Djevelen sover aldri

To dager etter at en kvinne forsvinner på vei til en leketøysbutikk, blir den gråtende babyen hennes funnet på en motorveirabatt i utkanten av Ecatepec i Mexico. To familiemedlemmers telefonnumre er skrevet med sort tusj på den lille jentas armer.

Carlos Mata hører om forsvinningen før politiet.

Den kraftige advokaten, som har spisse sko og Kim Jong-un-frisyre med barberte sider og bølget topp, har flere store seire bak seg i retten: En av dem er 70 års fengsel for lederen av en bande som handlet med mindreårige jenter. Han bruker gavmildt av sin formue for å føre saker for fattige voldsofre gratis, og han tar loven i egen hånd på deres vegne, hvis de skyldige går fri. Det gjør de ofte i Mexico. Bare hver tiende forbrytelse anmeldes, et fåtall av dem oppklares, og enda færre får en dom. Mange ser derfor Mata som et siste bolverk mot barbariet.

Og nå er altså enda en kvinne som sunket i jorden, og familien har kommet til ham. Han lover å finne henne, død eller levende, og å straffe de skyldige. Og så begynner han å lete.

Jeg har fulgt Carlos Mata i de fleste av de fem årene jeg har bodd i Latin-Amerika som korrespondent for danske Weekendavisen. Jeg kom stadig tilbake til ham. I begynnelsen var det en innskytelse: Kanskje er han en nøkkel til mysteriet om Latin-Amerikas mange mord.

Mord jeg har intervjuet presidenter og forbrytere om, de beste forfatterne, de klokeste ekspertene. Jeg har sett nye uideologiske småkriger avløse den siste gammeldagse krigen, den mellom den colombianske staten og den marxistiske opprørsgruppen FARC. Men jeg har aldri vært helt fornøyd med de svarene jeg har funnet. Med Mata følte jeg for første gang at hvis jeg bare fulgte ham lenge nok, ville jeg til slutt forstå det.

Jeg gikk i hælene på ham i ukevis uten å se etter noe bestemt. Så en dag begynte han å etterforske saken om kvinnen som forsvant på vei til en leketøysbutikk. Den saken skremte og trollbandt meg med sin brutalitet og surrealisme, på samme måte som Latin-Amerika gjør.

Foto

Hvert tredje drap i verden begås i Latin-Amerika, hvor kun åtte prosent av jordas befolkning bor. Bildet er fra en protest i byen Ecatepec i Mexico. De rosa korsene symboliserer drapene som er begått på mange hundre kvinner. Foto: RONALDO SCHEMIDT / AFP PHOTO

Hvert fjerde minutt er det noen som blir drept et sted i Latin-Amerika. Ifølge mine beregninger, basert på de mest troverdige kildene fra hvert land, begås det nå over 15 mord i timen, 367 mord hver dag, 2.574 mord per uke og 134.174 mord i året. I helsestudier er «en stor epidemi» blitt beskrevet som en krise som rammer flere enn 15 av 100.000 innbyggere i over to uker. Ut fra den definisjonen har mord vært en epidemi i Latin-Amerika i mer enn to tiår. Og kilden til utbruddet er fortsatt ikke funnet. Når koronaepidemien en dag er over, vil mordepidemien fortsatt være her.

I Ecatepec ser alle steder ut til å kunne være åsteder. Byen har knappe to millioner innbyggere og ligger i Estado de Mexico, en delstat som danner en ring av slum og elendighet rundt Mexicos hovedstad, Ciudad de Mexico.

Her ute er det graffiti på motorveirabattenes betongklosser, piggtråd overalt og storsentre, timeshoteller, ørkener av asfalt og fabrikker uten vinduer

Her ute er det graffiti på motorveirabattenes betongklosser, piggtråd overalt og storsentre, timeshoteller, ørkener av asfalt og fabrikker uten vinduer. De sammengrodde byenes navn lyder om olme, indianske forbannelser: Ixtapaluca, Nezahualcóyotl, Zumpango de Ocampo.

Foto

Advokat Mata Carlos fører saker for fattige voldsofre gratis, og er ikke fremmed for å ta loven i egne hender hvis de skyldige går fri. På skrivebordet sitt har han superheltfigurer av plast. Foto: Magnus Boding Hansen

Det er her ute at det forkullede liket av den forsvunne kvinnen, Diana Laura Mejía Garnica, blir funnet 6. januar 2018, to dager etter at hun forsvant. Hun sitter i en utbrent bil bak et kaktuskratt på en landevei i byen San Jeronímo, i en øde avkrok av Estado de Mexico. Hun har blitt mishandlet, voldtatt og brent levende, viser obduksjonen.

Det er også to andre lik i bilen. De hvite sanddynene rundt bilen flyter av plastsøppel. Ingen andre i den leketøysbutikken som de tre drepte hadde kjørt hjemmefra for å besøke, har sett dem. Mata konkluderer derfor med at de må ha blitt drept før de nådde frem til butikken. Politiet frakter likene bort og starter en offisiell mord-
etterforskning.

Etterforskningen kjører seg raskt fast, og Mata får snart en nagende mistanke. Viktige overvåkningsopptak forsvinner og opplysninger fjernes fra politirapporten. Kanskje er morderen fra politiet – eller beskyttet av dem? Det ville i så fall ikke vært første gang.

Foto

Byen Ecatepec i utkanten av Mexico City. I 2018 blir en gråtende baby funnet ved en motorvei i utkanten av byen. Familiemedlemmers telefonnumre er skrevet med tusj på armene. Senere blir moren funnet mishandlet og drept, som ett av tre lik i et trippeldrap. Foto: Eduardo  Verdugo/ AP / NTB

Mange i byen omtaler Mata som Ecatepecs Batman. De gjør det ikke bare fordi han har et kjede rundt halsen med en liten Batman-figur i, eller fordi han har superhelter i plast stående på hyllene på kontoret sitt, hvor veggene er nakne og det ligger joysticks, hodepinetabletter og et moderne AK47-gevær med snikskyttersikte på hev-og-senk-skrivebordet.

Kallenavnet hans kommer også av at politiet ikke er til å stole på i Ecatepec. Mange setter derfor sin lit til Batman-aktige menn som Carlos Mata, som tar loven i egen hånd. Politiet i Ecatepec er, som i det meste av Mexico, ofte kriminelle og til salgs for penger.

Selv i rikmannsområder er de statsansatte betjentene i de hvite mursteinsskurene langs gatene leid av naboene til å patruljere nettopp deres gate. Denne uskikken er så utbredt at innbetalingene helt åpent administreres av betjentenes overordnede. Grensene mellom rett og galt og offentlig og privat er blitt stadig mer utvisket i takt med at voldstallene i Mexico har steget siden årtusenskiftet. I 2006 erklærte den daværende presidenten Felipe Calderón krig mot narkokartellene, og det ble vanlig med soldater i gatene. De neste ti årene ble 200.000 mexicanere myrdet og minst 35.000 forsvant. Under hans etterfølger steg voldstallene, og det har fortsatt under den nåværende presidenten. Nå myrdes det hver dag over 100 mexicanere – tre ganger så mange som i 1999.

Utviklingen har vært den samme i det meste av Latin-Amerika, i ulikt tempo. I to tiår har verdens mest voldelige byer hvert eneste år vært latinamerikanske byer, og noen steder i Mellom-Amerika har freden vært mer blodig enn borgerkrigene på 80- og 90-tallet.

Selv den følelsen av trygghet som en mutt gatebetjent i et mursteinsskur kan gi, er derfor en ettertraktet ressurs

Selv den følelsen av trygghet som en mutt gatebetjent i et mursteinsskur kan gi, er derfor en ettertraktet ressurs i Ecatepec, hvor alle kjenner et offer. 80 prosent av de eldre har ifølge flere meningsmålinger vært utsatt for vold, og ingen mexicansk delstat har flere mord på kvinner. Trygghet er ikke lenger et offentlig gode. Det er en vare som staten selger. Slik er det med rettferdigheten også, selv om jussen og borgerrettighetene på papiret er upåklagelige.

Carlos Mata prøver ikke å endre systemet; han vet at han ville mislykkes dersom han forsøkte. Han prøver å få det til å fungere litt bedre for de fattigste i Ecatepec.

Tidligere ble byen kalt for Ecatepunk, punk fordi alle ser ut til å gjøre akkurat det som passer dem. Nå kaller både byens innbyggere, og hovedstadens – som aldri våger seg ut hit – byen for Ecaterror, for terror betyr frykt på spansk.

Foto

Mata har 40 ansatte på advokatkontoret sitt, og folkene hans er bevæpnede. Men hans største styrke er vennene hans, som spenner fra politi og forbrytere til gateselgere, politikere og fengselsvakter. Foto: Magnus Boding Hansen

Organiserte bander av biltyver, kidnappere og organselgere skaper frykt. Det gjør også Ecatepecs muskuløse gatehunder, hullene i fortauet ned til kloakken og de likene som man av og til kan se dingle i tau ved motorveien. Kartellene bruker dem til å kommunisere med: Det typiske er at de klistrer en lapp på liket med en beskjed om hvorfor offeret skulle dø. Ofte handler det om at den drepte tilhørte en annen bande enn gjerningsmennene, eller ikke hadde betalt sine beskyttelsespenger. Eller at offeret anklages for å være en angiver. Man ser svært få kvinner gå alene omkring i Ecatepec.

Mata er også redd når han beveger seg rundt i byen, men han prøver å skjule det.

Frykten i Ecatepec skaper en synlig lengsel etter superhelter. I de grå gatene er butikkvinduene fulle av oppblåsbare superhelter, såkalte piñatas som fylles med godterier og slås i stykker med en kølle i barnebursdager og under byfester. Bryterne i de populære lucha libre-brytingsshowene er kledd ut som superhelter. Også politikerne blir av og til gjort til heltefigurer, så også venstrefløyspolitikeren Andrés Obrador, som vant presidentvalget i 2018 på et løfte om å avslutte narkokrigen, men fortsatt ikke har lagt frem noen realistisk plan for hvordan det skal skje. Nettopp avmakten gjør foretaksomme selvtektsmenn som Mata til lokale folkehelter.

...når du i en sånn situasjon får vite at Carlos Mata kan hjelpe deg, til og med gratis, da legger du selvfølgelig alt ditt håp i hans hender. Uten forbehold

For når tenåringen din forsvinner sporløst på vei til internettkafeen nede på hjørnet, og du vet at noe er helt galt, men politiet sier at hun nok bare har stukket hjemmefra med en kjæreste og snart er tilbake, enten fordi de ikke tror deg, eller fordi de mangler mannskap, og når de omsider begynner å lete, og så ikke finner henne, og når liket hennes omsider blir funnet, så finner de ikke morderen – når du i en sånn situasjon får vite at Carlos Mata kan hjelpe deg, til og med gratis, da legger du selvfølgelig alt ditt håp i hans hender. Uten forbehold.

Dét gjorde familiene til ofrene for en gjeng mindreårige sadister som bortførte skolejenter i Ecatepec, inntil Mata hjalp til med å få dem dømt. De hadde bundet jentene med gardiner til nedløpsrør på forlatte hus, for så å voldta dem igjen og igjen, i mange dager, før de til slutt kastet dem i kloakkelven eller på byens søppelplasser.

Foto

Han er en av dem som har kontakter overalt. Her en pågripelse for besittelse av narkotika hvor advokaten er til stede sammen med politiet. Foto: Magnus Boding Hansen 

Det måtte kontroversielle metoder til for å stoppe dem. Mata lot seg hyre som forsvarsadvokat for ett av gjengens medlemmer, en ung fyr. Så snart han innrømmet bandens forbrytelser overfor Mata, sa Mata opp som hans forsvarsadvokat og brukte sin viten til å hjelpe anklagersiden med å få ham dømt.

Mata har alltid vært egenrådig. Han kan synke sammen i kontorstolen av kjedsomhet, men ler alltid djevelsk når han mottar en melding om en forbrytelse og rykker ut med folkene sine for å hjelpe politiet. På barneskolen hadde han tannregulering og leste Dragon Ball og så Star Wars, men ifølge flere klassekamerater var han allerede da temperamentsfull og indignert. I slagsmål i skolegården hjalp han dem som var i ferd med å tape.

Han utviklet tidlig sin moralske fleksibilitet. I dag sier Mata at pengene til alt det gode jo skal komme fra et sted. For å kunne gi ytelser til de fattige og maktesløse er han nødt til av og til å selge tjenester dyrt til de rike og suspekte.

Foto

Carlos Mata (t.v ) leter etter drapsmennene som stod bak et brutalt trippeldrap i 2018. Her sammen med enkemannen etter kvinnen som ble drept. Foto: Magnus Boding Hansen

Han har også en plan B når advokatarbeidet ikke slår til. I omtrent en av fire saker finner Mata de skyldige, men kan ikke få dem dømt i en domstol. Han drar derfor «ut og henter dem», som han sier. Man kan plante beviser på dem for en helt annen forbrytelse, som er lettere for en dommer å forstå. Man kan smadre tennene deres, hvis det ikke er mulig å få rettferdighet på noen annen måte. Eller benytte verre metoder.

Mata hevder at han aldri dreper noen. Han synes selv at han begår små forbrytelser for å stoppe store forbrytere. Man er bare god hvis man utretter noe godt. Men han bryter aldri loven mer enn høyst nødvendig, understreker han, for det ville være å gjøre seg unødvendig sårbar. Derfor har han selvfølgelig papirer på alle skytevåpnene sine og på alle sine ansattes lommepistoler. Tillatelsene har han fått ved å melde seg inn i en skyteklubb – hvis han stoppes med et våpen, sier han at han er på vei til et skytestevne.

Mata har 40 ansatte på advokatkontoret sitt, men hans største styrke er vennene hans. De inkluderer både betjenter og forbrytere, forretningsfolk og gateselgere, politikere, informanter, fengselsvakter og en tidligere viseforsvarsminister.

Mata kjøper patroner og betaler mekanikerregninger for omtrent 100 betjenter, som så er lojale overfor ham. Han hjelper dem og de hjelper ham. Hvis betjentene ringer en onsdag klokken 19, mens han ligger og ser en av sine superhelt-science-fiction-serier, så hopper han opp og kjører med hvinende dekk av gårde til den lokaliteten de har sendt til ham på Whatsapp, og er med på å arrestere en taxisjåfør med et fuckfingerklistermerke på bakruten og kokain i hanskerommet. Før Mata forsvinner igjen og aldri vil være å finne i sakens offisielle dokumenter, ringer han til politiets vakthavende og foreslår at den arresterte kan dømmes for besittelse av narkotika med henblikk på videresalg.

Med venner som Matas venner kan man til enhver tid få avlyttet en telefon, sporet en bil, skygget en mistenkt. Man kan få ting til å forsvinne fra en saksmappe eller til å dukke opp i en saksmappe. Man kan kjøpe en Highpoint-pistol for et beløp tilsvarende drøye 2.000 norske kroner, og man kan få den plassert på den kartell-leiemorderen som man nettopp har overgitt til politiet etter en arrestasjon, som ens ansatte fulgte med på fra kontoret via et livesignal. På denne måten kan den mistenkte arresteres for væpnet tyveri, inntil han kan arresteres for leiemord. Man må bare huske å rengjøre pistolen grundig før man fotograferer den mistenkte med den.

Fiender har Carlos Mata også en del av. 4. oktober 2013 kl. 01.21.42 rakk han bare såvidt å kaste seg til jorden og kravle i dekning da noen sendte et kuleregn etter ham fra en bil i høy fart, akkurat idet han var i ferd med å låse seg inn på kontoret sitt. Matas overvåkningskameraer fanget inn angrepet. Andre trusler mot ham er mer subtile. I 2018 ble fire bårebuketter avlevert foran hjemmet hans med hans og hans tre søskens navn på.

Jobben føles som en plikt. Mata tok jobben da en av vennene hans i 2019 ble drept i bilen foran hjemmet sitt, akkurat idet han var utpekt til å bli fagforeningens neste president. Også dét har Mata på video: I videoen går to menn langs en stille gate i Ecatepec, mens de stusser en basketball mot bakken. Ved siden av en rød bil trekker de våpen og skyter gjennom bilrutene. Offeret i bilen hadde sett gjerningsmennene nærme seg og hadde gjenkjent én av dem, så han hadde allerede ringt opp Mata da rutene knustes og de første skuddene rammet ham. Vennen oppga navnet på lederen av en liten, lokal utpresningsgjeng. Få timer etter attentatet døde Matas venn i en pasientseng på Hospital Américas med Mata ved sin side. Mata fikk senere gjenglederen dømt for drapet og har siden vært bussjåførforeningens faste advokat.

Mannen som kjørte offeret til sykehuset ble truet i telefonen allerede på veien dit: «La ham dø, eller dø selv,» lød trusselen, som mannen valgte å ignorere. Etter dette skjedde det ikke noe, for slik går det også ofte. Drapstrusler er et gåtefullt språk. Den som truer presenterer seg typisk som medlem av en farlig organisasjon, helst et fryktet kartell som Sinaloakartellet, men av og til er vedkommende i virkeligheten en eller annen taper, som kjenner deg perifert og bare prøver å profittere på en vanskelig situasjon som han vet at du har havnet i. Men tør du ta sjansen? De fleste gjør ikke det. Utpressing har derfor blitt milliardforretning i Latin-Amerika.

Mennene kjenner til hemmelige detaljer om mordet, som de påstår at de begikk som hevn for et annet mord. Familien tør derfor ikke annet enn å betale dem

Også familien til den drepte kvinnen, Diana Laura Mejía Garnica, blir utsatt for utpressing. Få dager etter at liket er funnet, ringer noen menn og krever et mindre beløp, «for ellers …»

Mennene kjenner til hemmelige detaljer om mordet, som de påstår at de begikk som hevn for et annet mord. Familien tør derfor ikke annet enn å betale dem. Den drepte kvinnens svoger, som var et av ofrene i bilen, var selv kriminell, og en av Matas teorier er nå at det virkelig var et hevndrap begått av svogerens fiender. Kanskje har de før mordene forsøkt å få opplysninger ut av svogeren. Garnicas tenner er i hvert fall blitt trukket ut: Var det kanskje snakk om en langsom tortur av henne for å få ham til å røpe en eller annen kriminell hemmelighet? Eller har utpresserne kanskje bare hørt om mordet, og utnytter sin viten til å tjene litt penger?

Foto

Advokaten sammen med moren til den drepte kvinnen, som inderlig håper at datterens drapsmenn skal bli funnet og straffet. Foto: Magnus Boding Hansen

«Uansett hva, så ber jeg om at du får tak i dem», sier den dreptes mor til Carlos Mata en formiddag i begynnelsen av 2018. På det tidspunktet flyttes den dreptes familie jevnlig mellom hemmelige adresser av sikkerhetshensyn. Mata har lånt dem en leilighet, som han likevel bare hadde stående tom. Det kommer stadig utpressingstrusler over telefon. Mata får utpressernes oppringninger sporet, men sporingen trekker ut, for utpresserne skifter hele tiden mellom forskjellige telefonnumre. Mata finner også ut av hvem som eier bankkontoen som utpresningsbeløpene blir overført til.

Knappe to år senere er den dreptes mor og enkemann til enda en av de mange orienteringene om etterforskningen på Matas kontor i Ecatepec.

Det kommer stadig utpressingstrusler over telefon. Mata får utpressernes oppringninger sporet, men sporingen trekker ut, for utpresserne skifter hele tiden mellom forskjellige telefonnumre

Babyen som ble funnet gråtende på motorveisrabatten med telefonnumre skrevet på armene, er i mellomtiden vokst til ei stor jente på to år. Hun er redd for faren sin, Jaime Sandoval, forteller faren selv, en tykk og flink lokalbetjent. Han mistet kona si i trippeldrapet. Nå føler han at han også holder på å miste kontakten med datteren sin, fordi hun frykter ham. Hun hulker høyt når hun ser noen i uniform, også faren i hans dypblå politiuniform. Hun er redd for luer, så faren møter henne aldri uten å ta politilua av. Den lille jenta har ikke fått den psykologhjelpen hun behøver, men for Mata rommer adferden hennes også en mulighet som han noterer seg. Han oppfatter traumet som et sterkt indisium: Det styrker hans mistanke om at morderen har en forbindelse til politiet. Mistanken vokser ytterligere når han får svaret på de tekniske undersøkelsene.

Få steder er de kriminelle splittet i flere smågrupper enn i Ecatepec. Ingen av dem er mektige nok til å forhandle en varig fred med. Carlos Mata ønsker da heller ikke å forhandle, men å straffe. Han vil straffe de menneskene som drepte kvinnen som var på vei til leketøysbutikken; de som etterlot hennes lille datter i veikanten. Og han har fått en idé om hvordan.

Den øverste sjefen for delstatens spesialgruppe mot organisert kriminalitet, Benjamin Muñoz, skylder ham en tjeneste. Mata inviterer Muñoz over. Han setter ham inn i saken:

«En kvinne og to menn er blitt drept. De ble brent levende, etter at kvinnen var blitt voldtatt, torturert og hennes barn var tatt fra henne. Jeg leter etter morderne. Jeg har fått et tips om det er minst tre. To av dem bor på forskjellige adresser, som begge ligger nær åstedet. Jeg har ennå ikke bevis nok mot dem til å skaffe ransakelsesordre, men kan du ikke ta en tur ut dit og snuse litt rundt?», ber han. Det går Muñoz med på.

Den dreptes ektemann, Jaime Sandovla, blir med for å vise vei til åstedet, hvor han har vært én gang før. «Det var her», sier enkemannen plutselig. Politisjefen parkerer ved en grushaug og noen støvete kaktuser. Stanken er søt og kvalmende, stedet øde og ugjestfritt, gresset gult, solen stikkende varm.

Etter en liten stund starter politisjefen bilen igjen og kjører via noen hullete jordveier til de to mistenktes hus, som Mata har gitt ham adressene til. Turen tar tre minutter. På bakgrunn av dette konkluderer han at hvis det er de som har gjort det, så har de visst at de kan etterlate seg tre lik i kaktuskrattet uten å vekke oppsikt: «De har utvilsomt kjent til det krattet når de bor så tett på det», resonnerer han. De to mistenkte var gått under jorden i månedene etter mordet. Men har nylig vendt tilbake til husene sine i San Jerónimo. Det har en informant fortalt til Mata, som har sagt det videre til politisjef Muñoz. Muñoz tar bilder av husene til de mistenkte. Plutselig får han øye på noe: «Ha! Yes! Nå har vi dem!»

Tilbake på Matas kontor forklarer den begeistrede politisjefen ivrig ideen til sin venn:

«De idiotene har en anmerkning fra rådhuset på en mur ut mot veien. De mangler godkjent byggetillatelse. I seg selv en formalitet, det vet du. Men hør nå her: Så snart jeg får tak i noen uniformer fra rådhuset, så kan mine folk ta dem på seg og komme inn i huset uten å vente på den forbannede ransakelsesordren – de gir seg bare ut for å være rådhusets kontrollører av byggetillatelser. Genialt, ikke sant? Når de først er inne, blir det ikke vanskelig å finne et eller annet som bekrefter de mistenktes fulle navn – nå kjenner vi jo bare fornavnene deres. Så snart vi har deres fulle navn kan vi skaffe ransakelsesordre og en arrestordre og få enda mer fart på tingene.»

Mata klapper politisjefen på skulderen: «Du kan, når du vil», ler han. Politisjefen lover å holde ham oppdatert. Han vet nok mer allerede om noen dager.

Foto

En del drapsmenn fengsles, andre går fri. Mordene fortsetter. Bildet er fra en demonstrasjon. Damene som er klippet ut i papp representerer de uidentifiserte kvinnene som ble drept i Ecatepec. Foto: Ginnette Riquelme / AP / NTB

Da Mata får svar på de tekniske undersøkelsene, er det godt nytt. Undersøkelsene er gjort hos det lokale politiet, men i betjentenes fritid – for lønn betalt av Mata. De bekrefter hans mistanke om at en politibetjent er involvert i mordet.

En lokal betjent har mottatt pengene fra utpressingen av den dreptes familie. Det fremgår av noen kontoutskrifter som Mata har fått utlevert av banken. Den samme betjenten eier en mobiltelefon. Et søk i telefonselskapets anropslogg avslører at dette er telefonen utpresserne har ringt til familien fra når de har truet dem og krevd penger. Betjenten heter Ezekiel Orihuela Pineda. Han har arbeidet på samme politistasjon som den drepte kvinnens enkemann, men de kjenner ikke hverandre personlig. Mata er overbevist om at betjenten er en av de skyldige.

Mata bestemmer seg derfor for å begå enda en forbrytelse: Han får noen bekjente som skylder ham en tjeneste til å vitne i retten ...

Indisiene mot ham rekker imidlertid høyst til en dom for utpressing. Mata bestemmer seg derfor for å begå enda en forbrytelse: Han får noen bekjente som skylder ham en tjeneste til å vitne i retten på at de så Pineda på åstedet. Det gjorde de ikke. Men Mata gir dem sitt ord på at det er en morder de er med på å få dømt. Retten tror på vitnene, og Pineda dømmes for drapet på Diana Laura Mejía Garnica. Mata håper, at Pineda vil avsløre sine medsammensvorne for å få en mildere straff, men det skjer ikke. Pineda nekter å si mer. Han anker dommen og lar seg fengsle.

Foto

Carlos Mata kan få drapsmenn fengslet, men mordene opphører ikke. Hvilke krefter i Latin-Amerika er skyld i det? Foto: Magnus Boding Hansen

En ettermiddag i 2020 oppsøker jeg Ezekiel Orihuela Pineda, som soner i Chiconautlafengselet.

Fengselet ligger på en søppelplass, på toppen av en bakke med usle slumhus høyt over Ecatepec. En senete mann sleper blikksøppel oppover den svingete veien opp til fengselet. En blandingshund roter rundt i noen søppelhauger. Luften er tynn, forurensingen svir i øynene. Når mennesker og hunder har tømt søppelhaugene for alt av verdi, brennes de stinkende søppelrestene i veikanten. Foran fengselet sitter fangens koner og venter på å få komme inn og levere en matpakke eller noen klesskift.

Det er ingen adgang for journalister i fengselet. Men Mata har litt gåtefullt sagt at fengselsledelsen «sikkert gjør et unntak». Han har fått laget et laminert ID-kort med advokatkontorets logo og mitt foto og navn. Først da jeg viser ID på innsiden av fengselets murer legger jeg merke til at det står Magnus Martínez Hansen. Jeg heter ikke Martínez. «Bare si at din mor er mexicaner, hvis noen spør», hvisker Mata på engelsk – i håp om at vakten ikke forstår – og puffer meg frem mot den siste metalldetektoren.

Foto

Chiconautlafengselet ligger på toppen av en bakke, høyt over Ecatepec. Foto: Magnus Boding Hansen

De tunge metallportene lukkes bak oss. Ved enden av en lang gang står fangene i et smalt rom. De står på den ene siden av et gitter, gjestene deres på den andre. Fangenes armer stikker ut gjennom åpningene, som familiene deres stikker medisin og sigaretter inn gjennom.

Jeg får øye på Ezekiel Orihuela Pineda. Han ser ikke så ond ut som jeg hadde trodd. Snarere litt pjuskete. Han er en eldre mann med briller og blå fleecejakke. Han lukter sur tobakk. Jeg løper en risiko ved å være her, forteller jeg ham:

– Ingen her inne vet at jeg er journalist. Hvis de visste, ville de kaste meg ut. Men det er viktig for meg å gi deg mulighet til å svare på det jeg har fått vite om deg. Jeg vil foreslå at du er ærlig, for jeg har sett alle bevisene mot deg.

– Jeg er overbevist om at du har hatt noe med mordet på Diana Laura Mejía Garnica å gjøre, men jeg vet ikke om du har begått det eller bare dekker over morderen av en eller annen grunn som jeg ikke klarer å gjennomskue.

– Hvis jeg var skyldig, ville jeg ikke kunne se deg i øynene, svarer han.

– Se meg i øynene, gjentar han.

Jeg ser ham i øynene. De er mørke og rolige.

– Ligner jeg en morder?

Han ligner en vemodig familiefar, som millioner av andre mexicanske familiefedre.

– Offerets familie ble utpresset fra en telefon kjøpt av deg; det fremgår av tiltalen, insisterer jeg.

– Det er løgn.

– Pengene fra utpressingen ble innbetalt på en konto som står i ditt navn ...

– Det er også løgn, hevder han:

– Hør nå her. Gud vet at jeg er uskyldig. Spør bare i min kirke. Spør hos politiet, hvor jeg har arbeidet i 15 år uten å noensinne få en klage. Og se på barna mine: Skal et tre ikke dømmes på sine frukter? Vel, hvis det er slik. Mine tre barn er velutdannede. Altså har jeg hverken myrdet noen eller presset noen for penger. Forstår du det?

– Saksmappen er full av tekniske beviser mot deg …?

– Det hele er løgn, avslutter han, nå helt rolig.

Under intervjuet har Mata holdt seg på avstand og snakket med en annen fange. Pineda vet ikke hvem Mata er. Slik ser Mata helst at det fortsetter å bli. Offisielt er det jo politiet, som – uten hans hjelp – har oppklart saken og fått Pineda dømt.

Faktum er at du har brutt loven, fordi du syntes at det var viktig og riktig, akkurat som jeg gjør

I bilen på vei bort fra fengselet er Mata oppglødd og lett hånende:

– Nå er du som meg. Akkurat som meg! Akkurat som meg! Du er ikke bedre enn meg, ler han.

Man kan nemlig få 8-36 måneders fengsel i Mexico for at legitimere seg med falske dokumenter. Jeg svarer at jeg ikke visste at de var falske, og at han har gjort langt verre ting.

– Så hvis jeg er Batman, er du Robin? Ha! Ren er du i hvert fall ikke. Faktum er at du har brutt loven, fordi du syntes at det var viktig og riktig, akkurat som jeg gjør, hoverer han.

Jeg spør om han aldri er i tvil om hvorvidt han gjør det riktige.

– Hele tiden, svarer han.

– Hva gjør du med det?

– Jeg lar tvilen komme skurkene til gode.

– Det er ikke mitt inntrykk: Du finner opp vitner, planter bevis ...

– Ta nå for eksempel de to mistenkte, som du var ute for å lete etter beviser mot sammen med politisjefen Benjamin Muñoz – nær åstedet. Jeg har sterke indisier på at de er skyldige. Jeg tror at de er skyldige. Men jeg er ikke helt sikker på det, så dem lar jeg gå fri, i hvert fall for nå. Til gjengjeld raker det meg et visst sted at Pineda sitter inne for mord, når han muligens kun er en utpresser som dekker over mord. Det er en petitesse i min verden. Han sitter der han fortjener å sitte, han er ond.

– Er du selv god?

– Man kunne kalle meg for et nødvendig onde.

Vi ser ut av hver vår bilrute. Ecatepec glir forbi. Jeg kan egentlig like Carlos Mata. Men jo bedre jeg lærer ham å kjenne, desto mer trøstesløs føler jeg at hans kamp for rettferdighet er. Får han noensinne tak i roten til elendigheten?

Mexicanerne snakker om kartellene som en type spøkelser: De er overalt, men man kan ikke se dem. Så godt grep har kartellene om den offentlige underbevisstheten, at de kan holde seg skjult og likevel fremkalle sterke følelser. De viser seg kun i korte, uforglemmelige glimt: et avhugget hode henlagt på byens torg, et rystende opptak av en machete-henrettelse; som raskt fjernes fra Facebook, et lysende griseansikt på en mørk landevei i Sinaloa.

Noen karteller bruker et lignende språk om seg selv. En liten utbryterfraksjon fra delstaten Guerrero kalte seg engang Det Nye Spøkelseskartellet; eksemplene er mange. Men også Mata er som et spøkelse: De fleste av fiendene hans får aldri se ham. Pineda fikk et glimt av ham gjennom gitteret, men visste ikke hvem han så.

Carlos Mata kan fengsle morderne, uten at mordene opphører. Hvilken sugende kraft i Latin-Amerika er skyld i det? Hvilke samfunnsstrukturer, hvilken ond trolldom? Det finnes en gate i den brasilianske byen Natal, hvor det sies at hvis man fødes der, så fødes man til vold. Jeg flyr i fjorten timer og leier et rom.

Les fortsettelsen i neste del av dokumentarserien, i neste utgave av Plot. 

Foto

En kvinne holder en hvit rose tilsølt av rødmaling under en demonstrasjon i byen Ecatapec. Et symbol på blod, vold og drap. Foto: EDRO PARDO / AFP