Dansen på lerretet

Marianne Brattelis bilder lar seg ikke oversette til språk. De er underfundige, knyttet til et sted der fantasien, psyken og det «synlige» møtes – en slags symbolisme og lekende naivisme, som får den som ser til å våkne. Alt er forenklet, det opprinnelige er alltid forenklet.

Gjennom sitt innholdsrike kunstnerliv har hun stilt ut i inn- og utland og er innkjøpt av mange, herunder Nasjonalmuseet. I dette intervjuet henter hun fram «bilder» fra barndom og voksenliv, som har vært med på å forme hennes særegne kunst – kunstnerskapet, troen og håpet.

De voksnes kunst

– Det er jo sånn at det er de sterke inntrykkene som former oss, blaffene som gjør at livet og arbeidet tar en «annen vei». Kan du huske første gangen et kunstverk sa deg noe, kanskje ble du slått ut av det, mye ble annerledes etterpå?

Foto

«Apokalypse», 1994. Foto:O. Væring, Copyright: O. Væring Eftf. AS

– Når du sier det slik, passerer bilder av bilder som hang på veggene i barndomshjemmet, i minnet – laget av Erling Enger, Sigurd Winge og reproduksjoner av Paul Gauguin. Disse bildene var gaver til mor og far. I barndomshjemmet var det også svære bokhyller, til dels fylt av tunge bøker om andre verdenskrig. Vi var tre søsken som delte et barneværelse. I det var det også en stor bokhylle. Minnet stopper ved noen bilder i en bok, som stod i denne hyllen. Det var en bitteliten bok med noen sort/hvitt-reproduksjoner av norsk billedvev. Jeg var bare et par år da jeg oppdaget denne boken. «De voksnes kunst» fanget oppmerksomheten, og jeg undret meg over den, som regel frastøtte den meg. Så også med disse billedteppene. De stiliserte ansiktene minnet om døden. Jeg ble skremt av det og listet meg alene bort i bokhyllen og bladde opp i all hemmelighet.

Emosjonell utførelse

– Er det spor av disse opplevelsene i bildene dine – er det ting du kan gå tilbake – eller går tilbake til?

Som barn gikk jeg alene omkring i Nasjonalgalleriet

– I mitt 70 år lange liv har jeg vært opptatt av et vidt spekter av billedmessige uttrykk. Bilder som gjorde inntrykk på meg da jeg var barn, kommer tilbake til meg nå da jeg er en gammel dame. På Kunst- og håndverkskolen som den gangen lå i Ullevålsveien vis-a-vis St. Olav kirke, hadde jeg to lærere med motsatt kunstsyn – Kåre Jonsborg, som stod for en analytisk billedoppfatning bygget på geometri, og Egil Weiglin som var opptatt av impresjonismen med dens farger og lys. Erling Enger var en av Weiglins yndlingsmalere. Liv og sanselighet står i fokus for de impresjonistiske malere. Jeg ville at malerprosessen skulle være som en slags dans over lerretet. Samtidig står figurene i mine bilder ganske stille, som tegn. Ofte fremstiller jeg en pike, noe undrende og forskremt – meg selv? En kan si at mine bilder representerer en krysning av mine læreres kunstsyn – stiliserte figurer og en emosjonell utførelse. Dette har jeg til felles med andre malere av min generasjon. Og så vil jeg si, Ludvig Eikaas har hatt stor betydning for min utvikling som kunstner.

Foto

Oslo,1966. Daværende partiformann i Arbeiderpartiet – senere statsminister i to omganger, Trygve Bratteli, sammen med sin kone Randi Bratteli og døtrene Tone Bratteli t.v og Marianne Bratteli. Foto:Sverre A. Børretzen / Aktuell / NTB

– Du satt sikkert, som kunststudenter ellers, og kopierte de gamle bildene i Nasjonalgalleriet for å lære grepet. Tenk nå at det var et bilde av Tidemand, ei jente i skaut og bunad – hvor langt er det mellom den jenta, og den – som du sier – undrende og litt forskremte jenta i bildene dine?

– Som barn gikk jeg alene omkring i Nasjonalgalleriet. Jeg var fascinert av alt fra gipskopier, til skremmende malerier av nakne, magre mennesker i grupper. Jenta i skaut og bunad er nok en mer robust og jordnær type enn mine jenter. Det er ikke lett å tjene penger på å lage bilder, derfor har jeg en allsidig yrkeserfaring. En tid arbeidet jeg som kokke for prestene i Akersveien 5. Jeg ble innkjøpt med et maleri – «Katarina» – av Nasjonalmuseet. På samme tid arbeidet jeg som vakt i alle byens kunstmuseer. En tid voktet jeg derfor på mitt eget bilde i Nasjonalmuseet! «Katarina» er en fabulering over et maleri av selveste den spanske mesteren Velázquez. Piken på mitt bilde er riktignok i dette tilfelle ikke forskremt, men en selvbevisst prinsesselignende pike som troner! Hun er omgitt av blått – omtrent som prinsessen i berget det blå.

Foto

«Frost», 2014 Foto:Galleri Dobloug

Forskremt og selvbevisst

– Har den prinsesselignende piken aldri hatt noen betydning eller tiltalt deg? Er vi ikke prinsesser og prinser alle sammen, sett med Guds øyne?

– Mor leste for meg fra Asbjørnsen og Moes folkeeventyr. Jeg likte det så godt at jeg la meg på sengen og ba henne lese for meg, også da jeg strengt tatt ikke var barn lenger. Siden var jeg innom faget folkeminnevitenskap ved universitetet. Jo – prinsesser og prinser har hatt betydning for meg – men mest i eventyrets form. Som motiv veksler jeg mellom den forskremte piken og den selvbevisste prinsessen. Begge er bilder på noe i meg selv. En maler identifiserer seg med sine motiver – akkurat som en skuespiller identifiserer seg med sine roller. Jeg ble døpt og opptatt i den katolske kirken da jeg var 28 år gammel. Noe av tildragelsen var det jeg oppfattet som respekten for menneskets hemmelige indre – dette i motsetning til mer rasjonelle menneskeoppfatninger. Vi er alle noe for oss selv – vi er små prinser og prinsesser.

– Når du snakker om eventyrene, eventyrets prinser og prinsesser tar seg jo av mye i oss, lykkelig er den som vokser opp med dem. Og så går du rett over fra prinsessene til konverteringen, hvor Maria er selve «moderprinsessen», om det går an å være litt uhøytidelig? Banalt, men så du noen paralleller i eventyrene?

Vi er alle noe for oss selv – vi er små prinser og prinsesser

– Hva er eventyr – hva er «fakta»? Vi er kommet inn i verden og møter mengder av fortellinger og forklaringer som vi orienterer oss etter – dikt, eventyr, myter og historieskriving. Alt dette blir formidlet gjennom tegn, fortiden blir stadig utforsket – etter min mening er ikke dette noe endelig, det er vår søken etter ståsted. Så personlig synes jeg ikke det er banalt å finne paralleller mellom de kristne forestillingene og eventyrene. Disse fortellingene lar seg ikke fullt ut fatte. 

Et stille opprør

– Rasjonell menneskeoppfatning – hva reagerte du på, eller rettere sagt: var det noe konkret som fikk deg til å reagere, eller var det en utvikling. Mange gjorde høystemte opprør, særlig på den tiden – for deg var det mer en stille overgang? Nesten en fornuftsovergang – til den katolske kirke.

– Mine foreldre var ateister og jeg ble ikke døpt som barn. Farsslekten kom imidlertid fra et baptistmiljø. Jeg har noen ganger lurt på om tro kan arves genetisk, da jeg fra jeg var et barn så sterkt oppfattet omgivelsene som tegn. På Kunst- og håndverksskolen hadde jeg Ørnulf Ranheimsæter som lærer – han skrev boken «Om tro og vantro». Han skrev der noe jeg kjenner meg så godt igjen i: «Hvorfor føler vi sorg når vi ser et vakkert landskap? Det er fordi det vekker opp en lengsel etter Skaperen som dette landskapet er et avbilde av.»

– Men de «radikale» miljøene var det naturlig for deg å styre utenom?

Foto

«Det nye landet», 1988. Foto:O. Væring, Copyright O. Væring Eftf. AS

– Rundt 1970, da det høystemte opprøret preget av den marxist-leninistiske eller maoistiske bevegelse gjorde seg sterkt gjeldende, ikke minst blant kunstnere, var jeg 18 år. Vi hørte om lidelsen og urettferdigheten i verden, mens vi selv hadde det ganske bra sånn sett. Jeg leste om materialistisk historieoppfatning, men led forferdelig under det, siden jeg av natur var opptatt av drøm og nyanser. Det var vanskelig for meg å godta dette at et menneske i så sterk grad er resultat av ytre omstendigheter. Mitt opprør ble derfor ikke så høyrøstet – men mer som et tvangsmessig pliktløp. Men jeg fikk da gjort meg kjent med den fine rallardikteren Kristoffer Uppdal. Det var på den tiden at jeg kom til å oppleve de kristne forestillingene som utvidende. Da jeg var 28 år gammel, lærte jeg å meditere og fikk en interesse for klosterlivet. Påskenatt ble jeg døpt i St. Hallvard kirke, med pater Arno opplevde jeg mye glede. Ja – mitt forhold til kirken har vært preget av stille glede og også frustrasjon. Tilværelsen og det at vi er, er tilstrekkelig merkverdig. New Age har aldri tiltrukket meg.

Tidlig på leting

– Hva slags inntrykk gjorde den ateistiske holdningen hjemme på deg, var sjelen allerede i ferd med å «lete». Var det aggresjon mot tro hjemme, eller var det bare en stilltiende selvfølge? For egen del – jeg var ansatt i arbeiderpartiavis den gangen – opplevde jeg din far, Trygve Bratteli som var statsminister i en AP-regjering, som en som flere ganger uttrykte glede over at Kristne arbeideres forbund eksisterte innenfor arbeiderbevegelsen?

– Far kunne vel mene at kirken fungerte som dop for fattigfolk – fikk dem til å godta sin skjebne og la være å gjøre opprør mot undertrykkere. Hans mor Martha, som han var svært knyttet til, var kristen. Og mange i fars slekt. Store deler av arbeiderbevegelsen var dypt religiøse mennesker, mange kunne forene det med et politisk engasjement. Slik jeg kjente mor og far var det fjernt for dem å underkjenne de med et kristent livssyn. Mor og far gjorde heller ikke noen motstand når jeg søkte den katolske kirke – tvert imot var de skuffet over at jeg ikke inviterte dem til å delta i dåpen påskenatt, slik søster Else-Britt Nilsen foreslo for meg. Den tvers igjennom fornuftsstyrte oppvekst eksisterer ikke. Rariteter og tro møter enhver i livet – det lar seg heldigvis ikke luke ut. Ja – selv var jeg tidlig på leting og jeg likte å gå omkring i hagen og på gaten – og undre meg. Jeg fikk høre et rykte om at det var én, Gud, som så alt jeg tenkte – dette grunnet jeg på.

Foto

«Vårblomster», 2015 Foto:Galleri Dobloug

Den katolske kirke

– Hva er det helt konkret ved den katolske kirke som gjør at du holder fast ved den? Har den forandret seg vesentlig siden konverteringen, det kommer jo mange erfaringer underveis, som legger seg lag på lag for oss alle, og så vrir det seg litt etter litt?

– Til en viss grad tror jeg at vi ikke helt velger selv. Jeg kan tenke på bevisstheten om dette livet som om vi står inne i et prisme og ser undersøkende gjennom en av rutene – det er opplevelsen av dette livet. Kanskje vi siden skal se gjennom andre ruter i dette prismet og erfare noe annet. Jeg kan tenke at disse annerledes opplevelsesformene kan være så ulike det vi nå er i at det er fåfengt å forsøke å forestille seg det. En kan få anelser, andre ganger «visshet» om det på «den andre siden». Dette kan stikke så dypt og være av en art at en vil bevare det som en hemmelighet. I kirken har jeg lov til å kle av meg den rustningen vi har bygget opp omkring oss i en brutal verden – og føle på svakhet. Dessuten, skjønnhet og kjærlighet er ikke målbare størrelser. Jeg har vært i kirken julenatt og opplevd et samkvem med alle andre mennesker! Det er mye en ikke begriper og det er nok en fordel – det å bli godt kjent er både/og – det kan også gjelde i kirken.

– Du sier at din tro innenfor den katolske kirke har vært til glede og frustrasjon. Frustrasjon, tenker du på i dag?

– Ordet katolikk betyr «alminnelig». Jeg kom til kirken for å utvide mine perspektiver. En verdensomspennende kirke – jeg ble del av et stort internasjonalt fellesskap av alminnelige mennesker. Jeg er ikke så opptatt av å skille katolikker fra andre – jeg liker betegnelsen «mennesker av god vilje». Jeg synes at den kirkelige organisasjonen er gammeldags, blant annet burde kvinner ha en mer fremtredende plass – det kan rette opp i mye. Noen er opptatt av å skille seg ut som katolikker og det kan utvikle seg sekterisme og sentimental tro. Det er mange kunstnere i det katolske miljøet – disse blir i liten grad sett og benyttet. Ørnulf Ranheimsæter var streng i bedømmelsen når det gjaldt hva som er et godt etisk bilde. Hans bilder til Evangeliene (Dreyer forlag), er ikke prektige illustrasjoner av bibelhistorien, men bilder av en kunstner som i respekt for skaperverket underlegger seg studier. Cézanne var for han et eksempel på en slik kunstner. Goya var en annen favoritt – de grufulle motivene var ikke til hinder.

Et uttrykk for livsglede

– Ranheimsæter – en ruvende, sikkert streng, sjel i katolsk tanke og trosliv, ja, i norsk tankeliv i det hele tatt. Kan du si noe om inntrykket han gjorde på deg – tok han seg av deg som lærer eller var han opphøyet, hva var essensen i det han lærte bort, var undervisningen og poengteringene merkbart annerledes enn hos andre lærere? 

– Jeg tenker at du forventer et benektende svar, og det skal du få. Ranheimsæter var en sjenert mann. Han underviste i akt-tegning. Veldig følsomt kretset han mellom elevene og gav individuell korrektur. Han betød mye for en generasjon elever ved Kunst- og håndverkskolen. Hans xylografier til evangelietekstene var resultat av en klassisk utdannelse ved samme skole. Mentalt var han åpen – han likte for eksempel godt bildene til Rolf Nesch. På skolen hørte vi ikke noe om hans tro, den måtte vi eventuelt bli kjent med gjennom å lese hans bøker. Jeg likte meg så godt i timene hans. Jeg lagde senere en én times video med ham, den ble vist i NRK.

Far var i flere tyske tilintetgjørelsesleire under andre verdenskrig. Jeg vokste opp med kunnskapen om urettferdig myrdede mennesker

– Hos mange kristne kunstnere er det ikke «spor» av tro i bildene, andre maler det fram. En kristen kunstner skiller kunsten fra livet, det er livets inntrykk som manifesterer seg, uansett. Påvirker troen din kunst, og i tilfellet på hvilken måte?

– Mange kunstnere vil tenke at deres bilder er forbundet med tro, selv om de i bildene ikke forholder seg til århundrenes kjente og fortolkede katolske symboler. I min generasjon malere er det mange ekspresjonister – det kan være en sterk utfoldelse i bildet og formatene er store. Kanskje er det en reaksjon på de strenge 50-åra, da det var forbudt med sterke lidenskaper. Jeg kan tenke at malerprosessen er som en dans på lerretet – et uttrykk for livsglede og takksigelse. Noen ganger bruker jeg titler med henvisning til tro, som i tresnittet «Salige er de som holder ut til det siste, for Du, Allerhelligste, vil gi dem hvile». Dette er et sitat fra Frans av Assisi. Men jeg er glad for at et menneske som ikke går i kirken også kan få noe ut av et bilde – akkurat som det ville glede meg om menighetsmedlemmer besøker gallerier og museer.

Håpet viktigst

– Jeg har et bilde, et tresnitt du har laget, som jeg møter hver dag og som jeg aldri blir lei. Det sender meg ut i hverdagen med et godt smil, en godviljens og sprelsk mann på en prekestol, og under står det: «For mens vi er her til huse, sukker vi, fordi vi lengter etter vår bolig i himmelen»?

– Tittelen er fra Paulus. Det er nødvendig med et humoristisk perspektiv. Presten på bildet er så ivrig at han lyser og menigheten øser seg opp. Vi sukker – og det er sikkert at livet kan være tungt. Noen får kanskje inspirasjon gjennom tro til å leve et uselvisk liv. Selv tenker jeg at kristne verken er bedre eller verre enn andre mennesker. For å si det rett ut er jeg mest opptatt av håpet – om at det finnes et «sted» som er mer rettferdig og godt enn dette. Det nytter nok å arbeide for noe godt, men mennesker klarer ikke å frembringe tusenårsriket. Far var i flere tyske tilintetgjørelsesleire under andre verdenskrig. Jeg vokste opp med kunnskapen om urettferdig myrdede mennesker – blant annet millioner ihjelgassede jøder. Disse kan ikke få oppreisning her, og bødlene kan ikke tilgis. I dag blir barn skadd og revet fra sine foreldre i krig.

– Noen har sagt, jeg mener det var Adorno, at det er ikke mulig å skrive poesi etter Auschwitz. Jeg tror det var etter at han hadde hørt Richard Strauss’ Vier Letzte Lieder – veldig poetiske sanger. Hva med kunsten?

– Mange har av forståelige grunner stilt seg spørsmålet om det kan eksistere en god Gud når en ser hva massemordet i Auschwitz var. En kan også forstå at mange spør seg om vitsen med poesi når en ser dette – eller kan ha glede av det. Enda rarere er det hvor fort mye av dette ser ut til å være glemt. Jeg leste Gunvor Hofmo – de mest alvorlige tema lar seg best uttrykke ved stor tilbakeholdenhet. Jeg tenker, men vet ikke, at mennesker blir snillere av å beskjeftige seg med poesi – dette er det neppe ført statistikk på. Uansett, vi er på jorden en kort stund – poesi kan gjøre tilværelsen mer utholdelig. Det er paradokset – at rå ondskap lever side om side med utrolig skjønnhet, slik vi ser det i naturen og i kunsten. 

Krigsarven fra far

– Jeg husker den store utstillingen din i Kunstnerforbundet for noen år siden, den følger meg fortsatt. Den handlet om ditt «blikk» på, din opplevelse og din «gjennomlevelse» av din fars traumer i fangenskap. Svart, grått, hvitt?

– Jeg er glad for at du nevner denne utstillingen. Jeg hadde vært på en lang reise med Hvite Busser og fotografert en del. Noen av bildene kopierte jeg på store kapa-plater. Det betød mye for meg – men jeg fikk lite eller ingen respons på det. Det var ubehagelig. Jeg er vokst opp med mennesker som har disse ekstreme erfaringene. Akademikere har skrevet om det. Selv har jeg følt meg ubehjelpelig når jeg har nærmet meg dette temaet. Det synes jeg er leit, da dette angår meg så sterkt. Gråfargen som du nevner, kan også ha sammenheng med at jeg ble interessert i krigen som tema. Da jeg var ung, var jeg opptatt av – i bildet – å befri meg fra de noe dystre inntrykkene i barndommen. Det er derfor alltid en «utgang» i bildene mine – et håp.

– Finnes det virkelig en tro som kan overmanne slike hendelser?

– En kan snu spørsmålet på hodet – går det an ikke å tro etter dette? Skal en se på denne tilværelsen som den eneste og endelige når en ser hvor mye brutalitet som eksisterer her? Tilbake til «prismet» – selv om noen kanskje kan se på det som kynisk: Det handler kanskje om andre typer tilværelser, som er så annerledes at det ikke kan sammenlignes. Jeg må tro på oppreisning for ofrene. Sentralt i kristen utfoldelse har vært tilbedelsen av Jesus på korset. Jeg synes ikke at det retter opp for Auschwitz – det er sentimentalt. Jeg synes at vi heller skal være opptatte av håpet om å kunne forbedre oss. Dette kan vekkes ved gleden og ved samvær med ulike mennesker.

– Nå finnes det jo også sterke beretninger fra nettopp fangeleirene – om en tro som bar, tross hatet: Maximilian Kolbe, Edith Stein, det er tusenvis av disse vitnene. Kan du tenke tanken selv – hva ville du gjort, eller hva burde vi alle gjort?

– Natt- og tåkeleirene var kynisk organiserte tilintetgjørelsesleire. Gjennom blant annet lite mat organiserte en det slik at alle kjempet mot alle. Moralen ble brutt ned. Selv under slike forhold fantes det noen som ofret seg for andre – kanskje med sitt liv. For å være ærlig tror jeg ikke at jeg selv ville vært noe eksempel til etterfølgelse – jeg ville raskt bukket under. Men noen mennesker – det gjelder også i dag – har en egen kraft til å virke positivt blant andre, mange av disse er anonyme.

Løfter trivialitetene

– Mulig at jeg blir for nærgående, men har du hendelser i ditt eget liv som kan minne om mirakler, bønnhørelser, et gudsnærvær som nærmest ikke er til å bortforklare?

Vi må lære å se og tegne før vi begrenser det vi ser med ord

– Dette livet inneholder mer enn de forferdelige hendelsene vi snakket om – ja, våre egne liv er kanskje fredelige. Det er ikke vanskelig å svare ja på ditt spørsmål. Det at vi lever er et mirakel, likeså at vi i øyeblikk kan føle samhørighet med andre. Og alt det vakre vi omgir oss med – blomstene, kunsten. Jeg fatter ikke de som ikke tror på mirakler!

– Du – som jeg – møter stadig folk som ikke begriper at en kan tror på en Gud – vi er kommet videre, vi har avslørt troen som humbug. Som en humanetiker muligens ville si det – troen er en «krykke» vi har laget oss for å holde ut et eller annet, og kirken utnytter denne tilstanden av frykt til å bygge oppunder løgnen?

– Som ung fikk jeg undervisning i Humanetisk forbund og jeg ble først borgerlig konfirmert. Jeg lærte at en ikke kan forholde seg til noe som ikke er vitenskapelig bevist. Dette ble for tørt for meg, for som vi sa: Eksistensen er et mirakel! Men jeg vil ikke konkretisere dette med Gud for mye.

– Så hva er da et menneske?

– Et menneske = et mysterium. Som kloder kretser vi mennesker om hverandre en kort tid i universet. Vi ser etter tegn i hverandre, tolker tegn, søker bekreftelse. Å lære å se og tegne – rødt mot blått – før vi begrenser det vi ser med ordbegreper. Jeg kom til verden i forrige årtusen, på midten av forrige århundre, i et Oslo som var fritt for TV og data. Nærmere bestemt – mellom Adamstuen og St. Hanshaugen gikk min begynnende utforskning av denne verden for seg. Tidlige minner er for eksempel barnevognen som trillet ned bakken ved «Idioten» med baby i! «Melkebutikken», «Sjappa», store gutter med kinaputter på 17.mai og et trykk av Erling Enger på stueveggen som forestilte en dame med to piker i favnen – hvorav den ene var helt lik meg – men med guttetiss! Et emne til stor forundring og bekymring. «Kunsten erstatter ikke livet», uttalte en overmodig venninne av meg som er koreograf. Er det så sikkert? Det vi kaller livet – er det noe annet enn en serie ganske pinefulle, kausale hendelser som alle er kjennetegnet ved deres mer eller mindre grad av amputering? Kun sett gjennom drømmens og kunstens vindu, løftes alle de små trivialiteter og forgylles i en sfære av meningsfylde.

Det er alltid en «utgang» i bildene mine – et håp

Foto

«Virke», 2014 Foto:Galleri Dobloug