Kultursektoren har fått en ny infrastruktur – det må kulturpolitikken ta inn over seg, sier professor
Det er viktig for kulturpolitikken fremover at den tar inn over seg at internett er en ny infrastruktur for hele sektoren, sier professor Anne-Britt Gran.
Det har skjedd mye med kulturvanene våre de siste årene. Mer og mer kultur konsumeres digitalt.
Under pandemien ble man tvunget til kulturopplevelser online, og dette kan også se ut til å ha endret en del av den norske befolkningens vaner.
TIdligere denne uka ble det blant annet kjent at julepublikummet ikke er klare for å vende tilbake i like stor grad som før pandemien, selv om konsert- og kulturhus er fullbooket med julekonserter fremover.
– Det handler ikke kun om nye digitale tjenester og plattformer
Kulturtanken arrangerte onsdag denne uka konferansen «Veien videre: Neste generasjons kulturpolitikk», som hadde som mål å vise hvem dagens barn og unge kulturbrukere er og hva de ønsker fra kulturlivet når vi nå skal bygge fremtidens kulturtilbud.
Der holdt blant annet Anne-Britt Gran, professor på Handelshøyskolen BI og leder av forskningssenteret BI Centre for Creative Industries, et foredreg med tittelen «Analog kulturpolitikk og digital kulturbruk?»
Hun mener det er viktig for kulturpolitikken fremover at den tar inn over seg at internett er en ny infrastruktur for hele sektoren.
– Det handler ikke kun om nye digitale tjenester og plattformer, men om at også den analoge delen av sektoren blir påvirket av hvordan internettet former produksjon, innhold, forbruk og resepsjon. Digitalisering er et vilkår. Siden vi står midt oppi denne teknologiske revolusjonen har vi ikke oversikt over de utilsiktede konsekvensene av den. Det gjør det utfordrende å navigere, sier hun til KulturPlot.
Etterslep
Kulturpolitikken er et kulturelt etterslep i digitale tider, ifølge henne:
– Når jeg snakker om kulturelt etterslep, sikter jeg til en tilstand der den teknologiske utviklingen beveger seg mye raskere enn områder som politikk, juss og forbrukerpreferanser. Norsk kulturpolitikk, og hva som offentlig finansieres, handler fremdeles primært om de store kulturinstitusjonene og produksjon av analoge kulturuttrykk, sier hun, og legger til:
– Samtidig har forbrukerne i stor grad flyttet over på nettet og foretrekker online distribusjon, noe som har forsterket seg under pandemien. Det har derfor oppstått en slags diskrepans mellom offentlig finansiering av fysisk infrastruktur, samt drift av denne, og det stadig økende digitale konsumet. Det er i dag et stort spørsmål om publikum kommer tilbake til de fysiske arenaene i tilstrekkelig grad etter pandemien eller om forbruksmønstret har blitt permanent endret i digital favør. På sikt vil det bli utfordrende med en kulturpolitikk som primært finansierer en fysisk infrastruktur med fallende oppslutning, mens den digitale infrastrukturen og forbruket primært er kommersielt og utenlandseid (med unntak av ABM-sektoren), og sågar vanskelig for norske kunstnere å tjene penger på.
Hvor bør veien gå videre?
– Det må tenkes dypere og mer systematisk om kulturpolitikkens rolle i digitale tider, det hoppes bukk over i hver eneste kulturmelding og i andre stortingsmeldinger også. Det ser vi også i barne- og ungdomsmeldingen som kom nylig, der kapittelet om digitalisering står bakerst i meldingen og er et av de korteste kapitlene. Det er også en sterk tendens til teknologioptimisme i Kulturdepartementet, noe som skyldes at internett på ett område er dette departementets våte drøm: Nemlig at alle teoretisk sett får tilgang til kunst og kultur uavhengig av bosted og sosial økonomisk bakgrunn, hvilket er et overordnet mål i kulturpolitikken.
– I praksis vet vi at tilgang (at noe er tilgjengelig) og faktisk bruk av tilbudet ikke er det samme. I arbeidet med å identifisere kulturpolitikkens rolle i digitale tider kommer også spørsmålet om hva det offentlige kan og skal finansiere opp. Jeg avsluttet foredraget med en rekke spørsmål som er relevante i denne sammenhengen, men på ingen måte utfyllende. Det er ikke få kulturpolitiske beslutninger som må tas de nærmeste årene, sier hun:
• Lage norske offentlig finansierte plattformer for alle typer digital kulturforbruk ala bokhylla og digitaltmuseum.no?
• Lage norske offentlig finansierte plattformer og digitale møteplasser for ren online produksjon av alle kulturformer?
• Lage online tjenester som primært trigger og interagerer med onsite kulturmøteplasser?
• Innovere nye former for hybride online-onsite tjenester/plattformer?
• Overlate den digitale infrastrukturen til kommersielle aktører?
• Regulere de globale monopolselskapene juridisk og økonomisk så de blir helt spiselige for norske formål? Trengs da norske alternativer?
• Snarere styrke og tilrettelegge all analog infrastruktur bedre for barn og unge (de er nok på skjerm-argumentasjon)?