Nina Kraft: En halv seier

Politikk og politisk spill er to deler av samme mynt, særlig når det gjelder kulturmarkører. Og Nasjonalmuseet er en slik markør – en av de fremste.

Når det nye Nasjonalmuseet på Vestbanetomten i Oslo åpner i 11. juni, er det på tide å få klarhet i hva som skal skje med den historiske bygningen i Kristian Augusts gate.

Den gamle Nasjonalgalleriet-bygningen skal romme et nytt kunstmuseum, lyder de nye signalene.

Det spørs hvor lenge det varer før det inkorporeres i Nasjonalmuseet på Vestbanen. Det skjer selvsagt ikke i år og neppe neste år. Hvor mye penger som brukes på Oslo, og hvor mye som spres utover resten av landet, er en gjenganger i den norske politiske debatten.

 «Frykten for at utgiftene til opprustning og drift av Nasjonalgalleriet skulle bli for mye for Stortinget i tillegg til kostnaden til det nye museet, var åpenbart en viktig faktor da regjeringen i 2013 valgte å holde Nasjonalgalleriet utenfor planene for museet på Vestbanen», skrev Nasjonalgalleriets tidligere direktør, Audun Eckhoff, i sin bok om Nasjonalgalleriet, som kom i 2017. Resonnementet holder stikk fremdeles.

Lek med ord

Riksantikvaren fredet i 2012 den gamle bygningen av nasjonshistoriske og arkitekturhistoriske årsaker. «I realiteten innebærer fredningen at videre museumsdrift fremstår som den eneste realistiske alternativet», skriver Eckhoff.

En rapport utarbeidet av Sparebankstiftelsen DNB og Nasjonalmuseet vil gjøre bygningen til et museum for hele Norge – «en fellesressurs på tvers av landets museer, hvor fagmiljøene kan lære av hverandre for å møte publikum på nye måter og frembringe perspektiver som når utover enkeltinstitusjonene». Det lyder litt luftig.

Det virker fremdeles litt uklart hva det ny-gamle museet skal inneholde, og hvorfor det skal være mer for hele landet når det vitterlig ligger i Oslo

Forutsetningen skal være at det ikke påløper store kostnader. Men med 130 milloner fra Sparebankstiftelsen for å gjøre den gamle bygningen sikker nok, og kanskje omtrent det samme fra staten pluss noe lån, skulle det la seg ordne.

So far, so good. Bortsett fra at det virker fremdeles litt uklart hva det ny-gamle museet skal inneholde, og hvorfor det skal være mer for hele landet når det vitterlig ligger i Oslo – forøvrig på linje med Nasjonalmuseet, som også skal være et museum for hele landet.

Det blir lek med ord. Men ord og symboler er viktig i politikken. Og penger er viktig. Det har allerede vært brukt seks milliarder å bygge det nye museet, som dessuten vil bli dyrere å drifte enn det gamle. Og da må ikke Oslo få mer, mener politikerne. Det hjalp ikke at Nasjonalmuseet i fjor fikk et rekordbeløp av staten for å flytte – penger de ikke brukte, for flyttingen ble som kjent utsatt.

Et ekte ikon

Ifølge rapporten skal Nasjonalgalleriet og Sparebankstiftelsen sammen opprette en stiftelse som skal leie og drive Nasjonalgalleriet.

Det virker litt som en nødløsning. Det nye blir da at andre bilder pryder veggene i museet (uklart hvilke, idéen om Canica-samlingen ble jo gjort til en «medieskandale»), og at det oppstår et brudd i historien til det gamle museet, som da får et nytt navn. Men det forblir et kunstmuseum, og kunne like gjerne vært en del av Nasjonalmuseum-familien.

Norge har få nasjonale symbolbygg. Å sette et av dem på sidelinjen sier litt om hvor vi plasserer kunsten

Bruddet betyr noe. Det tok 40 år å bygge museumsbygningen i Kristian Augusts gate. Midtbygningen sto ferdig i 1881, men nordfløyen ble ikke fullført før 1924. Museet ble plassert i et område av Oslo som også rommet Slottet, Stortinget og Universitetet. Ordet «ikonisk» blir slengt litt lettvint rundt omkring, men denne bygningen lever virkelig opp til ordet.

Det kunne ikke ble mer symboltungt, og det var selvsagt intensjonen. Norge er en ung nasjon, et tradisjonsfattig land. Norge har få nasjonale symbolbygg. Å sette et av dem på sidelinjen sier litt om hvor vi plasserer kunsten. 

Plassbehov

Pluss at det virker dårlig gjennomtenkt når det gjelder visningsareal. Museet som snart åpner, får nesten dobbelt så store arealer som de fire museene hadde til sammen. I dag vises omtrent fem prosent av samlingene i de fire museene. Det nye museet vil gi rom for å vise ni prosent.

Det er ikke rom til å utvide bygningen på Vestbanen. Så hvor lang tid vil det ta før det blir politisk opportunt å finne en unnskyldning til å inkorporere det tidligere Nasjonalgalleriet i det nye Nasjonalmuseet?