Regjeringens kulturbrems: – Hvorfor i all verden må vi være så kultiverte?

Hvorfor i all verden trenger vi kunsten? Stort spørsmål med mange svar. Jeg møter kunstens betydning i all sin kraft den kvelden hvor Sverigedemokraterna ser ut til å bli Sveriges nest største parti, den dagen det formidles at dronningen av England er død, alle de dagene jeg møter kommentarfeltet i sosiale medier og dagen Odd Nordstoga slipper singelen «I går». ­

LES OGSÅ: Hvilken kapital trenger vi i krevende tider?

Sverigedemokraterna; fordi de er bærere av verdier som opprører meg og også står for noe helt annet enn det Sverige jeg kjenner. Jeg må ut av egen boble for å forstå.  

Dronningens død; fordi den minner meg om historien og min egen farmors betraktninger om kulturens verdi i etterkrigstiden, Churchills vern om kulturen og dronningens evne til på la seg begeistre av kunst. Historien hjelper meg å forstå.

For all del, penger til kunst er viktig for kunstnerne. Men vel så viktig er det for samfunnet.

I et demokrati er dannelse grunnleggende for evnen til å snakke med hverandre. Snakker man med hverandre, gjør man to ting samtidig. Man lytter, og man ytrer. Til sammen skaper dette en bredere forståelse og en evne til å søke ut av egen boble. Denne boblen av behagelig bomull som verner mot alskens elendighet i verden. Som gir vern mot motstridene meninger, verdier og menneskesyn.

Kunsten er grenseløs og binder oss sammen

Kunsten skaper rom for å utøve demokratiet. Dagens debatter foregår i ekkokamre og vi dras lengre og lengre bort fra hverandre. Vi blir drevet inn i en verden som bekrefter det vi selv har gitt uttrykk for å mene. I dette universet lever disse verdenene ved siden av hverandre, uten et felles rom for samhandling og refleksjon. Dette rommet skaper kunsten. Den drar oss ut av eget ekkokammer og utfordrer oss på nytt gjennom å utvide vår egen horisont. Skal vi lykkes med å sikre kunstens funksjon i demokratiet må vi møte mennesker på arenaer hvor de kjenner seg hjemme, og vi må inn i etablerte strukturer.

Da Odd Nordstoga kom med sin låt gav han rom til undring, sorg og refleksjon over det som skjer i verden. Han minte oss om at krigen i Ukraina endret oss, og at verden ikke er den samme i dag som i går. De som hadde glemt eller fortrengt det blir minnet om det igjen. Det er dette kunsten gjør med oss! Den snur og vender på oss, gir oss klump i magen, hjelper oss gjennom kriser og gir oss en dypere forståelse. Til hvert tema i mitt liv finnes det en låt. Den skifter, nye kommer til og gamle dukker opp igjen.

Regjering i ventemodus

Kunstnernes tretthetsbrudd skjer på løpebanen hvor hvert steg i maratonet handler om å argumentere for egen verdi, både i kraft av fag og økonomi. Noen tenker at profesjonell kunst bør være et gratis gode for dem som ønsker å benytte seg av det. Kunstens betydning settes opp mot bredere veier, bedre helsetilbud og gode skoler. Taperen blir ofte kunstneren, i denne umulige øvelsen i å vekte alles interesser, og alt som er åpenbart lovpålagt slås i bordet med et skrall.

Denne regjeringen har en sjanse til å gjøre en forskjell, men signaliserer at dette settes på vent

Kultur og- likestillingsminister Trettebergstuen varsler at kulturlivet må belage seg på trange kår. Nå har vel aldri kulturbudsjettet vært særlig romslig. Det kan tilsynelatende se ut til at alle politikkområder må gi noe eller ofre noe for å komme til målstreken. Jeg undrer meg over at de som allerede er blant de minste også må akseptere å gi fra seg noe, og legge forventninger og håp til side. Om det så dreier seg om lommerusk. Lommerusk som kan utgjøre en forskjell for demokratiet, for folk i krise og for kunstens evne til å ta sin plass i samfunnet.

Denne regjeringen har en sjanse til å gjøre en forskjell, men signaliserer at dette settes på vent. Hvorfor kan det ikke vente? Det kan ikke vente fordi vi ser hvilken utvikling ordskiftet i demokratiet tar i dag og i tiden som kommer. Det haster med å legge til rette for nye ytringsrom for å utøve demokratiet gjennom kunst.

Solbjørg Tveiten er leder for Musikk i Innlandet