Astronomen Edwin Powell Hubble. I bakgrunnnen: «Skapelsen av lyset» av Gustave Doré, en bokstavelig representasjon av Bibelens Første Mosebok 1:3 : «Da sa Gud: «Det bli lys!».
Johan Hagemeyer, Gustave Doré / Wikimedia Commons (montasje)
Hubble, galaksene og skapelsesmyten
Edwin Powell Hubble ble født i knøttlille Marshfield, Missouri i 1889. På skolen fikk han gode karakterer i alt unntatt rettskriving, men det var først og fremst på idrettsbanen han utmerket seg: som 17-åring vant han sju førsteplasser i én eneste friidrettskonkurranse, og året etter ledet han Chicago-universitetets baseballteam til nasjonal seier. I tillegg til idrett var Edwin interessert i astronomi, men faren, en forsikringsagent, mente at jus var mer matnyttig, og Edwin var tro mot sin far. Han fikk forskerjobb i England, men da faren døde, dro han hjem for å forsørge familien som lærer.
Ved hjelp av en professor han hadde hatt i Chicago tok han så endelig fatt på astronomistudiene, og fikk tilgang til et svært avansert teleskop. Han spesialiserte seg på «fotografiske undersøkelser av fjerne stjernetåker». Året var 1917, og USA erklærte Tyskland krig. Edwin meldte seg og ble major, men krigen tok slutt før han rakk å komme i kamp. Nå ble han tilbudt posisjon ved Mount Wilson-observatoriet i California for George Ellery Hale, som hadde oppdaget solflekkenes magnetfelt og grunnlagt observatoriet. Slik fikk Hubble tilgang til det beste teleskopet i verden, og for 100 år siden – fra 1920 og til sin død i 1949 – så han ut i verdensrommet, fotograferte og gjorde notater. I 1929 publiserte han en artikkel, der han utifra observasjoner av at galaksene beveger seg bort fra hverandre, kunne påvise at universet utvider seg.
I denne enorme kikkerten som sto til hans rådighet hadde Hubble oppdaget den såkalte «rødforskyvningen»: lyset fra galaksene gikk fra den ultrafiolette delen av fargespektret til den rødlige, hvilket måtte innebære at alt fjernet seg fra alt. Hva i all verden innebar det? Sosiologen Dag Østerberg (1938-2017) skriver i essayet Det moderne (2001):
Det var et funn til ettertanke: På den ene side tydet dette på at universet stadig utvidet seg, og at vi i vårt planetsystem ble mer og mer isolert; på den annen side tydet det på at universet en gang hadde vært helt sammentrengt, og så hadde «begynt», kanskje ved et «stort smell». Dette kunne gi en viss støtte til troen på at himmel og jord var «skapt», en del teologer fremholdt dette. Men andre muligheter forelå også, som at universet utvidet seg og trakk seg sammen i en slags kosmiske «rykninger». Fra nå av blir kosmologien utilgjengelig for legfolket, den blir for abstrakt, i likhet med den abstrakte kunsten.
Vi er alle stjernestøv
Astronom, professor ved Cornell University, romforsker, NASA-konsulent og forfatter Carl Sagan. Foto: Michael Okoniewski / Wikimedia Commons
Tiårene kom og gikk, med ny verdenskrig, hjertetransplantasjoner, månelanding og en datateknologi som revolusjonerte arbeidslivet og dagliglivet i uforutsett tempo og omfang. Men de nye oppdagelsene om universet forble mer eller mindre i en esoterisk boble helt frem til 1980, og TV-serien Kosmos, et formidabelt opplysningsverk med vår egen undring i sentrum. I sentrum sto også astronom, professor ved Cornell University, romforsker, NASA-konsulent og forfatter Carl Sagan, i lys cordfløyelsdress, så deg rett inn i øynene og sa: «We are all stardust». Dette var det aller første prosjektet, uansett medium, som viste den oppdaterte kosmologien for et stort publikum. Sagans enorme suksess besto i at han kunne fortelle, og at han var gjennomsyret av begeistring over det han fortalte. Innledningen til boken om TV-serien inviterer til berøringspunkter på et dypt menneskelig plan:
Universet rommer alt som er, som noen gang var eller noen gang kommer til å bli. Den minste lille tanke på universet er nok til å gjøre oss urolige. Det kiler litt i magen, stemmen blir noe usikker og vi fornemmer en fjern erindring som rører ved oss. Det kjennes som om vi står på kanten av et stup. Vi føler at vi er i nærheten av det største av alle mysterier.
I Platons dialog Symposion sier Agathon: «Er det kanskje ikke ved kjærlighetens vise verk at alt levende skapes og blir til? Og hva håndverk og teknikk angår; den fagmann som har Eros til lærer blir berømt, mens den som er uten kjærlighet til sitt fag, må leve beskjedent i mørke».
Historikerne snakker ikke om verdens skapelse, men om menneskehetens historie, som om vi var atskilt fra verden. Dette beror på en ofte unødvendig streng arbeidsdeling vitenskapene imellom
Eros er levende til stede hos Sagan. TV-serien består av 13 episoder med den tidens samlede viten om universet uten gammelmodig skråsikkerhet. Han tar opp vitenskapshistorie, iscenesetter Keplers liv, illustrerer Einstein som oppdager lysets oppførsel. Han er jordnær, engasjert, filosofisk, skeptisk og begeistret. Det er hans egen eksistensielle reise vi får være med på. Om hvordan Hubble resonnerte, sier Sagan:
«Men hvorfor fjerner galaksene seg fra oss? Kan det være noe spesielt med vår plassering i universet? Har melkeveisystemet gjort noe uaktsomt, noe utillatelig i galaksenes sosiale liv? Det fortonte seg langt mer sannsynlig at selve universet ekspanderte, og trakk galaksene med seg».
På denne måten trekker Sagan oss til og med inn i Edwin Hubbles sinn. Sagan knuste forestillingen om at folk i sin alminnelighet ikke kan forstå grunnleggende vitenskapelige oppdagelser.
En meningsfull tilnærming til kunnskapen
Astronomen Edwin Powell Hubble. Foto:Johan Hagemeyer / Wikimedia Commons
14 år etter «Kosmos» kom Brian Swimme: The Universe Story (1994). Her drøfter matematiker Swimme og kulturhistoriker Thomas Berry forholdet mellom den vitenskapelige kosmologien og skapelsesberetningene. De to forfatternes tilnærming baserer seg på tanken at universets historie i tidligere tider har blitt fortalt og gitt mening til eksistensen og livet. Religionenes skapelsesfortellinger har blitt feiret i ritualer, vært den fundamentale referanse for menneskelig atferd og etablert basis for samfunnets autoritet. I vår tid er vi uten en forståelig og fornuftsmessig relevant skapelseshistorie. Historikerne snakker ikke om verdens skapelse, men om menneskehetens historie, som om vi var atskilt fra verden. Dette beror på en ofte unødvendig streng arbeidsdeling vitenskapene imellom. Dermed mangler vi, med all vår kunnskap, det viktigste: En meningsfull, helhetlig tilnærming til kunnskapen. Dette krever en ny type fortelling, en faktabasert, storslagen skapelsesmyte.
Edwin Hubble fikk hjerneslag og døde i 1953. Det ble ikke holdt noen begravelse, og hans enke røpet aldri noe gravsted. Slikt får spekulasjonene i gang. Én av hypotesene er at han forlangte i sitt testamente at hans legeme skulle «inkorporeres» i Hubble-teleskopet, som svever i bane rundt – og styres fra – Jorden. Det må tilføyes at dette er ekstremt lite sannsynlig, men kan minne oss på at i mangel på de store, inkluderende mytene dukker det alltids opp mange små.