Den ukrainske forfatteren Andrej Kurkov snakket om hvordan utviklingen i Ukraina og Russland etter Sovjetunionens sammenbrudd har ført til dagens situasjon, og hva han tror kommer til å skje videre. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB.
Forfatter Andrej Kurkov: – Les bøker om Ukraina
Hvis du leser om Ukraina og lærer litt om den ukrainske tradisjonen og historien, vil du finne at Ukraina er et normalt land, som Norge, påpekte den ukrainske forfatteren, som er oversatt til omtrent 30 språk og er president i ukrainsk PEN.
Det var magasinet Samtiden som inviterte den ukrainske forfatteren Andrej Kurkov til samtale med den kjente russiske forfatteren Mikhail Sjisjkin, om krigen i Ukraina og ukrainsk og russisk kultur. Kurkov og Sjisjkin er eksempler på forfattere og intellektuelle som engasjerer seg tungt i samfunnsdebatten. De publiserer jevnlig artikler i europeiske aviser og magasiner.
Forfatter Mikhail Sjisjkin fra Russland på Litteraturhuset i Oslo. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB.
Hva som skal til for at et landområde skal regnes for en «ekte» nasjon, kommer an på øynene som ser, og på hvilken historisk epoke man legger vekt på. Det er ingen selvfølge at Norge er et selvsagt, ubestridt og eldgammelt land, mens Ukraina først oppstod av Sovjetunionens aske i 1991.
Da Sovjetunionen gikk i oppløsning, dukket det opp en mengde land de færreste forbandt med noe særlig, som en rekke nye stater som endte på «stan». Pluss for eksempel Moldova, som aldri før har vært et selvstendig land. I tillegg dukket det opp stater på Europa-kartet som hadde en historie, men som lå svært langt tilbake.
Blant de siste var Ukraina, trolig mest kjent for å være den delen av Sovjetunionen hvor Stalins politikk medførte at 3,5 millioner døde av sult i 1923-24.
Hva er et land?
Det er en viss tendens for stabile land som har vært etablert i mange hundre år, å mene at land som kommer til etter å ha ligget under fremmed styre i lang tid, har en anelse mindre av det vi kan kalle «moralsk legitimitet». Ikke juridisk legitimitet, for det avhenger av om landet blir anerkjent som uavhengig land av andre, og det gjør for eksempel Ukraina – av vestlige land, vel å merke, men ikke av Russland.
Det er interessant å reflektere over hvem som tillegger land en form for legitimitet – eller ikke. Hvis de kulturelt toneangivende synes at et geografisk område er et land, blir ikke spørsmålet reist. Enhver brite vil nok for eksempel vokte seg for å hevde at Irland ikke er noen egen nasjon til tross for at det lå under britisk styre mellom 1169 og 1949. Det samme vil nok USA, som i årenes løp har mottatt så mange høyst verbale irske innvandrere.
Forfatterne Mikhail Sjisjkin fra Russland (t.v.) og Andrej Kurkov fra Ukraina (t.h.) i samtale med Samtiden-redaktør Christian Kjelstrup på Litteraturhuset i Oslo. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB.
Et annet argument som iblant blir brukt for å definere en nasjon er språk. Det er det lett å avvise. Ifølge denne tankegangen er ikke Canada noe land heller, og heller ikke Sveits, Belgia, Spania (de snakker jo katalansk i Katalonia og baskisk i Baskerland, som delvis ligger under Frankrike) samt utallige andre land i og utenfor Europa.
Forut for Moskva
– Putin anerkjenner ikke at Ukraina har en historie, han mener det er det samme som russisk historie, sa Kurkov. Putin tror at «moder Rusland» begynte med Kiev, og derfor er «Kiev hellig for ham». Men, som Kurkov påpekte, så går Ukrainas historie 1540 år tilbake til det gamle Kiev-riket, og det var Kiev som stiftet den senere hovedstaden Moskva, ikke omvendt.
Det ukrainske språket og den ukrainske kulturen, sanger og litteratur, ble undertrykket i flere omganger, påpekte han, blant annet av tsaren i det 19. århundre i Sovjet-tiden og under russifiseringen på 30-tallet etter en ukrainsk kulturoppblomstring på 1920-tallet.
Men selv i de mange århundrene under oppdelingen av det gamle Kiev-riket, da delene var under fremmed styre, opplevde ukrainerne seg ifølge Kurkov som ukrainere. Det ukrainske språket har så ulike dialekter at folk fra Karpatene knapt kan forstå folk fra Poltava, men de er alle fra samme land. Landet hadde ikke klare grenser gjennom historien, «fordi vi kriget med naboene hele tiden», som han sa, men ukrainerne var alltid «et uavhengig folk» med en tendens til anarki, mens russerne hele tiden har vært «et kollektivt folk».
Lille Norge og store Kiev
Vi i Norge synes det er en selvfølge at vi ikke bare har selvstendighet, men at den er fullt ut legitim på alle måter. Men er vår identitet som nasjon historisk sett mye mer selvsagt enn ukrainernes? La oss forenkle og holde oss til én faktor fot å «måle» legitimitet – nemlig hvor lenge landet har vært selvstendig.
Vi tar Norge først: Harald Hårfarge samlet landet vårt på slutten av 800-tallet, lærte vi på skolen. Vel, helt sånn var det ikke. Historikerne regner med at Haralds rike bestod av Trøndelag, Jämtland, Herjedalen, og Bohuslän, noen smale kyststriper og en liten flik av østlandet. Det aller meste av innlandet var ikke med, og heller ikke det meste av Nord-Norge.
St. Catherine-kirken i Tsjernihiv i Ukraina ble bygget i det 18. århundret. Tsjernihiv er en av de eldste byene i Kiev-Rus. Foto: Istockphoto
Men det var en god begynnelse. I neste hundreår ble det nye landet Norge delt opp, det skjedde diverse slag og voldsomme begivenheter. Så det var ikke før cirka 1020, under Olav den hellige, at landet begynte å ligne på Norge i dag – inkludert innlandet, men fortsatt uten mye av Nord-Norge. Selvstendige ble vi ikke før i 1905 – historisk for veldig kort tid siden.
Så har vi Ukraina: Riket rundt byen Kiev og Novgorod var på samme tid mye, mye større enn Norge på sitt største, og Ukraina var også minst like tidlig ute som selvstendig land. Det het riktignok ikke Ukraina da, men blir vanligvis kalt Kiev-riket, senere også Rus-riket.
Ukrainsk eller russisk?
Norge har altså vært uavhengig i rundt regnet 500 år i middelalderen og drøyt 100 år i vår tid. Men Kiev-riket/Ukraina ble til omtrent samtidig, varte ikke fullt så lenge, men til gjengjeld var det mye større og mektigere. Videre var Kiev-riket så uheldig at de bare hadde tre års selvstendighet før landet ble innlemmet i Sovjetunionen i 1922.
Dette er kun interessant hvis man mener at Kiev-riket var forløperen til dagens Ukraina. Russiske historikere omtaler ofte Kiev-riket som «den gammelrussiske staten» og regner Kyiv/Kiev som Russlands første hovedstad.
At Ukraina ikke er et ordentlig land, har vært et av Putins viktigste argumenter fra før 2014. Under et NATO-møte I Bucuresti i 2008, utbrøt han: «Ukraina er ikke engang en stat! Hva er Ukraina? En del av dets territorium er i Øst-Europa, mens en annen og betydelig del var en gave fra oss!» I en tale i forbindelse med invasjonen i Krim i 2014 sa han at Russland og Ukraina er ett folk, «Det gamle Rus-riket er vårt fells opphav og vi kan ikke leve uten hverandre».
«Putin forklarte hva det er han vil for flere år siden, da han kalte Sovjetunionens oppløsning den største katastrofen i det 20. århundre», sa den franske filosofen Bernard-Henri Lévy (gjengitt i John Færseth: «Ukraina, landet på grensen»).
«Dersom oppløsningen av Sovjetunionen er den største katastrofen, blir det høyeste målet å gjenreise den igjen, under en ny maske, som vil være en blanding av Stalin-nostalgi, en dose nostalgi tilbake til tsar-tiden, noen elementer av teoriene til den høyre-ekstreme tenkeren Alexander Dugin og litt nasjonalbolsjevisme», fortsatte Lévy.
Vikingenes favoritt
Kiev-riket (eller Rus-riket, eller Gardarriket) ble ifølge krønikeskriveren og munken Nestor, Ukrainas Snorre-skikkelse, grunnlagt av «rus», som var svenske vikinger, ledet av den danske høvdingen Rurik, i 862.
Sin største utbredelse og innflytelse nådde Kiev-riket på 1000-tallet under fyrstene Volodymyr I og Jaroslav I. Landet strakte seg da fra området rundt dagens Moskva (som ikke ble stiftet før 1147) i nord og øst, mot sør til Karpatene.
Krøniken fra byen Kyiv fra 1100-tallet. Den er i biblioteket i den gamle, ortodokse St. Michael Golden-katedralen i Kyiv. Foto: Istockphoto.
Kiev-riket eller Gardarriket var økonomisk og kulturelt sentrum for Øst-Europa, skriver Halvor Tjønn i sin bok «Russland blir til».
Jaroslav var så mektig at han kunne gifte bort de øvrige døtrene til kong Andreas av Ungarn og kong Henrik av Frankrike – det viste hvilken prestisje landet hans hadde. Selv var han gift med den svenske kongedatteren Ingegjerd.
Gardarriket var et av favorittlandene til norske vikingkonger, særlig under Jaroslav (978−1054). Tre norske konger oppholdt seg ved hoffet hans: Olav den hellige i 1028−1030, Magnus den gode i 1028−1035 og Harald Hardråde, sistnevnte giftet seg med Jaroslavs datter Ellisiv (Elisabet).
Invasjon og politisk kaos
Nå må vi hoppe litt og gjøre historien enklere enn den var. Fordi arverekkefølgen ikke var klar, hadde alle sønnene til Jaroslav krav på tronen. Brødre og andre slektninger myrdet hverandre i flere slektsledd, og Kiev-staten gjennomgikk etter hvert en mengde kriser og arvefølgestrider. Kiev-riket ble temmelig raskt omgjort til en slags føderasjon, et nettverk av ulike territorier.
I 1068 raste et asiatisk rytterfolk, polovetserne, over grensene og drepte for fote, men Volodomyr Monomakh gjenerobret makten og satt til midten av 1100-tallet, som var den siste gullalderen i Kiev-riket.
Hvorfor riksenheten i Kiev-riket gikk tapt, er uklart. Politisk kaos og interne stridigheter var åpenbart en av grunnene. Mellom 1142 og 1240 regjerte hele 42 fyrster i den delen av riket som lå rundt byen Kiev.
I 1169 dro en hær fra den stadig rikere og mer dominerende nordøstlige delen av det løst funderte riket, ned og angrep og plyndret Gardarrikets gamle hovedstad.
Knuste tingene
Angriperen var Andrej Bogoljubskij, som hadde fått makten i sin nordøstlige del av landet, altså rundt det som etter hvert ble Moskva, i 1157. Tjønn regner ham som «forløperen for russisk absolutisme», og siterer russiske historikere som har sagt at Andrej var «besatt av idéen om monarkens allmakt».
En av måtene han viste dette på var ved å knuse de gamle vestjene. Det var de lokale folkeforsamlingene – de lignet sterkt på de nordiske tingene. Fra midten av 1200-tallet foreligger det for eksempel dokumenter som klart viser at fyrstene, eller kongsemnene, av Novgorod ble valgt av vetsjene, igjen som i Norge.
For i Kiev-riket var bøndene frie menn, som i Norge. De hadde riktignok – som i Norge – treller eller slaver, folk som hadde satt seg i gjeld og krigsfanger fra utallige felttog. Og de handlet med slaver i stor stil, blant annet med Konstantinopel/Miklagard. Det gjorde jo også vikingene.
Men flertallet av innbyggerne i Kiev-riket/Gardarriket var frie bønder. Det var også ganske stor grad av skrivekyndighet, både blant voksne og barn, menn og kvinner, fra midten av 1000-tallet av. Det viser arkeologiske funn av brev på bjørkenever.
De endelige spikerne i kisten for Kiev-riket kom med Djengis Khans voldsomme herjinger i 1223 og med mongolernes like voldsomme angrep i 1237.
Bevisst utsulting
Det endte veldig kort fortalt med deling av riket i flere omganger. Den vestlige delen av Ukraina var mellom 1654 og 1772 underlagt Polen og så under Østerrike frem til 1918, og i 1939 igjen tilbake til Polen. Resten av det som i dag er Ukraina, ble i to runder – etter 1654 og etter 1793 – innlemmet i det russiske imperiet og utsatt for sterk russifisering.
Ifølge Anne Applebaum (i «Rød sult. Stalins krig mot Ukraina») var det ingen tilfeldighet at de fleste – 3,9 millioner – av de 5 millionene som sultet i hjel i Sovjetunionen mellom 1931 og 1934 var ukrainere. Det var en del av sovjetifiseringen av Ukraina.
«Raphael Lemkin, den polsk-jødiske advokaten som innførte ordet ‘folkemord‘, snakket i denne perioden om Ukraina som «det klassiske eksemplet på hans begrep», skriver Applebaum. «Og sult var bare halve historien. Mens bøndene døde på landsbygda, iverksatte sovjetisk hemmelig politi samtidig et angrep på Ukrainas intellektuelle og politiske elite».
Vasaller
Landet som i dag kalles Russland er ifølge Tjønn «ikke en fortsettelse av vikingtidens og 1100-tallets vestvendte Russland, men derimot en etterfølgerstat etter de restene av riket som var igjen da de mongolske armeene hadde avsluttet sine herjingstokter».
Han fortsetter:
«Men ser vi på russisk historie gjennom middelalderen frem mot nyere tid, kan det ikke herske tvil om at den mongolske erobringen i årene 1237-1240 innebærer et brudd. Dette bruddet har vært med på å bidra til den kløften som eksisterer mellom Russland og mesteparten av det øvrige Europa, i åndelig og statsrettslig forstand (...). Dagens konflikt med Ukraina og med den vestlige verden synliggjør mer enn noe annet forskjellen mellom den delen av Europa der det snakkes russisk og den ortodokse religionen praktiseres, og nesten hele resten av kontinentet».
Selv etter katastrofen var det mange overlevende etter den gamle ættelinjen til vikinghøvdingen Rurik, skriver Tjønn, «og i flere hundre år fortsatte denne ætten å herske over de fyrstedømmene som hadde overlevd flodbølgen i årene 1237–40. Men nå var de ikke suverene herskere i sine fyrstedømmer, de var redusert til vasaller under de mongolske overherrene. Etter eget forgodtbefinnende kunne ethvert medlem av den mongolske herskerfamilien – det vil si Djengis Khans etterkommere og eventuelt deres koner – bestemme om en russisk fyrste skulle leve eller dø».
Det lyder underlig moderne, hvis man bytter ut det med Djengis Khan med en mer dagsaktuell despot.
«Åndelige verdier»
Putin vil «make Russia great again». Han er ved slutten av sin politiske karriere og vil skrive seg inn i historiebøkene, mener forfatteren Kurkov.
Mange har forstått Putins invasjon som et utslag av euroasianisme, en ideologi populær blant slavofile og panslavistiske tenkere på 1800-tallet, som anså russere for å være bærere av «unike åndelige og moralske kvaliteter» (Færseth).
For russerne er Volodymyr I, han som innførte kristendommen i Kiev-riket, deres stamfar. For ukrainerne er han deres. En meningsmåling i Ukraina i 208 viste at 50 prosent av innbyggerne i Ukraina mener at Ukraina er den rettmessige arvtager til Kiev Rus, mens bare 17 prosent mener at det ikke er det.
I 2015 ble det bygget en 25 meter høy statue av Volodymyr – som i Russland heter Vladimir – for å understreke at han var minst like russisk som ukrainsk.
Da Russland i 2013 feiret 1025-års-markeringen for kristningen, sa Putin (gjengitt fra «Ukraina. Grenselandet mellom øst og vest» av Morten Strand): «Som etterkommere av de åndelige verdiene fra den Dnjepr-Kievske døpefonten er vi utvilsomt ett folk».
Mens første strofe i den mollstemt ukrainske nasjonalsangen lyder: «Schhe ne vmerla Ukraina» – «Ennå har ikke Ukraina gått under».