Skal vokte pengesekken med disiplin og kreativtet

Det sier Lars Petter Hagen, ny rådsleder i Kulturrådet. Han ser ingen motsetning mellom å være kulturleder med en pengesekk på en milliard kroner, og å være komponist av samtidsmusikk, altså seriøs kunstmusikk.

– Folk med økonomisk utdanning vil sikkert si at økonomisk bakgrunn er en helt avgjørende kvalifikasjon for enhver større lederjobb?

– Økonomi må man også lære seg. Og man må omgi seg med folk som kan det, sier Hagen.

– Men i musikkutdanningen snakker man om ofte om at det viktigste talentet er talentet til å øve. Å arbeide systematisk, nøyaktig og disiplinert mot en visjon. Mye av komposisjonsutdannelsen handler om nettopp dette, om å orkestrere, å skape en finstemt balanse mellom stemmer, klang, rytme og harmoni.

– Lederen for Kulturrådet blir utnevnt av regjeringen. Er det en jobb man søker på, eller kom utnevnelsen som lyn fra klar himmel?

– Egentlig det siste. Jeg fikk en telefon en ettermiddag jeg var hjemme på Simensbråten på Ekeberg. Det var en person fra Kulturdepartementet som spurte om jeg kunne være interessert i å påta meg oppgaven. Jeg fikk lov å tenke til dagen etter. Deretter ble jeg innkalt til en samtale med statsråden og representanter fra departementet.

«Tilbaketrukken og trist»

Lars Petter Hagen har vært leder i kultursektoren før, blant annet åtte år som sjef for Ultimafestivalen. Han har også sittet i flere av fagutvalgene i Kulturrådet – det er de som behandler de enkelte søknadene.

Men det er jo allikevel ikke hver dag at en komponist får en topplederjobb med høy profil og stort økonomisk ansvar.

Etter min mening bør de store teatrene og orkestrene være et nasjonalt ansvar. Det meste av det som ligger i Kulturrådets portefølje også.

Kanskje særlig når han lager musikk som er blitt betegnet som «nostalgisk, tilbaketrukken, trist, og nådeløs».

– Synes du beskrivelsen passer?

Hagen ler. Det gjør han ofte, skal det vise seg.

– Jeg kan se at disse trekkene finnes i min musikk. Men jeg er ambivalent til å bli beskrevet som nostalgisk. Jeg vil heller si fremover-rettet, men med forankring i fortiden. Jeg har ofte med meg en historisk dimensjon i arbeidet mitt. Som med Oslo-Filharmoniens hundreårsjubileum, som jeg er leder for nå, hvor vi ønsket å lage et program som nettopp trakk tråder mellom fortid, nåtid og fremtid. Klassisk musikk er jo levende historie i helt konkret forstand, men ikke nødvendigvis nostalgisk av den grunn.

Beveges

– Kan god musikk eller god kunst generelt, kvalitet, beskrives i ord? Hvis du skal bruke ord, selv om det er ikke-komplett, hva vil du si?

– Den gode kunsten kjennetegnes gjerne av at den ikke så lett kan beskrives. Det er kanskje der det største potensialet i kunsten ligger, i det ubeskrivelige. Den kommuniserer på et eget nivå. Men like fullt kan musikk og andre kunstformer føre til dype erkjennelser, og være livsendrende for enkeltmennesker.

– Kunst på sitt beste kan virkelig bevege mennesker, vi sier jo at vi blir rørt. Det handler om å flytte seg som menneske, man kommer i kontakt med noe i seg selv som gjør at man ikke kan gå tilbake til der man var.

– Gjelder det deg selv?

– Absolutt. Kunstopplevelser har hatt stor påvirkning på valg jeg har gjort i livet. Det er eksistensielt for meg, og jeg tror for mange.

Smal musikksmak

– Det er nok mange som ikke har hatt slike opplevelser du snakker om her, og som kanskje ikke vet at det er noe de kan ha tilgang til. Er det Kulturrådets oppgave å nå dem også?

– Det er definitivt en oppgave for Kulturrådet å sørge for at kunsten når så mange som mulig. Kunsten eksisterer i dialog med sine omgivelser, med mennesker. Den reflekterer samfunnet og bidrar til åpenhet, mener Hagen.

– Du må stille deg åpen for å få en kunstopplevelse. Vi er i ferd med å lukke oss inne i ekkokamre, mange små, halv-private rom som vi deler med de som ligner oss selv. Den offentlige samtalen snevres inn og selve fellesskapet er under press. Kunsten har en viktig demokratisk oppgave i å problematisere etablerte sannheter og mønstre, og Kulturrådet skal legge til rette for dette.

– Du innrømmer i en TONO-podcast at din personlige musikksmak er veldig smal: Ultimafestivalen varer 10 dager, men hadde du bare fulgt din egen smak da du fastla repertoaret, hadde festivalen bare vart to timer, påsto du. Er ikke det vanskelig å kombinere med at du skal være sjef for et råd som bevilger penger til veldig ulike typer kunstneriske uttrykk, innen både musikk og andre kunstarter?

Igjen en stor latter fra Hagen.

– Jeg tror det er tvert imot. Det er viktig for meg at jeg ser verdien av veldig mye i kulturfeltet, ser nødvendigheten av det, og at jeg skiller mellom det og min personlige smak.

Indre samtale

– Liker du best ledelse eller komponering? På meg virker det som to ganske forskjellige ting, som krever ulike egenskaper – en organisert og regelbunden forståelse versus et fritt og skapende sinn? Har du to personligheter?

– For meg henger de to tingene sammen! Jeg kunne ikke gjort det ene uten det andre. Gjennom komposisjonen dykker jeg ned i en indre samtale med meg selv. Samtidig trives jeg med å jobbe med andre mennesker. Å tenke sammen, samarbeide om løsninger, utvikle kunnskap. Jeg ser ikke på det som motsetninger.

– Du har sagt at du ikke er så sosial, at du aldri har kjent på ensomhet og liker å være for seg selv? Det høres ut som du er introvert. Men du virker ikke særlig ubekvem her vi sitter og snakker?

– Jeg tror heller jeg er både introvert og ekstrovert, en sammensatt person. Er vi ikke alle det? Jeg har alltid hatt et behov for å søke innover, gruble i fred og ro, og det gjenspeiles i min personlige musikk og kunstsmak. Jeg har en forkjærlighet for den søkende, gjerne litt stillferdige kunsten. Men jeg er glad i å snakke med mennesker om rare ideer også!

Vi er i ferd med å lukke oss inne i ekkokamre, mange små, halv-private rom som vi deler med de som ligner oss selv.

– Du leder ikke de ansatte i Kulturrådet direkte. Det gjør Kristin Danielsen, som er direktør. Men du har jo vært leder flere ganger. Har du en ledelsesfilosofi eller ledelsesideal?

– Å lytte. Det er vel en form for inkluderende lederskap. Lytting er en forutsetning for all kommunikasjon, for all læring og utvikling, sier Hagen.

Han tegner et bilde av lederen som dirigenten foran et stort orkester. Da mener han ikke den autoritære, nærmest tyranniske av von Karajan-skolen, men en mer moderne og demokratisk dirigent, som lytter til hver enkelt musiker.

– Dirigentens viktigste oppgave er jo å ikke stå i veien for musikken.

– Vær ikke drittsekk

– Jeg ble bedt om å skrive en artikkel i et tysk musikkmagasin da jeg var leder for Ultima. Der listet jeg opp ti ambisjoner for en musikkfestival. Senere har jeg innsett at de samme ambisjonene gjelder mitt eget komposisjonsarbeid og samtidig er en slags lederfilosofi.

Ambisjonene Hagen har som sin lederfilosofi handler blant annet om å gjøre prosjekter som er nødvendige, hvor noe verdifullt står på spill. Hvis det ikke er nødvendig, så ikke gjør det. Så bør man være relevant. God musikk er relevant. Ikke vær redd for usikkerhet, fortsetter han. Sett spørsmålstegn ved alt.

– Fokuser på mennesker. Det er viktig å feire menneskeheten. Jobb sammen. Vær generøs. Motta, del og utvikle kunnskap. Vær ydmyk, men ikke redd. Si det enkelt. Aksepter endring som uunngåelig. Smil. Ikke vær selvopptatt, og forsøk ikke å være en drittsekk. Vi er alle i samme båt, sier kulturrådslederen.

Regionreformen

Kulturrådets rolle fremover, kan bli påvirket av hvordan regionreformen faller ut politisk. Det forespeiles at flere kulturinstitusjoner skal tas ut av det statlige systemet og legges til regionene – blant dem regionteatrene.

Protestene har vært mange. Det kan ende opp som det gjerne gjør hvis man overfører ansvaret for en oppgave til kommunene, blir det hevdet. Ansvaret smuldres opp og ingen er særlig interessert i det nye feltet de har fått i fanget, påstås det. 

LES MER | Teater-Norge ber Raja revurdere regionreformen

Kulturdirektør i Oslo kommune, Stein Slyngstad, skisserer derimot en annen mulighet i en kronikk i nettavisen Kulturplot:

«Dersom det er noe den forestående regionreformen med stor sannsynlighet vil bidra til, så er det nettopp å gjøre kulturpolitikken viktigere rundt i hele landet. Budsjettstørrelse definerer hvor viktig et politikkområde er. Hvis kulturbudsjettene vokser, vil det bli mer attraktivt å jobbe med kulturpolitikk. Så banalt er det».

Jeg siterer denne passasjen og Hagen kommenterer – her velger han sine ord med omhu:

– I utgangspunktet tenker jeg at det bør være en sterk, statlig kulturpolitikk, som har ansvar for store institusjoner og utvikling av sterke, profesjonelle fagmiljøer, i tillegg til et rikt regionalt kulturliv. Jeg tror ikke det er en god idé å delegere for mye ut i regionene.

Kunstopplevelser har hatt stor ­påvirkning på valg jeg har gjort i livet.

– Hva mener du at det ikke rimelig at regionene får, hva bør fortsatt ligge sentralt?

– Etter min mening bør de store teatrene og orkestrene være et nasjonalt ansvar. Det meste av det som ligger i Kulturrådets portefølje også. Kulturrådet har sterk bevissthet om representasjon og geografisk spredning i sitt arbeid.

– Hva synes du om styringsmodellen New Public Management?

– Jeg er tilhenger av en effektiv forvaltning og er opptatt av transparens og etterrettelighet når fellesskapets midler skal fordeles, men er ikke sikker på at New Public Management løser alle utfordringene i offentlig sektor.

Dystopisk

Gode vaner er essensielt for å sjonglere tre jobber samtidig – leder for Kulturrådet, utviklingssjef for Oslo-Filharmonien og komponist. Hagen står opp klokken fem hver morgen, forteller han. Da får man gjort mye. Og han mediterer –  god gammeldags transcendental meditasjon.

– Den samme meditasjonsformen som David Lynch bruker, opplyser han.

Når jeg spør ham om hvilke filmer eller TV-serier han kunne tenke seg å lage musikk til, dukker navnet på den amerikanske regissøren opp igjen. Det er jo han som laget Twin Peaks, som er en av filmene eller seriene Hagen gjerne nevner når han blir spurt om hva han ser på.

– Hva leser du?

– Thomas Bernhard, Dag Solstad, Michel Houllebecq. Nylig oppdaget jeg den amerikanske samtidspoeten Anne Carson som satte meg på sporet av Emily Brontës Wuthering Heights, som jeg nettopp har lest ...

Jeg bemerker at her er det mye mørke og en del dystopiske skildringer, og en smilende Hagen bekrefter at Bernhard for eksempel har en dystopisk side, men at han også har «en voldsom energi og rar form for kjærlighet».

– Hvilken filosof eller filosofisk skole er viktig for deg?

– Stoikerne, kanskje? De har noe som resonnerer i meg. Marcus Aurelius. Jeg er jo litt sentimental overfor alt som er gammelt, elsker ruiner, sier han halvt fleipende.

– Du har pålagt deg selv en toårs alkoholpause, er du veldig streng mot deg selv?

– Det er jeg nok, men jeg er ingen ekstremist. Alkoholpausen kommer av at jeg er blitt 44, det vil si er blitt middelaldrende, og har merket som så mange andre at alkohol ikke akkurat virker skjerpende. Jeg har for tiden mye å gjøre og forsøker å begrense ting som sløver og står i veien for at jeg stadig kan lære nye ting.

Fokuser på mennesker. Ikke vær selvopptatt, og forsøk ikke å være en drittsekk. Vi er alle i samme båt.

– Hva med smak i mat – hva liker du best å spise?

– Enkel og god mat, laget fra bunn av. Jeg elsker å lage mat selv og har vært frivillig assistent på flere restaurantkjøkken, opplyser Hagen.

Krig og fred

En temmelig eksklusiv smak på alle plan – enten det er musikk, litteratur eller mat – kan man mene, og lure på hvor det kommer fra. Om han hadde en veldig spesiell oppvekt og en bakgrunn i et slags elite-miljø, kanskje?

Men Hagen betegner sin oppvekst som «en på mange måter klassisk norsk middelklassebakgrunn, en bakgrunn jeg deler med veldig mange mennesker i Norge, noe jeg ser på som en styrke».

Han vokste opp, forteller han, i Ski, med en far som var ingeniør og en mor som var sykepleier. Han ser på Netflix og griller på hytta, som folk flest, understreker han.

Det mest spesielle er kanskje at moren hans under oppveksten la slik vekt på at han skulle spille et instrument. Det var slik han ble peilet inn på det om skulle bli en komponistkarriere. Han lærte å spille fiolin og piano, og hovedinstrumentet er klarinett.

– Du har selv tre barn. Hva setter du på av musikk når du kommer hjem, og vil dine barn i alderen ni til fjorten høre på det samme?

– Om det er krig om lytterommet i privatsfæren? Det hender. Min 13-åring hører for eksempel på rap, mens jeg oftere er i Mahler-stemning.

– Det blir litt som i Kulturrrådet, fortsetter han. 

– Det er plass til mange forskjellige kunstuttrykk, men alt passer ikke for alle, alltid. Det kommer an på konteksten. Mahler og Bruckner bruker 45 minutter på å bygge opp en lang formkurve. Det er flott, men det passer ikke alltid i hverdagen, når du må hente på håndballtrening.

Rytmisk og tilgjengelig

– Siden en del av oppgaven din er å utvide musikkfeltet for oss vanlige tilhørere: Hvilken komponist betyr mye for deg personlig?

– Beethoven. Svaret kommer uten nølen.

– Jeg hadde trodd du ville si noen nyere, som György Ligeti, eller noen enda nyere som jeg ikke kan navnet på. Hvilke samtidskomponister vil du anbefale til noen som ikke hører på mye samtidsmusikk?

– Amerikanske Steve Reichs minimalistiske musikk er rytmisk, repetitiv og lett tilgjengelig, med langsom utvikling. Den kan sette deg i en hypnotisk tilstand. Han henter inspirasjon fra sørøstasiatisk og afrikansk folkemusikk. Estiske Arvo Pärts musikk har også stor appell til mange, med sin enkle stil og klare forbindelse til kirkemusikktradisjonen.

En fri, åpen og mangfoldig kunstscene med rom for både det tradisjonelle og det eksperimentelle er til det beste for alle.

– Kan jeg også nevne norske, samtidige Maja Ratkje? For de litt mer eksperimentvillige. Så har vi, fra noen år tilbake, Pauline Hall. Hun er ikke er så kjent i dag, men har betydd mye for meg. Hun var en sterk forkjemper for den nye eksperimentelle og internasjonale musikken i Norge i etterkrigstiden, som fluxus-bevegelsen. Hun var en viktig pioner, men musikken hun skrev selv er i neo-klassisk tradisjon og er veldig tilgjengelig.

– Hva betyr gammeltestamentlig modernisme, et begrep jeg har sett at du har brukt?

– Ha ha! Det er et tøysete begrep. Jeg har nok funnet det på selv. Med det mener jeg en type rettroenhet, som alle ismer lett kan ende opp i. Men nå er musikken heldigvis preget av en helt annen frihet enn da modernistene dominerte. Jeg elsker modernistisk musikk, men har problemer med enhver form for dogmatisme. Frihet er for meg helt avgjørende, en fri, åpen og mangfoldig kunstscene med rom for både det tradisjonelle og det eksperimentelle er til det beste for alle.

– «Forandre for å bevare», har du sagt om modernistisk musikk. For meg lyder det som Edmund Burke og partiet Høyre...

– Ha ha ha! Det verdikonservative Høyre er slett ikke det verste vi har.

Nye venner

– La oss gå tilbake til Kulturrådet: Som leder for den institusjonen som svært mange av landets kunstmiljøer søker om penger fra, regner du med å få mange «nye, gode venner»? Blir det en ensom posisjon?

Nå svarer han helt alvorlig:

– Jeg tror det skal gå bra. Riktignok har jeg fått noen venneforespørsler på Facebook, men jeg opplever at folk er prisverdig profesjonelle. Og prosjektsøknadene behandles av andre enn meg.