Den første kjærlighet

Din første kjærlighet er den samme som den første kjærlighet som oppstod.

Om du noen gang har lurt på hva kjærlighet er, så får du svaret her. Det dreier seg selvsagt om noe evolusjonen har lagt inn i hjernen din for at du skal gjøre hva genene er tjent med. Ingenting betyr mer enn at du sørger for å bringe dem videre – pent innpakket i et nytt individ.

Likevel er det ikke opplagt at vi trenger noen kjæreste, heller ikke hva som lå bak at evolusjonen skapte denne følelsen. Utgangspunktet har nemlig ingenting med å skaffe en ektefelle å gjøre. Din første kjærlighet er den samme som den første kjærlighet som oppstod.

Bare rundt 10 prosent av pattedyrene danner par. Hos bjørner blir hannen effektivt jaget vekk av binnen så snart han er ferdig med å donere sitt bidrag. Her dreier det seg ikke om kjærlighet, genene oppnår hva de vil med å sørge for seksualdrift. Men det betyr ikke at bjørner mangler evne til å elske noen.

300 millioner år siden

Kjærlighet dreier seg om en sterk binding mellom individer. Så for å finne fram til den første kjærlighet, trenger vi å forstå når et slikt behov oppsto. Det er én form for kjærlighet som går igjen hos alle pattedyr – den mellom mor og barn. Avkommet er avhengig av hjelp, og for å sikre at de får det de trenger, la evolusjonen inn positive følelser. Dette er den første kjærlighet, og den oppstod antakeligvis for drøyt 300 millioner år siden.

Det var på den tiden amniotene dukket opp – de felles forfedrene til krypdyr, fugler og pattedyr. Vi antar at det var på det punktet i evolusjonshistorien at evolusjonen utviklet følelser i et forsøk på å styre adferd. Enkelte av disse dyrene fikk behov for å ta seg av avkommet. For å sikre at dette ble gjort, sørget evolusjonen for å legge inn en belønning i hjernen til de mødrene (eventuelt fedrene) som engasjerte seg i avkommet.

I dag er det ikke alle krypdyr som viser omsorg for barna, men alle fugler og alle pattedyr gjør det. Vi synes barn er søte. Ordet «søt» gir mening fordi det å være sammen med barn stimulerer den samme humør-modulen i hjernen som sukker.

Nyttig modul

Kjærlighet viste seg å være en særdeles nyttig modul. Evolusjonen bygger gjerne videre på vellykkete oppfinnelser, kjærlighets-modulen kom derfor i bruk også i andre sammenhenger. Hos noen arter, oss inkludert, føler far kjærlighet til barnet så vel som til mor. Antakelig er en tilpasset form av modulen også i sving mellom venner, men da foretrekker vi gjerne å beskrive det som vennskap.

Menneskene trenger å danne par fordi barna våre har spesielt sterkt behov for omsorg. Samtidig er det ikke likegyldig hvem vi parer oss med; for å motvirke innavl bør det ikke være noen vi står for nært. Vi trenger med andre ord noe som gjør at vi raskt og effektivt binder oss til noen vi egentlig ikke kjenner. Det må ha vært en hard nøtt for evolusjonsprosessen, men den fant en løsning. Den ga oss forelskelse. En slags avansert videreføring av kjærligheten. Ekteskap starter med andre ord ikke i kirken, genene har forberedt det hele.

Forelskelsen har blomstret og gledet folk i millioner av år, så vi har all grunn til å sette pris på evolusjonens oppfinnsomhet. Det finnes neppe noen annen modul som klarer å trylle fram så sterke positive følelser. Belønningene fungerer riktignok best om følelsen er gjensidig, noe som dessverre ofte ikke er tilfelle. Samtidig kan selv en hemmelig avstandsforelskelse gi mer glede enn ingen forelskelse.

Gaver til menneskeheten

Både forelskelse og kjærlighet er evolusjonens gaver til menneskeheten. For det første er disse følelsene egnet til å aktivere sterke belønninger i hjernen, for det andre muliggjør de et utstrakt samarbeid mellom individer. Kjærlighets-appen er lett å dra i gang. Et adoptivbarn får omtrent samme kjærlighet som et barn man selv føder.

Kjærlighet kan til og med oppstå mellom mennesker som aldri har truffet hverandre, vi blir glad i fadderbarn på den andre siden av jordkloden og forelsket i bildet av et idol. I et evolusjonært perspektiv er dette selvsagt en tvilsom bruk av følelser, men gleden er der, så det er ingen grunn til å være gjerrig med kjærlighet.

Bjørn Grinde er adferdsbiolog og seniorforsker ved Området for psykisk og fysisk helse, Folkehelseinstituttet (https://grinde.one/). Artikkelen tar utgangpunkt i boken «Appen som er deg – en bok om følelser» som kom på Fair forlag i 2020.