politiske kunsten kommet tilbake? Det kan se slik ut.
«Olje og vatn» er navnet på oppsetningen på Det Norske Teatret. Teatret skriver: «Kvifor er menneska dømde til å grave sin eigen undergang i eit ujamt samspel med naturen? (...) Driven av ein umetteleg tørste etter meir av alt, undergrov menneskeheita sitt nyanskaffa paradis, og risikerte å miste det på nytt».
Kunstutstillingen i Stavanger hadde tittelen Experiences of Oil, og blant kunstnerne som stilte ut var Christopher Cozier fra Trinidad, Alessandro Marchi fra Italia, Otobong Nkanga fra Nigeria, Farah Al Quasimi fra De forente arabiske emirater og Linda Lamignan og Ane Graff fra Norge.
Miljø, trans, nettet, innvandring
I august ble kunstutstillingen fulgt opp av et seminar hvor oljespørsmålet ble belyst fra ulike vinkler, inkludert den antropologiske («Will there be blood?», den politiske (Russland, pluss nord / sør-vinkelen) og den kulturelle og nasjonale («norskheten»).
Det er ikke vanskelig å finne flere tegn på politisk kunst på fremmarsj. Det Norske Teatret viser for tiden sitt engasjement mot krigen i Ukraina med en «art resistance festival» som de har kalt «Ukraine. War. Death. Love».
I 2020 spilte det samme teatret musikalen «Bienes historie», basert på Maja Lundes roman. Haugesund teater viser nå «Oljå. Ein musikal», mens Nationaltheatret er dagsaktuelle med «Hen», en komedie om transeksualitet.
Kanskje teatrene regner med magrere tider og lytter mer til hva ulike publikumsgrupper er opptatt av
Den Nationale Scene har et stykke om flyktninger på plakaten. «Forfatter Sumaya Jirde Ali gir stemme til de mange som satser alt på en ny tilværelse, og trer inn i betente og komplekse tematikker med poetisk og politisk sprengkraft», skriver teatret.
Engasjement
Hvem driver dette?
Kanskje publikum. Kanskje teatrene regner med magrere tider og lytter mer til hva ulike publikumsgrupper er opptatt av. Internett og overvåking kan for eksempel engasjere et yngre publikum som mener at de faller utenom og ikke føler seg som en integrert del av samfunnet.
I London så jeg nylig «That is not who I am / Rapture» av Lucy Kirkwood. Det handler om et ungt par som utfordrer makten, som i dette stykket er en amorf sammensvergelse mellom myndigheter og krefter på internett, og som overvåker oss alle. Det ender med mord, knall og fall.
Om det var en advarsel om overvåkingssamfunnet eller mot konspirasjonsteorier vites ikke, men unge tilskuere var åndeløst med. De lå fremoverlent utover – jeg satt på balkong. De fleste var i 20-30-årene. Etter forestillingen stod de i klynger og diskuterte ivrig. Hvor ofte skjer det etter en oppsetning som legger mest vekt på formeksperimenter?
Kunst for kunstnere?
«Teatret har til alle tider vore ein spegel mot samfunnet. Aktuelle problem blir sett under lupa og løfta til debatt. I vår tid er ingen problem meir prekære enn klimaspørsmålet», ifølge Det Norske Teatret.
Dette er bare delvis korrekt. Noen tider er mer opptatt av formeksperimenter i kunsten, noen tider av eksistensielle spørsmål, og andre av politikk. Og i de siste årene ser det altså ut til at politisk kunst oppleves som mer relevant.
Mange har nok ønsket seg noe mer konkret når de har gått på teater eller ser en utstilling med billedkunst. «Hva i all verden dreide dette seg om?» kan være en adekvat første reaksjon på et kunstverk eller en teateroppsetning. Både sanseapparat og tankevirksomhet stimuleres, og opplevelsen får ringvirkninger.
Men når noe slikt blir reaksjonen gang på gang, er det ikke lenger særlig fruktbart. Mange synes nok kunst for kunstens egen skyld kan lyde mest som kunst for kunstnernes skyld, og ønsker seg tematikk som mer angår dem selv.
Politikk og penger
På den annen side kan det virke patetisk hvis kunsten kommer halsende etter journalistikken og ikke formår å formidle noe som ikke kan sies bedre og mer direkte i media. Og ikke alle vil ha en kunstutgave av media uansett. En del publikummere har nok fått nok av avisdebatter. De ser kunst som et alternativ til, kanskje også et deilig smutthull fra, dagens liksom-viktige og anmassende døgn-debatt.
Ville tenkte utstillinger eller teaterstykker med titler som «Vi trenger oljen i Norge», «Det grønne skiftet er miljøhysteri» eller «Det finnes kun to kjønn» fått støtte?
Det er også et spørsmål om hvem teatrene ønsker å være på godfot med. Det avhenger blant annet av finansiering. Kunst er sterkt støttet i Norge, noe privat, det meste offentlig. Kulturdepartementet, Kulturrådet og sparebankstiftelsen er viktige inntektskilder.
Dersom kunstnere som har meninger på tvers av gjeldende politiske konsensus, søker om midler, ville de få et ja? Ville tenkte utstillinger eller teaterstykker med titler som «Vi trenger oljen i Norge», «Det grønne skiftet er miljøhysteri» eller «Det finnes kun to kjønn» fått støtte?
Kunst og vold
Ways of Seeing-forestillingen er selvsagt også en del av dette, men er ikke egentlig typisk. Disse teaterkunstnerne har drevet med politisk teater i årevis, og er del av en underskog av frie grupper som ofte har vært politiske. De kan være kunstnerisk innovative, men stort sett får de ikke noe massepublikum, og de blir uhyre sjelden en del av den offentlige debatten.
Men reaksjonen på Ways of Seeing peker mot noe interessant: Ikke alle forstår at kunst er tegn, ikke handling. Kunst sier noe om et tema, men er ikke noen direkte anmodning om å gjøre noe.
En del mennesker, og ikke bare Laila Bertheussen, mangler sjangerforståelse, som kommentator i Aftenposten, Anders Slettholm, påpeker. Veldig politisk teater som – enten direkte eller indirekte – peker på håndfast handling som en løsning eller oppfordrer til vold, kan tolkes bokstavelig av utrente publikummere.
Det omstridte oljeeventyret
Saken under stod på trykk i KulturPlot nummer 73, og omhandler oljeutstillingen i Stavanger.
Hvordan har oljen formet nasjonal identitet og individuelle erfaringer? Og hvordan er disse i sin tur blitt bearbeidet og behandlet i kunsten? Det var noe av utgangspunktet for «Opplevelser av olje». På bildet: Christopher Cozier: Turbulence, 2019-2021, Stavanger kunstmuseums samling. Foto: Markus Johansson / MUST.
Den ambisiøse utstillingen «Opplevelser av olje» på Stavanger kunstmuseum vekker nasjonal og internasjonal begeistring for sin tilnærming til et av våre største nasjonale dilemmaer.
– Det er viktig at samtidskunsten går direkte inn i vår tids store, presserende problemstillinger, sier direktør i Fritt Ord, Knut Olav Åmås.
Han omtaler «Opplevelser av olje», som han var med på å åpne i november i fjor, som en unik og viktig utstilling.
– Hva har oljen gjort mot oss? Hva har den gjort for oss, for verden? Og hva skal vi gjøre nå?
– Det er et spesielt samfunnsrelevant tema i dag, når det står klart for oss at fossile energikilder må utfases i løpet av en ikke altfor lang periode. Og det er spesielt viktig at en sånn utstilling finner sted i Norges oljehovedstad, sier han.
Kunst har en unik iboende kraft til å få frem nyanser i store temaer, til å perspektivere og til å fungere som en øyeåpner
Ambivalens
Oljen har ført til en enorm materiell velstand og utvikling for noen, men også til store naturødeleggelser, klimatrusler og politiske konflikter.
«Det norske oljeeventyret» er både en stolt historie om hvordan lille Norge plutselig hadde enorme ressurser, og samtidig en historie som vekker ubehag og dårlig samvittighet.
På hvilke måter har oljen formet nasjonal identitet og individuelle erfaringer? Og hvordan er disse i sin tur blitt bearbeidet og behandlet i kunsten?
Det var noe av utgangspunktet for det store prosjektet som har resultert i «Opplevelser av olje», som ønsker å vise de komplekse og ambivalente følelsene rundt olje.
– Til tross for at jeg vokste opp på Østlandet, så hadde jeg en onkel som jobbet i oljen. Jeg er også del av en generasjon hvis liv har fulgt oljens topper og bunner. Mitt forhold til oljen er derfor indirekte, på samme måte som for så mange andre, forteller Anne Szefer Karlsen.
Hun er professor ved Universitetet i Bergen og har kuratert utstillingen sammen med Helga Nyman, kunsthistoriker og konservator ved Stavanger kunstmuseum.
– I voksen alder har jeg hatt en karriere der jeg har jobbet internasjonalt, og etter hvert oppdaget jeg at bittesmå nyanser av mine egne opplevelser ble delt av kolleger som også hadde vokst opp i eller bodde i de største oljeeksporterende landene i verden, sier hun, og legger til:
– Jeg begynte å diskutere dette spesielt med et par kolleger som bodde i Iran, Qatar og Brasil. I tillegg så jeg på reiser hvordan oljeindustrien påvirket hverdagen i blant annet Skottland, deler av Vest-Afrika, Singapore, og Aotearoa (det nåværende maori-navnet for New Zealand, red.anm.). Disse undersøkelsene ledet fram til formuleringen av et forskningsprosjekt, som nå kulminerer i samarbeidet med Stavanger kunstmuseum.
Monira Al Qadiri: OR-BIT, 2016-2018. Gjengitt med tillatelse av kunstneren. Foto: Markus Johansson / MUST.
Det var en gang
Høsten 1969 endres Norges historie for alltid, da det skjer noe ingen lenger trodde var mulig: Det blir funnet olje i Norge. Phillips Petroleum borer seg inn i det som viser seg å være et av de største oljefeltene som noen gang er funnet til havs, Ekofisk.
I dag kan vi ikke se for oss et Norge uten oljen. Som Stavanger kunstmuseum skriver: «Olje og andre fossile brennstoff er selve premissleverandøren for dagens samfunn. De muliggjør hastigheten i kommunikasjon og i forflytningen av mennesker og varer».
Og videre:
«Oljen er til stede overalt i våre materielle omgivelser, i møbler og klær – men også i maten vi spiser og i legemidler. Oljen er tett på kroppen og den former både individuelle erfaringer og identiteter».
Otobong Nkanga: Wetin You Og Do? Oya Na, 2020. Gjengitt med tillatelse av kunstneren. Foto: Markus Johansson / MUST.
En unik iboende kraft i kunsten
Frida Forsgren, kunstkritiker og førsteamanuensis i kunsthistorie ved Universitetet i Agder, besøkte utstillingen før jul.
– Kunst har en unik iboende kraft til å få frem nyanser i store temaer, til å perspektivere og til å fungere som en øyeåpner, sier Frida Forsgren, kunstkritiker og førsteamanuensis i kunsthistorie ved Universitetet i Agder. Foto: Universitetet i Agder.
– Jeg synes kunst generelt har en unik iboende kraft til å få frem nyanser i store temaer, til å perspektivere og til å fungere som en øyeåpner. Det er så annerledes å sanse og å oppleve et fenomen, enn å lese om det i en nyhetssak eller som et vitenskapelig fenomen. Jeg opplevde sterkt at verkene i utstillingen fikk meg med på en reise inn i materialet olje, slik at oljen fremsto som en egen materialitet med sin egen vilje og agens, forteller hun til KulturPlot.
Forsgren forteller at hun likte utstillingen godt, men at hun i utgangspunktet var skeptisk.
– Jeg var litt skeptisk til om det ville være en politisk korrekt eller moraliserende «museal»-presentasjon om olje. Jeg var redd den skulle være akademisk og tørr, sier hun, og legger til:
– Olje er ikke et tema jeg har en spesiell interesse for. Men så ble jeg veldig engasjert i temaet. Utstillingen anlegger et veldig bredt perspektiv der olje ses som en integrert del av kulturen vår, og ikke kun som et faremoment eller som en økonomisk størrelse. Jeg synes absolutt kuratorene har maktet å belyse de ulike store og komplekse temaene rundt oljeutvinning, fra destruktiv forurensing til en kulturell «usynlig» kraft som gjennomborer samfunnet.
Internasjonal oppmerksomhet
Szefer Karlsen forteller at responsen har vært overveldende, både i Norge og internasjonalt, etter åpningen.
– Den kritiske diskusjonen av utstillingen har vært givende å lese. Joanna Shurwell skrev en lang artikkel om utstillingen og Stavanger i Forbes, forteller hun.
Shurwell plasserte utstillingen inn i samtiden på følgende måte: «I en tid hvor fremtiden til oljesektoren er oppe til debatt, er denne utstillingen forankret i et «her og nå» og tar for seg det mulige traumet som utvinning av fossilt brennstoff har skapt for samfunnet som helhet og for den enkelte. Den ser på hvordan olje har formet nasjonal identitet i Norge og i utlandet på positive og negative måter».
Fredrik Svensk i svenske Aftonbladet kompliserte sitt eget forhold til oljen i sin kritikk av utstillingen, beskrev seg selv som et «Homo petroleum» og skrev:
«Måten verkene til disse ’Homo petrolea’ kombineres på viser seg å være vellykket i å bryte både med en kunst som enstemmig går inn for å avskaffe oljeindustrien og en kunst som fullstendig har mistet kontakten med olje som en av dens grunnleggende betingelser».
Kiyoshi Yamamoto: Fantasia, descoberta e aprendizagem, 2021. Foto: Koos studio.
«Peak oil» og starten på prosessen
«Opplevelser av olje» er resultatet av et lengre samarbeidsprosjekt mellom Stavanger kunstmuseum og Fakultet for kunst, musikk og design ved Universitetet i Bergen, der de har jobbet med hvordan erfaringer av å leve tett på oljen kommer til utrykk i samtidskunst.
– I 2008 oppdaget jeg arkivmaterialet for de offentlige utsmykkingsprosjektene til Gullfaks A, B, C og Troll-plattformene gjennom siste halvdel av 1980-tallet på Hordaland kunstsenter i Bergen der jeg jobbet mellom 2008 og 2014, forteller Szefer Karlsen på spørsmål om hvor idéen kom fra.
Foto: Markus Johansson / MUST.
– Dette var store prosjekter der mange hundre kunstverk ble kjøpt inn til alle lugarene, og store verk ble bestilt fra samtidskunstnere til trappeløp, kantiner og andre oppholdsrom. Samtidig var det store oppslag i media om at nå var tiden kommet for at oljen begynte å ta slutt – vi hadde visstnok nådd «peak oil».
Siden 2008 har en del av Szefer Karlsens arbeid dreid seg om hvordan oljeøkonomien både direkte og indirekte påvirker kunstinstitusjoner.
– I 2015 ble jeg ansatt på det som den gang var Kunsthøgskolen i Bergen, i dag del av Universitetet i Bergen, og siden den gang har jeg jobbet med å utvikle det kuratoriske grunnlaget for utstillingen som del av min forskning, og som i dag er på Stavanger kunstmuseum.
De arrangerte sammen en konferanse i november 2020, som leder fram til en antologi som blir lansert mot slutten av utstillingsperioden i mars 2022.
Den kritiske diskusjonen av utstillingen har vært givende å lese
Poetisk, undersøkende, kritisk og aktivistisk
Utstillingen viser kunstverk av 16 norske og internasjonale kunstnere og kunstnergrupper, som på ulike måter behandler erfaringer av å leve tett på oljen og dens ringvirkninger i samfunnet.
Flere av kunstnerne har personlig tilhørighet til noen av de store oljeproduserende nasjonene i verden.
De tilnærmer seg temaet på ulike vis; på poetiske, undersøkende, kritiske og aktivistiske måter utforsker kunstverkene sosiale, kulturelle og emosjonelle sider ved oljen og dens økonomiske og politiske rammer.
Den usynlige oljen
Blant dem er kunstner Liv Bugge, som får de besøkende til å reflektere over hvordan den usynlige oljen preger livene våre.
– Om utstillingen generelt synes jeg det er veldig viktig å begynne den prosessen Norge og alle må gjennom ved å legge om. Det kommer til å være smertefullt, og det er viktig at kunsten er med på dette og adresserer viktigheten av at vi legger om til en annen etikk når det gjelder ekstraktiv økonomi, sier hun.
I verket «Goliat, Draugen & Maria» undersøker hun vår relasjon til oljen som materie. Kunstprosjektet består av tre skulpturer og en film. Skulpturene er støpt i blåleire eller betong ut fra 3D-printede former. De tre skulpturene viser de undersjøiske landskapene (batymetrien) i oljefeltene Goliat (2016) i Barentshavet, Draugen (1993) og Maria (2017), begge i Haltenbanken i Norskehavet. Disse tre er noen av få oljefelt på norsk sokkel som har offentlig tilgjengelige geodata, forteller hun.
– For å få se filmen på smarttelefon eller nettbrett, leses skulpturene av med appen Goliat, Draugen & Maria. Appen bruker AR, utvidet virkelighet, en teknologi som avleser objekter og rom, og der virtuelle elementer kan blandes med den fysiske verden.
Hun forteller at verket var initiert som et bestillingsverk for den kuratoriske plattformen Volt i Bergen, som er en plattform uten gitt rom eller sted. Senere ble verket invitert inn i planleggingen av utstillingen i Stavanger, og det er nå utstilt både i Bergen og Stavanger.
– Snart etter invitasjonen fra Volt kom den første nedstengningen med covid i 2020, og jeg begynte å planlegge verket i forhold til at det skulle være tilgjengelig uten at eventuelle institusjoner er åpne. Hoveddelen av verket, filmen, er i det virtuelle, så tanken var også at filmen ikke trengte noe gitt sted, men kunne holdes av ulike fysiske verter, og hentes ned til den enkeltes mobile enhet, forteller hun.
Kunstner Liv Bugge får de besøkende til å reflektere over hvordan den usynlige oljen preger livene våre med verket «Goliat, Draugen & Maria». Foto: Kajsa Dahlberg.
Usynligheten har dessuten flere betydninger:
– At filmen ikke er synlig i det som er utstilt, ikke er synlig i vår fysiske verden som objekt, har også med synlighet og usynlighet i forhold til oljen og dens tilstedeværelse å gjøre. Den er synlig i nasjonal fortelling, i språket vårt, i økonomien, i velstand og velferd, som raffinerte produkter, men som råmateriale, som eksistens om du vil, er den veldig lite til stede for den jevne nordmann. I Stavanger er den vel mer «hands on» enn noe annet sted for så vidt, sier hun, og legger til:
– Men også fordi oljeboring skjer offshore, under vann, er det enda et lag av usynlighet, til forskjell fra andre steder man driver oljeproduksjon som for eksempel Nigerdeltaet eller i Canada, der Equinor driver, hvor det berører både menneskelig og annet liv betraktelig.
Liv Bugge: Goliat, Draugen og Maria, Bestillingsverk Volt, 2021, Goliat installert på Fiskepirterminalen, Stavanger. Gjengitt med tillatelse av kunstneren. Foto: Eivind Egeland / MUST.
Preger den nasjonale fortellingen
Hun forteller at hva som velges å vises fram som synlig, og hva som holdes i det skjulte, som usynlig, og politikken i dette, har vært sentralt for hennes praksis i forhold til både mennesker, natur og objekter.
– Som eksempel kan man si at skulpturen av oljefeltet Maria, støpt i blåleire i skalaen 1:16000, som er plassert i Hertevig-rommet på Stavanger kunstmuseum med sine nasjonalromantiske landskap, viser fram et sårbart landskap som er del av nasjonal identitet og fortelling på en noe annen måte enn landskapene som man tenker på som nasjonsbyggende, noe som fordrer en annen etikk, sier hun.
– Jeg lurte på: «Hvor er selve berøringspunktet med det fossile, annet enn i raffinerte produkter?» I Norge, i likhet med i andre oljenasjoner, preger det fossile nasjonale fortellinger, språket, politikken og økonomien. Filmen viser en gruppe menneskers fysiske erfaring med «oljens vesen» gjennom et fysisk møte med råolje fra Vigdisfeltet.
Oljen i fysiske omgivelser
Kunstner Ane Graff, på den andre siden, tematiserer hvordan oljen gjør seg gjeldende i våre fysiske omgivelser, i legemiddelindustrien, hygieneartikler, kosmetikk og mat.
Verkene hennes ble laget som en del av utstillingen «There Are Others Here With Me» på OSL contemporary.
– Det kjennes riktig å vise mine verk i en utstilling som handler om kropp og olje, da min praksis omhandler hvordan kroppene våre blir til gjennom materielle møter, og hvordan vi er forbundet med de historiene som følger materialene. Og oljeproduksjon og materialene som blir til gjennom den er definitivt del av de materielle møtene som kroppene våre møter.
Verkene som stilles ut er to skulpturer og viser på ulike vis hvordan oljen skifter form avhengig av materialet den inngår i, og hvordan den fysisk tar bolig i oss.
– I verket «The Cardiovascular System» har vi jo også en direkte link til oljeproduksjon gjennom bruken av parafinvoks (petroleumsvoks), et stoff avledet av petroleum, kull eller skiferolje, og i «The Gut-Brain Axis» brukes veistøv fra Operatunnelen i Oslo.
I Norge, i likhet med i andre oljenasjoner, preger det fossile nasjonale fortellinger, språket, politikken og økonomien
Mer til felles med andre oljenasjoner enn Sverige og Danmark?
Szefer Karlsen mener et viktig bidrag til hvordan utstillingen framstår er at Stavanger er en region der veldig mange er avhengige av oljeindustrien, mange innbyggere kommer fra andre oljenasjoner for å jobbe i Norge og de som bor i denne regionen har allerede et reflektert forhold til oljen
– Dette har muliggjort et rom for å forsterke det kuratoriske forslaget om at innbyggere i oljenasjoner deler opplevelser, og at andre oljeland kan være vel så passende nabolag for Norge – snarere enn Sverige og Danmark – som jo er en langt mer vanlig sammenligning.
Dette gjør blant annet at flere av verkene omhandler andre oljenasjoner enn Norge og at den har et sterkt internasjonalt preg.
Ane Graffs The Gut-Brain Axis og The Cardiovascular System, 2020. Kunsten tematiserer hvordan oljen gjør seg gjeldende i våre fysiske omgivelser. Foto: Markus Johansson / MUST.
Kritiske vandringer
Blant dem som trekker paralleller mellom Norge og andre land, er den brasilianske kunstneren Kiyoshi Yamamoto, som er bosatt i Bergen. Han laget et verk spesifikt for utstillingen som tar for seg oljeforbindelsen mellom Brasil og Norge i form av et tekstilverk i to deler.
– Kunstneren er opptatt av forholdet mellom store multinasjonale oljeselskaper og landene de opererer i, og undersøker dette med utgangspunkt i oljeforbindelsen mellom sine to hjemland; Brasil og Norge. Som verdens største operatør på dypt vann er det norske selskapet Equinor tungt inne i utvinningen av olje utenfor Brasils kyst, forteller Szefer Karlsen.
Fra taket har kunstneren hengt gjennomfargede tekstiler i oljebaserte fibre i form av polyester og andre syntetiske materialer. Den ene delen av verket består av gjennomfargede tekstiler som henger fra taket. Halvparten av tekstilene har vært i Rio de Janeiro. Der har kunstnerens kolleger brukt dem i iscenesatte demonstrasjoner utenfor det brasilianske oljeselskapet Petrobras’ hovedkontor.
I utstillingen vil vandringene være en ganske kort opplevelse, men de kan ses på som en metafor for samfunnet vårt
Byrommet ble i sin tid utformet av Yamamotos egen far, som var assistent til landskapsarkitekten for den offentlige plassen som ble ferdigstilt i 1973. Installasjonen består av en «ren» halvdel og en med bruksmerker. Slik kommenterer den på videreføringen av koloniale strukturer gjennom oljeselskapers økonomiske utnyttelse av andre lands ressurser med påfølgende lidelse for lokalbefolkninger, ifølge Szefer Karlsen:
– I verkets andre del inviteres publikum til å flette sitt eget vennskapsbånd, som en gave fra kunstneren. Tauene bærer titlene «Åpenhet», «Lidenskap», «Partnerskap» og «Standhaftighet», ord som også beskriver verdiene til Equinors satsning i Brasil. Verket er laget spesielt til utstillingen. Tauene er designet av Yamamoto og produsert av Norsk Fletteri utenfor Bergen, sier hun.
En annen av de internasjonale kunstnerne som har bidratt, er italienske Alessandro Marchi. Han er blant kunstnerne som har levd ekstra tett på oljebransjen selv. Han er utdannet ingeniør og arbeidet for et oljefirma i Stavanger i mange år før han ble kunstner.
Siden 2018 har han utviklet prosjektet «Critical Walks», der han knytter statistisk informasjon til erfaringen av å bevege seg i en by.
Når statistikk tolkes, gjøres en rekke valg som kan bidra til å forsterke etablerte inntrykk eller stereotypier. I en serie byvandringer undersøker han oljebyen Stavanger. Gjennom presentasjoner og samtaler kobles statistiske data med deltakernes direkte fysiske og subjektive opplevelser av byen. Prosjektet ble først utviklet i Oslo der kritiske aspekter ved byen, som innvandring, sosial ulikhet og aldring, ble undersøkt gjennom øvelser og samtaler.
I videreutviklingen av prosjektet i Stavanger, vender Marchi tilbake til byen der han jobbet i oljesektoren i mange år. Her fant han frem til vandringen som en kunstnerisk metode, samtidig som han fotograferte omgivelsene sine for å forstå dem bedre.
– Da jeg begynte å jobbe med prosjektet i Stavanger, ville jeg fortelle alt om olje, finne alle stemmene, finne alle meningene, finne alle spørsmålene og finne alle svarene. Naturlig nok ble dette noe overveldende for meg, sier Marchi.
Han forteller at han gjenopplevde sine egne erfaringer fra oljeverdenen og traumet ved å forlate den. Det var ikke lett å forlate en trygg jobb og velge usikkerheten som hører med kunstverdenen.
– Jeg prøvde å finne ut for mange ting, men realiteten er at oljetematikken er veldig kompleks, og det har ikke en enkel forklaring. Norge blir mer og mer polarisert når det gjelder olje. På den ene siden tenker man at Norge burde stoppe med oljeutvinning i dag, og på den andre siden tenker man at Norge burde utvinne hver eneste dråpe av den oljen som er å oppdrive. I samfunnet øker ulikhetene, og splittelsene blir mer kroniske, sier han.
I dette klimaet ser han vandringer som en måte å få deltakerne til å føle seg som en del av den samme enheten på – den samme historien.
– I utstillingen vil vandringene være en ganske kort opplevelse, men de kan ses på som en metafor for samfunnet vårt. I en vandring må vi ta vare på de svakeste og bruke ressursene våre effektivt mot vårt felles mål. Mange ganger mens jeg gikk opplevde jeg samhold og fred, og jeg tror det er et godt verktøy for å bekjempe polarisering samtidig som man er kritisk og proaktiv.
Alessandro Marchi: Critical Walk, Stavanger 14.11.21. Gjengitt med tillatelse av kunstneren. Foto: Helga Nyman / MUST.
Flere av vandringene har hatt deltakere som har delt personlige historier om olje og Stavanger, og det har vært både personer som har jobbet i oljebransjen, men er pensjonerte i dag. Det har vært personer som har sluttet i oljebransjen fordi de ikke trodde på den lenger, og det har vært personer som fortsatt jobber i oljebransjen.
Han mener utstillingen er viktig og trekker blant annet frem dobbeltheten og det internasjonale perspektivet.
– Det er flott at Stavanger ser på forholdet til olje og penger og rikdom gjennom linsene til en rekke internasjonale kunstnere som kan bidra til å utvide det lokale perspektivet på oljeindustrien, dens implikasjoner og dens fremtid. Jeg ble imponert over kvaliteten på arbeidet som ble presentert på utstillingen, og det er en ære å være en del av den.
Viktig offentlig debatt
Knut Olav Åmås i Fritt Ord mener det er selve utgangspunktet for utstillingen som gjør den så spesiell: at kunstnere fra flere land oppretter en slags polyfon samtale om temaet ved å utforske hver på sin måte oljen som materiale, som natur og som samfunnsfenomen.
– Det er viktig at samtidskunsten går direkte inn i vår tids store, presserende problemstillinger, sier direktør i Fritt Ord, Knut Olav Åmås. Foto: Fritt Ord.
– Og at det blir gjort på en måte som ikke bare ser de negative virkningene av oljen som vi naturlig nok er så opptatt av i dag, men også oljens konstruktive konsekvenser ved å ha vært med på å muliggjøre noen av klodens beste velferdssamfunn, sier han, og legger til:
– Den har et konsekvent internasjonalt og sammenlignende perspektiv, slik at vi får del i kunstneres blikk på fenomenet olje i en rekke land. Kunstnere kan bearbeide temaet på helt andre måter enn for eksempel forskere og journalister kan. Kunsten åpner for spørsmål og egen refleksjon.
Verkene i utstillingen er åpne nok til å provosere fram refleksjoner over mange ulike erfaringer. Ti år etter «peak oil» er det klimaet som står på agendaen
Szefer Karlsen forteller videre at det var viktig for henne at den delen av forskningen som skulle formidles i offentligheten ikke var en konklusjon, og at nyanser, emosjoner og opplevelser skulle kunne komme til syne og bli diskutert.
Hun forteller at utstillingen er laget på en slik måte at publikum skal føle seg ivaretatt, ønsket velkommen og nesten tatt ved hånden og ledet gjennom utstillingen.
– Jeg tenker at tittelen «Opplevelser av olje» gir publikum en retning, og at verkene i utstillingen er åpne nok til å provosere fram refleksjoner over mange ulike erfaringer. 10 år etter «peak oil» er det klimaet som står på agendaen. Dette er en viktig offentlig debatt, men kunstutstillinger kan by på rom for mange flere betraktninger jeg tror er nødvendige for nettopp å kunne forstå ens egen funksjon og seg selv som en handlende person.