Under pandemien har alle opplevd å bli mer sosialt isolert enn før, men i fengslene er ikke isolasjon noe nytt. For noen innsatte er fengselsbetjentene eneste forbindelse med verden utenfor, spesielt når fengselet er stengt på grunn av smittevern.
Otto von Münchow (Illustrasjonsfoto)
I isolasjonens jerngrep
Koronautbruddet har ført til økt oppmerksomhet rundt savnet etter kontakt med andre mennesker. Etter at samfunnet stengte ned for et år siden, er det ikke bare fanger som «Rorgen», som kjenner på hva det betyr å bli sosialt avskåret fra omgivelsene sine. Rorgen er riktignok en romanfigur, men en flik av hans opplevelse av isolasjon og ensomhet er blitt noe de fleste av oss etter hvert har lært å forholde oss til.
Under pandemien er vi alle blitt fanger av vår egen hverdag. Sosial isolasjon og avsondrethet gjør at vår mentale helse lider. Det vi nå ser, er konsekvensene av å miste sosial kontakt og tilhørighet.
Ensomheten og andelen som rapporterer om psykiske plager øker, viste en større undersøkelse fra Folkehelseinstituttet før jul.
Utenforskap
«Hvis du ikke har sett et fengsel fra innsiden, når gården er tom, når regn og vind driver over ødsligheten … Hva skal man si, det er en tristesse så altomfattende, fengselsstillheten er spøkelsesaktig – minner om et månelandskap, et mørke selv i lyset, og lydløs bevegelse – alle de voksne mennene som frykter og lengter om hverandre i hver sin høst.»
Isolasjon er noe innsatte alltid har måttet forholde seg til, lenge før korona. Ikke bare når de faktisk havner i isolasjon under soning, men fordi de konstant er isolert fra samfunnet og ikke minst avstengt fra kontakt med sine nærmeste. Også de med diagnoser som depresjon og sosial angst vet noe om hva det betyr å føle seg isolert, å være utenfor resten av samfunnet. I likhet med mange andre med andre psykiske lidelser.
Kontaktløs. Utenfor. Avsondret. Forlatt. Avvist. Tilbaketrukket.
Fengselsstillheten er spøkelsesaktig, minner om et månelandskap
Sosial isolasjon er ikke bare et symptom. Den er en årsak. Sosial isolasjon er som et dobbeltspor med tog i begge retninger – og selvforsterkende. Du isolerer deg når du er deprimert. Og du kan bli deprimert av å være isolert. Det vet alle som er rammet og alle som jobber med psykisk helse.
Det som er nytt, er erkjennelsen av at vi alle er sårbare og plutselig kan havne i et svart og bunnløst hull.
De høye murene rundt Bergen fengsel sikrer at innsatte blir isolert fra resten av samfunnet. Foto:Otto von Münchow
Isolert
Beskrivelsen fra fengselets innside er hentet fra romanen «Korrektur av et sorgens kapittel», skrevet av Eivind Riise Hauge. I romanen retter Hauge søkelyset mot konsekvensene av frihetsberøvelse. Hva gjør det med en person å bli innesperret i en celle store deler av døgnet? Hva skjer når friheten blir tatt fra et menneske, når det blir plassert i tvungen isolasjon?
Ved siden av sitt forfatterskap jobber Hauge som bibliotekar i Bergen fengsel. I «Korrektur av et sorgens kapittel» tar han oss med bak murene. Romanen gir et rått og realistisk portrett av en innsatt, gir stemme til en som har havnet i konflikt med fellesskapets aksepterte atferd.
Rorgen, eller Halvard Borge som han heter, er romanens hovedperson. Han sitter i fengsel, anklaget for drap. I boken til Hauge får han fritt slippe til, uten filter, uten politisk korrekte motargumenter. Boken er skrevet som en fri fabulering fra Rorgens hånd.
Der han sitter i isolasjon og skribler i vei, litt sånn feberaktig og i et springende og frenetisk tempo, kan du merke hvordan veggene kryper innpå ham. Du kjenner desperasjonen, irritasjonen, klaustrofobien i hver tanketråd. Du føler isolasjonen legge seg som en kompakt tåke rundt Rorgen. Gjennom sine omsvøpsløse skildringer ser Rorgen tilbake på fortiden sin og setter ord på hvordan og hvorfor han havnet der han gjorde. Skylder for det meste på alle andre enn seg selv, men gir også innsikt i et samfunn som systematisk ser bort fra en som er på kant med dets normer og har havnet utenfor.
Forfatter Eivind Riise Hauge jobber som bibliotekar i Bergen fengsel. I romanen «Korrektur av et sorgens kapittel» skildrer han en innsatt som hele livet har vært utenfor samfunnet. Foto:Otto von Münchow
«Skal du overleve fireren, så er det bare én måte å gjøre dét på, nemlig å lengte, det er den gode melankolien som bærer deg ut av cellen og over murene. Og ni meter, det høres ikke så ille ut, det, men jeg kan godt fortelle at ni meter, å, inn i helvete, det er høyt.»
Må se det positive
Simon Ekren Gravvold er en av dem som sitter på lukket avdeling i Bergen fengsel. Han har en dom på tre år og seks måneder. På grunn koronarestriksjoner snakker KulturPlot med ham via Zoom. Han forteller at han egentlig er glad for å sone under pandemien.
– Det hadde vært kjipt å bli sluppet ut og havnet i karatene eller andre restriksjoner, sier han.
Men han merker ringvirkningene av koronaen i fengslet. Både skole, arbeid og trening har vært stengt i lange perioder. Dette er aktiviteter som er veldig viktig for å få livet innenfor murene til å gå.
Gravvold sier at det er ekstremt forstemmende å sitte på lukket avdeling. Han har ikke desto mindre erkjent at for å overleve mentalt, er det viktig å se det positive i tilværelsen. I starten av soningen var han skikkelig negativ. Han sutret mye over bagateller, som han selv sier, som egentlig ikke betyr så mye.
– Om du tenker på hvor kjipt alt er, så bryter du ned deg selv. Jeg har det mye bedre når jeg tenker positivt.
Han synes likevel det til tider er vanskelig å sitte inne. Det verste er at han ikke kan ringe dem han vil når han vil. Generelt er det vanskelig ikke å ha tilgang til mobilen.
Han har fire måneder igjen til at han har sont to tredeler av tiden. Han håper på å kunne slippe ut til da. Samtidig opplever han at det er vanskelig ikke å ha en fast dato å se frem til.
– Du blir frustrert av ikke å vite når du slipper ut.
Ett år for en ungdom på 20 er betraktelig mer enn det er for meg som er 56
Alle påvirkes
Det er ikke fengsel, men i disse dager er vi alle påvirket av smittevernsrestriksjoner og en følelse av isolasjon. Gradvis har det gått opp for oss at pandemien ikke bare rammer landets økonomi og arbeidsliv. Vi har fått øynene opp for de psykiske konsekvensene av isolasjon og sosial distansering.
Permitterte mister kontakt med kolleger. Eldre får ikke besøk av familie og venner, fordi de eldre skal beskyttes. Noen dør sågar uten sine nærmeste rundt seg. Barn og unge mister mye av barndommen sin fordi deres sosiale arenaer, skoler og barnehager, stenger ned. Mens unge mennesker i utdanning sitter på hybler og enerom, og prøve som best de kan å gjennomføre sine studium. Kanskje ensomme. Også de har mistet sine sosiale arenaer. Er fratatt sitt ungdomsprosjekt.
– Dette får formidable konsekvenser. De får ikke jobbet med identitetsbygging og en trygg forståelse av hvem de selv er i møte med andre. Ett år for en ungdom på 20 er betraktelig mer enn det er for meg som er 56, konstaterer Tove Gundersen, generalsekretær i Rådet for psykisk helse.
– Det er noe med de livsviktige årene. Man trenger impulser. Det å prøve og feile, bli korrigert, finne sin plass, bli stimulert; alt det mister de.
Simon Ekren Gravvold sitter på lukket avdeling i Bergen fengsel, og prøver å tenke positive tanker for å overleve isolasjonen mentalt. Foto:Abid Bajwa, fengselsbetjent
Ensomme unge
Sigrid Nesheim er sosionomstudent ved Høgskulen på Vestlandet ved avdelingen i Sogndal og er leder for studentene i Fellesorganisasjonen. Hun er blitt en stemme for dem som har havnet i en vanskelig situasjon etter at de fleste høyere utdanninger har måttet stenge ned.
Nesheim mener det er viktig å belyse problemet med ensomhet og psykisk helse som rammer studentene. Hun viser til Studentbarometeret, som gjorde en undersøkelse i 2020 som viser at halvparten av studentene føler seg ensomme under pandemien. Mange beskriver at det er blitt vanskeligere å henge med på studiene.
– Jeg synes at det er trist at man ikke har klart å prioritere studentene nok, for de er våre fremtidige fagfolk. Det er spesielt vanskelig for ferske studenter som bor alene på hybel. Mange oppgir også at de ikke har et egnet sted å studere, sier Nesheim.
Under pandemien har mange mistet sine sosiale arenaer på grunn av nedstengingen av samfunnet. Tove Gundersen, generalsekretær i Rådet for psykisk helse, er bekymret for de unge. Foto:Erik M. Sundt
Men nå, etter koronaen, har jeg bare sittet på hybelen nesten hele tiden
Tung tid
Synnøve Hufthammer studerer sykepleie på første året ved Høgskulen på Vestlandet i Bergen. Hun har kjent seg isolert og alene etter at høyskolen stengte ned. I fjor vår, da hun gikk på et annet studie og bodde sammen med en venninne, gikk det ganske greit. De hadde i hvert fall hverandre. Men etter sommeren flyttet hun på studenthybel og begynte på et nytt studium. Det meste av undervisning foregikk på nett. Det var vanskelig å bli kjent med medstudenter.
– Hverdagen min pleide å være fylt med at jeg stod tidlig opp, dro på skolen, deretter trening og så hjem for å gjøre lekser og lage mat. Mens nå etter koronaen, har jeg bare sittet på hybelen nesten hele tiden. Jeg har prøvd å sosialisere meg der det går, men det har vært vanskelig både på grunn av karantene og fordi det ikke har vært noen arenaer å møtes på, sier Synnøve Hufthammer.
Hun trener volleyball og det hjalp til å begynne med. Men fra november ble det ikke lenger tillatt å trene, og da ble hun plutselig veldig isolert. Fra hybelen sin ser hun ned på to byggeplasser. Der får hun om ikke annet se andre mennesker. Men, som hun sier, hun skulle gjerne ha vært en del av verden.
– Jeg deler heldigvis kjøkken med seks andre, og der er det mulig å være litt sosial. Nå er jeg også ute i praksis, og det er veldig kjekt å kunne møte folk igjen. Men tiden før praksis var veldig tung.
Men hun har forståelse for at restriksjonene har vært nødvendige.
Student Sigrid Nesheim er leder for studentene i Fellesorganisasjonen, og mener at studiestedene må prioritere å holde campusene åpne for at studenter ikke skal bli for isolerte. Foto: Otto von Münchow
Blir kriminelle trodd?
Tilbake til Rorgen og «Korrektur av et sorgens kapittel». Romanen kan leses som en slags forsvarstale for Rorgen. Eller en fri forklaring der en kan legge vekt på det en ønsker å legge vekt på, om du vil. Sannsynligvis vil ikke forklaringen til Rorgen hjelpe ham i retten, men han har i hvert fall ikke tenkt å stå med luen i hånden. Han har uansett lite å tape.
– Det handler om å beholde en form for verdighet. Det jeg var veldig interessert i å undersøke, er om du blir hørt og trodd på hvis du har en rekke voldsdommer på deg eller en hvilken som helst kriminalitet som du har begått om og om igjen, forklarer forfatter Eivind Riise Hauge.
– I Rorgens tilfelle påberoper han seg nødverge. Ingen andre var til stede når denne personen blir slått i hjel. Her har vi en farlig voldsforbryter, men det er ikke sikkert at han har gjort dette, slik påtalemyndigheten hevder. Jeg har ikke tatt stilling til skyld, men har Rorgen en sjanse i det hele tatt?
Hauge peker på at det kan tenkes at dette var nødverge. Kan det ikke bevises at han er skyldig utover at Rorgen har et såkalt voldelig modus? I så fall bør tvilen komme tiltalte til gode.
– Jeg er usikker på om det gjør det, om du har modus. Men – er det riktig å hive en mann i fengsel på ubestemt tid, i isolasjon for uoverskuelig fremtid? Har vi rett til å gjøre det i et samfunn som er det rikeste i verden? Finnes det ikke andre muligheter?
Synnøve Hufthammer opplevde at hun ble isolert da Høgskulen på Vestlandet måtte stenge. Hun er førsteårsstudent og ble for det meste sittende alene på studenthybelen på Fantoft studentby. Foto:Otto von Münchow
Mister identitet
Andreas Ribe-Nyhus har sittet ni år i fengsel, dømt for drap på sin daværende kjærestes ektemann. Selv hevdet han at det skjedde i nødverge, men retten trodde ham ikke, og under skjerpende omstendigheter, ble han idømt 14 års fengsel.
Han slapp ut i juni 2019. Året etter disputerte Ribe-Nyhus med en doktoravhandling. Avhandlingen går dypt inn i hva fengsel gjør med dem som sitter inne. Med utgangspunkt i sin egen erfaring forsket han på alt fra selve drapshandlingen til det å ta innover seg at man har drept noen. Fem av de ni årene satt Ribe-Nyhus på lukket avdeling, den strengeste form for soning i Norge. Han har kjent på hva isolasjon gjør med et menneske.
– Særlig når du sitter i varetekt, har du mye innetid. I min tid satt jeg over 19 timer innelåst i cellen hver dag, forteller Ribe-Nyhus.
– Og når du sitter i et lukket fengsel, er du helt borte fra samfunnet. Du får 20 minutter ringetid i uken.
Han opplevde det veldig dramatisk å være koblet av samfunnet og borte fra alle som betyr noe i livet hans. Det ble som en slags bakevje. Det å bli tatt ut av et arbeid, der du gjør noe meningsfullt, og så bli plassert et sted bak en mur, der du ikke har betydning lenger, det var noe han kjente sterkt på.
– Du mister din identitet – på veldig mange nivåer. I forhold til arbeid. I forhold din kjæreste, venner og alle andre relasjoner som er viktige. Alle de sammenhengene der blir en tatt ut av.
Overlevelsesmodus
Noe av det verste ved å sitte på lukket avdeling er rett og slett å takle det å sitte alene med seg selv på cellen. Noen klarer det, andre ikke. Etter hvert begynner tankene å kretse rundt hva det er en har gjort. Skyldfølelsen tar over og kan spise en opp, forklarer Ribe Nyhus.
– Det gnagde veldig på meg, og det gjør det på mange.
Han ble nedbrutt og sorgtung av isolasjonen i fengslet. For å takle tapet og smerten, og istedenfor å bli depressiv og trekke seg inn i et mørke, bestemte han seg for å bli tøff og hard. Det ble en slags overlevelsesmodus.
– Du måtte ikke kjenne så mye etter de følelsene der. Du hardnet. Etterpå kan en slik overlevelsesstrategi kanskje bare være destruktiv, men der og da kan det være nødvendig for å klare seg, sier Ribe-Nyhus.
Er det riktig å hive en mann i fengsel på ubestemt tid, i isolasjon for uoverskuelig fremtid?
– Spørsmålet, når du blir fri, er om du da klarer å komme ut av det igjen?
Før soningen jobbet Andreas Ribe-Nyhus som konsulent i næringslivet. Han hadde aldri vært involvert i noe kriminelt før drapet. Nå har han funnet tilbake til det som må kunne kalles en normal hverdag igjen. Mot slutten av fengselsoppholdet traff han presten Ingrid Nyhus. Det ble kanskje ikke kjærlighet ved først blikk, men kort tid etter at Ribe-Nyhus slapp fri, giftet de seg.
Tåler det ulikt
Ulike mennesker tåler isolasjon veldig ulikt, ifølge psykolog Eva Tryti. Foto:Sturlason
Isolasjon og fengsler er én ting, sier psykolog Eva Tryti; kjent fra NRK Puls og Godmorgen Norge. Hun peker på at der vil en generelt ha mange mennesker med psykiske lidelser, personlighetsforstyrrelser, rusproblemer ADHD og uro. Det gjør det særlig tungt å vær isolert.
– Fengsler blir en verden for seg, for der har du i utgangspunktet mange mennesker med psykiske utfordringer, og mange av dem vil tåle isolasjon veldig dårlig, sier hun.
Når en derimot snakker isolasjon som følge av koronaen, kan det ramme hvem som helst, selv om det nok rammer mest dem som bor alene, peker hun på. Men også blant aleneboerne vil en finne flere grupper som tåler isolasjon ganske godt. Introverte tåler generelt bedre å være mye alene, de er til og med ofte avhengige av jevnlig alenetid for å føle seg i psykisk balanse.
– Folk er så forskjellige med tanke på hva vi tåler, konstaterer Tryti.
– Mennesker kan, under gitte omstendigheter, tåle utfattelig mye isolasjon, også i ekstremtilfeller.
Hun viser til at enkelte munker i Østen har praktisert lang tids meditasjon i mørke huler eller rom med bare et knappenålsstort hull som slipper inn lys. Det er det mest ekstreme eksemplet hun kjenner til. Men disse munkene bruker det bevisst i arbeidet med sin egen psyke.
Andreas Ribe-Nyhus satt fengslet i ni år, dømt for drap. Han hevder det skjedde i nødverge, men ble ikke trodd. I en doktoravhandling går han inn i hva fengsel og isolasjon gjør med folk. Foto:Ingrid Ribe-Nyhus
Trekker seg tilbake
For folk flest har en sett at isolasjon utover ti dager gir økt depresjon, irritasjon, angst, søvnproblemer og stress, ifølge Tryti. Derfor bør karantene og isolasjon ikke vare lenger, mener hun. Tryti understreker at dette gjelder for et gjennomsnitt av folk.
– Forskning på sansedeprivasjon, hvor frivillige forsøkspersoner ligger isolert og uten sanseinntrykk i en viss tid, viser at etter en viss tid vil vi alle begynne å miste tidsopplevelsen, og etter enda lengre tid vil vi begynne å hallusinere, altså oppleve akutte psykoselignende reaksjoner.
Psykologen legger til at det blant innsatte i isolasjon i fengsel over tid, finnes noen som kan oppleve midlertidige psykoser og andre alvorlige reaksjoner: Disse er stort sett svært sårbare i forkant, på mange ulike måter.
– Generelt kan man se at når sårbare mennesker opplever langvarig isolasjon og lite sosial kontakt, kan de ende med å være kronisk mer tilbaketrukne og redde og skeptiske til andre. Denne angsten for andre dreier seg blant annet om å være ute av sosial trening, men også om å ha altfor god tid til å fantasere om hva andre kanskje tenker og vil av vondt. Har man opplevd sterke og vonde ting med mennesker, og ikke fått sjansen til å reparere med god kontakt med andre mennesker, kan noen hver bli litt paranoide.
I min tid satt jeg over 19 timer innelåst i cellen hver dag
Ikke bare negativt
Tryti forteller om forskning – utført av en forsker som selv satt i en konsentrasjonsleir – som har sett på hvem som overlevde Holocaust. Det var ikke de store og sterke. Men det var de som klarte å lage en eller annen mening med situasjonen de befant seg i. Det vil også gjelde for innsatte i fengsler, mener hun.
– De som har noen som venter, har en tro, har en sterk politisk overbevisning eller lager seg en oppgave blant de innsatte, de klarer seg bedre. Opplevelsen av en mening med livet, gjør det utvilsomt lettere. Det kan en også tenke seg gjelder i koronasituasjonen, for alle som er med på dugnaden. Det gir mening. Det handler nemlig litt om å glemme seg selv.
Tryti understreker at en selv kan påvirke hvordan en takler isolasjon. En kan ikke hoppe fra å være en rastløs, utadvendt person til å bli en stille munk som oppsøker ekstremisolasjon. Men en kan påvirke det litt gjennom hvordan en tenker om situasjonen.
Om en kan finne en mening med isolasjonen, noe en kan bruke den til, kan opplevelsen snus i en mer positiv retning. For noen, som de før nevnte munkene, er isolasjon et privilegium. Selv sier Tryti spøkefullt at hun noen ganger har tenkt at hvis hun kan sitte tre-fire uker i fengsel, så kunne hun ha fått skrevet ferdig den siste boken sin.
Sitter fast
Der Ribe-Nyhus har funnet en vei ut av isolasjonens svøpe, er det langt fra like opplagt at Rorgen i Eivind Riise Hauges roman vil klare det samme. Dét handler kanskje mest om at han ikke har tatt et oppgjør med seg selv. Rorgen er ikke i stand til å sette seg inn i andres synsvinkel. Alt handler om hans egne behov og behag. Han vet bedre enn alle andre. Og alle som gjør motstand mot hans verdensoppfatning, vil han knuse, det er hans prosjekt; å knuse montrene som han oppfatter at andre omgir seg med.
Du minster din identitet på veldig mange nivåer. I forhold til arbeid, kjæreste, venner og alle andre relasjoner som er viktige
Er det følelsen av å være alene, isolasjonen i fengselet, som gjør at han fabulerer seg opp i et hjørne av urettferdig harme? Alt er galt, verden forstår ham ikke. Han forstår knapt seg selv, egentlig.
«Korrektur av et sorgens kapittel» er velskrevet. Hauge klarer å få frem kompleksiteten til en person, med sine paradokser og motsetninger, og samtidig skildre en person som vi må føle sympati for på grunn av de tøffe omstendighetene som har formet livet hans, men likevel ikke kan la være også å føle uvilje for. Romanen viser også hva avsondring og utenforskap fra resten av samfunnet kan gjøre med psyken.
Tid og sted smuldrer opp
– Rorgen er ikke et rent og godt menneske. Men han har jo vært overlatt til seg selv fra relativ ung alder. Burde han ikke vært fanget opp? Særlig når det er et barn som er ensomt og alene. Min rolle som forfatter er å peke på at dette fins, sier forfatter Hauge.
Rorgen er en såkalt gjenganger og har ved tidligere fengselsopphold sittet flere ganger i isolat. Han beskriver hvordan han gang på gang havner på fireren – en lukket avdeling – med brev-, medie- og besøksforbud. I et fengsel er du i utgangspunktet isolert fra resten av samfunnet. Men i isolat blir du dobbelt isolert, verden snevres inn til én celle, fire vegger.
«Han kan aldri begripe hva det er jeg føler på, hva som gnager på meg, hva jeg lengter etter, men fireren, det er waterboarding, du druknes der nede, og tid og sted og alt mulig, det smuldrer opp, ikke sant, og lyden av celledøren som glir opp, og lyset som slipper inn når du endelig er blitt fortrolig med mørket, det stanser nesten mitt hjerte.»
Er ingenting
Partisan Oscar soner en dom på fem år og ti måneder i Bergen fengsel, og er ferdig med tre år og tre måneder.
– I fengselet er det mye unødvendig isolasjon. Det er ikke bra å være isolert. Du sitter bare der og tenker. Jeg har ikke tilgang til trening, jobb eller skole. På noen avdelinger får du bare én time luft, forteller han.
– Her har jeg ingenting. Jeg er ingenting. Det er slik jeg føler meg.
Han har sittet på isolasjon. Han har sittet 10 dager nærmest uten å være ute av cellen. Og han er blitt flyttet fra åpen til lukket avdeling på grunn av konflikt med betjentene. Han opplever at det er mye urettferdighet i fengslene, at det er mye feil, svikt og løgn i systemet.
– Jeg er isolert mesteparten av tiden. Og det er ikke bra for deg. For tre uker siden sa jeg nei til å bli med på en tur ut. Jeg ville ikke. Jeg får angst ved å gå ut.
Mangelen på opplevelser tar på. Og det merker han spesielt når han er ute. Sist var det som om han befant seg bak et slags vindu. Det skjer noe med en, sier han, når du bare er vant til de samme folkene og de samme omgivelsene.
Partisan Oscar er kurder fra Iran. Han kom til Norge som 12-åring under en lastebil. Den gangen ble han først nektet asyl. Nå innrømmer han at han hater Norge fordi han ikke fikk en sjanse. Han er likevel glad for at han ble tatt for kriminaliteten han har begått. Hvis ikke hadde det ikke endt bra, hevder han.
– Jeg skal ikke tilbake til kriminalitet, sier Partisan Oscar.
Ulike typer isolasjon
Stein Rune Ottesen er fengselsprest ved Bergen fengsel. Prestene kan snakke med alle fangene, også dem som sitter i isolat. Alle har rett til å få besøk av en prest, selv når de er ustabile, og da kan en snakke om alt mulig, forklarer Ottesen. Det handler om å føre en normal samtale, skape litt normalitet i fengslet.
Han peker på at innsatte opplever ulike typer isolasjon. Det ene er juridisk isolasjon som domstolene gir. Da får ikke innsatte ha kontakt med andre, utenom ansatte i fengselet. De sitter i isolasjon, noen ganger også med medieforbud. Det er i den første fasen av fengselsoppholdet, i varetekten.
– Da er du alene det meste av døgnet. Det er den mørke fasen. De sitter ofte i sjokk. Tenker på hva de har mistet. Det er et voldsomt tankekjør. Tapene. Hvordan går det med familien, med barna. Skammen. Skylden. Fremtiden ser ofte veldig mørk ut, sier Ottesen.
En annen type isolasjon finner en på den strengeste avdelingen, selv om det ikke er en juridisk isolasjon. Blant innsatte snakkes det likevel om isolasjon. De har gjerne ikke arbeid eller skole. Det eneste de har er en til to time lufting om dagen. Ottesen peker på at dette er noe fengslene i Norge internasjonalt har vært veldig kritisert for; at det brukes for mye. Kritikken har resultert i nye krav om aktivitet og utetid.
– Dette er en del av systemet. Men så har du dem som selv velger å isolere seg. De vil ikke treffe andre innsatte. De vil ikke gå ut, forteller Ottesen.
– Det er en skummel isolasjon. De velger jo det selv, men vi ser faresignalene. Når de sier at «jeg har det bra», bør noen klokker begynne å ringe.
Unormalt blir normalt
Han viser til at mennesket har en enorm tilpasningsevne. Det som skjer, er at det unormale blir det normale, og det er en fare. Åtte-ti kvadratmeter blir livet, der trives en. TV-en står på hele tiden for å ha noe lyd.
– Da oppstår angsten. Angsten for å bryte med den nye normalsituasjonen. Det blir en terskel å gå ut og treffe andre igjen.
Sansene skjerpes veldig når en har lite impulser. Innsatte lærer seg til å skjelne lyder og subtile synsinntrykk. Innsatte kan si at «jeg hørte at det var deg som kom». De kan høre humøret til en innsatt som åpner celledøren forteller Ottesen.
Det er ikke bra å være isolert. Du sitter bare der og tenker
Han opplever at innsatte på lukket avdeling som er ute på permisjon, kommer tilbake etter halv tid fordi de er så slitne. Alle inntrykkene er så sterke. Kaleidoskopet av sanseinntrykk som vi andre ikke engang legger merke til, blir så sterkt at de ikke klarer å håndtere det.
– Her forleden sa en innsatt til meg at han mistet språket når han satt mye alene. Han måtte lete etter ordene.
Partisan Oscar soner en dom på fem år og ti måneder i Bergen fengsel. Han opplever at han er ingenting, og sliter med konsekvensene av isolasjon. Foto:Abid Bajwa, fengselsbetjent
Usikre på samfunnet
Ottesen sier at for alle innsatte blir fengsel en isolasjon i seg selv. Han mener det er for lite fokus på hva det innebærer. Det er begrenset kontakt med familie, med venner, med det sosiale miljøet. De innsatte går glipp av veldig mye som skjer ute i samfunnet. De mister også mye av den teknologiske utviklingen.
– Den formen for isolasjon skaper angst. Man mister et fellesskap, og det blir kompensert med fengselsfellesskapet. Det har sin kultur, sin omgangsform, hva en er opptatt av, og alle snakker om det de kan. Da blir det ofte om rus og kriminalitet. Det blir det normale, sier Ottesen.
– Dét skaper usikkerhet og angst når de skal tilbake til samfunnet. En innsatt fortalte meg at «i fengselet er jeg noen, men i det jeg går ut fengselsporten, blir dette blåst bort».
Som fengselsprest i Bergen fengsel ser Stein Rune Ottesen hvor vanskelig det kan være for innsatte å takle isolasjon. Foto:Otto von Münchow
Mange nyanser
Når Rorgen, i Hauges roman, sitter alene på cellen og skriver, faller verden mer og mer i unåde for ham. Men Rorgen er et paradoks i seg selv. Han rakker ned på alle disse besserwisserne, forståsegpåerne, alle psykologer, politi, sosialarbeidere, prester, politikere, radikalere, kjærester, ja egentlig alle med litt utdannelse som ikke forstår ham – men samtidig er han selv den største besserwisseren. Rorgen vet alt bedre enn alle andre. Samtidig har han faktisk utstrakt kunnskap om så mye. Vet du for eksempel hva De mysteriis Dom Sathanas står for? Eller pareidoli? Vet du at Proust skriver om sjelens samtaler? Har du i det hele tatt lest Proust?
– Det er en av de tingene jeg gjerne vil til livs, det at man tror at de som sitter i fengsel er mindre begavet eller gjennomført onde. Vi er alle veldig kompliserte, og jeg synes også at psykiatrien i for stor grad forenkler noe som er veldig komplekst. Det er så mange nyanser, sier Eivind Riise Hauge.
De eneste personene Rorgen mener har positive sider ved seg, er noen av fengselsbetjentene. Kanskje en følge av følelsen av isolasjon? Noen som gir en forbindelse ut til verden, og som kan være et slags mentalt støttepunkt når alt ellers raser sammen?
Savner kontakt
Isolasjon kan virke negativt på alle. Det er blitt tydelig under pandemien. Ferske tall fra Helsedirektoratet viser at økningen av barn og unge som trenger psykisk hjelp i spesialisthelsetjenesten, gjenspeiles i hele landet. Nasjonalt økte antall innleggelser med 20 prosent i høstmånedene. For året under ett var det åtte prosent flere døgnopphold.
En ser en tilsvarende tendens for polikliniske konsultasjoner med en økning som forsterket seg utover høsten. For hele fjoråret ble det gjennomført sju prosent flere konsultasjoner sammenliknet med året før.
Til KulturPlot forklarer generalsekretær i Rådet for psykisk helse, Tove Gundersen, at i psykologisk forstand er ensomhet selve opplevelsen av kontaktsavn, mens isolasjon er den ytre omstendigheten som kan få psykologiske konsekvenser over tid.
– Hvordan en reagerer på isolasjon er knyttet til sosiale aspekter og både situasjon og person,
Ensomhet, derimot, er et folkehelseproblem. Ensomhet kan være en risikofaktor i seg selv, rett og slett fordi ensomhet kan føre til ulike lidelser, både psykisk og fysisk.
Vi kjenner jo alle noen som er i faresonen for å utvikle det vi kaller isolasjonssymptomer
Forskjellene øker
Omfanget av psykiske lidelser knyttet til ensomhet og isolasjon var stort lenge før pandemien. Men nedstengningen har ført til en helt annen oppmerksomhet rundt det, erfarer Gundersen. Smittevernrestriksjonene kan føre til tilbaketrekning, som ikke er skadelig over kort tid, men kan få store konsekvenser når den varer ved.
– Når ensomhet blir en tilstand som preger livet ditt, er det et psykisk problem. Flere lider fordi beskyttelsesfaktorer som arbeid og grunnleggende trygghet står på spill, sier hun.
Mange innsatte opplever isolasjonen på cellen og generelt i fengselet som psykisk belastende. Foto:Otto von Münchow (illustrasjonsfoto)
Selv om hun ennå ikke har statistikk som underbygger konklusjonen, så er hun sikker på at selvmordstallene har økt. Hun viser blant annet til at hjelpetelefoner har registrert en 60 prosents økning i innringninger med selvmordsproblematikk som tema.
– Koronaen vil være en forsterker – eller katalysator – for dårligere helse. Nå er det viktig at vi alle bryr oss. At vi aktivt oppsøker hverandre. At vi tar den telefonen. Vi kjenner jo alle noen som er i faresonen for å utvikle det vi kaller isolasjonssymptomer.
Gundersen er klar på at dette er et folkehelseproblem, der det er mye å hente på å forebygge senskader og prekær isolasjon. Det handler om å få tilgang til en verktøykasse som kan hjelpe en med å få kontakt med andre og etablere relasjoner.
– Vi i Rådet for psykisk helse ønsker at det skal utarbeides en beredskapsplan for ensomhet, for å redusere de negative konsekvensene. Opplevelsen av ensomhet henger sammen med behovet for å oppleve fellesskap, finne mening i tilværelsen, at vi opplever mestring, at vi ser ting i sammenheng.
Gundersen er også klar på at når det nå snakkes om at vi alle er i samme båt, så er ikke det tilfellet. De som sliter fra før, de sliter mer nå. Og de som var utsatte fra før, er enda mer utsatt nå. Forskjellene øker.
En naken celle i Pawiak fengsel i Warszawa, som ble brukt av Gestapo under andre verdenskrig. Mye er annerledes i moderne fengsler i Norge, men isolasjon er del av i straffen. Foto:Otto von Münchow (Illustrasjonsfoto)