Dønn distré

Stortingsrepresentant Jenny Klinge sier hun har vært distré hele livet. Moren hennes har flere historier om surrete og distré ting hun gjorde som barn. Som den gangen da hun som 12-åring la skittentøyet i fryseren i stedet for i vaskemaskinen da hun skulle vaske klær for moren sin. Hun har blitt mindre surrete i voksen alder, men er fortsatt distré. Og distréepisodene deler Jenny Klinge støtt og stadig med venner på Facebook. En av episodene skjedde på jobb som stortingsrepresentant, så hele salen fikk det med seg:

På Stortingets talerstol

Like etter at den blå-blå regjeringen hadde tatt over for den rød-grønne – som Senterpartiet, som Klinge representerer, hadde deltatt i –, skulle hun holde et saksordførerinnlegg på Stortinget. Klinge var så sikker på at det var en annen sak som skulle opp først, at hun ikke reagerte da stortingspresidenten lurte på om ikke saksordføreren ville ha ordet.

I boka si «Dønn Distré. Eller bare litt surrete?», skriver hun at det var først da stortingspresidenten spurte om saksordfører Klinge ville ha ordet at hun fikk fart på seg og kom seg opp på talerstolen. Vel fremme unnskyldte hun seg til presidenten og fortalte at hun av og til slet litt med å komme seg på rett plass til rett tid, og at hennes egen sønn i slike tilfeller gjerne kommenterer «og slikt skal styre landet». Hun holdt deretter innlegget sitt, og da hun var ferdig sa presidenten: «Representanten Klinge kan berolige sønnen med at hun sitter i opposisjon».

Setter du deg på bussen, og sitter og lurer på hvorfor bilen foran ikke flytter seg – og så er det din bil?

Feil bil

De mange morsomme historiene Klinge har delt fra sine egne distrétabber gjorde at hun ble kontaktet av et forlag om å skrive en bok. Boka, som nå er ute, rommer både Klinges og andres distréhistorier. 

Det dukker opp flere kjente navn. Arbeids- og sosialminister Torbjørn Røe Isaksen forteller at han støtt og stadig legger igjen mobiltelfoner, jakker og saksdokumenter som hans serviceinnstilte sjåfører bruker store deler av arbeidsdagen sin på å hente og frakte. Langrennsløper Heidi Weng forteller blant annet om da hun under NM på Lillehammer i 2014 hadde tatt på seg skidressen feil vei. Ekspertkommentator og tidligere sportsjef Åge Skinstad beretter om sine uheldige møter med bilvaskeautomater. Klinge fikk inn utrolig mange historier – mange flere enn hun fikk plass til i boka.

– Det er ingen tvil om at spesielt transportetapper er et problem, sier hun. 

– Når du skal ut av ferja, tar du med deg bilen eller bare går du i land? Setter du deg på bussen, og sitter og lurer på hvorfor bilen foran ikke flytter seg – og så er det din bil? 

Mange av historiene relatert til transport måtte vike, for at det ikke skulle bli for mange av dem. Selv skriver Klinge om da hun etter en handletur på det lokale kjøpesenteret i Surnadal, der hun bor, hadde satt seg i bilen og begynt å kjøre hjemover. Da hun forgjeves lette etter vannflasken sin, innså hun plutselig at hun hadde tatt feil bil. Skamfull og redd for at noen skulle oppdage det kjørte hun raskt tilbake, parkerte bilen og lusket seg til sin egen bil. For å toppe det hele, hadde bilen hun hadde satt seg i både en annen farge og den var av et annet merke enn hennes egen. Men bilnøkkelen stod i, da. 

Arbeidsminnet er fullt

I boka er historiene flettet sammen med fagstoff. Klinge har intervjuet eksperter på hukommelse. De hjalp henne med å forstå årsakene til «distréhet», og hva det er som faktisk skjer i hjernen når vi glemmer lommebok og telefon, eller at vi skal svinge til høyre i neste kryss, selv om passasjeren minnet oss på det for to minutter siden. 

En av ekspertene Klinge har snakket med, er nevropsykolog Ylva Østby. Hun har forsket på hukommelse og forklarer at det er forskjell på å glemme ting som har skjedd og glemme ting som skal skje. Det å være «distréglømsk» blir forårsaket av at du fyller arbeidsminnet ditt til randen, forklarer hun i boka. Det er med andre ord så fullt i det hun omtaler som arbeidsminnet i hjernen at man ikke har plass til å sjonglere flere ting.

Foto

Psykologspesialist Martin Bystad har doktorgrad i hukommelse, og forteller at korttidsminnet er en flaskehals. Hjernen tillater ikke at vi presser inn for mye på en gang. Foto: Privat

Psykologspesialist Martin Bystad har doktorgrad i hukommelse, og er Klinges andre ekspert. I boka forteller han henne at mens det er enormt mye plass i langtidsminnet, så er korttidsminnet en flaskehals. Hvis vi prøver å presse inn altfor mye på en gang, vil ikke hjernen tillate det.

Bystad forteller også at det som skjer ved distré-episoder er at hjernen ikke får registrert bestemte detaljer. Dette er blitt bevist ved hjelp av kartlegging av hjernen, hvor man har vist at slike episoder henger sammen med redusert aktivitet i frontallappene og noe som heter parahippocampus. Når hjernen tar imot informasjon, blir det dannet «minnespor» i hjernen. Når man er distré er problemet at hjernen ikke har mottatt informasjonen i tilstrekkelig grad. Derfor blir det ikke dannet slike minnespor. 

Foto

Jenny Klinge, stortingsrepresentant for Senterpartiet, delte først sine egne morsomme distré-episoder på Facebook, deretter ble det bok. I boka flettes historiene sammen med psykologi om hvorfor vi er distré. Foto:Ragne B. Lysaker / Spartacus forlag

Sorteringsproblemer

Det å være distré kan også innebære at du strever med å holde uvesentlig ting ute fra arbeidsminnet. Bystad sammenligner det med et skrivebord: 

– Hvis man har veldig mye liggende utover på et skrivebord blir det vanskeligere og vanskeligere å holde oversikt. Litt sånn er det med hukommelsen også, sier han til KulturPlot. 

Folk som fremstår som lite distré kan altså være flinke til å hemme impulser, slik at de klarer å holde tråden i det de driver med. De som er distré får mindre hjelp fra hjernen til å holde distraherende ting ute av bevisstheten. En strøtanke kan dukke opp og distré mennesker kan lett glemme hva de opprinnelig skulle gjøre fordi arbeidsminnet har avgrenset kapasitet.

– Hvis man for eksempel dagdrømmer mye, kan det ta litt kapasitet fra det man gjør akkurat her og nå, forteller Bystad. 

Tanker på vandring

Det å være lite flinke til å hemme impulser og ofte havne ut i en tankevandring, er noe Jenny Klinge kjenner seg igjen i. 

– Det sier noe om verden og samfunnet vårt, tenker jeg, sier Klinge. 

Foto

Jenny Klinge forteller i boka at hun en gang satt i salen i Stortinget og rett og slett ikke fikk med seg at det var hennes tur til å gå på talerstolen. Bildet, med Klinge i midten, er fra en spørretime. Foto:Håkon Mosvold Larsen / NTB

– Enn om vi bare hadde hatt folk som hemmer impulser, og som aldri dagdrømte? Jeg er veldig glad for at vi har slike folk – som hemmer impulser og ikke dagdrømmer. Men jeg er veldig glad det finnes sånne folk som oss også. For min del ble mangfoldet enda mer tydelig i arbeidet med boka.

Psykologspesialist Martin Bystad sier at det ikke skader å være distré, så lenge det ikke går utover andre. 

– Da er det ikke bra – da er det ikke sjarmerende å være distré, sier han. 

Han kan også selv være distré av og til, og mener det viktigste er at man er klar over det selv. I en periode da distréheten hans gikk utover folk rundt ham, tok han grep og la noen strategier for hvordan han kunne bli litt bedre. Han vet for eksempel med seg selv at han aldri kan reise med tre eller flere kofferter. Da glemmer han alltid noen. Derfor har han nå kjøpt seg to store, og holder seg til dem i stedet for tre mindre når han reiser sammen med sønnen. 

Jeg er veldig glad for at det finnes sånne dagdrømmere som oss også

Kreativitet og glemsel

Vi forbinder gjerne dagdrømming og tankevandring med kreativitet, men det er vanskelig å bevise en konkret sammenheng mellom faktorene, ifølge Bystad.

– Utfordringen i slik forskning er todelt. Det ene er at det er litt vanskelig å måle kreativitet. Folk som tankevandrer mye er gjerne kreative personer, men det er ikke så lett å måle kreativitet direkte. Det er også litt vanskelig å teste det å være distré eksperimentelt. Så man har vært nødt til å basere det litt på hva personene rapporterer selv. Det er likevel en antatt sammenheng mellom tankevandring og det å være distré, sier han. Fordi vi ved tankevandring bruker litt av kapasiteten i arbeidsminnet vårt. 

Det at vi noen ganger «faller av» eller begynner å tenke på helt andre ting når vi er midt oppi noe, er også hjernens måte å prioritere på. I utgangspunktet er hjernens evne til å glemme ting som ikke er så viktig en god egenskap, mener Bystad. 

– Hvis vi hele tiden skal gå rundt og huske på alle mulige detaljer, så kan det være ganske slitsomt og det kan også gjøre at det er vanskelig å ta avgjørelser. Fordi da får vi så mye å forholde oss til på en gang. Når vi «faller av» glemmer vi noen av de uvesentlige tingene, og hjernen får nullstille seg, sier psykologspesialisten. 

Man kan ha veldig god hukommelse på noen områder, og dårlig på andre

Sammensatt hukommelse

Et av Klinges mål med boka var å vise at det å være distré ikke har noe med dårlig hukommelse eller det å være dum å gjøre. Ofte har hun hørt folk si ting som: «Det er ikke rart du ikke husker det, du som er så distré.» Hun merker seg at folk ikke tenker på at ting vi husker ofte er koblet opp mot hva vi er interessert i. 

– Vet du at det var OL for to år siden for eksempel? Det finnes folk som driter i OL – og da er det ikke hukommelsen eller hjernen deres det er noe galt med hvis de ikke husker det. Det er rett og slett fordi de ikke interesserer seg for det, sier hun. 

– Jeg er opptatt av at vi må forstå dette, at vi som mennesker har forskjellige interesser og at det også er med å påvirke hva vi husker. 

Bystad tror at folk har en tendens til å forveksle det å være distré med å ha dårlig hukommelse eller å være dum fordi det å være distré er så synlig, og fordi folk flest ikke er klar over hvordan hukommelsen vår er satt sammen. 

– Problemet med hukommelsen er at den er sammensatt og består av veldig mange ulike funksjoner. Folk flest er ikke klar over dét. Vi mennesker har styrker og svakheter når det gjelder hukommelse. Derfor kan man ha veldig god hukommelse på noen områder og dårlig på andre, sier han.

På autopilot

Noen av distréhistoriene Jenny Klinge har hentet inn handler om å «gå på autopilot». Et godt eksempel er å glemme å ta av i et kryss når du kjører bil, fordi du til vanlig ikke gjør det. Bystad forteller i boka at når hjernen går på autopilot, så er vi ikke oppmerksomme på detaljene. Det er en ubevisst prosedyre som settes i gang på bakgrunn av at vi har gjort den samme handlingen mange ganger før – og på den måten har automatisert den. Ofte sørger denne autopiloten for at ting går som de skal, men noen handlinger kan være så automatiserte at de blir utført i feil situasjon, forklarer Bystad. 

Når hjernen går på autopilot aktiveres et område i hjernen som heter «default mode network». Det er rett og slett et slags «hvilenettverk» som blir aktivert ved tankevandring og som setter lite krav til bevisst oppmerksomhet, forteller han. 

Men det er håp. Vi kan lære oss vaner som for eksempel å sjekke at vi har med oss telefon og lommebok før vi går ut døra. Lykkes vi, vil vanene til slutt bli automatisert. Dette heter adferdshukommelse, forteller nevropsykolog Ylva Østby i Klinges bok. Det er noe som setter seg i ryggmargen, og for å stimulere denne adferdshukommelsen anbefaler hun oss å gi oss selv ros og oppmerksomhet når vi har klart å gjennomføre planen. 

Det paradoksale og komiske her, er at de som er distré ofte har lagt seg til en motsatt vane, påpeker Østby. Hjernen bryr seg ikke om formålet med handlingen, og kan derfor ha oppfattet det å gå ut døra uten telefonen som en fordel – selv om den senere må bruke energi for å gå tilbake å hente den. Dette er en konsekvens som kommer senere, forklarer nevropsykologen, mens belønningen var at vi kom oss fort ut døra. Hvis vi glemmer telefonen noen ganger, med samme belønning for hjernen – for eksempel at det gikk fort å komme seg ut døra der og da, har vanen satt seg. 

Distré på jobb

 Jenny Klinge skriver at noen har ment det er galskap å «stå frem» som så distré, med tanke på at hun er stortingsrepresentant. Jobben innebærer jo et stort ansvar, og hun som andre vil jo helst bevise at hun har hodet på rett plass og at hun passer til jobben. Derfor spør hun da også Martin Bystad om det finnes utdanninger eller yrker hvor det blir satt inn tiltak mot åndsfraværende «glipper». 

Bystad viser til at spesialsoldater i Forsvaret ofte blir testet i særdeles stressende situasjoner. For eksempel må de rappellere ned en fjellvegg og svare rett på mattespørsmål samtidig. Dette krever at man er ganske organisert og håndterer flere oppgaver på en gang. I helsevesenet og blant piloter og flypersonell brukes sjekklister for å unngå feil forårsaket av åndsfravær. Sjekklistene reduserer risikoen for å ha glemt noe, i tillegg er det rutine at flere personer sjekker om det er gjort riktig.

En person som er distré på fritiden eller i visse ­situasjoner, er ikke ­nødvendigvis distré i jobben sin.

Det finnes ingen «distrésjekk» som skal utelukke folk fra å bli statsråder og stortingsrepresentanter, konstaterer Klinge i boka. Hun spør Ylva Østby om hun mener at politikere burde vært utsatt for en slik sjekk før de fikk vervene sine. Men Østby mener at dét ikke ville være hensiktsmessig. Folkevalgte skal være vanlige mennesker, og det er også slik at folk kan være distré i noen sammenhenger, men ikke i andre.

Også Martin Bystad presiserer at personer som er distré på fritiden eller i visse situasjoner, ikke nødvendigvis er distré i jobben sin. En kirurg kan være helt fokusert mens han opererer, og alt går perfekt, men når han kommer hjem, kan han likevel være distré. Dette er ofte fordi det på jobb er flere rammer å forholde seg til, og ting er mer strukturert og organisert. Utenfor jobb kan derimot ting være mer fritt, og derfor har også vi en tendens til å være litt mer åndsfraværende. 

Noe galt med meg?

Som psykologspesialist med doktorgrad i hukommelse har Martin Bystad møtt mange pasienter som er redde for at noe er alvorlig galt med dem, fordi de er distré. Også Jenny Klinge skriver at hun noen ganger har lurt på om hjernen hennes mangler noe. Bystad beroliger i boka Klinge med at i de fleste av hans pasienters tilfelle handler om stress og utbrenthet. 

Igjen er det vanskelig å teste sammenhengen eksperimentelt, ifølge Bystad, men han viser til at det er en antatt sammenheng mellom høyt stressnivå og det å være distré. Hos sine egne pasienter ser han det ganske tydelig. Stress er med på å stjele kapasitet fra arbeidsminnet, forklarer han, og når man er stressa, forsvinner også noen detaljer, som igjen gjør at «minnespor» ikke fester seg. Dessuten har alle perioder der de er mer distré enn ellers, for eksempel i småbarnsperioden. Også Klinge fikk oppleve «ammetåka» da sønnen hennes var baby og hun glemte ham igjen på trappa hjemme. (Les historien på side 83)

Noe annet enn demens

Å være mer åndsfraværende i perioder er absolutt normalt og derfor ingenting å bekymre seg for, konkluderer Klinge og Bystad. Det er hvis det går utover funksjonene i dagliglivet og/eller sosialt liv at du bør forsøke å iverksette noen tiltak og eventuelt søke hjelp. 

Men å være distré er noe helt annet enn demens, understreker Bystad. Demens er langt mer alvorlig og gir nedsatt innlæringsevne, men også svekket romfølelse, språkfunksjon og orienteringsevne. 

Det er heller ingenting som tyder på at det å være distré er en risikofaktor for å bli dement, ifølge Bystad. Likevel understreker han at dersom du er distré fordi du har blitt utsatt for mye langvarig stress og har en usunn livsstil, så er det ikke sunt for verken hjernen eller helsa generelt. Bystads minner om følgende huskeregel: Det som er godt for hjertet er også godt for hjernen. 

Distré småbarnsmor  – babyen på trappa

Foto

Illustrasjon: Leticia Haugen

Før eg fekk min eigen son i september år ...., hadde eg jo lese om morsinstinkt. Eg hadde likevel aldri trudd noko særleg på det. Men gjennom graviditeten og ikkje minst frå då guten var komen til verda, forstod eg at dette instinktet var noko for seg sjølv. Eg formeleg forguda det vesle nurket, sjølv om han vekte meg ørtiførti gongar kvar natt og måtte skiftast bleie på. Eg gjorde alt eg kunne for å halde han mett og varm og trygg. 

Det var berre eitt problem, fekk eg snart innsjå. Det var at morsinstinkt ikkje trumfar det å vera distré. Ein fin haustdag då guten var eit par veker gammal, skulle eg nemleg ta han med til matbutikken for å handle. Vi budde landleg til, men likevel berre fem minutts køyring frå Skei, som er sentrum i Surnadal. 

Så små ungar skal ikkje sitje i eit barnesete i bil, dei skal heller liggje i ein bag som kan festast forsvarleg i baksetet. Eg bar bagen med guten ned den lange trappa i huset vårt, fekk på meg sko og jakke og gjekk ut ytterdøra. Så konkluderte eg med at det var mest praktisk å la bagen med guten stå på trappa der medan eg sjølv gjekk bak huset for å hente bilen i garasjen. Dette var nok fornuftig tenkt, for det var jo ikkje lenge sidan fødselen. 

Eg gjekk bak huset, fekk opp garasjeporten og sette meg i bilen. Eg var veldig godt fornøgd med at eg hadde hugsa å ta med bilnøklane. Så starta eg bilen – og køyrte. Ein kilometer eller to unna var det skrekken tok meg: Ungen! 

Då var det å stoppe og snu fort som berre det. Eg hadde skrekkeleg dårleg samvit over å ha køyrt frå guten, og med hjartet i halsen løp eg opp dei fem–seks trappetrinna til bagen med ungen. Han låg der med to store, opne auge og svart hår stikkande fram frå under lua. Han var akkurat like roleg som då eg forlét han nokre minutt tidlegare, men eg bad om unnskyldning over hundre gongar og lova at eg aldri, aldri skulle gløyme han meir. Det har eg klart å halde – førebels. 

Jenny Klinge, stortingspolitiker og forfatter av boka «Dønn distré – eller berre litt surrete». Historien er fra boka, gjengitt med tillatelse fra Spartacus forlag.

Distré i solariet –  truse på vidvanke

Foto

Illustrasjon: Leticia Haugen

Kjersti budde framleis heime på Gjøvik. Ho skulle ta solarium og putta på pengar for å få leggje seg i lys og varme ei stund. Før ho skulle til å leggje seg ned, begynte ho å leite etter hårstrikken sin, som var plent borte. Med langt hår var det uaktuelt å liggje med håret laust, så her var det om å gjera å finne ei løysing. Kjersti konkluderte med at stringtrusa var det einaste ho hadde med seg som var eigna til føremålet, og sette håret opp i ein topp på hovudet ved hjelp av denne. Så la ho seg inn i solsenga og sovna. 

Etter eit kvarter slo solsenga seg av, og ho skulle kle på seg igjen. Problemet var berre at ho ikkje kunne finne att trusa si. Det slo ho kor flautt det ville vera dersom ho berre gjekk ut frå solariet og nestemann som skulle inn der, fann trusa hennar liggjande. Så ho drog på seg genseren sin og leita febrilsk gjennom alt – i søppelbøtta, over heile golvet, bak solsenga og i buksebeina. Likevel var trusa sporlaust borte. Til slutt måtte ho akseptere at trusa rett og slett hadde forsvunne. 

Ho passa på å vente med å gå ut til ho var sikker på at ingen stod i kø, for ho ville helst ikkje ha på seg at ho går frå trusene sine i solariet. Så gjekk ho raskt heim igjen, ein liten spasertur gjennom byen. Då ho endeleg kom inn døra heime, møtte ho lillebroren sin, som såg forundra på ho. Han spurte kvifor i all verda ho gjekk rundt med ei truse i håret. Ho krympa seg i skam og innsåg at det å forlate trusa i solariet nok var betre enn å gå gjennom byen med trusa oppå hovudet … 

Kari Vang, tannlegestudent. Kilde: «Dønn distré – eller berre litt surrete»; historien er gjengitt med tillatelse fra Spartacus forlag.