– Jeg har alltid vært opptatt av humor

Han har levendegjort en aldeles latterlig fæl rektor og noen spinnvilt kreative elever i serien «Verdens verste». Humor gjør underverker i alle situasjoner, mener Marius Molaug.

To ting trekker forfatter Marius Molaug fram når han skal si hva som er det morsomste han vet: Å skrive, som altså er en viktig del av jobben hans, og å være sammen med barna sine. Ikke hverken tivoli eller basehopping altså, men ren og skjær hverdag. Ær’e muli, lissom?

Rømte inn

– Jeg har alltid vært opptatt av humor, og kan huske at jeg fra jeg var ganske liten rømte inn i den. Det falt seg så lett, dette å være fantasifull og se det absurde i situasjoner. Jeg tegnet masse rart og sammen med en kompis laget jeg sketsjer som vi tok opp på film eller kassetter. Og så leste jeg mye Donald. Humor var en verden som jeg kjente meg trygg i. Jeg har brukt det til litt av hvert opp igjennom, sier han. Vi sitter i en av de polstrede snakkeboblene i kantina på Gyldendal forlag. Det er de som gir ut bøkene hans.

– Når du sier «rømte inn i», var det noe spesielt du rømte fra?

– Jeg vet ikke hvor utleverende jeg skal være, men jeg har hatt en litt broket barndom, med litt familietrøbbel. Da var det greit å dekke over det ved hjelp av humor. Mor driver mye med galgenhumor fremdeles, vi har mye til felles. Jo mørkere det er, desto mer kan man bruke humor som en slags medisin. Så jeg følte tidlig at humor var viktig for meg og det har fylt mye av livet mitt, skjønt jeg forsto ikke før etter at jeg ble voksen at jeg kunne leve av det.

Hoppet av

Etter en oppvekst med mye ablegøyer, mye tegning og sketsjer, litt mer og mindre uskyldige rampestreker, som å bølleringe (slik man kunne gjøre før mobiltelefonenes tid) og skyte kongler med badmintonrekkerter mot passerende biler eller vinduene til folk, fikk han det for seg at han skulle bli biolog. Han kjøpte tunge, tykke fagbøker og begynte på Blindern, mens han drømte om å reise til Afrika og forske på løver.

Jeg har alltid vært opptatt av humor, kan huske at jeg fra jeg var ganske liten rømte inn i den

Det holdt ikke lenge, så han hoppet av og begynte på Westerdals. Der traff han likesinnede humorister, som startet kunstkollektivet Dongery, der han blant annet var med på å lage den lettere surrealistiske tegneserien Dongery Comics. Og da han var ferdig på skolen, begynte han som tekstforfatter i media, blant annet i NRKs Hallo i uken. Etter hvert fikk han foten innenfor hos Egmont og siden 2009 har han vært redaktør for Donald Duck & Co.

– Hva er morsomt med Donald?

– Å det er mye!

– Men han får aldri til noe. Det er da ganske trist?

– Jeg ser det heller sånn at uansett hvor ille det går med ham, får han alltid en ny sjanse. Neste gang starter han fra scratch, like ukuelig, og humoren ligger i figurene. Donald, Skrue og resten av gjengen er noen skikkelige arketyper. Og så har man hatt mange flinke tekstforfattere og tegnere som klarer å sende Donald inn i morsomme situasjoner. Det er en verden av overdrivelser, en karikert utgave av virkeligheten.

Foto

Fra spøk til alvor: Marius Molaug mener at humorbøker for barn bør tas mer seriøst blant bokanmelderne. Foto:Marianne Lystrup

Personlig syns han ikke at den enkle slapstick-humoren er det morsomste, men noen ler godt av den. Donald er gøy for både store og små, fordi han har både de enkle tingene som alle kan le av og så er det mer avanserte, som ikke alle ser umiddelbart.

– Det kan være stikk til trender som er framstilt på en morsom måte. Jeg ser forskjell på barn som har lest Donald og de som ikke har det. Det handler litt om lekenheten, og den litt nerdete leken med ord, som man gjerne får med Donald, sier Molaug og forteller at han faktisk ikke bare lærte å lese ved hjelp av Donaldblader, men også fikk dette skråblikket på verden, som han har hatt siden.

Splint ved øyet

– Hva skjedde i 2014 siden du kom på at du ville skrive barnebok?

– Jeg hadde skrevet en del for skrivebordskuffen... notert ned situasjoner jeg syntes var morsomme, gøyale små episoder. Men jeg visste ikke helt hva jeg skulle bruke det til. Mye av det dreide seg om ulike situasjoner med en rektor som er fryktelig sinna og skummel. Jeg har alltid vært litt redd for rektor, tror jeg. Det er jo egentlig ganske latterlig at man skal være redd for en slik myndighetsperson, men...

– Finnes den rektoren i virkeligheten?

– Nei, jeg har vært borti noen lærere som har vært strenge og noen rektorer, men jeg var veldig snill og grei på skolen. Redd for å komme på rektors kontor. Men jeg hadde en spesiell lærer i begynnelsen av barneskolen, husker jeg.

Jeg vil først og fremst at barna skal ha det kjempegøy når de leser bøkene. De skal le mest mulig og få et pusterom fra hverdagen

Han var kjempestreng og en dag smelte han pekestokken sin ned i pulten så tuppen brakk og den spratt rett opp og traff meg her, ved siden av øyet. Det gjorde ganske sterkt inntrykk. Jeg gikk i første klasse.

– Oj. Det må ha gjort sterkt inntrykk på ham også?!

– Det virket ikke sånn. Tror han var en sinna type. Sånne situasjoner har preget meg litt, men det er ikke en konkret rektor jeg har brukt som modell. Men det var sånn det startet, at jeg hadde en samling med morsomme, absurde situasjoner med en rektor som var litt sint. Jeg gikk til Gyldendal med denne samlingen. De syntes det var spennende og ville prate mer om det. Da hadde jeg med meg min gode venn Kristoffer, som tegner disse Verdens verste-bøkene. I begynnelsen var det bare snakk om å lage ei barnebok, men etterpå ville Gyldendal ha mer. Og det var ikke meg imot. Jeg har en høyst levende 12 år gammel gutt inni meg og skriver disse bøkene fordi jeg koser meg med det selv. Når jeg kommer i skriveflyt, kan jeg sitte og le høyt for meg selv. Jeg gjør ikke dette fordi «markedet trenger det» eller noe sånt.

Svake undertoner

Men at han har fylt et behov er tydelig. Barna elsker bøkene og når han reiser rundt og treffer elever på skolene, står latteren i taket. Særlig mange gutter har fått hjelp til å knekke lesekoden ved hjelp av Verdens verste-bøkene. Siden det er relativt korte bøker, med mange tegninger og mye humor, blir det overkommelig for dem.

– Er det alvor under all denne humoren?

– Jeg vil først og fremst at barna skal ha det kjempegøy når de leser bøkene. De skal le mest mulig og få et pusterom fra hverdagen. Men det ligger kanskje litt alvor under. Det handler litt om at de voksne ikke er så snille alltid. Da er det fint å ha venner og ha fantasi – slik jeg har brukt selv til livsmestring. I Verdens verste ferie for eksempel beskrives en side av sydenlivet på en litt mørkere måte. Pappaen ligger mye og sover. Det sies ikke tydelig, men kanskje han drikker litt for mye. Vi vet at det er noen barn som går litt for lut og kaldt vann på sånne charterferier. Det har jeg følt på selv også. Så her er det et snev av alvor. Og i boka Verdens verste miljøsvin er det visse undertoner, så hvis man kan kombinere er det fint, men det skal først og fremst være underholdning og gøy.

Balansegangen

I den nyeste boka møter vi Verdens verste virus. Det er viruset korhøna, som gjør at de smittede oppfører seg mer og mer som høner og naturligvis er det rektor som rammes først.

– I hvilken grad den boka kan bidra til at barn kan ha glede av den midt under koronapandemien vet jeg ikke, men generelt tenker jeg at man kan le av det meste, reflekterer Molaug.

– Er det noe du ikke vil tøyse med?

– Jeg vil ikke mobbe, ikke være slem mot folk.

– Bare voksne?

– Hahaha, ja jeg var kanskje litt kjapp der. Men det må være godhjertet på et eller annet vis. Med mindre du har vært slem selv. Slik som en del av de voksne her, da kan man le litt av dem. Jeg personlig ler av det meste, men hva jeg flytter inn i bøkene mine, er noe annet. Jeg vil at det skal være gøy, og jeg vil at det skal være litt drøyt også, men man må være litt bevisst. Jeg vil ikke at leseren skal sitte igjen med en dårlig følelse. Man skal ikke bli krenka, jeg vil ikke henge ut noen.

– Er det en vanskelig balansegang, synes du?

– Egentlig ikke. Humoren min ligger ikke der. Skjønt en historie har jeg reflektert litt rundt i ettertid. I Verdens verste jul fra 2015 har jeg med en gutt som heter Fete Frank. Han skal være engelen Gabriel og henger i et tau fra taket i gymsalen under et julespill på skolen. Denne jula er det mye snø på taket og rektor bruker jo ikke penger på vedlikehold, så skolen tåler ikke snømengden og taket raser sammen. Det er Fete Frank som er tungen på vektskålen. Følgen er at alle blir stengt inne i gymsalen og må være der hele jula. Jeg syntes dette var morsomt da jeg skrev det, men jeg vil jo ikke at folk skal le av at noen er fete. Nå etterpå tenker jeg at det var for drøyt. Da jeg skrev det, var jeg ikke i tvil, for jeg tenkte at han tar igjen. Han blir ikke latterliggjort, er ikke et mobbeoffer, men hvis man trekker ut bare den situasjonen, ser jeg at det kan oppfattes sånn. Så nå ville jeg ikke gjort det.

– Du flytter litt på grensene?

– Ja for jeg ser jo at samfunnet går i den retningen. Man skal være litt mer forsiktig med å krenke – i alle retninger. Det er ikke det jeg er vokst opp med. På 80-tallet var alt lov og det er den humoren jeg kommer fra. Ikke det at krenkingen var greia, men hvis det skulle til for å lage en vits, at det tilfeldigvis var en tjukk person, en med briller eller en som hadde en eller annen skavank, tenkte man ikke på at noen kunne bli støtt av det.

– Hva tenker du om den nye oppmerksomheten på at forfattere må passe seg for å krenke noen?

– Hvis ting er morsomme, så la nå folk få le, tenker jeg. Men samtidig vil jeg jo ikke at barn skal føle seg dårlige. Og særlig når det gjelder rasisme – der har jeg null toleranse. Selv leste jeg mye Mad og Python da jeg vokste opp. Der var det mange stereotyper – kanskje ikke direkte rasisme, men det ville ikke vært greit i dag. Samtidig syns jeg at man bør slappe litt av da. Samtidig kan ikke jeg vite hvordan ting oppleves for andre. Hvis de føler seg krenket, så ok. Jeg er ikke i deres sko.

– Så hvis noen sier at de blir krenka, har du gått over streken?

– Njaaa, ehhh ikke alltid, hahaha. Personlig tenker jeg: ahhh, kom igjen, da! Jeg synes stort sett at hvis man skal drive å ta seg nær av alt mulig, blir det et slitsomt liv. Det er fint med stor takhøyde og man kan se det humoristiske i det meste. Det er i hvert fall jeg opptatt av. Men hvis folk har opplevd noe fælt og har traumer, så kan jeg forstå at man kan bli krenka av noe jeg ikke oppfatter som krenkende.

– Du sa at du hadde en kinkig oppvekst. Er det noe i den oppveksten der det ligger ting som du kunne tenkes å bli krenket av?

– Nei, jeg ler av det. Og mammaen min ler av det og hun kan også le av seg selv. Jeg er veldig lite krenkbar.

Blir ikke anmeldt

– Hva sier anmelderne om bøkene dine?

– Hahaha! Jeg skulle ønske at det var flere som anmeldte bøkene mine. Nei da, de får gjøre som de vil. Det viktigste er at barna syns det er gøy å lese dem. De er mine beste anmeldere og de gir ofte terningkast seks – eller sju, åtte eller ni. Men hvis du søker på nettet etter anmeldelser av Verdens verste-serien, kommer det ikke opp mange.

Jeg skulle ønske at det var flere som anmeldte bøkene mine

Du kan telle dem på én hånd. En av dem var slakt. Den kalte det mobbekultur og enkel humor. Og så var det en liten anmeldelse hvor det sto at det var mye fantasifullt, gøy og morsomt for barna, og trillet terningen til fem. At Verdens verste-bøkene ikke blir anmeldt, sier litt. Anmelderne og kulturredaktørene tar i hvert fall ikke utgangspunkt i at dette er en populær barnebokserie i Norge. De tenker sikkert at her er det ikke dybde nok, den er ikke seriøs nok, eller kunstnerisk nok eller.....

– Er det dybde nok?

– For barna er det dybde nok i massevis.

Mangler barnepris

Selv om Marius Molaug ikke er lett krenkbar, skjønner vi såpass som at han syns mangelen på oppmerksomhet fra anmeldere og kanskje i enda sterkere grad i form av priser, ergrer ham litt.

– Jeg er ikke bitter, det er ikke så viktig for meg, men det ville vært kult hvis barna ble hørt. Hvis bøker blir anmeldt og får priser, bidrar det til at de når lenger ut. Jeg er opptatt av at barn skal ha bøker som formidler vanskelige temaer, men det er også viktig å ha bøker som gir leseglede og det vet jeg at bøkene mine gir mange barn. Men om det er verdt en pris, vet jeg ikke.

– Nå er du vel litt beskjeden? Jeg vil tippe at du innerst inne synes at det burde være verdt en pris?

– Jo da, det burde vært flere barnepriser. Jeg har følelsen av at det er mye av den samme gjengen som klapper hverandre på skulderen. Det skal være så høytravende og da kan jeg forstå at mine bøker ikke når opp. Men det skulle vært flere priser til bøker som treffer dem som litteraturen er ment å treffe. Du må gjerne skrive at det er på tide at jeg blir nominert til Brageprisen. I en kategori som hittil ikke finnes: Humorprisen for barn.

Gøy på jobben

– Humorforsker Frode Søbstad sier at det finnes for lite humor i de norske hjem. Hva tenker du om det?

– Har man faktisk forsket på det? Ja, selvfølgelig, det må alltid være mer humor. Humor er bra i alle situasjoner, både på skoler og arbeidsplasser og selvfølgelig hjemme også. Den gjør at hverdagen glir lettere.

– Hvor mye humor er det hjemme hos Donald, oppi Egmonthuset?

– I redaksjonen vår er det masse humor. Vi har en dukkifiseringsmaskin – en stor boks som Petter Smart har laget. Jeg setter meg inni der og så putter folk et ark med navnet sitt på inn i en sprekk. Jeg tar imot den og finner på et tøysete navn på vedkommende, som jeg skriver opp og skyver ut av en annen åpning. Da har de fått navnet sitt dukkifisert.

Jeg vil ikke mobbe, ikke være slem mot folk

– Hvor ofte gjør dere sånt?

– Vi har tenkt å gjøre det mer. Nå skal den blant annet stå i Spikersuppa på markedet fram mot jul, der vi har en egen Donald-stand. Der skal jeg sitte inni den boksen og dukkifisere folk. Hehehehe.

– Hvis du hadde jobbet på et sted der ikke poenget var å lage morsomme publikasjoner, ville du ha etterstrebet den typen begeistring?

– Jeg ville ikke ha jobbet et sted der man bare gjorde kjedelige ting. Jeg har hatt noen kjedelige jobber og vil ikke tilbake dit. Humor, fantasi og gøy, lekenhet er kjempeviktig for at jeg skal trives.

– Men kan man ikke lage også kjedelige jobber mer lekne?

– Det kan man sikkert. Alt kan gjøres morsommere. Da må man ha takhøyde for å finne på gøyale ting.

– Hva med et advokatkontor?

– Jeg tror Elden er Donald-fan. Vi har noen morsomme advokater i Andeby også. Nei hva kunne man gjøre? Noe med innredningen for eksempel, så ikke det ser kjedelig og sterilt ut, få på noen farger og sånn. Det er viktig at man har en sjef som ikke er rigid og opptatt av å følge en eller annen mal. Åpenhet for humor gjør at folk kan trives. Det viktigste er at man får gjort jobben, men noen gøyale sosiale arrangementer kan sikkert også funke.

– Å lage et klima som tillater humor er kanskje krevende?

– Det er nok personavhengig, men jeg tror alle har humor, selv om det kan være litt ulikt hvor langt framme i topplokket den sitter. Det er i alle fall viktig at de som setter retningslinjene for bedriften er litt åpne og har nysgjerrighet.

Verdens verste skjellsord

– Hva syns du om skjellsordet humørløs?

– Hvis noen hadde kalt meg for humørløs, da ville jeg blitt krenka! Hahahaha! Humor er det viktigste i livet. Humor og kjærlighet. Hvis jeg en dag våknet opp i en verden der hverken jeg eller noen andre hadde humor, da hadde jeg vært ferdig ...