Gull og gangsterne i Venezuela

Det er de beste årene i Gómez’ liv. Den veltrente indianeren tar i 2016 jobb som livvakt for den største forbryteren i det sørlige Venezuela for å infiltrere organisasjonen hans, men – det er vanskelig å la være å more seg underveis. Forbryteren Andrés Antonio Fernández Soto er, ifølge Gómez, «en kynisk egoist», men også «en festlig, gavmild og omgjengelig mann». Toñito, lille Tony, blir han kalt.

Det sørlige Venezuela er rikt på gullgruver, og ingen kontrollerer flere av dem enn Toñito. Fra Venezuela smugler han gull til USA og Brasil, hvor det videreselges og omregistreres; før mye av det ender i juvelbutikker i Europa og Midtøsten. Toñito beskyldes også for å smugle narkotika og våpen over grensen til Brasil. Pengene hvitvasker han angivelig; blant annet i sin nattklubb, Disco Tremens, i Santa Elena de Uairén.

Det er i denne venezuelanske byen, 15 kilometer fra grensen til Brasil, Toñito er vokst opp som fostersønn hos en mektig amerikansk diamanthandler. Og det er her både han og Gómez bor. Med bare 30.000 innbyggere er Santa Elena en by hvor man kjenner hverandre. De to har felles bekjente.

Byen er sentrum for gruvedrift og gullhandel i Venezuela – og for Toñitos aktiviteter, som han selv insisterer på å kun kalle for «forretninger». De fleste andre oppfatter ham som gullgruveområdets største forbryterkonge, og ikke som en alminnelig forretningsmann. Men selv ledende eksperter på områdets forbryternettverk vet på denne tiden veldig lite om de politiske forbindelsene han formodentlig har. Den da 44-årige Gómez har hørt fra deres felles bekjente at Toñito står i ledtog med Venezuelas korrupte regime. Han har hørt at Toñito hjelper selveste presidenten, Nicolás Maduro, med å tjene penger på ulovlig gull i bytte mot straffefrihet. Områdets gull utvinnes for sterke menn som Toñito og selges til regjeringsgodkjente forhandlere i Venezuela, før det forlater landet via et komplisert nettverk av mellommenn.

De fleste oppfatter ham som gullgruveområdets største forbryterkonge

Gullet holder det bankerott-truede regimet ved makten – et regime som Gómez og indianerne føler seg truet av, fordi det dreper og fengsler deres ledere. Maduro er så presset økonomisk at han har solgt landets sjeldneste samling av antikke gullmynter – deriblant de første gullmyntene som ble laget etter at Venezuela ble selvstendig. Myntene ble ikke en gang vurdert enkeltvis. De ble solgt til Tyrkia for en lav, samlet kilopris, har kilder i Nasjonalbanken fortalt lokale journalister. Toñito hjelper Maduro med å tjene penger på gullet og dermed beholde makten, har Gómez mistanke om. Men klare beviser på forbindelsen mellom presidenten og forbryterkongen mangler. Gómez’ plan er derfor enkel: Han vil komme tett nok innpå Tõnito for å skaffe disse bevisene. Hvis Gómez kan klare å bevise det lysskye samarbeidet, håper han å stoppe det; og slik redde sitt folk.

Foto

En indianerskulptur i en forstad til Santa Elena; en by som er et sentrum for gruvedrift og gullhandel i Venezuela – men også for kriminalitet. Foto:Magnus Boding Hansen

Han er pemonindianer fra en stamme som blir forfulgt av Maduro. I gruve etter gruve har Maduro latt regjeringstro kriminelle rykke inn og fordrive pemonerne, for så å kjøpe gullet fra de kriminelle etterpå. Over hundre gruvearbeidere, de fleste pemonindianere, har de i senere årene dødd i minst 18 massakrer, har tenketanken International Crisis Group beregnet. Bare hvis Gómez kan dokumentere Maduros bånd til Tõnito, vil det kanskje tvinge Maduro til å kutte dem. Og hvis Maduro mister gullet, vil grepet om makten være mindre fast.

Foto

Indianeren Gòmez sier han vil redde sin stamme fra å bli forfulgt, selv om det betyr at han selv må spille et høyt spill. Foto: Magnus Boding Hansen

Det står kort sagt mye på spill for både Maduro, Tõnito og Gómez. For Gómez selvfølgelig også fordi han blir drept hvis han blir avslørt – det er han ikke i tvil om. Men inntil videre morer han seg.

Når Toñitos innerste krets vil på kasino, flyr de til Curaçao i Karibia i gullgangsterens privatfly for å gamble på et elegant kasino ute ved det turkisblå karibiske havet. Samme sted mellomlander Toñito på sine flyvninger med gull til Miami. Gómez er god til å vinne folks tillit. Det er noe modent og tillitsvekkende over ham. Toñito liker ham allerede. Når de fester, får Gómez nesten alt hva han vil.

Santa Elena, den viktigste byen i Venezuelas gullgruveområde, ligger på La Gran Sabana – Den store savanne. Dette er navnet på både kommunen og savannen. Savannen er et fortryllende sted med grønne palmelunder og platålignende fjell som kalles tepuier. I pemoindianernes mytologi er de mektige, flat-toppede tepuiene hellige. Rike venezuleanere pleide å fly opp dit i helikopter for å gifte seg, og turister kom fra hele verden for å gå på disse fjellene. Men nå om dagen holder de fleste turister seg borte. Savannen er blitt et av de farligste stedene i verden.

Etter årtusenskiftet er den blitt degenerert til en primitiv naturtilstand: Verken statsinstitusjoner eller sosiale normer kan lenger stoppe drapene på savannen, hvor krigsherrer kjemper om kontrollen over gull- og diamantgruvene – og om de strategisk viktige veiene mellom dem.

Over hundre gruvearbeidere, de fleste pemonindianere, har de senere årene dødd i minst 18 massakrer

Mens Venezuelas hovedstad, Caracas, gjennom mange år har toppet de globale listene over drapsrater med omtrent 100 mord per 100.000 innbygger, er savannen enda voldeligere. Dens gruvebyer er for små til å figurere på de offisielle drapsrangeringslistene, hvor kun byer med over 100.000 innbyggere telles med, men de små gruvebyene ville ha toppet listene hvis de ble talt med. Eksempelvis begås det ifølge organisasjonen Observatorio Venezolano de Violencia i noen år over 600 drap per 100.000 innbygger i gullgruvebyen El Callao.

Foto

Venezuela, nær grensen til Brasil. Landet preges av kriminalitet, korrupsjon og ødeleggelser. Foto:Magnus Boding Hansen

For å bestyre en gullgruve på Den store savanne må man typisk drepe gullgruvens tidligere bestyrer. Andre gruvebestyrere drepes fordi en annen mann forelsker seg i kjæresten deres eller etter tilfeldige krangler. Kun ens makt avgjør om man straffes for et drap, og straffen skjer ofte på stedet – uten rettergang.

Gruvearbeiderne på savannen blir betalt «i gram» – med en liten, oppveid mengde gull ved arbeidsdagens slutt. Eller de avlønnes i brasilianske realer eller amerikanske dollar. De venezuleanske pengene, bolívarer, har inflasjonen for lengst gjort nesten verdiløse. På et tidspunkt steg inflasjonen til over 1.000.000 prosent.

I gruvene står gullgraverne i varmt vann til livet og fjerner jord. Ofte får de malaria av å stå i det stillestående vannet; som tiltrekker seg insekter. Toñito oppholder seg ikke mye i gruvene selv, erfarer Gómez raskt. Det har han folk til. Forbryterens viktigste oppgave er å holde styr på sine mange sikkerhetsvakter, gruvearbeidere, gravemaskiner og forretningsforbindelser. Å utvinne gull på savannen krever makt. En del av Toñitos strategi er derfor å donere penger til pemonindianerne for å sikre seg deres vennskap og i hvert fall unngå deres fiendskap. Av den grunn støtter ikke alle indianernes ledere opp om Gómez’ infiltrasjon. Gómez tør ikke engang fortelle om den til de fleste av dem. Kun noen få indianerledere, som han virkelig stoler på, vet hva han har på gang. Disse mener som han selv, at Toñitos kriminalitet ødelegger den indianske ungdommen og at han skal stoppes. Derfor støtter de Gómez’ risikable infiltrasjonsplan.

Foto

President Nicolás Maduro er omstridt. Mange land anerkjenner ham da heller ikke som president. Foto:Federico PARRA / AFP 

Frykten for å bli slukt av savannens voldelige anarki er reell for Gómez og indianerne. Gullgruvene rundt Santa Elena er nemlig noen av de siste de ikke er blitt fordrevet fra, selv om hele regionen og dens gruver en gang tilhørte deres folk. Også naturen er truet. Vannløp forurenses med kvikksølv når gullet skal skilles fra jorden. Kvikksølvet gjør fiskene syke, og så gjør fiskene menneskene syke. Bønder mister livsgrunnlaget sitt fordi jorden er forurenset. Derfor søker nå enda flere mot gullgruvene.

Gruvene ble i forrige århundre styrt av internasjonale gruvefirmaer, slik det fortsatt er i gruvene i det meste av Latin-Amerika, men i Venezuela ledes gruvene nå av lunefulle geværmenn. Makten blir dermed uren, all den tid man kun kan få del i den ved å lage avtaler med de kriminelle. Det er denne onde sirkelen av kriminalitet, underutvikling og ødeleggelser Gómez prøver å bremse når han i 2016 starter sitt infiltrasjonsprosjekt.

Foto

Når man kjører rundt i Venezuela, støter man stadig på soldater. Foto:Magnus Boding Hansen

Det ville vekket for mye oppsikt hvis han ikke hadde beholdt sin dagslønn fra Toñito, som er på 30.000 bolivarer, så det gjør han, og han har derfor aldri vært rikere. Den gang, i 2016, er inflasjonen fortsatt ikke helt ute av kontroll, så for fire dagers lønn kan han kjøpe en ny bil. Men Gómez kjøper ingen biler. Han vet å more seg, men foretrekker egentlig å leve stille og diskret. Hver morgen koker han sin kaffe i en gryte over et ilsted i hagen, og varmer arepa-maisbrød og styrketrener med hjemmelagede vekter. Han er skallet og bygget som en bokser og liker å gå i bar overkropp og crocs. Han har tre sønner, to døtre, ti barnebarn og en kone; som han ikke lenger forteller alt til, men som han fortsatt elsker. Det er for deres skyld, at han bekjemper kriminalitet, sier han.

Kun noen få indianerledere, som han virkelig stoler på, vet hva han har på gang

Mange andre strør fortsatt om seg med penger på savannen disse årene. Det hender seg at playboytyper tømmer sekker med dollars ut på dansegulvet på Santa Elenas nattklubber når de kommer fra gullgruvene for å more seg. En del av gruvearbeiderne er også fortsatt rike nok til å ha en taxi stående og vente på seg 24 timer i døgnet. Landets økonomiske krise merkes mindre her på grunn av høye globale gullpriser. Industriproduksjonen er for lengst forsvunnet, men det er fortsatt relativt lett å få tak i de fleste typer varer‚ fordi de importeres fra Brasil, rett over på den andre siden av grensen.

Hjemme hos Toñito ligger kontantene ifølge Gómez stablet på et bord. Gómez ser stabler med både realer, dollar, euro og yuan – og kasser fulle med gullklumper og diamanter. Indianeren blir jevnlig bedt om å oppbevare penger for sjefen sin i sitt eget hjem. Mens Toñito bor i en hvit praktperle bak en ferskenfarget mur med piggtråd på toppen, bor Gómez på motsatt side av Santa Elena i et lite trehus med blikktak i et kvartal med grusveier. Det er et godt sted å gjemme penger, fordi det ikke er et sted hvor folk forventer å finne dem. Gómez liker ikke å oppbevare pengene, men gjør det likevel.

Han gjør alt Toñito ber ham om. Han vet at han er nødt til å komme tett innpå ham for å lykkes med det han vil oppnå. Det er en metode han har brukt med hell tidligere. Det var eksempelvis slik han stoppet en colombiansk narkosmugler, som var begynt å bli mektig på savannen. På et lignende vis har Gómez infiltrert og ødelagt et barnesmuglernettverk. Han foretrekker å koordinere sin innsats fra kulissene. Men denne gangen er han nødt til å sette seg selv i spill, for det er kun han selv som kan få jobb som Toñitos livvakt.

Etter et års tid sammen med Toñito begynner Gómez mot slutten av 2017 å føle at han forstår sin sjef. Toñito verdsetter først og fremst Gómez’ forsiktighet. Han oppfordrer ham til å bruke penger og more seg, men setter pris på hans reserverte stil. Gómez gleder seg over at han har lyktes med å gjøre sjefen så trygg på ham så raskt. Han er optimistisk, men fortsetter å jobbe tålmodig med prosjektet sitt. Gómez er overbevist om at hans folk ikke bare er truet, men utrydningstruet.

Overlevelseskampen til pemonerne begynte ifølge Gómez den dagen da spanjolene kom til landet for 500 år siden, hvis ikke enda tidligere.

Selv om det er språklige og kulturelle forskjeller mellom ulike grupper pemonindianere, så opptrer de som regel samlet overfor resten av samfunnet. Det har vært til deres fordel: Pemonerne klarer seg bedre enn de fleste på savannen. De har oppnådd en viss grad av selvstyre i den sørlige delen av delstaten Bolívar.

Selvstyreretten deres er skrevet inn i Venezuelas konstitusjon. Indianerne velger sine egne høvdinger, som samarbeider i et overhøvdingråd, som hæren fortsatt har en viss respekt for. Pemoindianerne er de eneste på savannen som har makt uten å være gjennomkorrupte. Men Gómez mener at regimet bruker de samme metodene til å presse dem bort fra sin jord og sine gruver som spanjolene brukte til å undertrykke dem. Regimet korrumperer noen indianerledere, dreper andre og sørger for å sette resten opp mot hverandre.

President Maduros viktigste allierte på Den store savanne er kriminelle grupper. Mest kontroversiell er hans allianse med den tidligere colombianske opprørsgruppen FARC. Flere avhoppere fra gruppen har flyttet til Venezuela etter fredsavtalen i Colombia kom i 2017. Men vennskapet går enda lenger tilbake. I årtier har det sosialistiske Venezuela støttet FARC, fordi man – som dem – ofte anså de konservativt ledede colombianske regjeringene som en fiende.

Så tett var vennskapet: Da en venezuleansk hærsjef i 2005 fanget den høytstående FARC-lederen, Richardo Gonzãles, var det hærsjefen selv – og ikke FARC-lederen – som ble sendt i fengsel. Regimet i Venezuela samarbeider, ifølge både rettsdokumenter og tenketanksrapporter, med geriljakrigere om gruvedrift og kokaintransport.

Gómez var Cháves’ foretrukne livvakt når han besøkte Den store savanne

Mange gruver drives som et samarbeid mellom den venezuleanske hær og alle slags typer organiserte kriminelle. Det startet med at regimet kjøpte seg lojalitet: Istedenfor god lønn fikk politiske støttespillere råderett over et agentur eller et departement med gode muligheter til å berike seg – hvilket lokale forbrytere hjalp dem med i bytte for en bit av kaken. Den slags offentlig-private samarbeid om å stjele og svindle er blitt avslørt i alle hjørner av nasjonaløkonomien, som gradvis er blitt tømt for lovlige aktiviteter.

Venezuelas økonomi er egentlig en røverøkonomi. Landet med verdens største oljereserver importerer mer olje enn de eksporterer. Statens oljeselskap, PDSVA, er så gjennomsyret av korrupsjon og inkompetanse at oljebrønnene gir underskudd. Man står ofte i kø i dagevis for å fylle bensin i Venezuela. Mangelen på oljeinntekter presser regimet til å tjene sine penger på annet vis. Dets toppfolk er involvert i alt fra valutakursspekulasjoner til kokainhandel – det siste er flere ministre etterlyst for; av Interpol. USA anklager til og med Venezuelas førstedame og presidenten selv for det. Også presidentens nevøer er i en amerikansk rettsak blitt dømt for å prøve å smugle kokain til USA via Honduras. Nevøenes fly med kokain tok av fra hangar 1, presidentlandingsbanen i Caracas.

Også colectivo-militser støtter Maduro seg til. Colectivoerne omtaler seg selv som et borgervern som beskytter den sosialistiske revolusjon. I praksis opptrer de som semiuavhengige bøller, som gjør det skitne arbeidet for regimet. De banker rutinemessig opp demonstranter og utenlandske journalister og begår grov kriminalitet uten å bli straffet for det. Colectivoerne er en kriminell forbindelse regimet har til felles med Gómez.

Foto

Fra bilvinduet ser man mange tegn på at patriotismen i Venezuela lever. Foto: Magnus Boding Hansa

En nær venn av pemoindianeren, som ønsker å være anonym, omtaler med henvisning til disse forbindelsene Gómez som «en godhjertet, men også litt mafiøs type». Gómez har arbeidet for borgermesteren i kommunen Gran Sabana, Josè Barreto, som er medlem av colectivomilitsen Tupamaro. Den marxistiske Tupamaro-militsen er beryktet for å skyte mot fredelige demonstranter med lange rifler fra svarte motorsykler. Den utfører en blanding av sosialt arbeid og sosial kontroll. Mange i Santa Elena er derfor skeptiske til Gómez. Fordi Gómez både har arbeidet som vakt for Barreto og i en gullgruve, anser noen ham for å være en suspekt karakter.

Selv hevder Gómez at han alltid har hatt pemonernes langsiktige interesser for øyet. Han har vært nestkommanderende i den indianske politistyrken, og går ofte med en pilotjakke med politistyrkens logo på.

Foto

En pemonindianer som bærer bagasje for turister, tar en hvil. Året er 2004. Tidligere var det mange turister i fjellene. Nå er en del områder farlige å ferdes i. Foto:NTB/AP/Leslie Mazoch

Det var mens Gómez var sikkerhetsvakt for Barreto og i politistyrken, at Toñito tilbød ham en jobb – først kun for en kveld, nyttårsaften 2015-16. Siden ble det en fast jobb. Det beroliget Toñito at Gómez også kjente borgermesteren. Utover å være en pemoindiansk nasjonalist er Gómez også venstreorientert. Han er meget stolt, forteller han overalt, over å ha jobbet for Hugo Chávez.

I 1998 ble han livvakt for den karismatiske sosialisten og militærmannen, som også har bånd til Tupamaro-militsen, og som besøkte savannen for å drive presidentvalgkamp: «Gi meg en indianer som kan passe på meg», krevde Chávez av sine folk i området. De ga ham Gómez, som hadde rykte på seg for å være sterk og intelligent. Chávez vant valget, og inntil 1999 var Gómez hans foretrukne livvakt når han besøkte Den store savanne.

Chávez og Gómez ble venner, og snakket av og til om livet. En dag sa presidenten til Gómez at man skal være «kritisk og selvkritisk». Det gjorde Gómez til en leveregel. Han husker at det var vanskelig å passe på Chávez, som ofte brøt sikkerhetsprotokollene og «impulsivt ville snakke med folk på steder som ikke var klarert i forveien av sikkerhetspersonellet hans». Chávez ønsket å vise at han ikke fryktet folket. Spesielt landets fattigste og mange indianere stemte på ham, nettopp fordi de følte at han var som dem – og slik opplevde også Gómez ham. Chávez lovet å ta et oppgjør med den nedarvede ulikheten.

Venezuela var inntil sine siste store oljefunn, i slutten av 1920-årene, et føydalt landbruksland, hvor folk ga en fast andel av avlingene sine til «herrene» som eide jorden de dyrket. All den tid bøndene kun leide jorden, kunne de ikke oppnå bedre vilkår gjennom å jobbe hardere. De måtte først og fremst kreve en bedre avtale. Mange forsømte derfor jorden. Denne umyndiggjøringen fortsatte da oljen kom, nå med folket som «herrer» og politikere som leietagere. Politikere var ikke forventet å investere, men å hoste opp pengegaver som en slags tiende for den oljen som gjorde Venezuela til et rikt land. Det var et usunt system, men det var et system nesten uten fiender. I 1982 så 97 prosent av venezuleanerne lyst på fremtiden.

Korrupsjon og kortsiktig sløsing med oljepenger var en del av landets DNA lenge før Hugo Chávez kom til makten. Faktisk ble Chávez valgt på et løfte om å ta et oppgjør med begge deler. Men Chávez innså raskt at det ga mer makt å administrere de dårlige vanene enn å bekjempe dem. «Quen roba, reparte» lyder en utbredt venezuleansk talemåte: «Den, som stjeler, deler ut». Korrupsjonen ble nesten oppfattet som alminnelig fordelingspolitikk. Likevel var Gómez imponert over hvor ydmykt Chávez oppførte seg når de var ute blant folk. Han var også imponert over presidentens resultater. I løpet av noen få år lyktes Chávez med å halvere antallet fattige. I dag er det imidlertid langt flere fattige enn da han tiltrådte. I en rundspørring foretatt av en rekke venezuleanske universiteter i 2020, svarer åtte av ti venezuleanere at de ikke får nok å spise. Ifølge studien er 96 prosent fattige, og 79 prosent ekstremt fattige.

Også demokratiet var Chávez med på å avvikle. Før han døde av tykktarmskreft i 2013 rakk han å begrense både domstolenes og parlamentets makt. Han innsatte folk som var lojale mot ham i nøkkelposter, uten å bli upopulær. Denne kursen fortsatte hans håndplukkede etterkommer, Nicolás Maduro. Den keitete forhenværende bussjåføren, fagforeningssjefen og utenriksministeren mistet raskt styringsflertallet i befolkningen. Med da var det for sent. Demokratiet var allerede avviklet.

Makten i det opposisjonskontrollerte parlamentet overførte Maduro i 2017 til en ny «folkeforsamling», som han etter cubansk modell bare tillot sine tilhengere å være på valg til. For å være sikker på å få dem valgt, la han også til «minst en million» falske stemmer på toppen av resultatene til sine favoritter, avslørte leverandøren av de elektroniske stemmeboksene i intervjuer med internasjonale medier i etterkant. I 2020 overtok Maduro også makten i det virkelige parlamentet etter enda et valg preget av juks, og siden har han systematisk brukt en vagt formulert «lov mot hat» til å fengsle sine kritikere for selv de mest uskyldige uttalelser.

Fire ganger har Gómez møtt Maduro, som var sjefen hans i en fagforening. Han var tynn den gangen, og en utmerket sjef, husker Gómez. Maduro hadde, som Gómez, en fortid som livvakt for en presidentkandidat: sosialisten Jóse Vicente Rangel, i 1983. De var også født i en arbeiderfamilie begge to. Maduro gikk på videregående i et arbeiderstrøk i Caracas. Han satt i elevrådet, før han endte med å droppe ut uten å få vitnemål.

I fagforeningen var Maduro ordentlig og arbeidssom, opplevde Gómez, men nå liker han ham ikke lenger. En dårlig kopi av Chávez, kaller pemoindianeren han. Akkurat som Chávez avbryter Maduro jevnlig alle tv- og radioprogrammer for å holde timelange taler. Selv forgjengerens intonasjon med lange ruller på dobbelt-r erne og kraftig trykk på nøkkelord etterligner han – men for Maduro er alle ord tilsynelatende nøkkelord. Det høres søkt ut, synes Gómez. Maduro har heller ikke den situasjonsfornemmelsen og humoren som Chávez hadde. Men akkurat som Chávez, taler Maduro henført om Simon Bolívar – El Libertador, Befrieren – som på begynnelsen av 1800-tallet løsrev Venezuela fra spanjolene. Styresmaktene kaller revolusjonen sin for Den bolivarianske revolusjon, selv om den har utviklet seg til det motsatte av den folkekjære Bolívars frihetskamp.

Den idealistiske rikmannssønnen Bolívar er elsket av både høyre- og venstrefløyen, men i to tiår er han blitt brukt i sosialistisk propaganda. Det er paradoksalt at han i 1830, i sin siste store deklarasjon, med profetisk presisjon forutså fremveksten av den voldelige dystopien, som sosialistene siden den gang har omformet Venezuela til. Bolívar innså også, som Winston Churchill i Storbriannia langt senere, at det er vanskeligere å lede et land enn å vinne en krig. Han endte sine dager som en selvhatende diktator. I 1830 spådde han, at Latin-Amerika ville ende opp i vold og autokrati.

Bolívar forutså fremveksten av den voldelige dystopien som sosialistene siden den gang har omformet Venezuela til

Jeg har regjert i 20 år, skrev Bolívar i deklarasjonen, som var formulert som et brev til venezuelaneren Juan José Flores, som han samme år hadde utropt til Ecuadors første president etter å ha befridd landet. I brevet oppsummerte Bolívar sitt livs bedrifter i det han beskjedent kalte «noen få» konkrete resultater og seks innsikter i Amerikas skjebne; det vil si skjebnen til Latin-Amerika:

• Amerika vil være uregjerlig for oss.
• Å tjene en revolusjon er som å pløye et hav.
• Det eneste man kan gjøre i Amerika, er å emigrere fra Amerika.
• Det blir uunngåelig at vi faller i hendene på de hemningsløse massene, for deretter å gå over til tyranner av alle farger og raser, som vi i starten ikke merker at er tyranner, men som er det.
• Vi vil blir spist opp av forbrytelser og utslettet av villskap – i så stor grad at europeerne ikke engang vil gidde å erobre oss igjen.
• Hvis vår verdensdel vender tilbake til det primitive kaos, er dette vår siste tid.

Bolívar gjennomgikk deretter hvordan regionens revolusjoner ville bli kuppet av banditter og caudillos. Sentralmakten ville smuldre. Regionale krigsherrer ville vinne frem. Til slutt må man la seg kue eller bli knust av dem, skrev Bolívar – en bemerkelsesverdig dyster visjon for en mann som tidligere hadde befridd seks land fra et halvt årtusen med koloniherredømme, kjempet i over 100 slag, ridd over 112.000 kilometer på sin hest, krysset Andesfjellene i isende kulde for å falle spanjolene i ryggen i et avgjørende slag ved Boyacá nær Bogotá, og som hadde overlevd 20 attentatforsøk. Det meste kunne konsumeres, men svært lite kunne temmes og forsvares, konstaterte den aldrende befrieren. Snart ville alt gå til helvete i Venezuela og Latin-Amerika. «Riv brevet i stykker når du har lest det», avsluttet han brevet med. Han ønsket ikke at hans fiender skulle få det og se, for da ville landets fremtid se enda mer dyster ut.

En måned senere døde Bolívar av tuberkulose. Året etter døde hans drøm om et forent Latin-Amerika for godt. Det Storcolombia, som han hadde befridd fra Det Spanske Imperium, ble til statene Venezuela, Ecuador, Colombia og Panama. Og Bolívars profetier ble én etter én til realitet.

Foto

Et portrett av Simon Bolívar, som befridde Venezuela fra spanjolene for over 200 år siden. Han forutså også Latin-Amerikas fremtidige skjebne: «Vi vil bli spist opp av forbrytelser», skrev Bolívar. Foto:AP Photo/Matias Delacroix

Hans brevs «primitive kaos» har ikke nådd alle hjørner av Latin-Amerika samtidig, men ingen land har unnsluppet det helt. Kun lovløshetens utbredelse varierer. Den begrenser seg til storbyens fattigstrøk i de mindre urolige landene som Costa Rica, Panama, Cuba, Chile, Argentina og Uruguay. I Bolivia, Nicaragua, Ecuador, Peru, Paraguay, Haiti og Den Dominikanske Republikk omslutter kaoset enkelte landsdeler – i voldeligere land som Colombia, Mexico, Suriname, Guyana, Jamaica, Trinidad og Tobago, Belize, El Salvador, Guatemala, Honduras og Brasil er store landsdeler rammet.

Volden har det med å bite seg fast og nære seg selv

Kun i Venezuela er hele landet oppslukt av kaos og lovløshet.

Men når først et land eller en landsdel «spises opp av forbrytelser og utslettes av villskap», som i Bolívars profeti, så har volden det med å bite seg fast og nære seg selv. Dette har for lengst skjedd på Den store savanne, mener Gómez, som leser mange historiske bøker. Snart er utviklingen ikke til å snu, sier han til noen venner en kveld, mens de drikker whisky i mørket foran hans hus og hører musikk fra stereoanlegget til en parkert bil. Klokken 23 og 01.30 kjører de ned til sentrum etter nye flasker med Blend Seven-whisky.

Gómez er i ferd med å rekruttere en av vennene til et team av handlekraftige indianere som skal brukes i de konfrontasjonene han tror venter dem.

Avslutningen på serien «Djevelen sover aldri. Mysteriet om Latin-Amerikas mange drap» kan du i neste utgave av KulturPlot. Der fortsetter historien om Gómez, infiltrasjonen,Venezuela – og Latin-Amerikas voldskultur.