Han bygde sin egen lilleputtstat i Adriaterhavet

Filmen «Den utrolige historien om Rosenes øy», som kom på Netflix i 2020, er basert på historien om Giorgio Rosa (1925-2017), den italienske ingeniøren som drømte om frihet, men ble beskyldt for både å ville starte luguber kasinovirksomhet og å stå i ledtog med Sovjetunionen. På italiensk Isola delle Rose, som var navnet på den 400 kvadratmeter store plattformen han oppførte i internasjonalt farvann, mellom Adriaterhavskysten og Titos Jugoslavia.

«Om jeg er gæren? Det må man jo være for å finne på noe sånt!» humret Rosa under et intervju i 2008 og tilføyde: «Jeg plasserte plattformen 500 meter fra italiensk territorial grense og erklærte den som uavhengig stat, for å unngå det som seinere inntraff: militær okkupasjon. Det hadde aldri skjedd om jeg hadde søkt støtte hos mafiaen eller frimurerne, men jeg fikk kun hjelp fra betrodde venner.»

Foto

Giorgio Rosa, mannen med briller som her er midtpunktet, irriterte seg så kraftig over lover, regler, politikere, byråkrater og geistlige at han bygde en plattform, en kunstig øy, og erklærte at den var en uavhengig stat. Foto:Davide Minghini / ©Biblioteca civica Gambalunga, Rimini

Soldat for «il Duce». Giorgio Rosa ble født i Bologna i 1925 og vokste opp under fascismen. På sine eldre dager uttalte han at fedrelandet døde for ham da Italia inngikk våpenhvile med de allierte styrkene 8. september 1943. Han var soldat for den påfølgende italienske sosialrepublikken, et tysk lydrike ledet av Mussolini, og ble jaget av motstandsfolk over hustakene i hjembyen, men deserterte da han forsto at de var i ferd med å tape krigen.

Han utdannet seg til maskiningeniør og jobbet en kort periode for motorsykkelprodusenten Ducati, før han startet eget entreprenørfirma. Han irriterte seg snart grenseløst over lover og regler samt makten til politikere, byråkrater og katolske geistlige. Han sammenlignet det italienske samfunnet med et slaveri, påført dem av USA etter krigen, som kvelte folk litt mer for hver dag som gikk.

«Jeg er liberalist og vurderte å emigrere til et uavhengig land, hvor de intelligente styrer og idiotene arbeider» skriver Rosa i sine memoarer, men han kviet seg for å forlate Bologna og familien. Dermed oppstod ideen om å lage sitt eget eden, «hvor de smarte viser vei, og de ubrukelige blir jaget bort».

Om jeg er gæren? Det må man jo være for å finne på noe sånt!

«Vil du definere deg som en revolusjonær?» spurte journalisten ham i 2008. «Absolutt ikke!» svarte Rosa. «Jeg er en fredfull type. Jeg har aldri avfyrt et skudd!»

Foto

Giorgio Rosa erklærte Rosenes øy for uavhengig stat 1.mai 1968. Kona Gabriella Clerici (t.v.) og en av øyas tre innbyggere, Franca Serra, (t.h.). Foto:Davide Minghini / ©Biblioteca civica Gambalunga, Rimini

Utfordret lover og regler. I juli 1958 dro han og kona, Gabriella Clerici, til Rimini på befaring. Valg av by var ikke tilfeldig. Turismen langs Adriaterhavskysten blomstret, og motorveien som skulle frakte innlandsbeboere ut til de endeløse sandstrendene, var under utbygging.

Rosa var ingen havets mann, tvert imot. Han kunne ikke svømme og manglet maritim erfaring, men oppdaget en mulighet for å realisere drømmen i internasjonalt farvann. Han rådførte seg med jurister, og fagfolkene var ifølge Rosa samstemte: Utenfor italiensk farvann kunne han gjøre som han ville, altså bygge og åpne en virksomhet uten offentlig autorisasjon. Det skulle snart vise seg at den italienske stat tolket loven annerledes.

Ingeniøren var ikke alene om å søke til internasjonalt farvann i disse årene. I 1964 sendte den første engelske piratradioen, Radio Caroline, fra skonnerten «Mi amigo» og snurret moderne musikk som BBC nektet å spille. Tre år seinere grunnla Paddy Roy Bates mikronasjonen Sealand på «Maunsell», et krigsfartøy som sto på en sandbanke i internasjonalt farvann, rett utenfor den engelske grensen.

Rosa brukte en sekstant og tok utgangspunkt i Riminis eneste skyskraper og fyret i havna, for å peke seg ut eksakt punkt for plassering av plattformen: 11.500 meter fra kysten og 500 meter unna italiensk territorial grense. I begynnelsen holdt han planen hemmelig og bygde en båt i stål, med motor fra en Fiat 500, for å ta seg ut til punktet som han markerte med en lysende bøye.

Foto

Turister strømmet til for å se den kunstige øya i Adriaterhavet. Foto:Davide Minghini / ©Biblioteca civica Gambalunga, Rimini

Mystikk rundt finansieringen. Oljeselskapet Eni hadde allerede plattformer i Adriaterhavet, og Rosa hentet inspirasjon fra dem, men startet med å konstruere fundamentet til plattformen i en industrihall på land: Ni stålrør med diameter på 63 cm som deretter ble fraktet ut flytende med slepebåter.

Arbeidene til sjøs gikk langsomt. Adriaterhavet kan virke flatt og ufarlig på hete sommerdager, men om vinteren truet voldsomme bølger grunnstrukturen, og uvær og tett tåke førte til at arbeidene flere ganger ble satt på vent. Men den siste dagen i juli i 1964 sto de 20 meter lange rørene endelig plantet på havets bunn.

Foto

Giorgio Rosa irriterte seg kraftig over lover, regler, politikere, byråkrater og geistlige. Dette skal ha vært grunnen til at han bygde sin egen plattform, en kunstig øy, for så å erklære at dette var en uavhengig stat. Foto:Davide Minghini / ©Biblioteca civica Gambalunga, Rimini

Grunnflaten i armert betong, ingeniørens lidenskap, ble bygd åtte meter over havoverflaten. Den målte 20 ganger 20 meter, og i hvert av hjørnene støpte Rosa inn små flasker med mynter som en beskjed til fremtiden. Planen var å bygge fem etasjer til, og grunnflaten kunne utvides ved å sette sammen flere moduler, men de kom aldri lenger enn til en påbegynt andreetasje før eventyret var over.

Foto

Det ble trykket opp egne frimerker til øya, men det italienske postvesenet annullerte som regel brevene. Frimerkene er fortsatt ettertraktede blant samlere. Foto: Ukjent

Pietro Bernardini var med på å bygge plattformen og flyttet deretter inn. I en dokumentar fra 2009 forteller han:

«Jeg var på jakt etter jobb da jeg traff ingeniøren. Han spurte om jeg ville hjelpe ham. Så vi dro ut og arbeidet sammen et par dager i uka. Jeg har aldri sett noen jobbe så intenst som ham. Han var ikke redd for noe! Et par ganger var vi uenige, ellers gikk det greit, men jeg lærte at det var best å ikke spørre ham om penger.»

Byggherren oppga at plattformen totalt kostet 67 millioner lire som tilsvarer omkring 658.000 euro i dag, men mange mente at beløpet måtte være betydelig høyere. Selv om Rosa var av den snakkesalige typen, ville han aldri røpe hvem som sto for den mystiske finansieringen, men kona som var regnskapsansvarlig i firmaet, kommenterte at hun var god til å finne smarte økonomiske løsninger.

Foto

Turismen langs Adriaterhavet blomstret på slutten av sekstitallet. Foto:Davide Minghini / ©Biblioteca civica Gambalunga, Rimini

21. mai 1966 overnattet Rosa for første gang på plattformen. Et halvt år seinere ba kystvakten ham om å avslutte arbeidet og begrunnet anmodningen med at Eni hadde konsesjon på området, men Rosa nektet. Han mente han ikke trengte tillatelse fra italienske styresmakter fordi han var utenfor italiensk farvann. Et par måneder etter ba politiet om bekreftelse på at arbeidene var vitenskapelige, og Rosa svarte ja.

Det ble satt ut rykter om at det foregikk bordellvirksomhet, stripping, kasino og piratradio

Rykter om stripping. De første avisartiklene om plattformen dukket opp i 1965, og ryktene om hva som skjedde der ute, begynte å svirre. Lettkledde kvinner hadde allerede inntatt nattklubber på land, så fantasiene om hva som kunne foregå i åpent farvann, var fargerike. Kristendemokratene regjerte i Italia, og Rosa hevdet at det var de, sammen med kirken, som ikke tolererte initiativet hans.

«Det ble satt ut rykter om at det foregikk bordellvirksomhet, stripping, kasino og piratradio. Vi fikk tilbud om alt sammen, men var ikke interessert», sa Rosa.

Det ble også spekulert i om sovjetiske ubåter sirkulerte rundt plattformen, og om planen var å bruke den som utskytningsrampe for en fremmed makt, men Rosa erklærte seg politisk uinteressert. Han stemte bare på én statsministerkandidat etter krigen, Silvio Berlusconi i 1994, noe han seinere angret på. Turistvirksomhet i form av et hotell eller leilighetskompleks, et skatteparadis, et Monaco i miniatyr, var hva Rosa siktet seg inn mot, i hvert fall var dét den offentlige versjonen.

Foto

Rimini sommeren 1968. Foto:Davide Minghini / ©Biblioteca civica Gambalunga, Rimini

Feiret sin uavhengighet. Én million turister besøkte Rimini sommeren 1968, og nysgjerrige begynte å strømme til i båter for å se den kunstige øya midt i havet. Reiselivsfolk arrangerte turer ut til plattformen, og folk gikk ombord og koste seg med piknik på dekk.

1.mai 1968 spratt Rosa prosecco-flaska og erklærte plattformen for uavhengig stat. Han var 43 år og dannet en regjering med seg selv som president og venner som ministre for fem ulike departementer: finans, handel, kommunikasjon, innenriks og utenriks.

De ga plattformen navnet Isola delle Rose eller Insulo del la Rozoj på esperanto, som var den nye mikronasjonens offisielle språk, selv om ingen snakket det, men det skapte ønsket distanse til fastlandet. Og de heiste det nye flagget, med tre røde roser på oransje bunn, og spilte nasjonalsangen, «Tanz der norwegischen Matrosen», fra operaen «Den flygende hollender» av Richard Wagner, mens de skålte med plastglass og feiret med lunsj.

Regjeringen hadde også planer om en egen valuta, mills, som aldri ble trykt opp. Det ble derimot øyas frimerker, men det italienske postvesenet annullerte som regel brevene. Frimerkene er fortsatt ettertraktede blant samlere, til og med den engelske dronningen skal ha sikret seg et eksemplar til sin samling. Men Insulo de la Rozoj ble aldri anerkjent av andre stater som selvstendig nasjon.

Beleiret av Italia. Plattformen hadde kun tre innbyggere. Foruten Bernardini, flyttet ekteparet Franca Serra og Piero Ciavatta inn. De tok seg av vedlikeholdet, rakk å drive bar og selge frimerker. Serra forteller i en dokumentar at hun forelsket seg i øya ved første blikk: «Den lå der helt for seg selv, kun omgitt av måker og fisker. Vi forsto at dette var en erfaring vi måtte prøve. Datteren vår var to år, men vi lot henne bli igjen hos familie på land. For vi trodde på dette prosjektet. Også for vår datters framtid.»

Planene om å utvide tilbudet om bord med butikker, restauranter og overnattingsmuligheter var store, men lykken ble kortvarig.

25. juni inntok italiensk politi og det militære øya fordi den italienske stat mente at plattformen utgjorde en trussel mot nasjonal sikkerhet. Bernardini var eneste innbygger om bord. Dagbladets Roma-korrespondent rapporterte at hele operasjonen ble fullført uten tap av menneskeliv: «De ble så overraskende angrepet av overlegne italienske styrker. De hadde ikke sjans til å få i stand et effektivt forsvar og måtte bare overgi seg. Okkupantene avskar alle forsyningslinjer. Selv Rose-øyas egen ferskvannspumpe gikk i stykker.»

Fire stykker fra militærpolitiet var deretter til stede på plattformen døgnet rundt. Rosa ble nektet adgang og var rasende. Han skriver: «På øya var det verken våpen, kriminelle, narkotika eller annet som var forbudt i henhold til italiensk lov. Dette var derfor okkupasjon av en øy som hadde egen grunnlov og en regjering sammensatt av folk som lengtet etter frihet. Maktkampen mellom meg og Italia var i gang (...) I samtale med en journalist sa jeg at jeg skammet meg over å være italiensk, men det kom selvfølgelig aldri på trykk.»

11. februar 1969 ble 75 kilo eksplosiver festet til hvert av de ni plattformbeina.

Han sendte telegram til den italienske presidenten, Giuseppe Saragat, for å protestere mot brudd på øyas suverenitet og skade påført den lokale turistnæringen. Han truet med å henvende seg til FN og søkte støtte hos Malteserordenen og Europarådet uten resultat. Sammen med advokaten dro han til Roma for å møte presidenten, men ble ikke tatt imot. I stedet ble det utstedt ordre om å sprenge plattformen.

Foto

Plattformen blir forsøkt sprengt i to omganger i 1969. Foto: Davide Minghini / ©Biblioteca civica Gambalunga, Rimini

Drømmen som brast. 11. februar 1969 ble 75 kilo eksplosiver festet til hvert av de ni beina, men plattformen sto like støtt. Noen dager seinere ble innsatsen høynet til 120 kilo eksplosiver per rør. Konstruksjonen fikk skader, men holdt fortsatt stand. Det måtte en vinterstorm til for at øya til slutt bukket under, den 26. februar.

Rosa reiste aldri tilbake til Rimini. De første årene greide han ikke engang snakke om drømmen som ble vingeklippet før den hadde begynt å fly. I sine memoarer konkluderer han han med at de som har makt holder på den, uansett hva det måtte koste.

«Frihet er en utopi. Det er bare når du er død at du virkelig har mulighet for å være fri,» skriver Giorgio Rosa. Den 2. mars 2017 sovnet han inn, 92 år gammel. Han ble stedt til hvile på kirkegården Certosa i Bologna, og på gravstedet, som han selv fikk utformet, kaster en engel roseblader over ham og familien til evig tid.

Foto

«Giorgio Rosas for seg og sine» står det på familegraven i Bologna. Foto:Andrea Ballabeni