iStock (Fotomontasje)
Tøft for barn å bryte med foreldrenes intense meninger
Allerede før Tania Michelet begynte på skolen følte hun at det faren, moren og stefaren holdt på med ikke stemte helt for henne. Foreldrene var aktive i Arbeiderens Kommunistiske parti, også kalt marxist-leninister, forkortet AKP (m-l) på 1970-tallet. De var revolusjonære og skulle forandre Norge og verden. Deres idoler var Karl Marx, Lenin og Mao, og alt de gjorde, gjorde de for saka.
Selv hadde Tania gjennom stebestemoren i Oslo blitt introdusert for Jesus og kristendommen. Men hun opplevde at AKP m-l’erne så på religiøse som egoistiske og litt dumme. Troen ble derfor noe hun holdt skjult.
Gjennom populærkultur som spillefilmen «Disco» og musikalen «The Book of Mormon» – og dokumentarer som Brennpunkts dokumentarserie «Guds Utvalgte», er det blitt satt kritisk søkelys religiøse sekter og miljøer. Men hva med politiske miljøer? Tania Michelet mener at også AKP m-l bevegelsen hadde sektlignende trekk.
– Jeg ble sendt på Røde Pioner – en slags kommunistspeideren, forteller Michelet, som har beskrevet oppveksten sin i boka «Min egen vei. Fra Mao til Gud».
Tania Michelets bok «Min egen vei. Fra Mao til Gud» kom ut i fjor. Det var en krevende bok å skrive. Foto: Vigmostad Bjørke
Tatjana Schnell er professor i religionspsykologi og eksistensiell psykologi. Hun sier at følelsen av tilhørighet som preger sterke, ideologiske miljøer kan slå over i en følelse illojalitet hvis du prøver å bryte ut. Foto: Wendy A. Hern
– Det var Lenin som fant på Røde Pioner før Mao tok over. Det var barnegrupper hvor alle hadde et rødt lite skjerf i halsen og Mao-nål på skjorta. Og så gikk vi i møter og skrev paroler til barnedemonstrasjonstog og så gikk man i gatene. Hvis du bruker andre ord, så ble vi tvunget til å vitne offentlig – og hva minner det deg om?
Professor i religionspsykologi og eksistensiell psykologi ved MF Vitenskapelige Høyskole for teologi, religion og samfunn, Tatjana Schnell, sier det er flere likhetstrekk mellom slike miljøer, selv om de står for svært ulike ting.
– Vi fant nylig ut, i likhet med andre kollegaer, at bare det å ha en veldig sterk overbevisning om noe er et likhetstrekk. For eksempel så vi at sterk ateist-overbevisning hadde noen positive effekter på mental helse som var sammenlignbare med det vi ser hos folk med veldig sterk religiøs overbevisning, forteller Schnell.
– Min tidligere mentor i psykologi, professor Suitbert Ertel, fant også ut at høyreekstreme og venstreekstreme politikere var veldig like i sin grad av dogmatisme da han analyserte talene deres.
På tross av skrekkhistorier fra folk som bryter opp og forlater fundamentalistiske ideologiske grupper, kan Schnell fortelle at mennesker tilknyttet slike grupper ofte rapporterer at de har det veldig bra.
– Fra et opplyst perspektiv kan vi si at det ikke er «bra» å være en fundamentalist, og at man bør tenke selv og ta avgjørelser basert på fordeler og ulemper. Men det er viktig å prøve å forstå de psykologiske fordelene som følger med eksistensiell sikkerhet, sier hun.
Slike grupper kan gi en sterk tilhørighet, forklarer hun videre. Hvis alle deler den samme troen og følger et felles mål, oppleves sammenheng og en følelse av å gå i en felles retning.
– I vårt samfunn i dag har vi mange muligheter og det er mange måter å tenke og handle på. Sterke ideologiske miljøer kan bli sett på som et fristed for denne vanskelige friheten; de har en ekstra stabiliserende effekt.
Tania Michelet har møtt sterk motstand etter at hun kritiserte det politiske miljøet ytterst til venstre i boka om oppveksten sin. Foto: Inga Vinje Engvik
Ifølge Schnell viser forskning at folk finner en slags mening i disse grupperingene gjennom fire erfaringer – betydning, orientering, sammenheng og tilhørighet.
I en gruppe som har veldig klar formening om hvordan man skal oppføre seg og handle, får du klare reaksjoner på om du har gjort noe bra eller dårlig. Umiddelbare reaksjoner kan få deg til å føle at du betyr noe. Videre har grupper med sterk ideologi ofte en veldig tydelig orientering rundt hva de ønsker, og de tar sine valg basert på dette.
– Når alle har de samme målene og går i samme retning, blir ofte livet litt lettere. Dette står kontrast til hverdagslivet, hvor det ofte er vanskelig å ta valg og å vite hvilken vei man vil gå, sier Schnell.
Sammenheng handler om følelsen av samsvar mellom alt du gjør. Du «trenger ikke» å finne din egen posisjon med hensyn til verdenssyn, kjærlighet, familie, politikk, forbruk og så videre, du følger gruppens veiledning og «alt gir mening».
– Alt dette fører til en sterk følelse av tilhørighet. I slike grupper er det ofte et sterkt samhold, og du får en følelse av at det er der du hører til. Men – denne tilhørigheten kan skape en sterk følelse av illojalitet hvis du prøver å bryte ut, sier religionspsykologen.
Tania Michelet vokste opp i AKP-(m-l)-miljøet, helt til venstre i politikken. Her sitter hun på skuldrene til pappa Jon Michelet i Nei til EF-demonstrasjonen i Tromsø i 1972. Foto:Privat / Vigmostad & Bjørke
Anders Torp vokste opp som pastorsønn i menighetene i Seierskirken og Oslokirken. Barndommen var preget av mye skyldfølelse og skam over å ikke være god nok for Gud.
– Det er alltid noe man gjør som ikke er til Guds ære, og det er uting man ikke skulle gjøre, og det kunne gjøre mye vondt over tid å føle at man gjorde Gud lei seg. For det var det verste, forteller Torp.
Sammen med Tonje Egedius skrev han i 2016 om oppveksten sin i boka «Jesussoldaten. Gutten som skulle vinne landet for Gud». Anders Torp var mye redd som barn. Det startet da han så sin første demonutdrivelse som fireåring, forteller han.
– Jeg trodde Gud hadde gitt meg åndelige øyne for å se inn i den åndelige verden.
Den demonen han trodde han så da han var fire år, var en som hadde sminket seg. For Anders var det likevel alvor.
– Jeg tolket dette bokstavelig.
Anders Torp var mye redd som barn. Det startet da han så sin første demonutdrivelse som fireåring.
Anders synes religionspsykolog Tatjana Schnell har noen interessante poeng om fundamentalister, men savner nyanser i forskningen.
I 2016 skrev Tonje Egedius og Anders Torp boka «Jesussoldaten» om hans oppvekst i en pinsekarismatisk menighet. Foto:Cappelen Damm
– Er man i et dårlig kjærlighetsforhold, sier man sjelden til andre at man er i et dårlig forhold – fordi da ligger det i kortene at man både «svikter» partner, burde forlate og at noe burde endres på. Det samme synes jeg å kjenne tydelig igjen for min del og hos mange andre jeg har pratet med. Jeg hadde det svært vondt mange ganger når jeg var religiøs, men jeg kunne selvsagt ikke si til andre utenfor det religiøse miljøet, eller kanskje noen i det hele tatt, at trosmiljøet jeg var en del av var dårlig, usunt eller gjorde meg vondt. Det var jo ekstremt dårlig reklame for potensielle nye medlemmer som ikke var kristne. Det sagt, så skjønte jeg ikke dynamikkene som gjorde at jeg hadde det så dårlig, selv om jeg ser det veldig klart i dag, sier han.
Anders Torp mener at religiøse miljøer i altfor stor grad blir beskyttet av religionsfriheten. – Religionsfriheten skal gjelde også for de barna som er de miljøene, sier han. Foto: Privat
Sommeren han fylte 19 år gikk han igjennom 27 demonutdrivelser. Demonene skulle vekk.
Tatjana Schnell bekrefter at i en gruppe som ikke tillater åpen diskurs eller spørsmål, så vil enkelte følelser ikke være «lov». Uttrykk for enkelte følelser vil ofte bli undertrykt. Dermed vil ikke heller ikke følelsesregulering og tilgang til eget følelsesspekter læres.
– Funnene jeg henviste til om mennesker med fundamentalistisk overbevisning som føler seg bra eller er mentalt stabile, er – som all vår forskning – basert på gjennomsnittsdata. Selv om det vi finner gjelder for mange, vil det alltid være noen det er annerledes for.
Da Anders begynte å tvile, hadde menigheten et svar på alt. Tvilte man, var det djevelen som hadde kommet inn i kroppen. Djevelen var også skyld i de mange lystene som ofte kommer i tenårene. Han forteller at han gjennomførte sin første 40 dagers faste for å bli kvitt demoniske sex-lyster da han var 14. Seks måneder etter den første 40-dagers fasten gjennomførte han en 40-dagers faste til. Sommeren han fylte 19 år gikk han igjennom 27 demonutdrivelser. Demonene skulle vekk.
Anders ble også mobbet en del som barn, og hadde ikke noe særlig nettverk utenfor menigheten. Han forteller at han gjennom største delen av barndommen ikke hadde noen venner, og at det ble så tungt at han fra han var ti–elleve år slet med selvmordstanker. Det var også djevelens verk.
– Da jeg sa jeg hadde selvmordstanker, var ikke psykolog et tema en gang. Det var jo djevelen som gjorde at jeg hadde det sånn – jeg var under angrep, så jeg måtte bes for.
Anders var et nysgjerrig barn, og hadde mange spørsmål fra han var ganske liten. Han visste derimot at det var selve djevelen som sådde tvil hos folk, så han la de fleste av spørsmålene på hylla og turte ikke å tenke så mye på spørsmålene sine.
– En liten «funfact» er at de som vokser opp eller er i veldig fundamentalistiske miljøer ikke utvikler den kritiske sansen i frontallappen, sammenlignet med andre folk, sier Anders.
– Man spør lederen om råd eller man godtar bare det som står i bibelverset. Jesus er sannheten og sånn er det.
Kari Halstensen, psykolog og doktorgradsstipendiat ved Modum Bad, viser til at de som har vokst opp i miljøer der reglene er veldig klare og tydelige kan få problemer med å skulle sette grensene selv. Foto:Moment Foto
Kari Halstensen er psykolog og doktorgradsstipendiat ved Modum Bad. Hun sier at det finnes forskning som tyder på at barn og voksne som har vokst opp i miljøer der reglene er veldig klare og tydelige får problemer med å sette selvstendige grenser. De har aldri har trent på det.
– Reglene har vært så tydelige at de ikke har behøvd å lure på om de skal gå til høyre eller venstre. De er ikke vant med å ta slike beslutninger eller lage en grense med utgangspunkt i sitt eget indre. De har bare hatt svar på ting – en ferdig oppskrift. Det er ikke så mange dilemmaer innenfor grupperinger som har en veldig sterk og veldig selvfølgelig ideologi, sier Halstensen.
Ifølge psykologen gjelder dette spesielt om man er i en posisjon der det er «oss mot verden».
– Dette kan gjelde både politiske og religiøse bevegelser. Og det kan også finnes slike trekk i miljøer som har et ekstremt fokus på prestasjon, for eksempel innenfor idrett eller musikk.
Hvis barnet opplever at en religion, en ideologi, eller en prestasjon eller noe annet i veldig sterk grad påvirker relasjonen til foreldrene, kommer barnet til å gå inn i det med voldsomme krefter
– Det å ha vokst opp i slike miljøer er noe veldig annet enn å ha møtt på det som voksen og gått inn i det, påpeker Halstensen.
I debatten som nå går om religion, etterlyser hun dette perspektivet når mediene snakker med mennesker som er født inn i ekstreme miljøer. Hun understreker også at alle barn er helt avhengige av de tidlige omsorgspersonene sine. Et barn er nødt til å bevare relasjonen til disse omsorgspersonene. Hvis barnet fra tidlig alder lærer at relasjonen til foreldrene er avhengig av en bestemt oppførsel, den riktige troen eller de beste prestasjonene, vil dette feste seg dypt i barnet og som oftest følge med inn i voksenlivet.
Demonstrasjonstog, med god tilslutning og markerte politiske meninger, var for tilhengere av AKP (m-l) ofte den beste måten å få fremmet sine synspunkter på. Her fra 1. mai 1981 i slutten av partiets glansperiode. Foto: NTB
– Hvis barnet opplever at en religion, en ideologi, eller en prestasjon eller noe annet i veldig sterk grad påvirker relasjonen til foreldrene, kommer barnet til å gå inn i det med voldsomme krefter. Derfor er det en viktig påminnelse til voksne at barna er avhengige av oss og vil bli sterkt påvirket av det vi formidler til dem om hva som er viktig i et menneskeliv. Blir barnet i tillegg ikke møtt på en god måte hvis det stiller spørsmål, kan den naturlige kritiske sansen bli hindret i å utvikle seg og bindingene til en tro eller en ideologi kan bli enda sterkere.
Tania Michelet vokste opp med foreldre som jobbet for en revolusjon. I partiprogrammet sto det til og med «væpnet revolusjon». Dette gjorde dem upopulære, og de fikk sikkerhetspolitiet på nakken. Tanias barndom var derfor også preget av mye redsel, forteller hun. Både for at politiet skulle komme å ta dem og for at alle verdens arbeidere jobbet under så forferdelige kår.
Faren til Tania, Jon Michelet – kjent som en meningssterk journalist, redaktør, politiker og forfatter – hadde ikke lederverv i partiet, men ble overvåket av sikkerhetspolitiet i 20 år. Han var en pådriver for å få i gang AKPs forlag Oktober, og var i en periode redaktør i Klassekampen.
Gravdal i Lofoten, 1974, det første stedet Tania bodde etter at moren og stefaren giftet seg. Faren, moren og stefaren var aktive i AKP (m-l). Tania ble alt som barn skeptisk til de sterke politiske meningene. Foto:Privat / Vigmostad & Bjørke
Som en form for selvproletarisering, å forlate et akademisk, borgerlig miljø og gå ut i manuelt arbeid, begynte han etter å ha vært forlagssjef i Oktober å jobbe som bryggesjauer. Også moren og stefaren til Tania drev med selvproletarisering da de med sin journalistutdannelse og jobb som lege, begynte å jobbe på henholdsvis rekefabrikken og som stålverksbinder. Dette var noe av det Tania syntes var rart som barn. Kampen mot det borgerlige samfunnet tok på. Tania var også ofte bekymret for foreldrene sine som alltid var slitne og sinte og rasende over urettferdigheten.
– Slik jeg oppfattet det, så hadde de ikke noe bra. Mamma hadde det hvert fall ikke noe bra, fordi hun bare bekymret seg for arbeidskårene til arbeiderne og gråt. I tillegg var hun allerede depressiv, så det var en utrolig dårlig løsning for henne. De som var sterkere mentalt greide seg nok bedre i den bevegelsen, som sikkert er tilfelle i mange ekstreme bevegelser, sier Tania.
Anders fikk inntrykk av at faren hans var stolt av ham da han hadde fastet i 40 dager to ganger – og gjennomgått 27 demonutdrivelser. Han løftet ham frem og heiet på ham. Han brukte ham til og med som eksempel for andre. Han sier at han heldigvis hadde støtte i moren sin, som i motsetning til faren ville moderere det hele litt.
– Hun er veldig varm og en hovedgrunn til at jeg har klart meg såpass greit, tenker jeg. Selv i vanskelige tider i oppveksten hadde hun mye sunt for seg, og hadde det ikke vært for den sunnheten, tror jeg det hadde gått mye dårligere, sier Anders om moren sin.
AKP m-l og Oslokirken var to vidt forskjellige miljøer å vokse opp i, men både faren til Anders og faren til Tania var svært sterke i troen på det de trodde på.
– Begge oppdro nok barna sine med veldig gode intensjoner og stor tro på at de gjorde det beste for dem, tror psykolog Kari Halstensen. Begge hadde nok også en sterk identitet i det de ikke var, tror hun, og viser til at det å ha en identitet er sentralt for alle mennesker.
Identiteten bygges blant annet gjennom gruppetilhørighet, som sterke religiøse eller ideologiske miljøer kan gi. Når noe eller noen truer den identiteten, kan det ifølge psykologen lede til stress og aggresjon. Når miljøer lukker seg og ikke får nok nyanser eller innflytelse utenifra, kan de dessuten gå i en spiral hvor de blir mer og mer konservative.
– Det vil si konservative i den betydningen at de rendyrker én måte å tenke på, sier Halstensen.
Anders Torp, her avbildet tilbake i 1998. Han gikk gjennom en lang prosess før han tillot de kritiske tankene å komme. Foto: Privat
Ingen burde være så forbanna sikre på et eller annet. Man burde være åpne for at man kan ta feil
– Og så skjer det en menneskelig prosess som gjør at gruppa blir så viktig at du ikke tør å utfordre den. Noen kaller det for gruppetenking. I næringslivet finnes det mange talende og tankevekkende eksempler på hvordan en gruppe næringslivsledere har samlet seg rundt en løsning og så er det ingen som kritiserer løsningen fordi det truer plassen i gruppefelleskapet. Resultatet kan bli katastrofale feilbeslutninger. Innad i et ideologisk miljø finnes akkurat de samme prosessene.
Det å rendyrke én måte å tenke på, eller være skråsikker på at sin måte å tolke verden på er den eneste riktige, er noe av det som gjør slike grupper usunne. Usikkerhet kan ofte være en dyd og en viktig bremsekloss, mener Anders Torp.
– Miljøer som har veldig høye ambisjoner, uansett om de er religiøse, eller anti-religiøse, og som har veldig store visjoner, mener jeg kan glemme mennesker for saken de kjemper for. Empati kan bli uviktig og det er veldig skummelt. Når man vandrer i et roligere tempo, er det mye lettere å sørge for at andre har det bra. Men når eksempelvis det er himmel, helvete og verdens undergang som er rett rundt hjørnet, så mister man sidesynet, kan glemme seg selv og å passe på sine nærmeste. Ingen burde være så forbanna sikre på et eller annet. Man burde være åpne for at man kan ta feil.
Psykolog Kari Halstensen trekker frem skråsikkerhet som et faresignal, men legger til at hun mener at vi også må være varsomme med veldig sterke angrep på meningsmotstandere – spesielt når vi har avstand til dem vi kritiserer.
– Dette gjelder både religiøse og miljøer som trekker seg langt vekk fra det som har med religion å gjøre. Begge har ofte veldig lang avstand til det de kritiserer veldig hardt – de har så lite kontakt med hverandre at de ikke lærer hverandres menneskelighet å kjenne.
Tania Michelet fotografert sammen med sin biologiske far, Jon Michelet, på ferie i Mpulungu, Tanganyikasjøen i 1985. Foto: Privat/ Vigmostad & Bjørke
Selv om hun prøvde å oppfylle foreldrenes ønsker for henne, følte Tania Michelet seg som familiens sorte får gjennom store deler av barndommen. Hun hadde egne meninger og ville egentlig gå sin egen vei allerede som barn, men turte ikke. Med to sterke og brautende fedre var det vanskelig å skulle stille spørsmål ved saka som de hadde viet livet sitt til.
– Jeg syntes de var så buldrende og stormende, sier Tania.
– Ikke min mor så mye, men mine to fedre var det. De var jo der ute i slengbuksene og Shetlandsgenserne sine og hadde rett i alt.
I tillegg lå det allerede ting og skurret i forholdet hun hadde til foreldrene, forklarer hun.
– Jeg hadde allerede terget dem litt på meg. Det å være moderat, sånn som jeg alltid har vært, det ble sett på som svikefullt, fordi du tok ikke stilling. Og det å ta stilling for dem, var å ta et ekstremt standpunkt; hvis ikke var det ikke å ta stilling. Så jeg ble sett på som en pudding blant rebeller.
Da Tania var 13 år tok moren selvmord. Hun og stefaren til Tania var nyskilt, og Tania flyttet da til faren og hans nye familie. Da orket hun ikke å late som lenger.
– Så lenge min mor levde, jeg holdt det jeg tenkte for meg selv. Men da jeg var 13 og flyttet til faren min, begynte jeg vel å ta det de stod for mindre og mindre seriøst fordi jeg syntes de var så ekstreme og eplekjekke.
Som ungdom bodde Tania Michelet en periode i Lusaka i Zambia sammen med faren og familien. Der møtte hun en engelskmann som hun forelsket seg i. Da hun reiste tilbake til Norge, tok hun eksamen på Bjørknes på to år før hun emigrerte til Afrika for å følge kjærligheten. I Lusaka begynte hun å jobbe for den norske ambassaden – for staten, noe av det mest borgerlige man kunne gjøre.
– Jeg jobbet jo på en norsk ambassade, så da må du jo være sånn og sånn. Til og med kleskoden i Zambia er jo sånn og sånn, så du må jo følge regler. Jeg jobbet til og med i protokollavdelingen. Så kommer jeg og møter søstrene mine i Oslo, og de har liksom «skinnet» hodet og har klær fra Army Shop og sånn, sier Tania.
Hun hadde en streit jobb, og tjente penger til livets opphold. Hun greide seg. Men hun opplevde at hun var fremmed for søstrene og resten av familien de gangene hun, som sekretær i staten, kom hjem med knestrømper, knelangeskjørt og bluser. Egentlig har hun vært fremmed for familien hele livet, mener hun.
Anders Torp ga opp da ungdomslystene og andre tanker som var «feil» ikke ga seg etter dager med fasting og langt flere demonutdrivelser enn «anbefalt».
– Jeg så egentlig på meg selv som en tapt sak, fordi jeg ikke klarte å leve rent. Da trodde jeg jo helvete kom for meg, og da kunne jeg likeså godt prøve å ha det litt gøy først, og ta sjansen på at det ikke fantes. Det var det jeg håpte på i starten, forteller han.
Det er ingen straff som er verre enn helvete, hvis du tror på det. Det er en evighet, du får ikke dødsstraff – det er jo ‘piece of cake’ i forhold
– Og da gikk jeg igjennom en lang kritisk prosess hvor jeg begynte å tillate disse kritiske tankene å komme. Som for eksempel: Hvis Gud er kjærlighet, hvorfor har Gud når han er allmektig og allvitende da skapt mennesker i det hele tatt – når han visste at så mange mennesker kom til å brenne i all evighet i helvete? Hadde han vært en kjærlig Gud, hadde han kanskje droppet det prosjektet eller endret på det slik at ikke så mange led verdenshistoriens strengeste straff? For det er ingen straff som er verre enn helvete, hvis du tror på det. Det er en evighet, du får ikke dødsstraff – det er jo «piece of cake» i forhold.
Først syntes Anders det var skummelt, og av og til trodde han at det var djevelen som hadde lurt ham.
– Det står et sted i Bibelen at hvis en ond ånd blir kastet ut av deg, som gjennom en demonutdrivelse, så kommer den til å dra på vandring og finne syv demoner til for å prøve å komme inn i deg igjen, forklarer han.
I dag er Anders veldig glad for at han valgte å «gi faen», men han erfarte at det måtte mye selvdisiplin til. Han sier at han var bevisst på å «hjernevaske seg selv til å ikke tro».
– Det høres kanskje litt rart ut, men jeg måtte bare benekte ting tvert og finne ensidige grunner til at det bare var tull. Det tror jeg var en beskyttelsesmekanisme også, for å dytte den troen som gjorde meg vondt så langt fra meg som mulig.
Likevel lurte han flere ganger på om det var for sent for ham, og om han noen gang kom til å fungere normalt i samfunnet.
– Men da fikk jeg også veldig mye sinne i meg. Jeg tenkte – ikke faen, det her skal jeg klare. Selv om det tar meg resten av livet.
Barn som vokser opp i lukkede miljøer vil ofte ikke ha kunnskap om noe annet, sier Tatjana Schnell, professor i religionspsykologi og eksistensiell psykologi.
– Derfor vil de ofte ikke ha et valg, eller ha hatt muligheten til å si imot og være uenig. Ofte mangler også slike barn den sosiale kompetansen til å gå i konflikt med andre, forme egne meninger og å være uenig. De har ikke lært dette, sier hun.
Dette gjør det potensielt mye vanskeligere for barn å bryte ut. I tillegg vil et barn ofte måtte bryte med mer enn bare en ideologi eller en religion, hvis de velger å gå sin egen vei. De risikerer også å miste familien.
– Denne avhengigheten som finnes mellom foreldre og barn gjør det også mye vanskeligere å bryte ut, fordi barnet ofte føler det må vise lojalitet, sier Schnell. Dermed er det ofte mye skyldfølelse forbundet med å bryte.
Psykolog Kari Halstensen mener det er viktig få frem at det ikke bare er i sekter og sekt-lignende miljøer barn vokser opp med sterke meninger rundt seg som det kan være vanskelig å stille spørsmål ved. Dette er det imidlertid lettere å «se» hos tidligere generasjoner, eller hos grupper vi ikke selv tilhører, mener psykologen.Hun mener det er viktig å stille seg spørsmål som: «Vi har makt og innflytelse, men forvalter vi den innflytelsen godt nok?», «Er det noen som blir bragt til taushet, eller satt i en posisjon der de blir avmektige eller ikke kan påvirke sin egen situasjon på grunn av vår måte å forvalte vår makt på?», «Hvem er det som kommer i en uheldig posisjon fordi vi er i en privilegert posisjon?»
– De spørsmålene er ubehagelige, men nødvendige for å kunne bygge et godt fellesskap der det er trygt for mennesker å være forskjellige. Jo mer polariserte vi blir, jo mindre tør vi å stille slike spørsmål. Polarisering gjør mennesker til fiender, og da blir det «farlig» å stille seg spørsmål som kan gjøre at vi innser at vi må dempe vår egen maktbruk. Friheten og åpenheten til å stille spørsmål ved egen virksomhet, er det viktigste for å redusere sårbarheten for unyanserte beslutninger.
De hadde nok ikke forutsatt at jeg var tøff nok til å gjøre det. Jeg tror de har visst hva jeg tenker og mener, men de hadde ikke sett for seg at jeg skulle skrive det ut. Det ble krise da det ble offentlig
Selv om Tania Michelet hadde trukket seg unna siden tenårene, var det utgivelsen av boka «Min egen vei – Fra Mao til Gud», som kom høsten 2020, som representerte det endelige bruddet med miljøet og den gjenlevende familien. Dette til tross for at hun året før gjennomførte en voksendåp og ble intervjuet om befrielsen rundt det å endelig være kristen på papiret også.
– Jeg tror det kom som en overraskelse at jeg tok pennen i hånda, for du vet jo hva de sier – pennen er skarpere enn sverdet, sier hun.
– De hadde nok ikke forutsatt at jeg var tøff nok til å gjøre det. Jeg tror de har visst hva jeg tenker og mener, men de hadde ikke sett for seg at jeg skulle skrive det ut. Det ble krise da det ble offentlig. Jeg tror de så på det som et svik.
Under arbeidet med boka fikk kilder som var omtalt komme med innvendinger og kommentarer til manus. Innvendingene raste inn, og det var tungt, forteller Tania.
– Jeg tror mange så på dette som en stor fornærmelse fordi de ble fratatt kontroll over sannheten, som det selvfølgelig er de som har. Og da ble det personlig, sier hun.
Tania Michelet var langt nede underveis i denne prosessen. Forlaget fulgte tett opp, og forsikret seg om at hun hadde et godt støtteapparat rundt seg i fasen da manuset skulle sluttføres.
Etter et konfliktfylt arveoppgjør etter farens død i 2018, dåpen i 2019 og bokutgivelsen i 2020 har alt gradvis forverret seg, forteller hun. Tania Michelet har nå mistet kontakten med stemor, stefar og fire av sine fem søsken.
Selv om Klassekampens formelle bånd til AKP, i form av å være AKPs partiavis, ble brutt i 1991 og AKP (m-l) ble avviklet i 2007, finnes det fortsatt gamle krefter som fryser henne ut, hevder Tania Michelet. Hun forteller at sentrale personer i Klasseavisen og AKP (m-l) ikke tar telefonen når hun ringer
Hun opplever at det også er gjort forsøk på å diskreditere henne.
– Det mener jeg er det største sviket mot meg. At de har gått i flokk og støtt meg ut, og sitter der og er like selvgode og happy med seg selv. Kanskje klapper de seg selv litt på skulderen og sier «Best vi stopper hun der mest mulig altså. Og dette må vi stå sammen om», som at det ikke skal ha noe å si det jeg har kommet med. Dysse det ned. Og det er vondt.
Den utfrysningen hun føler på, er noe hun kjenner igjen fra NRKs Brennpunkt dokumentar «Guds Utvalgte», hvor folk ble utstøtt fra menigheten og foreldrene fordi de ikke fulgte menighetens retningslinjer.
– Det er veldig likt. Jeg kjente meg særlig igjen i Jehovas Vitner-miljøet. Jeg er utstøtt, og det er fryktelig tungt. Har du en annen mening mister du kontakten med oss.
Den personlige kostnaden ved å skrive boka har vært så stor at Tania Michelet nå i ettertid ikke er sikker på om hun hadde gjort det hvis hun hadde visst at det skulle få slike konsekvenser.
Partiene AKP (m-l) og RV (Rød Valgallianse) ble lagt ned.I 2007 dannet de samme miljøene i stedet partiet Rødt ute på venstrefløyen i den norske partifloraen.
Ifølge Tania Michelet har en stor del av kritikken mot henne handlet om at boka hennes «demoniserer» Rødt og kan være med på å ødelegge for partiet. Hun har til og med blitt beskyldt for å støtte opp om høyrebølgen som skyller over Europa, forteller hun.
Motstanden og kritikken hun har fått fra det holdet, samt det at flere fra hennes foreldregenerasjon er aktive i Rødt, gjør at hun mener at Rødt er et lite demokratisk parti. Nå når partiet i tillegg har blitt «hipt» og «kult» igjen, er hun litt redd for at historien kan gjenta seg. Hun håper at Rødt ikke vinner frem i Norge.
Dette er imidlertid ikke å demonisere Rødt, understreker Tania Michelet.
– Jeg stiller bare spørsmål ved hvor demokratisk Rødt egentlig er.
Anders Torp har de siste årene brukt mye tid på å fortelle om det som skjer i lukkede religiøse grupper. I fjor høst ble han tildelt prisen som «Årets Ateist» av organisasjonen Ateistene.
– Jeg ble veldig rørt. Jeg gjør det jo av overbevisning, og har ofret veldig mye. Det betydde veldig mye å få den anerkjennelsen, sier han.
Han har i dag ikke kontakt med faren sin og er svært kritisk til miljøet han vokste opp i. Han etterlyser tiltak fra storsamfunnets side for å hindre at flere skal oppleve det samme som ham.
Faren til Anders Torp, Jan-Aage Torp, er blitt forelagt sønnens uttalelser – med mulighet til å gi tilsvar. Han har valgt å ikke kommentere enkeltpåstander i denne artikkelen, men skriver i en e-post at han mener at fokuset i artikkelen er for ensidig. Han skriver at han gjenkjenner hendelser som antydes i artikkelen, men at han «slett ikke anerkjenner tolkningen som ofte er blitt rendyrket i ettertid». Han understreker videre at han ikke har «brutt» med sønnen Anders, og at sønnen alltid har vært velkommen i hjemmet. Han poengterer også at han har god kontakt med flere av sine barn og barnebarn.
Anders Torp mener at religiøse miljøer i altfor stor grad blir beskyttet av religionsfriheten.
– Religionsfrihet skal også gjelde for de barna som er i de miljøene. Det er ikke sånn at en voksens religionsfrihet trumfer et barns religionsfrihet. Det er det noe av det jeg har vært veldig opptatt av å kommunisere, sier han.
Det er ikke sånn at en voksens religionsfrihet trumfer et barns religionsfrihet
Tania Michelet mener det er en selvfølge at indoktrinering av barn er galt, og undrer seg over hvorfor ingen av m-l’erne, som var utdannet ved universitet, så at det var det som skjedde.
Selv har hun vært veldig åpen med sin datter om sin tro, men aldri med vilje prøvd å presse sin egen tro på henne, forteller hun. Hennes råd til foreldre er å gi barna valg, og en vei ut. Spør om det virkelig er noe de vil. Hun oppfordrer også foreldre til å være litt mildere, og til å se barnets egenverdi.
– Jeg tenker at barn skal ha noen rammer, men det skal ikke være så strengt. Det skal ikke være så mange krav.