Knut Petter Rønne
Myke pensler og hard kapital
−Hvis du skal kjøpe et kunstverk, bør du ikke like det 100 prosent. Det er bedre om du kun liker det 60. Da har du noe «å gå på».
Det sier Rolf Hoff. Sammen med sin kone Venke har han en av landets største private kunstsamlinger. Det blir stadig flere som Hoff-familien i Norge – private mesener, som har et lidenskapelig forhold til kunst og som har brukt hemningsløst mye penger på å kjøpe den.
Jo mer penger du bruker på kunst, jo mer må du understreke at pengene ikke har noe å si
Og der folk bruker penger, der finnes det akademikere som bruker kjeft. Noen av dem har også gode poenger. Dersom private penger avgjør hva slags kunst som vises fram på museer og utstillinger, hva da med den «kunstneriske frihet»? Men det er et faktum at norske museer hadde hatt mye mindre å by på, dersom de kun skulle belaget seg på offentlige bevilgninger.
Det finnes en rekke ganske ferske eksempler på at private aktører skaper oppstandelse i kunstfeltet. Mange husker nok debatten rundt eiendomsinvestoren Christian Ringnes og hans planer om å lage en «kvinnelig skulpturpark» på Ekeberg i Oslo. Men Ringnes tok etter hvert imot «profesjonell hjelp» i utvelgelsen av skulpturer, og parken er i dag både populær og godt besøkt.
Nylig har Ikea fått mye pepper, etter at møbelgiganten har kommet på å selge lamper og andre bruksting som «kunst». Og for få uker siden kunne NRK «avsløre» at politiet har tatt beslag i mer enn 200 kunstverk signert den «Berlin-baserte kunstneren Werner Jensen». Problemet er at Werner Jensen ikke finnes. Bildene er malt av galleristen som selger dem.
Eksemplene på at kunst engasjerer er mange. Men størst oppmerksomhet de seneste årene har det nok vært rundt avtalen det nye Nasjonalmuseet har inngått med søstrene og rederiarvingene Katrine og Cecilie Fredriksen. Kort fortalt innebærer avtalen at Nasjonalmuseet og Fredriksen-søstrene sammen skal bygge opp en samling med moderne, internasjonal kunst som museet får låne. Fredriksen-søstrene skal bestemme hva som skal kjøpes inn, mens museet bestemmer hva som skal stilles ut. I tillegg skal det etableres et eget rom i museet, som får navn etter Fredriksen-tvillingenes mor Inger Katharina Astrup Fredriksen, som døde i 2006. Denne avtalen er kontroversiell og har møtt på sterk kritikk fra både kunstnerorganisasjoner og akademikere. Men det er et faktum at Nasjonalmuseet på denne måten får finansiert kunst i hundremillioners-klassen – noe de ellers ikke ville hatt muligheter til.
Kunst er også et marked
Kunstfeltet er stort, komplisert og broket. Kunst handler om opplevelser, følelser og er i sin reneste form som kunstneren Arvid Pettersen sier «en én til én-greie mellom kunstneren og betrakteren». Men kunstfeltet er også et marked.
Jed Martin er en fransk billedkunstner som slår igjennom da han tar bilder av Michelin-kart, forstørrer dem og stiller dem ut i glass og ramme. Ved hjelp av en dyktig PR-kvinne, samt panegyriske og svært avansert skrevne kritikker i de viktigste kulturavisene blir den franske kultureliten betatt av dette geniale grepet som viser at «kartet er tydeligere og vakrere enn terrenget». Jed begynner å masseprodusere sine «kart-bilder». I starten tar han 200 euro stykket, men etter et par uker får han glatt 2000 euro for et bilde av et gammelt kart.
«Han lærer seg fort sin egen markedspris», skriver forfatteren av det hele, franske Michel Houellebecq i romanen som selvsagt heter «Kartet og terrenget». På sitt sedvanlige brutale vis avkler Houellebecq det moderne kunstmarkedet i denne boken fra 2010. Tilfeldigheter, bekjentskaper og snobbete uvitenhet er det som skaper «stor kunst» − talent har mindre betydning.
Rolf Hoff ved en av maskinene på Signex-fabrikken. Noen ganger brukes fabrikken også til å produsere kunst. Foto:Knut Petter Rønne
«Kartet og terrenget» starter med en scene der Jed Martin – som her er blitt en anerkjent og bejublet kunstner − arbeider med et portrett av to av den moderne kunstverdens mest betydningsfulle navn: den amerikanske skulptøren Jeff Koons (han med Michael Jackson og apen hans i gull) og den britiske kunstneren Daimien Hirst – frontfiguren blant alle som kalles «Young british artist» (han med den delte kua som ligger i formalin). Bildet, som Jeb Martin sliter med å få ferdig, heter betegnende nok «Jeff Koons og Damien Hirst deler kunstmarkedet mellom seg» …
Det er så Houellebecqsk som det går an å få det. Og det morsomme er jo at begge kunstverkene er vist på Astrup Fearnley-museet i Oslo og at Houellebecq sannsynligvis har litt rett.
Kunstfeltet
De fleste har en ganske personlig oppfatning av hva kunst er og hva som er kunst. Og det aller meste av kunst som produseres og henger på vegger i de norske hjem er noe den enkelte liker og synes er «pent». Men det er langt fra sikkert at det bildet du kjøpte på det lokale kunstgalleriet er «god kunst». Den kunsten som har høy status og høy verdi, er den mest spektakulære delen av kunstfeltet. Men hvem er det som bestemmer hva som er «god kunst»?
Kunstsosiolog Dag Solhjell har brukt et langt forskerliv på å definere og analysere det norske kunstfeltet. Han tør ikke si hva som er god kunst, men han vet en del om hvem og hva som definerer og bestemmer hva som er god kunst.
Kunstfeltet har tre kretsløp, eller tre verdisystemer, forteller Solhjell. Sammen med kollega Jon Øien har han skrevet boken «Det norske kunstfeltet» − som er en analytisk gjennomgang av hvordan norsk billedkunst produseres, formidles, utvelges og forbrukes. Og det er de kunstnerne som scorer høyt i alle de tre verdisystemene, som ifølge Solhjell blir høyest vedsatt, både økonomisk, politisk og symbolsk.
Jeg hadde ikke råd til å kjøpe Munch, så jeg måtte kjøpe ung kunst
Kunsten har tre typer kapital eller verdisystemer, påpeker de.
-
Den politiske kapitalen: I Norge finnes det mye offentlig finansiering av kunst. Vi har stipender og innkjøpsordninger og offentlig utsmykking, for å nevne noe. Politisk kapital er evnen til å få politisk velvilje og bevilgninger for sin kunst. Politisk kapital gir makt på kunstfeltet, men avstedkommer hverken kunstnerisk anerkjennelse eller stor omsetning på kunstmarkedet.
Dag Solhjell er kunstsosiolog og en av forfatterne av boken «Det norske kunstfeltet». Foto: Privat
-
Den kommersielle kapitalen: Kunstfeltet har også et marked, der kunst produseres, selges og kjøpes, gjerne til høystbydende på auksjoner. Her behandles kunsten som en vare. Her er det kunstens økonomiske verdi som teller mest. Men den kommersielle kapitalen kan hverken gi kunstnerisk anerkjennelse eller offentlige bevilgninger.
-
Den symbolske kapitalen: Dette er den aller viktigste, ifølge Solhjell. Den symbolske kapitalen er kunstnerisk anerkjennelse. Høy symbolsk kapital er det kun noen få eksklusive kunstnere som oppnår. Her finner du de som kommer inn i stallen til de mest anerkjente galleriene, de som blir innkjøpt av Nasjonalmuseet og andre «viktige» institusjoner, de som har fått offentlige stipender, de det «snakkes om» og som da gjerne selges for en høy pris. Jo høyere anerkjennelse man kan gi andre, jo større symbolsk makt har en.
Fra Astrup Fearnley Museet da utstillingen til den britiske kunstneren Damien Hirst ble presentert i 2015. Her en del av kunstverket «Mother and Child (Divided)», som består av en ku og en kalv (bildet) i formalin. Foto:Berit Roald / NTB
Symbolsk kapital viktigst
− Den symbolske kapitalen er viktigst. Å kunne gi kunstnerisk anerkjennelse; det er der den virkelige makten i kunstfeltet ligger, sier Dag Solhjell til KulturPlot.
Solhjell forteller at det ofte er gnisninger mellom og inni disse tre kretsløpene. Det er en evig kamp mellom børs, katedral og rådhus, mellom kunst for pengenes skyld, for kunstens skyld og kunst for folkets skyld.
− Ingen kan si at «dette er god kunst» selv om det er dyrt og har kommersiell verdi. Heller ikke om det bevilges politisk kapital gjennom offentlige penger til en kunstner eller et kunstprosjekt, vil ikke det være nok for å bli kategorisert som «god kunst». Det er den symbolske kapitalen som gir åpninger for begge de to andre kretsløpene, forklarer Solhjell.
For private kunstsamlere er dette et evig dilemma. I alle fall hvis du selv har som mål at den kunsten du eier skal oppnå anerkjennelse og dermed den viktige «symbolske verdien».
− De må nærme seg kunsten på en måte som er «uskyldig», sier Solhjell. Man må i alle fall late som om man ikke har økonomiske interesser, sier han, og iler til med å si at dette er annerledes i det internasjonale kunstmarkedet. Der er det mer vanlig at utsikten til økonomisk gevinst er mer uttalt.
− Men i Norge … Jo mer penger du bruker på kunst, jo mer må du understreke at pengene ikke har noe å si …
«Kunstsamalarane»
NRK viste nylig tv-serien «Kunstsamlarane», der sju ulike private kunstsamlere ble portrettert. Her forteller blant andre Stein Erik Hagen at hans kunstinteresse bunner i et behov for å «få ventilert ut noen av sine egne følelser». Erling Kagge påpeker at han alltid har vært nysgjerrig og «likt å gjøre vanskelige ting». «Og samtidskunst er veldig vanskelig», sier Kagge.
Alle som medvirker i NRK-serien, er tydelige på at de setter pris på å få anerkjennelse for sine samlinger. Det gjelder også Rolf og Venke Hoff.
Nå kjøper også fruene på Oslo vest Bjarne Melgaard
Rolf Hoff, og hans kone Venke, er blant dem som må sies å ha en viss symbolsk makt i det norske kunstfeltet. Hoff-familien eier en av landets største private samlinger av samtidskunst. En del av de flere hundre bildene henger hjemme på Hoff gård på Skøyen i Oslo, en del henger i familiebedriften Signex, som produserer skilt på Ensjø, mens mange er lånt ut til gallerier og museer over hele landet. Du vil også finne mange av bildene fra Hoff-samlingen i kunsthallen Kaviarfabrikken i Henningsvær, som Rolf og Venke Hoff har åpnet i havgapet i Lofoten.
− Jeg har alltid samlet. På frimerker. På mynter, sier Rolf Hoff. Han forteller at han ikke var så opptatt av sport som ung, selv om han i sin tid var en habil curlingspiller. Samlerinteressen fikk han fra sine besteforeldre.
− Jeg holdt også på med bondeantikviteter en stund. Interessen startet hos besteforeldrene mine. Der hang det mye rart på veggene og det fantes mang en skatt i skuffer og skap, forteller han.
− Så begynte jeg å samle på kunstplakater til utstillinger. Jeg husker jeg gikk rundt og spurte om å få dem etter at utstillingene var ferdig. Så rammet jeg dem inn selv. Jeg kjøpte to trykk da jeg var 17. Det var den første «ekte kunsten» jeg kjøpte.
Etter hvert som Rolf Hoff ble eldre, vokste også interessen for samtidskunst.
− Jeg hadde ikke råd til å kjøpe Munch, så jeg måtte kjøpe ung kunst.
«El Perro» – et av flere malerier der en sort hund er framtredende fra Svein Bollings store katalog. 
Bør gi deg litt motstand
Familiebedriften Signex, der Rolf Hoff er majoritetseier, har vært et perfekt utgangspunkt for han kunstinteresse. Hoff forteller at da Signex hadde lokaler i den gamle Seilduksfabrikken på Grünerløkka, så lå Kunstakademiet nesten vegg-i-vegg.
− Som skiltfabrikk har vi utstyr som mange kunstnere trenger for å realisere sine kunstverk, så vi hjelper ofte kunstnerne med produksjonen, forteller Hoff.
Etter hvert fikk Rolf Hoff kontakter hos ulike gallerier rundt om i landet, og traff en del kunstnere den veien, blant annet gjennom Kunsthall Oslo – et kunstnerdrevet galleri der mange unge kunstnere blir vist fram.
Han husker en episode med en sivilarbeider ved Kunstakademiet. Denne sivilarbeideren kom ukentlig innom Signex for å låne frankeringsmaskinen deres. Det ble til at de to tok seg en god prat under det ukentlige treffet ved frankeringsmaskinen.
Sivilarbeider ved Kunstakademiet? Da sier det seg selv at man sysler litt med kunst selv. Og det gjorde den unge mannen.
− Jeg likte ham, og ble kjent med ham som person. Tittet på kunsten hans. Jeg trodde på fyren. Så jeg kjøpte et kunstverk av ham for 10.000 kroner, forteller Rolf Hoff. Dette var vel helt i starten av 2000-tallet.
Hvem denne kunstneriske sivilarbeideren var? Det var Gardar Eide Einarsson – i dag en av de aller ypperste, og mest populære og anerkjente norske samtidskunstnere.
− Han kom seg til New York for de pengene. Og etter at han kom hjem derfra, tok karrieren hans virkelig av, forteller Hoff.
En ekte kunstsamler snakker aldri om verdien av sin samling, unntatt med sitt forsikringsselskap
Rolf Hoff har sin egenutviklede «formel» når han kjøper kunst.
− Hvis du skal kjøpe et kunstverk, bør du ikke like det 100 prosent. Det er bedre om du kun liker det 60 prosent. Da har du noe «å gå på». Da kan bildet vokse med deg. Kanskje opp mot 100 prosent, men helst ikke helt dit. Et bra bilde bør alltid gi deg litt motstand, sier kunstsamleren.
I forbindelse med en stor retrospektiv utstilling i mai, er det laget en egen bok om Svein Bolling og hans kunstnerkarriere. Foto:Orfeus Publishing
Avslappet kunstner
− Kunstnere er veldig forskjellige. Det er like stor forskjell på kunstnere som mellom jagerflygere og rørleggere.
Det sier Svein Bolling. Siden 1970-tallet har han kunnet titulere seg som «kunstner». Dette helt spesielle yrket har vært og er fortsatt hans levebrød. Bolling har et nokså avslappet forhold til «private aktører i kunstfeltet».
− Det meste av den kunsten som selges, går gjennom gallerier. Private samlinger blir gjerne vist på museer, egne eller offentlige. Det er fint at kunstsamlinger blir vist, mener Bolling. Og de private samlerne sørger ofte for det.
I utlandet er det mange som investerer i kunst. Mye kunst blir kjøpt og satt på lager i påvente av verdiøkning, du finner konsortier som kjøper og spekulerer i kunst i store kvanta. I Norge er det færre av denne typen aktører, tror Bolling.
− I Norge er den typiske samleren mer av en «liebhaber», altså en som setter pris på og samler på bestemte ting, særlig kunstgjenstander. Man er litt mer «amatør-aktig» i det norske kunstmarkedet, mener Bolling. Det er ikke bare penger og muligheten for verdiøkning som spiller inn. Det synes han er et sympatisk trekk.
− Både gallerister og kunstnere har gjerne kontakt med en eller flere samlere, som ofte har personlige preferanser når det gjelder hva slags kunst de kjøper.
Ikke bare samlerne, også de norske kunstnerne er mindre opptatt av å «treffe et kommersielt marked», enn hva som er vanlig «ute», påpeker Bolling. Det er veldig få anerkjente kunstnere i Norge som er kommersielle i ordets rette forstand, mener han.
− Den kommersielle kunsten, der kunstneren maler pene bilder som folk kan ha på veggen som dekor, er ikke vanlig i Norge. Men i utlandet er det mange kunstnere som tjener gode penger på dette, sier han. − De maler mange bilder, og de maler pene bilder. Dette er kunstnere som kan sitt fag. Kunsten deres er dekorativ, populær og selges ofte til veldig høye priser.
Svein Bolling har levd som kunstner siden 1970-tallet. Foto:Orfeus Publishing
Arvid Jarle Pettersen er en av de siste årenes mest markante norske malere, og har også spilt en viktig rolle som kunstpedagog. Pettersen var med på å starte det kunstnerdrevne Galleri 1 i Bergen og hadde sin første separatutstilling der 1970. Foto:Silje Mariann Engja Sigurdsen
Sjamanisme og vitenskap
Kunstneren befinner seg et sted mellom sjamanen og vitenskapsmannen. Og uansett hva som skjer, er kunsten her for å bli. At vi har private aktører i kunstfeltet er både logisk og naturlig, sier Arvid Pettersen. I tillegg til å ha arbeidet som kunstner siden 1970, har han også vært professor ved Statens Kunstakademi og rektor ved Kunsthøgskolen i Oslo. Pettersen har med andre ord sittet ved flere sider av bordet i det norske kunstfeltet.
− Det menneskelige aspektet ved kunsten er at det er en én til én-greie. Det er et forhold mellom kunstner og den enkelte publikummer, sier han.
− Men selve kunstfeltet er noe annet. Der foregår det et spill med økonomi, ulike interesser, hegemoni … I kunstlivet finner man alt fra snobberi til hvitvasking. Om midt i det hele finner man kunstnerne. Og noen av dem tyr til besynderlige knep for å få oppmerksomhet.
Arvid Pettersen er også det man kan kalle en veletablert og anerkjent norsk kunstner. Og selv om hans CV går utover det rent kunstneriske, har han alltid malt.
− Jeg har hele tiden jobbet som billedkunstner. Det er det som får det til å tikke.
Om seg selv sier at han er blitt så «gammel og sær» at han ikke lar seg engasjere så lett over løpende trender og debatter i kunstfeltet.
− Jeg ofrer for eksempel ikke en irritasjonskalori på Fredriksen-døtrene, sier han.
Når samlere har nådd et visst nivå ... Da får samlerne selv en anerkjennende, symbolsk makt
Arvid Pettersen er usikker på om private samlere er viktigere for kunstfeltet i dag enn tidligere. Han minner om at private aktører alltid har spilt en sentral rolle når det gjelder å gjøre kunst tilgjengelig for flere.
− Sammen med norsk kulturpolitikk og kunstnerne selv utfyller de private aktørene den uskrevne kontrakten, eller dealen, som til sammen utgjør det norske kunstmarkedet.
Arbeider for evigheten
For kunstnerne selv er det også en annen gruppe som også har stor verdi, og det er innkjøperne ved museene. De gir kunstnerne evig verdi, en plass i kunsthistorien.
− Å dø uten å være representert i et museum er nok av det verste for en kunstner. Kunstnere arbeider jo med evigheten i blikket, de produserer i dag de evige verdiene for i morgen, sier kunstsosiolog Dag Solhjell.
Her har private samleres museer gjort det lettere å bli kjøpt inn, påpeker han. Og det er et gode for både kunstnere og publikum.
− Offentlige museer har begrenset plass. Husk at 90 prosent av kunsten «på» Nasjonalmuseet aldri henger oppe. Men for kunstnerne er det likevel svært viktig «å være der».
− Norske, offentlige museer har begrensede innkjøpsbudsjetter. Mye av kunsten som henger i våre museer er kommet i form av donasjoner fra samlere eller pengegaver. I det store bildet, er dette positivt, mener Solhjell.
− Se på Sørlandets kunstmuseum som fikk hele samlingen til Nicolai Tangen. Det er jo et kupp både for byen, museet og de kunstnerne som er i samlingen.
Alle kunstnere synes det er fint å bli kjøpt. De kjenner ifølge Solhjell godt til logikken med at symbolsk verdi gir økt kommersiell verdi og også bedrer mulighetene til å bli innkjøpt.
− Kunsten trenger et fungerende marked der kunst kan selges direkte til publikum. Dette gjør galleriene. Og det blir stadig flere av dem. Bare det siste året er det opprettet 8-10 nye private gallerier i Oslo alene, forteller kunstsosiologen.
Private gallerier stiller ut og omsetter kunsten. For hvert salg får galleriet sin andel i form av provisjon, som gjerne ligger på 40-50 prosent av salgssummen. De private galleriene forbinder kunstner og kunstelsker, og skaffer kunstnere inntekter.
− Det finnes en rekke kunstgallerier rundt om i Norge. Ja, enhver kunstner kan sikkert finne seg «sitt» galleri der ute. Men det er stor forskjell på de som gjelder og teller og de som blir en del av den store, gjerne gemene, hopen.
«The Summit Lounge» fra 2021 er et av Arvid Pettersens aller siste bilder. I mai skal han ha en stor utstilling på Kode i Bergen. Foto:Arvid Pettersen
Den norsk-polske kunstneren Ryszard Warsinski henger på kjøkkenet i Signex’ fabrikklokaler på Ensjø i Oslo. Men han henger ikke alene. Hele fabrikken er «stappfull av kunst». Foto:Rolf Hoff/Signex
Ikke for pengenes skyld
Rolf Hoff framhever at han ikke samler på kunst for pengens skyld.
− Bruker du 20. 000 på et bilde så betaler de fleste det for å ha noe på veggen. 95 prosent av den kunsten folk flest kjøper blir jo aldri noen lønnsom investering rent økonomisk, sier han.
− Jeg ser heller ikke dette som økonomiske investeringer. Da kunne jeg jo nesten ikke kjøpt noen ting. Men for deg selv, rent personlig, kan kunst være en investering.
Skal du investere i kunst, må du lene deg på noen. Noen som kan hjelpe deg i gang, råder Hoff. Og selv om det er sjelden, så kan man gjøre svært gode kjøp også fra et økonomisk perspektiv.
− Treffer du først med kunst, så kan du treffe skikkelig. Det er jo noe av det som gjør dette så spennende, sier han.
Hoff-samlingen består for det meste av norsk samtidskunst, men også en god del internasjonal europeisk kunst.
− Vi reiser kun til Europa, men nasjonalitet spiller mindre rolle. Det handler om hva som er spennende.
− Kunsten gir Venke og meg en felles interesse. En felles hobby. Vi spiller ikke golf sammen.
Bjarne Melgaard
Rolf Hoff mener nordmenn flest har svært lite «kulturell kapital», som han kaller det. Hos oss er det mest ski, skøyter og fotball som gjelder.
− Du ser at deler av næringslivet så smått har begynt å interessere seg for kunst, men det er ganske beskjedent. I utlandet har alle store virksomheter kunst som en del av sin profil. De må evne å vise fram noe som er bra, utover sin egen kjernevirksomhet. Når næringslivet her hjemme skal kjøpe kunst, så går det gjerne i gamle travere eller svært «trygg» kunst.
Når jeg er fornøyd med et bilde, så er gjerne noen andre det også
Men det er unntak, ifølge Hoff. Han viser til DnB, som for noen år tilbake tok et bevisst valg når de skulle smykke ut sine nye lokaler i Bjørvika.
− De valgte Bjarne Melgaard. Det viser at de tenkte både nytt, norsk og riktig, mener Hoff.
Bjarne Melgaard, ja. Også det er en kunstner Rolf Hoff ble tidlig kjent med.
− Jeg tror faktisk jeg er en av de første i Norge som kjøpte et verk av Bjarne Melgaard, sier han.
Det tok 20 år før Melgaard ble akseptert i Norge. Han ble først kjent i utlandet.
− Vi tør for lite her hjemme. Men kunst handler om å ta sjanser. Astrup var modig. Han turte. Og se på Astrup Fearnley i dag? Og Bjarne Melgaard? Nå kjøper også fruene på Oslo vest Bjarne Melgaard. Nå er han «trygg».
Det som gir anerkjennelse
De som opererer innen det politiske kretsløpet, der Norsk kulturråd vel kan sies å være blant de aller største og viktigste aktørene, må sørge for å holde en «armlengdes avstand» mellom Kulturdepartementet hvor de får penger fra og kunstmiljøene som mottar støtte. Den armlengdes avstanden beskytter politikere fra kritikk fra de som ikke liker det som støttes. Men hvor mye penger som skal brukes, se det bestemmer politikerne.
For de private samlerne er det omvendt, ifølge Solhjell. Der finnes ingen armlengdes avstand. Samlerne framviser personlige verdier. Varepreget må helt underkommuniseres. De bedriver altruisme, og kjøper ikke kunst som investering i kommersiell kapital, bare i symbolsk.
En kunstsamler som ønsker anerkjennelse for sin samlings kunstneriske verdi må fremstå som økonomisk desinteressert, ifølge Dag Solhjell.
− En ekte kunstsamler snakker aldri om verdien av sin samling, unntatt med sitt forsikringsselskap. Den mektigste formen for uskyldighet er å gi bort kunsten sin. Gi, eller låne, den bort til et museum. Eller man kan lage sitt eget museum og vise fram kunsten sin der. Dette er blitt stadig mer vanlig. Da viser man at man forvalter noe som ikke skal selges, noe som har evig verdi. Astrup-familien gjorde jo det med stor suksess. Det vakte virkelig oppsikt i sin tid. Nikolai Tangen har også gjort det. Og jeg er sikker på at Stein Erik Hagen med tiden kommer til å gjøre noe lignende med sin store samling, sier Dag Solhjell.
− Når samlere har nådd et visst nivå ... Da får samlerne selv en anerkjennende, symbolsk makt.
Nesten alle samlere på «et visst nivå», knytter til seg rådgivere med kontakter på kunstfeltet. Dette er gjerne folk med lag fartstid fra ulike kunstinstitusjoner, med tungt et anerkjennende stempel på seg. Steinar Gjessing jobber for eksempel mye med Stein Erik Hagen, og har hjulpet Hagen med å velge kunst til det som i dag er landets største private samling, Canica-samlingen. Selv er Gjessing kunsthistoriker og var i mange år leder ved Kunstnernes Hus i Oslo.
− Slike som Gjessing fungerer som kvalitetssikring for samlerne, sier Solhjell.
Også kunstkritikerne er viktige når god kunst skal defineres. Sannsynligvis var de viktigere før, for det blir stadig færre av dem nå. Avisene anmelder billedkunst i mindre grad enn tidligere. Men de kritikerne som er i omløp, følger nøye med.
Demokratisk kunst
I Norge vil man gjerne at kunst skal være «demokratisk» og tilgjengelig for alle. Det finnes om lag 170 lokale kunstforeninger og kunstlag omkring i Norge. De aller fleste er demokratisk drevet, er åpne for alle og tar seg i særlig grad av kunstnere i sitt lokalmiljø og sin region. Svært mange får sine første møter med kunst her.
Noen få foreninger har oppnådd å få stor symbolsk makt, og den makten bygges opp av deres ledere. Bergens Kunsthall for eksempel, som drives av Bergens kunstforening, arrangerer hver vår den såkalte «Festspillutstillingen», under Festspillene. Den har i mange år vært Norges viktigste separatutstilling. Den tidligere lederen for Bergens kunsthall, Solveig Østebø, ble for noen år siden hentet til en toppjobb ved det prestisjetunge museet The Renasissance Society i Chicago. Der var hun en stor suksess i noen år, før hun nylig ble ansatt som direktør ved Astrup Fearnley-museet på Tjuvholmen i Oslo. Du får ikke den jobben uten å ha symbolsk makt.
− Noen få kunstnere har oppnådd høy kommersiell verdi til tross for manglende kunstnerisk anerkjennelse i Norge, sier Solhjell. Et slående eksempel er Odd Nerdrum. Han har aldri blitt skikkelig godtatt blant sine egne og blant de med symbolsk makt. Likevel er han både populær, og dyr.
− En leveregel for god samtidskunst er «du skal alltid være ny». Dette syndet Nerdrum mot. Han brukte gamle teknikker og alderdommelige scener. Men, han dro til USA og slo igjennom der ved hjelp av en dyktig gallerist. Der borte fikk han et marked blant rike, private samlere, forteller Solhjell.
− Billedhuggeren Per Ung led under mye av den samme skepsisen. Men også han klarte å slå igjennom kommersielt. Det samme kan man si om Karl Erik Harr. Han ble beskyldt for «overproduksjon», og dermed for å ha et økonomisk motiv bak kunsten sin. «Du skal ikke bedrive Harr», var et uttrykk elevene ved Kunstakademiet fikk høre i sin tid.
− Fornyelseskravet er veldig sterkt i kunsten, sier kunstsosiolog Solhjell. Når noe gammeldags skal aksepteres, må det ha en ironisk vri.
Men publikum har kjøpermakt. Og de redder både Harr, Nerdrum og andre.
Dag Solhjells poeng er at god, eller anerkjent, kunst er særdeles eksklusiv. Det er ikke mange som slipper forbi vokterne av døra inn til rommet der kunstnerne med høy symbolsk verdi holder hus.
Kunstens lov
Men det finnes trøst og håp i kunstens eneste lov, påpeker Solhjell: Kunst endrer seg. Og kunstnerne er kunstens dynamiske element.
− Det nye møter alltid motstand. Enten fra de etablerte og gamle eller fra kritikerne. Men så kommer det kanskje en museumsdirektør eller gallerist som «ser noe» og som hegner om en kunstner. Så, sakte, men sikkert, får denne «nye» et navn.
− Det sies ofte at «en kunstner er lovende». Men det kan du ikke se ved å studere kunsten hennes. Men du kan se det på CV-en. Hvilke stipender vedkommende har fått, hvor hun har stilt ut, om noen har kjøpt henne inn og hvilke kritikere som har anmeldt henne. Det er på CV-en man kan se om en kunstner er på oppadgående, sier kunstsosiologen.
Og så finnes det noen bjellesauer man bør følge med på, legger Solhjell til. Som i aksjemarkedet, så har kunstfeltet sine egne bjellesauer: Noen av de anerkjente galleriene, de toneangivende samlerne. De sju som var presentert i NRK-serien «Kunstsamlarene» kan alle sies å være slike bjellesauer, mener Solhjell.
− Og var de det ikke før, så har NRK pekt dem ut som det nå. NRK ga alle de sju økt symbolsk kapital
Kunstentreprenør
I NRK-serien «Kunstsamlarane» blir Rolf Hoff beskrevet som en «kunstentreprenør». Det dreier seg om at han gjennom virksomheten i skiltfabrikken Signex hjelper kunstnere til å ferdigstille sine kunstverk. I tillegg hjelper Hoff & co dem med søknader til for eksempel kommunale etater − hvis kunsten skal installeres i det offentlige rom er det regler som skal følges og begrensninger som må hensyntas.
− Vi blir på en måte kunstnerens forlengede organ, juridisk, teknisk og administrativt, forteller Hoff. – Vi hjelper kunstnerne med å «få opp sakene sine».
Et av Signex’ siste store prosjekter i så måte var Lars Rambergs gigantiske neonverk på 400 meter som lyser opp foajeen i det nye Deichmann-biblioteket i Bjørvika.
− De tok ett år å ferdiggjøre og montere, forteller Hoff. Et annet prosjekt som Signex har produsert, er 95 skulpturer som er plassert hos Telenor på Fornebu.
Jeg maler bilder hver forpulte dag. Og jeg maler bilder omverden egentlig ikke har bruk for
− Du lærer jo ikke på Akademiet om hvordan du skal leve av kunst. Hvordan man skal forholde seg til gallerier, til offentlige innkjøpere eller til selve den tekniske produksjonen. Disse tingene kan vi hjelpe kunstnerne med, forklarer Hoff.
Bjellesau
Det er flere enn kunstsosiolog Solhjell som mener at Rolf Hoff er en av «bjellesauene» i det norske kunstfeltet. Det Hoff-familien kjøper, ses på som «bra». Han er en av dem som har «teft».
− Bjellesau? Tja. Jeg har vært tidlig ute med enkelte kunstnere. Einarsson og Melgaard har jeg nevnt. Ida Ekblad er en annen jeg kjøpte veldig tidlig. Og polsk-norske Ryszard Warsinski. Jeg har truffet planken noen ganger. Men har også hatt litt flaks.
Et stort Warsinski-maleri henger i Signex lokaler. På kjøkkenet, faktisk. Hele skiltfabrikken er «dekorert» med kunst. Det gir et veldig levende preg. Lokalene gir inntrykk av en dynamisk og spennende arbeidsplass. Det er kunstens fortjeneste.
− Warsinski var jo en voksen mann, da jeg oppdaget ham. Vanligvis holder jeg meg til yngre kunstnere.
Hvis du skal kjøpe kunst for å samle, må lære deg hvem du bør høre på. Og ikke minst hvem du ikke skal høre på, påpeker Rolf Hoff. − Det er mye ræl som presenteres som «god kunst». Det meste er jo faktisk ræl.
Kunstnerstyrte gallerier kan være morsomme, ifølge kunstsamleren. Der må de jobbe sammen for å skape resultater og gode utstillinger.
Poenget er å jakte på det unike. På noe som er annerledes. Nytt. Det gjelder å skille seg litt ut. Å bruke teknikker på nye måter, for eksempel.
Rolf Hoff mener det utdannes for mange kunstnere i Norge. Det er fire ulike kunstutdanninger i dette landet. «Veldig mange av dem utdannes til Nav». I tillegg har vi alle de «selvlærte». Det er ikke marked for alle som kaller seg kunstner i Norge.
− Kunstmarkedet ligner mer og mer på markedet for antikviteter. Det blir stadig vanskeligere å finne det unike. Det er mye «juks» der ute. Sånn blir det når markedet blir stort ...
Identitetsdebatten som også rir kunstfeltet for tiden, er trist, mener Hoff. Han frykter konsekvensene kan bli at kunsten som sådan hemmes.
− Man må snart være kvinnelig same for å bli kjøpt inn. Er du hvit, mannlig kunstner i dag, står du langt bak i køen, sier han. Vel vitende om at han setter ting på spissen.
− Det er klart det finnes kunst som blir «helt feil» i dagens samfunn. Men vi må ikke rive den ned. Vi må heller lære av den. Å rive ned kunst … Hitler gjorde det ...
Bjarne Melgaard-veggen i DnBs lokaler i Bjørvika i Oslo. Mange mente det var modig av DnB å smykke ut foajeen med Melgaard-bilder da de åpnet sitt nye hovedkvarter i 2013. Foto: Thomas Winje Øijord / NTB
Privat er fortsatt «fy, fy»
Rolf Hoff sier at han synes det er «hyggelig at det du kjøper blir anerkjent». Men han er også en smule frustrert over hvor tungt det kan være å operere som en «privat aktør» på det norske kunstfeltet.
− Det er «fy, fy» ennå i Norge. I utlandet er det vanligere. Men det er fortsatt sånn at du helst ikke skal skille deg ut i det sosialdemokratiske Norge. Det tok for eksempel mange år før Astrup Fearnley fikk noen offentlig støtte.
− Jeg er ikke blant de «superrike». Og kunsthallen i Lofoten, Kaviarfabrikken, er noe vi har etablert for egne, private midler, og vi har fått både applaus og klapp på skulderen fordi vi våget å gjøre noe med den gamle fabrikken. Men å få offentlig støtte for å arrangere utstillinger der, se det er nærmest utenkelig.
De offentlige aktørene vil ha full kontroll på hva pengene deres går til. Men de vil gjerne låne bilder fra private til sine utstillinger, mener Hoff.
− Jeg har selv lånt ut bilder en rekke ganger. Men hvis vi vil stille ut selv, på Kaviarfabrikken, da er det «fy». Da blir omkvedet plutselig at vi «bare skal berike oss selv».
− Jeg har spurt flere ganger om hvorfor ikke vi er aktuelle for offentlige støtteordninger som gjerne gis til kunstforeninger eller andre offentlige utstillere. Men de har ikke svart. De kan ikke svare på hvorfor vi ikke får støtte.
Verdien, eller hemmeligheten, i et maleri ligger i de små punktene som gir betrakterens blikk noe sanselig å følge, med en mulig erkjennelse som bonus
Rolf Hoff mener problemet bunner i en «propp». Denne proppen kaller han for «Oslomafiaen». Det er en eksklusiv gruppe kunstnere og kulturbyråkrater som «sitter i og plasserer hverandre i» de sentrale innkjøpsgruppene og akademiene.
− Ingen tør å si imot den gjengen der. Da blir du frosset ut. Og det gjelder kunstnerne selv også. Heller ikke de tør ta til motmæle. Det finnes nesten ikke en eneste frittalende kunstner i dette landet her, sier en irritert kunstsamler. Rolf Hoff stopper seg selv.
− Jeg er nok ikke helt A4, erkjenner han.
− Jeg hadde en Audi A3 en gang. Men jeg kunne aldri kjørt en bil som heter A4.
Det usagte
Så, hva er «god» kunst? Svein Bolling mener hans svar er en smule «gammeldags»:
− Der er nok jeg en oldtimer ... Det som velges ut for offentlige innkjøp, kunst som blir representert av renommerte gallerier blir ofte regnet som god kunst. Men god kunst er noe mye mer, det handler blant annet om det usagte, det eksistensielle, arbeid som det kan ta lang tid å annamme av et større publikum.
Svein Bolling er i så måte «en anerkjent kunstner». Skal vi følge kunstsosiolog Dag Solhjells definisjon, har han også symbolsk verdi som kunstner. Bolling er utdannet fra Statens kunstakademi, innkjøpt av blant annet Nasjonalmuseet, hatt flere store utsmykkingsoppdrag og en lang rekke utstillinger. Han har også vært representert av Galleri K i Oslo i en årrekke. Det er et av «elitegalleriene», der får du ikke kjøpt hva eller hvem som helst, for å si det på den måten.
Tilhører du et galleri, så lager de gjerne utstillinger for deg. Galleri K pleier å ha en Svein Bolling-utstilling omtrent hvert tredje år. Men selv om du «tilhører et galleri», kan du også stille ut i kunstforeninger eller ved offentlige utstillinger. For eksempel skal Bolling ha en stor, såkalt retrospektiv utstilling som tar for seg hele hans kunstnerkarriere, ved Haugard kunstmuseum i Tønsberg denne våren. Der vil nærmere 80 av hans bilder bli vist.
− Kunstnere lever jo av at noen kjøper kunsten vår. 90 prosent av min kunst er i privat eie, sier Bolling.
«Henger» over hele Norge
Selv om Bolling helt klart hører til våre samtidskunstnere, er han ikke så veldig opptatt av hva som til enhver tid er «hot».
− Jeg har vært heldig. Min såkalte «stil» er ganske så tidløs ... Så jeg har klart å unndra meg de stadig endrede moteretningene. Jeg har stort sett hatt samme posisjon og samme publikum i mange år. Når jeg er fornøyd med et bilde, så er gjerne noen andre det også, sier han med et lurt smil.
Når han sier «heldig», så er det mer enn falsk beskjedenhet. Bolling debuterte på Høstutstillingen som ung kunstner i 1972. Da hadde han kun gått to av fire år på «Akademiet». Og han ble lagt merke til.
− Det kom til og med et par setninger i avisen, erindrer han.
− Jeg ble veldig fort innkjøpt av flere offentlige samlinger. Jeg «henger» faktisk rundt i hele Norge. Så kom jeg etter hvert inn i stallen til Galleri K, og har bygget opp et eget publikum. Det er noen som «samler på meg».
− Så jeg har hatt litt flaks. Det var ett eller annet menneske som anbefalte meg, så balet det på seg.
Svein Bolling bekrefter langt på vei det kompliserte «kretsløpet» kunstfeltet beveger seg i. Å bli innkjøpt av det offentlige er viktig for karrieren, det gir en kvalitativ bekreftelse. Også overfor publikum og for mulighetene til økt salg på det private markedet.
− Dessuten er det hyggelig også.
Kunst og kapital spiller sammen
− Det har alltid vært et samspill mellom kapital, kunstneriske interesser og ønsket om oppmerksomhet. Jeg tror nok bekymringen for de private, økonomiske interessene er større i det akademiske miljøet enn blant kunstnerne selv. Jeg kan i alle fall ikke ta meg tid til å bry meg, sier Arvid Pettersen.
Også han, som Svein Bolling, står foran en større retrospektiv utstilling denne våren.
− Hvilket både Svein og jeg kanskje fortjener begge to, smiler han, og legger til i en mer alvorlig tone: − Slike utstillinger kommer ikke av seg selv.
− Men vi har jo begge vært trofaste soldater i maleriets tjeneste i mange år …
Nå er smilet tilbake.
Arvid Pettersen mener det på mange måter var «lettere før».
− Den gangen jeg begynte som kunstner var jeg 23 år gammel.. Jeg var en av de yngste kunstnerne i hele Bergen. De nest-yngste var over 40 år. Posisjonen som «ung kunstner» var ledig. For oss som var unge på den tiden, var det bare å spasere rett inn i kunstverden. De andre «ungdommene» han viser til er blant annet Svein Bolling, Bård Breivik og Odd Nerdrum.
− Mange av oss som startet den gang, holder fortsatt koken. Vårt problem var at det var svært få steder å stille ut og vise fram kunsten. I så måte har dagens unge kunstnere mye større muligheter. Men konkurransen er desto hardere, sier Arvid Pettersen.
Hemmeligheten med kunst
Spørsmålet mange kunstnere ofte kvier seg for å svare på er «hva som driver dem», og enda verre, «hva er god kunst»? Arvid Pettersen prøver. Først én gang:
− Folk finner seg en identitet med å være kunstner. Og de fleste kommer dermed øyeblikkelig i forsvarsposisjon fordi alle skal «mene noe om dem». Men det blir ofte meningsløst å snakke om kunst, med andre enn kolleger. Jeg liker bedre å snakke om bilmotorer og andre ting jeg ikke har greie på ...
Men han gir seg ikke:
− Men, altså. Kunstnerlivet har noen privilegier. Jeg bruker mitt yrke på å gruble over livets sammenhenger. Kanskje jeg til og med klarer å forbedre meg som menneske innimellom.
− Jeg maler bilder hver forpulte dag. Og jeg maler bilder omverden egentlig ikke har bruk for. Men jeg kan likevel ikke dy meg. Jeg må samtale med verden. Kunst er en utveksling, sier han.
Den kunstneriske verdien av et bilde blir ofte sett i sammenheng med den økonomiske verdien, men å se det kun på den måten blir for mye av et sportsaspekt ved kunsten, synes Pettersen.
− Verdien, eller hemmeligheten, i et maleri ligger i de små punktene som gir betrakterens blikk noe sanselig å følge, med en mulig erkjennelse som bonus.