– Neppe så ille som mange vil ha det til

– Pragmatiske tilpasninger kan lappe på det hele, men pent blir det ikke. Kulturen selv viser seg forhåpentlig sterk nok til å skjære gjennom det politiske rotet, skriver kommentator Frank Rossavik i Aftenposten.

Kommentaren kommer etter at flere kulturaktører Kulturplot har pratet med, stiller seg kritiske til å innføre regionreformen. Fra og med neste år er planen at en rekke oppgaver som har vært underlagt statlig styring, skal overføres til fylkene. Spørsmålet er hva som vil følge med av såkalte frie midler – penger som ikke er øremerket til andre formål og kan brukes på kultur.

Regjeringens forslag legges frem med kommuneproposisjonen 12. mai.

Kulturen som luksusgode

Mange frykter hvordan politikerne vil fordele pengene som kommer, og at kulturen vil tape og ansees som «luksusgode». Problemstillingen har fått ny aktualitet etter at også koronakrisen har bidratt til å gjøre fylkesbudsjettene trangere. Kulturlivets krav har dermed vært at reformen må vente til man får en mer helhetlig oversikt over hvordan krisen påvirker sektoren.

– Det finnes en viss grunn til frykt. Kulturlivet kan komme dårlig ut av en selsom reform, som administrativt sett blant annet har splittet Vestlandet og maltraktert Østlandet, skriver Rossavik.

Geografi og nasjonal betydning

Han viser til frykten for gapet mellom kulturinstitusjonene i Oslo og i resten av landet - en frykt som spredte seg da ekspertutvalget som la grunnlaget for oppgavefordelingen i 2018 foreslo at Oslo-institusjonene fortsatt skulle få støtte direkte gjennom statsbudsjettet. Men det er ikke bare Oslo-institusjonene som mener de forvalter kunst av nasjonal betydning. I kulturmeldingen ble det dermed slått fast at staten skal beholde delansvar for finansieringen av kulturen utenfor Oslo. Men fremdeles hersker det usikkerhet blant flere, påpeker Rossavik:

– Geografien skaper også en usikkerhet. Tunge institusjoner i Stavanger vil føle seg relativt trygge på at Rogaland - et fylke som overlevde reformen - ikke glemmer dem, men hva med ambisiøse institusjoner i for eksempel Fredrikstad som forsvinner inn i Viken?

Maktkonsentrasjon

Flere kulturaktører har også uttrykt bekymring for svekkelse av den kunstneriske friheten – det såkalte armlengdes avstand-prinsippet – når det er færre ledd mellom kunsten og politikerne som har i oppgave å bevilge den midler. Rossavik peker på at «det som skal være en desentralisering av makt i kulturlivet, kan på noen felt bli det motsatte». Samme problemstilling har blant annet blitt belyst av direktør Morten Gjelten i Norsk teater- og orkesterforening (NTO) som tidligere har uttrykt at å gi finansieringsansvaret for kulturen til fylkene, vil føre til maktkonsentrasjon.

Rossavik trekker frem at det likevel finnes eksempler på at den nye, regionale kulturpolitikken kan fungere som «lim og profileringsgrunnlag, snarere enn salderingspost»:

– Museene i Viken samarbeider tett med både hverandre og med den nye fylkeskommunen. Det snakkes om tverrfaglige prosjekter og nye muligheter. I Viken kan det altså på dette punktet, hold dere fast, komme noe godt ut av regionreformen.