Maleri av drapet på Julius Cæsar. Av Vincenzo Camuccini (1806).
wikimedia commons
Brutus og svikets tvetydighet
I kroker på nettet blir Knut Arild Hareide kalt «forræder» fordi han har «heist sosialistisk flagg», og statsminister Solberg «landsforræder» siden hun ikke har stengt grensene for flyktninger. Den «største svikeren jeg har opplevd i politikken gjennom mer enn femti års medlemskap i Arbeiderpartiet», skrev Steinar Saghaug, tidligere samferdselsbyråd, om Jan Bøhler, i dagene etter at Bøhler skiftet politisk parti. «De er forrædere», sier demonstrantene om militærjuntaen i Myanmar, som selv har kalt Aung San Suu Kyi «trollkjerring» og «forræder mot sin rase». På den andre siden av jordkloden tar Donald Trumps sønn Eric til orde for at «forræderen» Romney må kastes ut av det republikanske partiet.
Portrett av statsmann, general og diktator Julius Cæsar fra Vatikanmuseet. Foto:Musei Vaticani (Stato Città del Vaticano) / Wikipedia
Forræder, sviker. Det finnes ikke verre politiske skjellsord. Den menneskelige identitet er fundamentalt sosialt basert; vi definerer oss selv i forhold til referansegruppen, enten det er familien, vennekretsen, partiet eller nasjonen. Samhold er basert på tillit. Å svikte tilliten er utilgivelig. Dante Alighieri lar, i diktverket «Divina Commedia», de tre store svikerne Judas, Cassius og Brutus, befinne seg i Helvetes aller nederste avdeling. Judas sviktet sin venn Jesus ved å utlevere ham mot betaling, men han svikter ham også som autoritet og Guds sønn Frelseren. Men hva har Cassius og Brutus her å gjøre?
De er begge senatorer som konspirerte mot selve Julius Cæsar og fikk ham drept. Drapet skjedde 15. mars for 2065 år siden.
Fremragende strateg
Cæsar var feltherre, statsmann og forfatter. Han regnet sin herkomst helt fra Aeneas, mannen som ifølge Vergil forlot det brennende Troja og la ut på en farefull reise som endte i grunnleggelsen av Roma. Og Aeneas var selv sønn av kjærlighetsgudinnen Venus. Hvilken stamtavle!
Ettertiden har laget kombinasjonen «også du, min sønn Brutus» og gjentatt den så mye at vi nå har bestemt at det var det han sa
Cæsar fremsto som en slu politiker, en fremragende militærstrateg og en dyktig taktisk opportunist. Etter et år som stattholder i Spania sluttet han en hemmelig avtale med to konkurrenter med formål at de tre skulle ta makten i staten sammen.Cæsar ble konsul, drev gjennom en lov som skaffet jord til 20.000 mennesker og fikk stattholderskap i en del av Gallia med rett til å skrive ut armeer. Den sjansen benyttet han til å utdanne en egen hær. I 52 seiret han over Gallerne. Han krysset grenseelven Rubicon, gikk inn i Italia, vant borgerkrigen, lot seg velge til diktator, reiste til Egypt, innledet et forhold til dronning Kleopatra og fikk en sønn med henne. Han fortsatte å slå ned konkurrenter, og i år 45 f. Kr. var han enerådende. Han viste sine fiender tillit og ga dem embeter, men de vendte seg mot ham i skjul.
Dødsdagen
Cæsars verk «Gallerkrigen» har vært et standardverk i latinopplæringen. Hans navn har skapt ordene keiser og tsar. Hans liv er blitt legendarisk, så også hans død. Det skyldes ikke minst grekeren Plutark (46–120), som skrev mye, spesielt biografier – og interesserte seg særlig for store menns private særegenheter. Cæsar er en av de portretterte, og med dette som grunnlag skrev William Shakespeare sitt berømte skuespill. Like i stykkets begynnelse ber en spåmann Cæsar ta seg i akt for den femtende mars. Statslederen avfeier ham som en drømmer og en komisk skikkelse. Men handlingen foregår i en verden der drømmer og spådommer går i oppfyllelse og tegn som tydes, viser seg å ha mening.
Politikeren Jan Bøhler ble kalt «sviker» av tidligere partikollegaer da han meldte overgang fra Arbeiderpartiet til Senterpartiet. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
Plutark skriver om de siste begivenheter før dødsdagen, at en sannsiger ga Cæsar varsel om at han måtte vokte seg for en stor fare den femtende mars. Da dagen kom, hilste Cæsar underveis til senatet på spåmannen og sa spøkefullt: – Nå er 15. mars kommet. Seeren svarte: – Ja, den er kommet, men den er ikke forbi.
Senatet skulle møte på Pompeii-teatret utenfor bysentret. På veien puttet folk som vanlig brev opp i hendene på diktatoren, med ønsker om reformforslag eller løslatelse av fengslede familiemedlemmer. Cæsar følte seg ikke i form og stakk brevene under armen. Ett av brevene han aldri fikk lest, var en advarsel om det som skulle inntreffe minutter senere. Han begynte talen sin. En senator tok plutselig og helt uventet tak i togaen hans. Cæsar tilkalte forfjamset vakten, men i det samme fikk han en kniv stukket inn i halsen. Senatorene flokket seg rundt ham. I alt ble han stukket 23 ganger, og ytret ikke en lyd.
Idealisten Brutus
Det var senatorene og vennene Brutus og Cassius som felte ham. I motsetning til Dante sympatiserer Plutark med disse. Shakespeare kan leses til støtte for begge parter. Hans Cæsar er kjølig manipulerende, med en autoritet så selvfølgelig at den kan virke utålelig på venner som en gang var hans likemenn. Men hovedpersonen i dramaet er Brutus. Han er idealist og kjenner seg forpliktet til å forsvare republikken mot Cæsars ambisjoner. Han sier rett ut at han personlig ikke har noen grunn til å kvitte seg med diktatoren, allmenne hensyn driver ham: «Cæsars banemenn skal være offerprester, ikke slaktere.» Og når Cæsar får se at Brutus er blant hans banemenn, kommer statsmannens berømte sisteord, i Shakespeares versjon: «også du, Brutus». I biografen Svetons: «også du, min sønn». Ettertiden har laget kombinasjonen «også du, min sønn Brutus» og gjentatt den så mye at vi nå har bestemt at det var det han sa.
Mordet på Cæsar har foregått i historisk tid, men har fått en mytisk dimensjon. Her er blandingen av thrillerens og dramaets effekter satt ut i virkeligheten. Det handler om sjefen for en verdensmakt, men først og fremst et fatalt personlig svik. Dessuten kan man lese en moral ut av det: Statsmannen ble for mektig, for hovmodig, for sikker. Hybris straffer seg. Og på bunnen av det igjen sender «Vokt deg for 15. mars» et gufs av uhygge gjennom oss fordi vi vet at sannsigeren hadde rett; vi kjenner slutten på historien. Døden er uunngåelig, endog for verdens mektigste mann.
Og hele dilemmaet med hensyn på svik ligger i Brutus sine avveininger: Hvis han ikke sviker Cæsar, sviker han noe enda større, nemlig republikken. Dante hadde valgt å stå på Cæsars side. Sviket er ingen objektiv gjerning. Det defineres av politisk stillingtagen, fra aparte meningsytringer på Internett og helt inn i Helvetes innerste sirkel.
Politikeren og generalen Decimus Junius Brutus Albinus (til høyre) tok livet av Julius Cæsar. Foto:Alexandre-Denis Abel de Pujol / Wikipedia