– Röyksopp leverer et tverrfaglig og monumentalt kunstverk

Röyksopp er en duo, som har laget lydspor ikke bare til vår oppvekst. Deres musikk har fulgt meg for eksempel fra hjem til barnehage, fra barnehage til skole, deretter til universitet, til utlandet ... Uansett hvor jeg skal, er de med. 

De har jo fått en helt spesiell plass i våre hjerter og hjerner akkurat fordi de har klart å sette lyd på de følelsene og fenomenene, som vi andre knapt klarer å sette ord på.

Midt i pandemien ble det avklart at Norges mest kritikerroste og internasjonalt anerkjente duo, Svein Berge og Torbjørn Brundtland, ville levere noe stort.

Litt senere, 29. april, premierte duoen et audiovisuelt kunstverk på Youtube: «Profound Mysteries – Continuous Visual Experience».

Må forstås i lys av det visuelle

I det siste har de fleste musikere begynt å legge ut sin musikk med tidsmarkører mellom sangene, noe Röyksopp ikke benytter i videoen. 

Det er lett å forstå at albumet er tenkt sånn samlet, helhetlig, som en kropp, selv om sangene er lastet opp adskilt i tillegg.

Foto

Albumcoveret til Röyksopps «Profound Mysteries». Foto: Dog Triumph/Warner

Musikken fra dette albumet må forstås i lys av de visuelle bildene, som har blitt laget av Jonathan Zawada – Za Wa Da, en Australia-født og Los Angeles-basert produktdesigner. Han har sine røtter i webdesign og koding, samtidig som han jobber på tvers av grafisk design, illustrasjon, skulptur, video eller installasjon.

Röyksopp har alltid vært en tur-retur-reise, mellom bevissthet og underbevissthet, der følelsene, minnene og håpene svever.

Men det de har levert i 2022 er et tverrfaglig  og monumentalt kunstverk, en musikalsk erindring i harmoni med fortidens ånd.

Flere lag med symmetri

Albumets åpningskomposisjon/låt gjør rede for ikke bare moderne elektroniske vibber og patos, som man som regel forventer fra sjangeren, men den gjør rede for fortidens ekko av et slags skalamønster av Chopin sine Nocturnes. Den utvikler seg opp til en episk og dramatisk lyd, så roer den seg ned igjen i fragmentert lyd. 

Nei, det er ikke musikk for eviggrønne tenåringer, det er musikk til folk med fortid, som har øynene med seg. Det er et kunstverk for mennesker med følelser og «insights». Den reminiserer til og med Pink Floyd i Ladder, som sikkert er et sentralt verk. Albumet erklærer oppgjør.

Profound Mysteries’ kjærlighetssanger har mer lyse, ideale, polerte former, med sølvelementer her og der, som etterligner antikke skulpturformer og vekker fargerike assosiasjoner og flashbacks. Susanne Sundførs sin stemme er både et varemerke og et must-have, ikke minst i fortidens ånd. Hennes stemme er litt i kontrast med andre kvinnelige vokaler, men den skaper  ingen konflikt. Sundførs lyse stemme virker nærmest nostalgisk og apollinsk. Da Pixx sin vokal kommer i bildet, blir det mer tåkete på skjermen. Det er flere lag med symmetri her.

Vekker ulike følelser og assosiasjoner

Man møter også en rekke av paroler i tekstene, som kommuniserer også på tvers av sangene:

«If you’re here in my head now, you see what I want», setter opplevelsen på metablikknivå. Vi får også bekreftet det «We are destined from the start, we are forever».

Grafiske objekter er laget slik at de ikke er en konkret ting, men en blanding av ulike former og overflater – natur og menneskeskapte ting i ett. De elementene har vi alle opplevd, men i ulike situasjoner og kontekster, så de skal vekke i oss helt ulike og unike følelser og assosiasjoner, særlig i en sånn uvanlig sammensetning. Derfor skal dette utsøkte mysteriet treffe oss så forskjellig – akkurat som de synger «We are one / we are all.»

Albumets visuelle fremstilling er ikke minst et svar på NFT-kunst. Den nye logoen til duoen vekker også oppsikt, en trekant som en evighetssymbol, der kun ett ledd blinker. Må vi tenke en trilogi, mon tro? Vi er spente!