– Fantasien er det som gir opplevelsene mening for oss

Det spruter lekenhet og fantasi av den nye boka til Erik Fosnes Hansen. Lesere ler høyt av frekke språklige genspleisinger og raljering over samtidsfenomener. Og ja, han innrømmer at han selv aldri har hatt det så morsomt under skrivingen av en bok før.

Samtidig er det trolig den mest politiske boken han har skrevet.

Unorsk variant

Vi er i Jüterbog, en liten tysk by, som faktisk finnes, men ellers er alt oppspinn. Markgrevinne Clotilde regjerer der, med rosa makt. I regjeringen finner vi meget spesielle ministre, som Rådsherren for familiesplittelse og desintegrering. I Rådhuset har de en sal som heter «Salen for allmenne henvendelser og generell trygling», på menyen står iblant «honningsøtet muldvarp-
aspik, sjøanemonekonfekter og seigmenn bedrysset med krystallisert fønvind», og selv må jeg svelge latteren over en ikke videre smigrende omtale av et eksemplar av min egen stand, journalistene, som «bladsmører med skulderveske av slitesterkt sensasjonslær». Og sånn fortsetter det.

– Boken er jo helt spinnvill!

– Det er jeg ikke uenig i. Skjønt jeg pleier å være varsom med å karakterisere egne bøker. Men hvis jeg skulle gjøre det, er det vel den rareste boken jeg har skrevet noen gang, og den er nok også litt uvanlig i norsk sammenheng. Den er surrealistisk. I Norge står den realistiske romanen, samtidsromanen, veldig sterkt. Det har den alltid gjort. Eller en historisk biografisk roman. Selv har jeg vært mye innom historiske bakgrunner for mine fortellinger, sier han.

Hvem husker ikke for eksempel hans "Salme ved reisens slutt", som er oversatt til over 30 språk, eller "Løvekvinnen" fra 2006, som ble filmatisert ti år senere. Der dikter han rundt Titanics forlis og skildrer en person med en sjelden, men faktisk eksisterende sykdom som gir henne hår over hele kroppen.

Fantasi hele tiden

Han er imidlertid ikke uten videre med på at han har brukt mer fantasi i skrivingen av den nyeste boka enn han gjorde da han skrev de to andre nevnte.

– Hvis man skal skrive en vellykket roman, må man bruke fantasien hele tiden – også om romanen har et realistisk utgangspunkt. Jeg må se det for meg like klart, og det er ofte vanskeligere da. Hvis jeg skriver noe som postulerer å være en skildring av livet i en norsk liten stasjonsby rundt 1922, kan jeg ikke plutselig legge inn en masse som ikke fantes der i 1922. Jeg må vite hva som var der og framfor alt hva som ikke var der. Hvordan folk oppførte seg. Dette må jeg gjenskape i fantasien. Da jeg skrev om Titanic, måtte jeg rekonstruere skipet inni hodet mitt. Måtte se det for meg, vite hvor folk gikk, hvor trappene var, hvor passasjerene befant seg, hvordan det så ut der. Så måtte jeg gjenskape det med fantasien, forklarer han.

I leserens hode

Men når vi først snakker om fantasi som drivkraft i litteratur, er Fosnes Hansen rask til å nevne leseren.

– Det er en interessant diskusjon: Hva er det som skjer når man leser? At noen sitter og leser, er en ytre sett veldig lite spektakulær foreteelse. Det sitter et menneske i en stol eller på en strand, under et epletre eller pæretre/kirsebærtre – stryk det om ikke passer – i en hengekøye, på trikken – og det eneste som skjer er at du ser pupillene i øynene bevege seg forsiktig frem og tilbake. Vedkommende gjesper litt kanskje, blar om, blir sittende og se litt tenksom fremfor seg. Det er ikke rare greiene sammenlignet med hva som skjer hvis man går på teater, opera eller kino. Men på det indre plan, for denne leserens indre blikk, der foregår det mye! Hele det emosjonelle apparatet blir satt i sving. Men det som skjer i hodet, er jo ikke virkelig. Det er viktig å huske når man har denne diskusjonen om såkalt virkelighetslitteratur. Den ligner virkeligheten, men er ikke virkeligheten. Enhver roman, enten den foregir å handle om vårt samfunn i dag med brennende aktuelle, høyst reelle tema, kanskje til og med eksisterende mennesker, eller den foregår i en norsk virkelighet for 100 år siden, eller ombord på Titanic, eller under renessansen i Firenze – uansett hvor romanen postulerer å hente handling fra, er det et element av virkelighetsflukt i det; for det er noe vi ser for oss. Jeg kan heller ikke vite hva du ser når du leser min roman.

Uansett hvor romanen postulerer å hente handling fra, er det et element av virkelighetsflukt i det; for det er noe vi ser for oss

Vi blir sittende og snakke om en utstilling av «skatter fra Titanic», som ble vist på Sjøfartsmuseet for mange år siden. I virkeligheten rommet utstillingen høyst prosaiske, omtrent hundre år gamle hverdagsgjenstander, men det var svart av folk som ville se. «Skatten» var myten, forestillingen om Titanic, som folk hadde i hodene sine. Den virkelige Titanic ligger på bunnen av Atlanterhavet.

– Du tenker at det som er urealistisk krever mer fantasi enn det som er realistisk. Det er jeg ikke nødvendigvis med på, men det krever en annen form for styring av fantasien når man skriver noe som er realistisk, påpeker forfatteren.

Drømmestart

Boken "Langs landeveien mellom Cottbus og Berlin" trengte seg på forfatteren i form av en drøm da han og hans kone, forfatteren Erika Fatland, var stipendiater med skriveopphold på Fårö, den øya i Østersjøen der Ingmar Bergman bodde og arbeidet. Bergmans eiendommer tilhører nå en stiftelse, som gjør det mulig for kunstnere å komme dit og arbeide i perioder. Det ble et særdeles fruktbart opphold for Erik Fosnes Hansen. Han fikk hele åpningen av en splitter ny roman servert i drømme første natten. Egentlig hadde han andre planer, men de ble lagt til side. Han ga seg hen.

Foto

«Jeg elsker å ha ferie, for da får jeg jobbet masse!» Foto: Marianne Lystrup

– Det var en spesiell drøm, som likevel ligner på andre drømmer jeg har: Jeg var i et Tyskland som ikke finnes. Jeg har bodd lenge i Tyskland og er der mye. I drømme kombinerer ting seg som ikke finnes i virkeligheten – ikke sammen i hvert fall. Det var typisk for denne drømmen også. Så jeg skrev den ned. Og det var veldig gøy å skrive det. Det tok en dag eller to. Så tenkte jeg at når jeg nå først var der, kunne jeg fortsette. Fårö er et deilig sted med nydelig lys – og det var så stille! Det er ikke dekning der, så man blir ikke forstyrret av telefoner, tekstmeldinger eller mailer. Det var utrolig fint. Jeg kom inn i en feriefølelse, og når jeg har ferie, går skrivingen lett. Da slapper jeg av og da slipper ting seg løs. Jeg elsker å ha ferie, for da får jeg jobbet masse!

Styre fantasien

Erik Fosnes Hansen ler hjertelig av selvmotsigelsen, uten overhodet å moderere den. Han utnyttet den lystbetonte bølgen og skrev så langt han kom på boken mens de var på Fårö. Da han kom hjem, ventet andre forpliktelser. Heldigvis kom nye reiser til. Boken som handler om et Tyskland som ikke finnes, i en tid som rommer både fortid og fremtid, har flommet frem i forfatteren mens han var på Bahamas, i Santo Domingo, Havana, Loch Long, Venezia, San Sebastian, Tórshavn, på Mo’orea, Hiva Oa og i Reykjavik. Det ga grobunn for overraskende kombinasjoner, som for eksempel «Klostermoderens klagehulahula framført på sekkepipe». Han røper sin musikalske bakgrunn som Sølvgutt idet han lattermildt og svingende stemmer i:

Wasamala you las nigh?

You no comee see mama,

I think so you no likee me no mo.

You too muchee likee nother girl.

Nother sista likee me too …

At priorinnen spiller slik på sekkepipe, er naturligvis umulig, men noe han gjorde for å «gjøre dette mer spennende ned på parataktisk setningsnivå», røper han. Trolig er det også et hint til skriveoppholdet hans i Skottland, der han fikk dosen sin av den påståelige sekkepipelyden.

I litt over et år jobbet han med boken, og han gjorde seg en interessant erfaring underveis:

– Hver gang jeg forsøkte å ville noe med fortellingen, stoppet det opp. Vanligvis har jeg en plan, jeg skal et bestemt sted, det skal være bestemte regler og det skal tilsvare en virkelig virkelighet. Jeg er vant til å styre fantasien. Men det gikk ikke denne gangen. Da lugget det bare. Men straks jeg tenkte at nå lar jeg innfall følge innfall og stoler på at dette fører et eller annet sted, begynte det å leve igjen og historien gikk videre. Jeg ante ikke hvor vi skulle, før det endelig var ferdig. Det var pussig, for da så jeg at det var en roman og jeg skjønte at den handlet om noe. Det var en morsom skriveprosess. Det var som å drømme med åpne øyne. Jeg kunne slippe meg løs, hadde ikke lagt begrensninger på fantasien min. Man kan si at det var en utøylet fantasi. En slags vareopptelling av alt det rare som er i mitt eget hode – en inventarliste over Fosnes Hansens indre hittegods, ler han.

Man kan si at det var en utøylet fantasi. En slags vareopptelling av alt det rare som er i mitt eget hode – en inventarliste over Fosnes Hansens indre hittegods

Ingen propagandaplakat

Jeg burde visst bedre, men spør likevel om det er noe budskap i romanen, enda så absurd den er. Og selvsagt overlater han til leseren å finne det.

– Hvis det var så enkelt som at enhver roman har et entydig budskap, kunne man droppe bryderiet med å skrive romanen og bare skrive budskapet. En roman er ikke et transportmiddel for et budskap. Det finnes antakelig forfattere som ser det sånn, men jeg er ikke blant dem. Budskapet i en roman kan også være kontradiktisk, antitetisk. Det kan være flere budskap som er motstridende til hverandre. Den er annerledes enn en politisk pamflett. Pamfletten skal gi uttrykk for ett syn: Dette og dette er galt. Dette og dette må endres. En roman kan naturligvis også gjøre det, men den kan så mye mer. En roman er et kunstverk og det er noe annet enn en propagandaplakat. Et budskap i en roman kan være mer komplekst. Budskapet kan rett og slett bare være en innsikt, sier han.

Foto

Når man skal skrive en roman, må man bruke fantasien – også om romanen har et realistisk utgangspunkt, sier Erik Fosnes Hansen. – Jeg må se det for meg like klart, og det er ofte vanskeligere da. Foto: Marianne Lystrup

Samfunnssatire

Men han er allerede på skråplanet og lar seg lokke til å trekke frem noen tema som han er innom langs landeveien mellom Cottbus og Berlin. Det handler om løgn og sannhet, om media og om en rosablogger. Alt Clotilde tar i, er rosa og hun har denne store himmelskriveren hvor hun ikke har noe å skrive. Det er også klart at det handler om radikaliseringen av en ung gutt. Og hva kunst er.

– Den gamle kunstneren i boken oppfatter illusjonen om å lage gull på en bestemt måte, og har åpenbart helt andre forventninger til hvordan presentasjonen av dette skal finne sted enn den unge gullmakeren – som har gått på seminar og har lært at det handler om å skaffe seg litt statsstøtte og ellers holde på i det små. Det handler om et samfunn som er seg selv nok, der det bokstavelig talt dreier seg om å massere hverandre – noe de gjør hele tiden – og ellers gi alle markeds- og produksjonskreftene fritt spillerom. Det er altså et fysiokrati, som passer godt med fysioterapi, men fysiokrati er også en samfunnsform eller økonomisk teori som fantes. Vi snakker 1700-tallet og for eksempel Gustav den tredje i Sverige; han var en fysiokrat med all makt. Alt annet er laissez faire. Økonomien skal styre seg selv. Det som går under, skal gå under. Det er trumpismen, den ekstreme markedsliberalismen, hvor bare det som har livets rett økonomisk, har livets rett. Utvidet også til hvordan man behandler syke og gamle. Det er ingen fremmed tanke i vår tid. Hør bare på Tegnell: «Jaa, men dom ska ju dö endå...». Det er en veldig nærliggende og skummel tanke, som lett fører til at menneskelivet blir mindre verdt. Straks man begynner å relativisere mennesker og gjøre dem til en økonomisk størrelse, er man inne i et veldig farlig kraftfelt. Det er ikke uten grunn at boken foregår i Tyskland. Og det er klart at det er en samtidsroman. Det ligger kommentarer og satire over vår samtid hele veien.

Tar lett på døden

– Det er temmelig brutale forhold i bokens Jüterbog, som om menneskene er avsjelet, selv om tingene og dyrene er besjelet?

– Hvis du opplever det slik, er det slik for deg.

– De tar så lett på døden!

– Ja, sånn er døden i den virkeligheten. Den er brutal. Men du skal ikke så veldig langt tilbake i vårt land før du finner et samfunn der døden var nærværende på en helt annen måte enn i dag. De sørget nok den gangen også, men det var annerledes, for døden var noe du kunne risikere hele tiden.

– Vi befinner oss i et tellesamfunn i Norge i dag. Hvordan påvirker det fantasiens kår?

– Vi lever jo i et veldig velregulert og godt samfunn, hvor reguleringene og deriblant tellingene er med på å sikre folk flest en noenlunde trygghet i livet. Det er av veldig stor verdi for menneskene i samfunnet. Det var ikke så morsomt i forrige århundre. Jeg tenker på min mor, som ble født for hundre år siden, i 1921. I hennes familie hendte det at de gikk sultne til sengs og hun fikk ikke den utdannelsen hun burde hatt, for det var det ikke penger til. Så kommer sosialrevolusjonen i samfunnet som innebærer et nytt syn på enkeltmennesket. Mennesket er ikke bare kastet ut i livet, men er en del av samfunnet, og skal ta vare på det. For å kunne ta ansvar for den enkelte, må man telle. For man må ha statistikk og ha kunnskap om hvordan alt henger sammen. Husker du historien til Alf Prøysen om den lille geitekillingen som kunne telle til ti? Den er søt. På en måte liker vi tryggheten som det talte samfunnet gir oss, og på den andre siden stritter vi imot å telles. Mennesket er alltid noe mer enn tall. Det er samfunnet også. Det er lett å få en selvforståelse i dag som er basert på tall. Det griper inn i våre liv. Det er hele tiden måloppnåelser og skjemaer som skal fylles ut og tall som skal oppnås.

Det er fryktelig med disse måloppnåelsesgreiene, men det er et dilemma

Det er bra, for da blir ting effektivt, men det struper det egne initiativ. Det er fryktelig med disse måloppnåelsesgreiene, men det er et dilemma.

– Må vi velge? Må vi tilbake til utrygghet for å slippe unna tellingen?

– Usikkerhet er nok viktig for kreativiteten. Hvis alt er organisert for deg, slipper du å organisere det selv. Livet er noe mer enn tall. Kan ofte være mer tragisk, men det kan være friere enn det forutbestemte løpet gir anledning til.

Næres av å brukes

– Hvordan nærer du din egen fantasi?

– Jeg tror ikke den trenger annen næring enn at man selv passer på å lese. Jeg har et profesjonelt forhold til det. Jeg lever jo av fantasien. Jeg bruker den bevisst – tenker hele tiden på ting som ikke finnes. Jeg tror fantasien næres ved å brukes.

– Som muskler forøvrig …

– Ja nettopp. Man blir flink til å lese av å lese. Det er anstrengende for øyene å lese. Mange klager over det, at det er så slitsomt for øynene. Og det er helt sant. Det er disse øyenmusklene du må bruke. Er man ikke vant til det, blir man fort trett. Du må lese, så blir du mindre trett i øynene – og ha bra briller og godt lys. Og så er det med fantasien som med forestillingsevnen. Den også næres av å brukes. Akkurat som empati næres av å brukes, og vår kjærlighetsevne … og vår evne til å omgås mennesker …

Gir opplevelsene mening

– Hva opplever du som det motsatte av fantasi?

– Mangel på fantasi.

Det kommer kontant. Og så forteller han historien om den gang Johan Borgen ble bedt om å ghostwrite memoarene til en norsk forretningsmann. Honoraret skulle være godt og han satte i gang å snakke med forretningsmannen, som han visste hadde tilbrakt mye tid i det fjerne østen. Så han spurte: «Hvordan var Shanghai?». Mannen tenkte seg lenge om og så svarte han: «Der var det mye folk». Jaha, mye folk... «Men Hongkong da?» «Der var det også mye folk».

Fosnes Hansen ler oppgitt.

– Det ble ikke noe av den boken. Det var som om han ikke hadde opplevd noe. Hvis du ikke har noe å legge til dine egne opplevelser, har du gått upåvirket gjennom livet. Fantasien er det som gir opplevelsene mening for oss. Den endrer opplevelsene. Fantasien legger seg over alt du har opplevd og føyer til en dimensjon, gir det en større – jeg hadde nær sagt realitet, sier Erik Fosnes Hansen.