Hundreårskrigen om Kulturrådet
ANALYSE: Da Kulturrådets direktør, Kristin Danielsen, innledet til debatt om «slaget om Kulturrådet» på Kulturytring i Drammen i går, antydet hun at en heller kunne snakke om en hundreårskrig. For så lenge politikerne har delt ut penger til kultur, og det vi dag kaller Kulturrådet har eksistert, har det vært debatter om politisk styring og kunstens rett til å forvalte offentlige midler på kunstens egne premisser.
På papiret er alt greit: Danielsen leder Kulturrådet ved å kjøre i to spor. Bevilgningene til det såkalte Kulturfondet forvaltes av kulturen selv. Det sitter i alt 100 fagpersoner innen ulike kunstarter som avgjøre hvilke prosjekter som skal få støtte. Avgjørelsen baserer seg på kunstfaglige kriterier.
Her holder politikerne armlengdes avstand, og de hevder alle som en at dette ikke er noen problem.
Samtidig er Kulturrådet et direktorat. Et direktorat opererer på faglige premisser, men er samtidig er redskap for statsråden for å iverksette politiske beslutninger. Til et direktorat kan det strømme tett med politiske føringer.
Danielsen kan ikke se at det er behov for flere utredninger, men oppgaver og ansvar kan selvsagt presiseres. En oppsplitting i et direktorat og en «fondsdel» mener hun vil svekke fagmiljøet. Hun har ikke noe imot at man finner et nytt navn for de to delene av Kulturrådet.
Nå skjemmer som kjent navnet ingen, men om nye navn vil ha noen som helst betydning så lenge den samlede virksomhet skal høre til i samme organisasjon, kan det stilles spørsmål ved.
Når de rødgrønne, i alle fall SV, ivrer for en utredning, skyldes det at departementet har skapt uro i bransjen ved å overlate flere oppgaver til «direktoratsdelen» i Kulturrådet.
Statssekretær Emma Lind understreker at det ikke er snakk om en prinsipiell endring, at det ikke foreligger planer for at en større deler av kulturlivet skal styres etter politiske signaler eller at nåværende ledelse vil utfordre «armlengdes avstands»-prinsippet.
Hun var opptatt av å formidle at kultursektoren ikke har grunn til å frykte noe som helst.
Aps kulturpolitiske talsperson, Trond Giske, brukte ordet «semantikk» for å karakterisere deler av den debatten som har oppstått og minnet om at da Fanden ikke ville noe skulle skje, satte han ned en komité. Han forsvarer i det store og hele dagens modell
– Det siste kulturlivet trenger, er flere byråkrater, sa Giske og gjorde det klart at han ikke vil bygge ut Kulturrådet som direktorat.
Det vil bli resultatet om dagens kulturråd skal splittes opp i to organisasjoner. Med mindre direktoratsdelen legges ned og oppgaven føres over til departementet. Det vil i alle fall ikke regjeringen. Vinden blåser i retning av mer «direktoratisering».
Giske vil at saker og bevilgninger som fort knyttes til politikk, for eksempel bevilgninger til de store institusjonene, skal ligge i departementet fordi en statsråd skal fronte de beslutninger som fattes og bevilgninger som gis.
Når flere tar til orde for en utredning med utgangspunkt i Kulturrådet, virker det som om det dels handler om overdreven frykt, dels ut fra et ønske om at det kan bidra til å sikre økte bevilgninger til kulturen. Det etterlyses klarere bestemmelser i den kommende kulturloven hvilket finansieringsforpliktesler stat, fylke og kommune har for kulturen.
Regionreformen var så pass løst forankret at den ikke tålte koronapandemien. Om den er permanent død eller om noen akter å vekke den til live igjen, er ikke godt å si.
Skal noe først utredes, må en først finne ut av om regionreformen for kultursektoren skal skrotes permanent. Det var en stor reform som fort kunne utfordret armlengdes avstands-prinsippet.