Maler byens arr

– Det var jo en finanskrise, bankkrise, som førte til at boligbyggingen stoppet brått opp. De hadde ikke mer penger. Der det skulle komme nye bygårder, kom det ikke nye bygårder, og da endte de opp med disse endeveggene som aldri var ment å være synlige, forteller Viktor Rakov Gjengaar, leder av foreningen Urban samtidskunst.

I perioden 1890 til 1899 økte boligprisene i Norge med 160 prosent. I samme periode ble boligbyggingen firedoblet.

Sommeren 1899 sprakk boblen. I hovedstaden gikk seks banker til grunne, tusener ble kastet ut i arbeidsløshet, og fattigdommen økte.

«Kristiania-krakket» førte også til at boligbyggerprosjekter ble avsluttet, det ble satt en stopper for byggingen av mange hus som var planlagt mellom eksisterende bygårder.

Vi maler på arrene, om du vil

Dette førte videre til at en rekke gavlvegger uten vinduer og balkonger ble stående åpne. Mange gårder ble stående med frie endevegger, der det var tenkt tette kvartaler.

Nå, godt over 100 år senere, nyter hovedstaden godt av nettopp dette.

Boligkrakket blir gatekunst

– Det er viktig å presisere det, at disse veggene aldri var ment å synes. Det var ikke arkitektenes intensjoner at disse skulle være synlige, forteller Gjengaar, som har sørget for at en rekke av disse veggene har fått nytt liv.

– Vi maler på arrene, om du vil.

Du har kanskje sett dem, disse store veggene på enden av bygårder rundt omkring i den utvidede sentrumskjernen. Stadig flere av disse har etter hvert blitt fylt med kunst og farger.

Foto

Steffen Kverneland og Monica Tellnes: «Munch» (2015). På Tøyen. Foto: Ellen Lund.

Oslo har lang tradisjon for reklame malt på dem, også, som Freia-reklamen som ble malt på veggen ved Schous plass, men hvor det senere ble malt over en Mills-reklame.

Men flere og flere av dem har de siste årene blitt fylt av kunst og kunstnere.

Urban samtidskunst

– Vi har malt mange av dem, men absolutt ikke alle. Det finnes jo hundrevis av disse veggene.

Gatekunst, graffiti, tagging, veggkunst og fasadekunst. Det finnes mange betegnelser på fenomenet.

I 2012 startet Gjengaar foreningen Urban samtidskunst, som fungerer som en slags kurator og tilrettelegger for kunst i byrommet. Arbeidet innebærer også for eksempel guiding rundt omkring i Oslo, og han får masse henvendelser og spørsmål som har med gatekunst på ulike måter å gjøre. Han omtaler foreningen som et ressurssenter.

– Jeg prøver å bidra med det jeg kan, og med den kompetansen vi har bygget opp. Den ekspertisen jeg har handler om å ha et øye for hvor man kan plassere kunst.

Han har også hatt prosjekter i blant annet Fredrikstad og Hamar, der han lager kartleggingsrapporter, utforsker landskapet, og finner ut hvilke steder det egner seg å plassere kunst.

Siden oppstarten har han sørget for at alt fra bitte små til over 100 kvadratmeter store bilder preger bybildet. Foreningen jobber med frilansmalere og gatekunstnere med bakgrunn fra både graffiti og kunstakademier.

Flere av motivene har etter hvert blitt definert som landemerker, og han har fått store internasjonale navn som Inti, Aryz og Etam Cru til å male fasader i byen.

For meg er det en kunstbevegelse, en global bevegelse

Også den norske tegneserieskaperen og forfatteren Steffen Kverneland står bak en av disse veggene. Coveret til suksessboken «Munch», en tegneseriebiografi som ga ham Brageprisen i kategorien sakprosa, pryder kortveggen til Jens Bjelkes gate 64 på Tøyen og er malt av Monica Tollnes.

En global bevegelse

– For meg er det en kunstbevegelse, en global bevegelse, der jeg er en lokal representant, forteller Gjengaar.

Foto

Aryz: «Untitled» (2013). På Grønland i Oslo. «Kristiania-krakket» førte til at en rekke gavlvegger uten vinduer og balkonger ble stående åpne. Foto: Ellen Lund.

Gavlveggene som sier noe om hovedstadens historie er ganske spesifikt for Oslo, forteller han. Det finnes i andre byer også, for eksempel i København og St. Petersburg, men ikke med den samme hyppigheten som i Oslo.

Gjengaar vokste opp på Sagene og var som ung inspirert av amerikansk kultur. Han har tidligere drevet med graffiti og street art, både i Norge og i utlandet. Han har også samlet på kunst, men fant etter hvert ut at kunst utendørs var mer spennende.

– Jeg kunne blitt i Paris og holdt på med det der, men det kunne mange andre gjøre også. Det føles mer meningsfylt å gjøre dette. Det er mange kunstnere, men veldig få tilretteleggere

– Mitt kall å ta den rollen her, og bringe dette til Oslo, og bringe kunstnerne til Oslo,
forteller han.

Brobyggere mellom små mennesker og store bygg

Han har dessuten aldri latt seg forføre av kunst i gallerirommet.

– Det er den eneste kunstformen som føles relevant for meg, den er sprunget ut av en kultur jeg føler tilhørighet til.

Det er en lidenskap, og det føles meningsfylt å drive med det fordi jeg vet hva det kan gi folk.

– Vi tilfører individuelle uttrykk som du ellers ikke ser i byen. Det er ingen andre individuelle uttrykk som er utført lovlig i byrommet.

Han omtaler det også som noe veldig personlig i byrommet – man ser at det er en hånd som har skapt noe. De tilfører farger til de ellers grå flatene i byen, og de tilfører vi former – noe annet enn rette streker.

– Mange av disse figurene vi maler på veggene er på en måte brobyggere mellom små mennesker og store bygg – det er et nivå der som er veldig fint, sier han.