– Jeg er også en slåttekar

Nesje, hovedpersonen i dramaet som utspiller seg på scenen på Det norske teatret, rydder jord – meter for meter. Han pløyer, han sår, han høster, og han bygger med stolthet sitt eget hus på den vesle åkerlappen. Uten noen moderne maskiner, alt er beinhardt kroppsarbeid. Slitet var umenneskelig, helt utrolig sett med våre 2020-øyne.

Han eier ikke jorda, han bygsler den fra en av bygdas storkarer, Gørvell. Nesje er først og fremst slåttekar hos storbonden. På sin egen gård får han jobbe om natten.

Dette er livets lodd for en husmann. Nesje bøyer seg under åket, mens han stadig henvender seg til Gud. Ikke for å klage, men fordi Guds nærvær og nåde er like selvsagt for ham som jorda og himmelen og den praktfulle utsikten fra husmannsplassen utover Molde og fjorden.

Den lille husmannsplassen er hele Nesjes verden. Han arbeider i sitt ansikts sved for å sikre seg selv, kona Serianna og de fem barna, fire sønner og en datter, og han kan ikke tenke seg å flytte derfra. Alt mens han håper at han en dag skal kunne kjøpe jorda han dyrker med hjerte og sjel.

De som brenner

– Jeg kjenner meg så godt igjen i Nesje, utbryter Bjørgulv Braanen, tidligere redaktør i Klassekampen.

– Det jeg ble mest berørt av i stykket, var at jeg også er pliktdrevet – som Nesje. Det skal utrolig mye til for at jeg skifter kurs. Jeg er også en slik som har ett prosjekt, og jeg er trofast mot det. Som Nesje er jeg bufast. Jeg bytter nesten aldri jobb, har vært i Klassekampen i over 20 år, mange år som redaktør, de siste av dem som kommentator. Jeg har bodd i samme leilighet i Gamlebyen i 20 år, har vært gift i 20 år. Vel, jeg har vært gift før, men det varte også i 20 år.

– Når du sier det sånn, lyder det en smule selvkritisk?

– Det er positivt på mange måter, men det kan gå for langt. Som med Nesje: Han gir seg nesten aldri. Alle rundt ham drar til Amerika. Kona hans, Serianna, forsøker jo flere ganger å få ham til å ta spranget og reise ut, han også. Være med sønnen som emigrerer til Amerika, gripe sjansen. Men Nesje vil ikke. Og han er like bestemt på at en av sønnene må ta over småbruket etter ham.

Som Brand og Isak Sellanraa

Nesje går allikevel ikke like langt som Brand, understreker Braanen. Men han er i slekt med Ibsens steile karakter, mener han. Nesje er også en person som brenner. Brand brenner for Gud, Nesje brenner for sin lille jordlapp. Han bygger livet sitt på sin identitet som slåttekar. Begge deler synes Braanen er en del av noe typisk norsk.

– Jeg kjenner meg igjen i Brand også. Det er mange som ikke liker den skikkelsen. Brand tar det helt ut, nærmest ut i galskapen. Men jeg liker ham. Nesje er også som en Isak Sellanraa. Han skal skaffe seg en plass på jorda som er hans egen. Og være et ordentlig og gagns menneske, for det henger sammen for ham. Nesje sliter og arbeider dag og natt for å ha noe å overlate til etterkommerne. Helst skal gården overleveres i litt bedre stand til neste generasjon. Dette tror jeg ligger dypt i oss, alle mann.

– Vi kjenner oss igjen

–  Han er nøysom og driftig og ydmyk, i tillegg til å være bofast?

– Ydmyk overfor Gud. Han vil ikke stikke seg ut i bygda heller, det passer seg ikke. Men han er også en entreprenør. Dette er arven etter haugianismen i Norge, sier Braanen.

Han tilføyer at han ikke vet om oldefaren til Edvard Hoem var haugianer, men at dette er den typen kristendom som har preget oss som nasjon, og som han tror preger oss ennå – uansett hvor sekulære vi er blitt.

Brand brenner for Gud, Nesje brenner for sin lille jordlapp

– Legg merke til hvor stille det er i salen når Nesje sliter med sin Gud, og sin religiøse, plikttro flid. Det er ingen i salen som synes det er komisk eller uinteressant. Vi blir grepet. Minst halvparten av oss som ser på har ingen slik gudstro, men den sitter dypt i ryggmargen allikevel. Religionen flyter fremdeles rundt oss, som lava. Kulturer er seige, vi kjenner oss igjen.

Ikke opium

– Så religion er ikke opium for folket?

– Religion er de undertryktes sukk. Det er drømmen om en bedre verden. Religionen trøster. Den gir en forklaring på det daglige strevet, mener Braanen.

– Hoem lar personene sine være religionkritiske også. Serianna avbryter bønnen til Nesje og spør om han kan være sikker på om vi kan kjenne igjen våre nære og kjære når vi kommer til himmelen? Dette bekymrer Nesje, og han grunner lenge på det. For når den ene sønnen, Eilert, eller svigerinnen, Gjertine, reiser til Amerika,

Religion er de undertryktes sukk. Det er drømmen om en bedre verden

kommer han aldri til å se dem mer i dette livet. Det vet de alle, avskjeden er brutal. Så det er ekstra viktig at familiemedlemmene kjenner hverandre igjen i det hinsidige.

På slutten av stykket har han «løsningen». Han ser barna sine komme mot seg i et syn, og jovisst kjenner de ham! For han skal være slåttekar i himmelen også, og da er det klart at de må kjenne ham igjen.

– Religioner endrer seg slik at de passer inn i livet til de troende, har religionsvitere fortalt meg …?

– Ja, og her ser vi hvordan Nesje har omdannet religionen sin slik at den gir ham den trøsten og tryggheten han trenger. Troen må være elastisk, den må kunne omformes så den kan brukes.

Foto

Bjørgulv Braanen var redaktør i Klassekampen fra 2002 til 2018, og er nå kommentator i samme avis. Han er utdannet sveiser, gikk i lære på Nyland verksted, og har grunnfag i historie. Han kjenner seg igjen i Edvard Hoems slåttekar: – Jeg er også en slik som har ett prosjekt, og er trofast mot det. Foto:Nina Kraft

Arbeiderklasse og borgerskap

Vi snakker om den britiske forfatteren og journalisten David Goodharts begrepspar «the somewheres» og «the anywheres». Altså om de som bor der de alltid har bodd og holder seg til den kulturen de springer ut av, kontra de som reiser ut, opplever seg selv som kosmopolitter og i prinsippet kan bo hvor som helst.

Nesje er helt klart i den første gruppen, mens svigerinnen Gjertine er en typisk representant for den andre gruppen. Hun er energisk og fremtidsrettet, kritisk og driftig. Hun overtaler mannen sin, Ole, til å reise over havet og søke lykken. De drar og slår seg ned på prærien, men det som venter dem og etterkommerne deres er heller ikke bare suksess, lykke og fremgang. Harde livsvilkår og tragedier ligger på lur også i det nye, lovede landet. Det meste av dette skjer imidlertid i de neste bindene i Hoems romanunivers, i denne oppsetningen handler det om Nesje og hans liv.

Vanligvis vil de bofaste være arbeiderklassen, og de som flytter på seg vil være de ressurssterke og høyutdannede fra øvre middelklasse, ifølge teorien til Goodhart. Men Braanen tror det kan være tvert om.

– I Europa i dag er det polakker, rumenere, ungarere og folk fra eks-Jugoslavia som flytter på seg. Det er de som ikke har noe å miste. De som står nederst på stigen drar til Vest-Europa og begynner nedenifra, påpeker han.

Foto

Heidi Gjermundsen Broch ­spiller Serianna, kona til Nesje. Hun prøver å få ham til å ta ­spranget og reise ut, han også. Være med sønnen som emigrerer til ­Amerika, men Nesje vil ikke. Foto:Dag Jenssen/Det norske teatret

Overklassen som de bofaste

– Og på 1800-tallet: Hvem dro til den andre siden av jordkloden, ut i den store usikkerheten uten noen forsikring om at dette ville gå bra? Jo, det var bygdeproletariatet, de virkelige fattige. Dette var en stor andel av de store årskullene på 1800-tallet. Norges befolkning vokste voldsomt sterkt i disse årene. Jorda kunne ikke brødfrø dem alle, så veldig mange dro enten til Christiania eller til Amerika for å søke lykken. Det var ikke folk fra overklassen som forlot landet for godt, påpeker han.

– Det gjør de ikke i dag heller, legger Braanen til:

–  Norsk overklasse liker seg best i Holmenkollen eller Vettakollen. De emigrerer ikke, de skaffer seg bare litt flere steder å bo. Hvis de har en bolig i London, så er det hytta deres. Men Goodhart har et godt poeng i at underklassen er mer avhengig av nasjonalstaten og politikken. Overklassen har pengene og makten, underklassen har bare stemmeseddelen.

Braanen legger til at arbeidsgivere nok for egen del kan velge trygghet og kontinuitet, men tilby de ansatte det motsatte.

– Arbeidsgivere omstrukturerer stadig virksomhetene sine og forventer at ansatte er fleksible. Når de omsider har ommøblert hele virksomheten, reiser de videre til neste jobb. Det provoserer meg noe jævlig.

Et husmannsfolk

– Men du kommer ikke fra noen husmannsplass selv?

– Jeg er vokst opp i Bærum, foreldrene mine kom fra Kampen og Vålerenga, og nå bor jeg i Gamlebyen. Men på farssiden kommer jeg fra husmannsslekt, fra en plass som tilhørte en gård som het Brånan. Den lå i Enebakknesset, sør i gamle Akershus mot grensen til gamle Østfold. Moren min har røtter i Stavanger, og morfaren min var proletar. Han ble regnet som kommunist – ja, han var helt sikkert kommunist. Han ble tegner i Arbeidermagasinet.

– Det er ikke en uvanlig norsk slektsbakgrunn?

Norsk overklasse liker seg best i Holmenkollen eller ­Vetta­kollen. De emigrerer ikke, de skaffer seg bare litt flere steder å bo

– De aller fleste av oss har en slik bakgrunn. Oslo ble befolket av et bygdeproletariat, som ble et byproletariat, sier Braanen, som minner om at tjenestejentene kom først til byen. De bodde på det lille rommet innenfor kjøkkenet i borgerskapets leiligheter, med egen inngang fra baktrappen.

– Byproletariatet leste Morgenposten, som de kalte «Sverta». Bestemoren min gikk med den. Den var regnet som småkårsfolkets avis, og den var ganske upolitisk. Den handlet om agurkpriser og alt som skjedde i byen. «Sverta» bragte også alle annonsene for frikirker og bedehus.

Alle må velge

– Men hvis slike store livsvalg som Nesje og de andre personene i stykket må ta, bare er klassebestemt, hadde du vel brutt opp, du også, og ikke holdt deg til Klassekampen nesten hele arbeidslivet?

– Nei, vi er også ulike mennesketyper – ellers hadde også Nesje dratt til Amerika. Da hadde alle husmennene og familien deres reist sin vei.

– Men det som gjør denne Hoem-fortellingen så sterk, er at valgene personene på scenen står i er så gjenkjennelige. Jeg tror vi kjenner oss igjen fordi alle må gjøre store valg i livet. Velge den gamle jobben, eller forsøke seg i en ny jobb. Velge å gifte oss eller ikke, velge å bli i ekteskapet eller ikke. Når skal du holde fast, og når skal du slippe og slå inn på noe nytt? Utfallet er alltid usikkert, men skal du hoppe i det allikevel?

Braanen tilføyer selvironisk:

– Jeg føler at jeg selv har hoppet bare to ganger i livet. Så joda, hadde jeg vært i Nesjes sko, så hadde jeg nok også blitt hjemme. Jeg hadde stått igjen med de ti målene i den bratte bakken utenfor Molde i stedet for å følge drømmen om hundrevis av mål i Amerika. Men jeg ser også verdier i å være bufast og trofast – å «høre til»; geografisk, kulturelt og sosialt.

Hadde jeg vært i Nesjes sko, så hadde jeg nok også blitt ­hjemme. Jeg hadde stått igjen med de ti målene i den ­bratte bakken utenfor Molde i ­stedet for å følge drømmen om hundrevis av mål i Amerika

Katastrofen?

– Trodde disse 1800-tallsmenneskene mer på fremtiden enn vi gjør? Så mange av dem kastet seg ut i det, mens vi sitter og lurer på når miljøkatastrofene blir slutten på alt? Eller kanskje, i disse dager, når koronaen tar oss …

– Men gjør vi det? Vi lever da livene våre som om vi tror vi har en fremtid. Hvis vi hadde trodd på dommedag i morgen, hadde vi vel lånt penger og sviret og festet. Jeg vet ikke om det er mer fremtidsoptimisme – eller pessimisme i dag, men det er kanskje mindre vilje til å følge Nesjes protestantiske arbeidsmoral. Kanskje, jeg vet ikke.

Et godt liv

– Synes ikke du, som er Klassekampen-mann godt ut på den politiske venstrefløyen, at Nesje er litt vel ydmyk? Han er ingen sosial opprører. Vi ser veldig lite til overklassefamilien Gørvell, og de er ikke ubetinget usympatiske når vi en sjelden gang møter dem …

– Det finner jeg realistisk. Nesje, altså den historiske personen som dette bygger på, var trolig slik som Hoem beskriver ham. Nesje var dessuten en betrodd mann, han var sjefen blant slåttekarene. Det var han som gikk først på jordet, så alle viste ham respekt. Og Gørvell kan ha vært en ok fyr. Men strukturene i samfunnet var like urettferdige uansett.

Braanen minner om at klassemotsetningene ikke var så sterke på Vestlandet, der handlingen finner sted, som i for eksempel Hedmark.

– Da jeg gikk ut fra salen, hørte jeg noen sa: «Egentlig handlet det om hva man kan forvente av livet». Opplevde du det også sånn?

– Ja, det er litt som i Arne Paasche Aasen, som også var arbeiderklassens dikter. Hvis du drømmer om å vinne hele den store verden, men den er helt utenfor rekkevidde, må du lære å elske «de nære ting». Da får du lære deg å elske den lille tina du har i vinduskarmen. Du har tross alt overlevd. Du har jobb og fått to barn og en campingvogn på Sjusjøen. Det kan også være et godt liv.

Foto

Skuespiller Unn Vibeke Hol spiller fru Louise Dahl. I romanen «Slåttekar fra himmelen« er det en  scene der fru Dahl kjøper sei av Nesje. Han får tretti skilling, dermed blir fisken verdt like mye som et halvt dagsverk. Foto:Dag Jenssen/Det norske teatret