Kultursektoren i et bærekraftig samfunn

Koronakrisen har ført til en nedstengning av samfunnet, men har også gitt oss et pusterom til å tenke over hva som virkelig gir livet verdi. Bør vi nå gripe sjansen til å tenke nytt når samfunnet sakte, men sikkert starter opp igjen? Kan vi se fremover og konstruere samfunnet rundt de tingene i livet som gir reel verdi for oss?  

Klimakrisen er en realitet, og det er nødvendig å tenke nytt om hvordan vi konstruerer samfunnet vårt og lever livene våre. Flere stiller nå spørsmål om hvorvidt idealet om økonomisk vekst fortsatt kan være førende for våre liv og for den generelle samfunnsutviklingen. Blant mange forskere og klimaforkjempere har ideen om nedvekst vokst frem som et fremtidig ideal og prinsipp for en bærekraftig samfunnsmodell, og før vi visste ordet av det var ikke nedvekst bare en idé, men en utforutsett realitet som følge av pandemien som herjer.

Det produseres mindre, og det forbrukes mindre – og slikt merkes. Det merkes blant annet på miljøet. Co2-utslippene går ned, og over hele verden blir himmelen bokstavelig talt mer blå enn grå. Det er en krevende øvelse å se disse tingene opp mot hverandre, men situasjonen nå gir oss en anledning til å kjenne etter hva som gir livet verdi når det samfunnet vi er vant med settes på pause. Så hvordan kan denne lærdommen bidra til å prege oppbygningen av samfunnet igjen når vi skal ut av unntakstilstanden?

Vi opplever felleskap, trøst og håp gjennom å oppleve kultur sammen

Verdien og kraften til kunst- og kultursektoren har kommet til syne under pandemien. Over hele landet har vi sett et økt ønske om å samles rundt det som virkelig betyr noe i livene våre: fellesskap, møteplasser og opplevelser. Mennesker møtes til felles allsang og musikkopplevelser fra balkongene sine. Digitale kunst- og kulturopplevelser florerer i sosiale medier. Vi opplever felleskap, trøst og håp gjennom å oppleve kultur sammen. Behov som vi kanskje tar for gitt i dagliglivet, oppleves nå som enormt prekært når vi er hindret fra å møtes på vanlig måte. Som det å gå ut å treffe venner på en restaurant, ta en kaffe, gå på teater, kino, museum, eller konsert. Det å fylle livet med innhold som både utfordrer deg intellektuelt og emosjonelt. Fylle livet med nye perspektiver og opplevelser som gir en pause fra hverdagen og gir livskraft.

Prinsippet om nedvekst fordrer at man tenker nytt om hvilke næringer som gis verdi og hvilke faktorer samfunnet skal bygges på. Dette er en øvelse vi bør ta oss tid til å gjøre nå når samfunnet skal gjenoppstartes. I koronakrisen har kunst- og kultursektoren virkelig tatt steget frem som en essensiell næring som må satses på, både her og nå, og i et fremtidig, bærekraftig samfunn. Et fremtidig samfunn kan ikke hvile på bærebjelker i form av en evig runddans av økt forbruk og økonomisk vekst, og det er her kunst- og kultursektoren virkelig kan spille en rolle. I en fremtid preget av nedvekst, må nemlig opplevelsene, møteplassene og felleskapet som kunst- og kultursektoren skaper, være stedet der vi finner livskraft, håp og mening – akkurat slik vi nå opplever under koronakrisen.

Når dette er sagt, skal vi ikke stikke under en stol at det er miljøutfordringer å ta tak i også i kultursektoren, blant annet når det kommer til reisevirksomhet. Men grunnlaget for kunsten og kulturen er det menneskelige, det som skapes av enkeltpersoner, grupper, samfunn i samspill – veksttankegangen er ikke kunst- og kultursektorens drivkraft.   

I et slikt perspektiv er det synd at regjeringen behandler kunst- og kultursektoren som hvilken som helst næring når de tar grep for å motvirke krisen

Kunst og kultur gir oss stedene og møtene der vi finner kilden til essensen i livet. Den sterke skaperevnen som ligger iboende i kunst- og kultursektoren vil også være viktig å satse på frem mot et fremtidig, bærekraftig samfunn: Kunst og kultur har en kreativ kraft som også kan komme andre sektorer til stor nytte.

I et slikt perspektiv er det synd at regjeringen behandler kunst- og kultursektoren som hvilken som helst næring når de tar grep for å motvirke krisen. Sektoren i stor grad er gitt de samme krisepakketiltakene som andre mer tradisjonelle næringer. Resultatet med løsningen slik den er i dag, er at mange som arbeider i kreative yrker, er permitterte og ikke lenger i stand til å skape opplevelsene og felleskapet som nå oppleves som helt livsviktige for folk flest. Kunst- og kultursektoren bør få en egen krisepakkeløsing, slik at kreativiteten og skaperevnen kan komme samfunnet til gode i denne tøffe tiden vi er inne i. Og ikke minst må det stilles krav om at staten stiller opp for kulturlivet nå når samfunnets hjul sakte begynner å rulle – inn i en ny tid. 

Til tross for en passiv holdning fra regjeringen, har kunst- og kultursektoren vist krefter og satsningsvilje under koronakrisen. Selv med ofte svært usikre utsikter til inntekter, har kultursektoren over hele landet bidratt og gitt musikk, dans, teater og kunst til fellesskapet – fordi det er en nødvendig. Kulturrådet og private stiftelser har også stilt opp for kulturlivet med tilskuddsordninger. Målet har vært å stimulere til at skaperkraften fra sektoren skal opprettholdes, men dette er langt fra nok. Det er viktig at også regjeringens politikk anerkjenner og forstår hvilken næring kunst- og kultursektoren er, og hvilken rolle den kan spille i å bygge et godt samfunn i dag og i fremtiden.

Kultur bygger samfunn og fellesskap, kunst og kultur er en skapende kraft, og har også en iboende endringskraft. Å satse på kunst og kultur i og frem mot fremtidens bærekraftige samfunn, vil være naturlig og viktig.  Da må sektoren få økt status og posisjon og behandles på sine egne premisser – og den prosessen bør starte nå.

Nå har både stat, fylke og kommune muligheten til å tenke nytt om hvordan samfunnet skal bygges. La oss bruke erfaringene fra dagens situasjon, gripe sjansen og sammen konstruere et samfunn hvor verdiene vi støtter oss på, er fellesskap, møteplasser og opplevelser med kunst og kultur som motor og nav, i en mer bærekraftig verden.