Tidligere samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen og konsernsjef Sigve Brekke i Telenor på konferansen «AI nå»
Gorm Kallestad / NTB
Brødrene Capeks universelle roboter
Karel Capek introduserte oss for ordet «robot» i stykket «R.U.R., eller Rossums Universelle Roboter», selv om det var hans bror Josef som kom opp med ordet. Foto:Jiří Opelik
Da den helsesvake Karel Capek begynte på gymnaset i Hradec Králové i Øst-Bøhmen tidlig på 1900-tallet, hadde han allerede skrevet sine første dikt, med dystre beskrivelser av nød, fattigdom og drukkenskap, og fått dem trykket i lokalaviser i Brno.
Senere i tenårene publiserte han et utall artikler og anmeldelser av kunst og litteratur sammen med sin bror. Brødresamarbeidet fortsatte da han studerte filosofi og språk ved Univerzita Karlova i Praha. Capek-brødrene skrev et skuespill på vers, «Kjærlighetens Skjebnespill», med brodd mot dekadanse og materialisme. Karel debuterte som prosaforfatter med en samling fortellinger («Martyrsøyle») i 1917, samme året fikk han ansettelse som journalist i landets største avis.
Josef Capek, mannen bak ordet «robot». Ordet ble introdusert for 100 år siden, og er i dag allemannseie. Foto:Pestrý Týden / Wikipedia
I litteraturdebatten gjorde han seg til talsmann for «det vanlige menneske», fri for påtatthet, patos og jåleri. «Jeg kan ikke hjelpe for det, men en litteratur som ikke bryr seg om virkeligheten og det som faktisk skjer med verden ( ... ), en slik litteratur er ikke noe for meg».
Sammen med sin bror Josef fikk han oppført «Røveren», et poetisk stykke om ungdomsopprør og kjærlighet, på Tsjekkoslovakias nasjonalteater. Slik ble han dramatiker. Han traff, og skrev, beundrende brev til den mye yngre skuespilleren Olga Scheinpflugová, som vakte gjenklang, men legene frarådet ham å gifte seg. Han fant seg i det, men ga ikke opp tanken.
Ordet «robot» blir introdusert
I januar 1921, altså for 100 år siden, holdt nasjonalteatret i Praha premiere på Capeks «R.U.R.» («Rossums Universelle Roboter», journ.anm.). Den unge, glødende idealisten Helena Glory oppsøker en fabrikk som produserer roboter, og maner til opprør for å ivareta robotenes rettigheter.
Roboter er hundre år senere så integrert i dagliglivet at vi knapt legger merke til dem
Direktør Domin argumenterer med at robotene ikke har menneskelige primærbehov. Da overtaler Helena fabrikkens vitenskapsmenn til å utvikle deres sjel. Robotene begår sin blodige revolusjon og dreper alle ledere unntatt én, og jo da, de klarer seg på egenhånd, men mangler mening med tilværelsen og strever med å lære seg kunsten å kopiere seg selv. Først da to roboter blir forelsket i hverandre, og blir døpt Adam og Eva av det siste gjenlevende mennesket, blir det en slags løsning: Nå spiller robotene på lag med naturen og kan overta verden.
Skuespillet gjorde suksess ikke bare i Praha, det ble oversatt til 30 språk og trakk et stort publikum i New York City og andre verdensmetropoler og fikk raskt anerkjennelse av en hel teaterverden. Nå 100 år etter er dette ikke helt lett å forstå; dramaet virker enkelt, forutsigbart og vekker liten interesse utenom den historiske. Den russisk-amerikanske professor og science fiction-forfatter Isaac Asimov skrev i 1979: «Capeks stykke er, etter min mening, temmelig dårlig, men er blitt udødelig på grunn av dette ene ordet. Det bidro med ordet robot ikke bare til det engelske språket, men gjennom engelsk til alle språk science fiction til nå er skrevet på».
Vi må tilføye: ikke bare science fiction. Robot (av tsjekkisk robotnik, arbeider) er også blitt en betegnelse på noe høyst virkelig: En datastyrt enhet som iverksetter forhåndsprogrammerte handlinger. Roboter er hundre år senere så integrert i dagliglivet at vi knapt legger merke til dem. De sveiser, monterer, sender informasjon, spiller sjakk, kjører bil, assisterer ved kirurgi, hjelper oss til å høre bedre og flytter ting som er for tunge for oss eller for små for oss til å se.
Antikkens roboter
I det mytiske Hellas formet gudenes mestersmed Hefaistos, etter Zevs’ ordre, metallkjempen Talos for at den skulle beskytte den fønikiske kongsdatteren Europa, Zevs’ elskerinne, som Zevs hadde bortført og forlatt på Kreta, mot sjørøvere. Talos var av bronse, og fikk liv av gudeblod i en kunstig åre boltet med en metallplugg. Han spaserte rundt øya tre ganger om dagen, og møtte de som nærmet seg med steiner og ild. En mytevariant forteller at trollkvinnen Medea hypnotiserte ham til å trekke pluggen ut av åren så han blødde ihjel.
Det er mange roboter i antikkens fiksjon, skjønt ordet altså ikke var i bruk før et par tusen år senere; de ble kalt automaton – automater, selvgående. De hadde de samme funksjoner som dagens roboter: tok over for fysisk arbeid og bevirket mindre strev. Magi og teknologi smeltet sammen i drømmen om å overvinne fysiske lover, komme seg raskt frem og leve evig. Kong Pygmalion av Kypros var forelsket i kjærlighetsgudinnen Afrodite, men hun ville ikke ha ham, så han laget en statue som fremstilte henne, la den i sengen sin og ba. Afrodite lyttet til bønnene og svarte på dem ved å gi liv til statuen. Oppfinneren Daidalos konstruerte vinger til å fly med, sønnen Ikaros fløy for høyt og for nær solen, falt ned i havet og druknet.
Talos – en gresk myteskapning av det vi i dag kan kalle en «robot». Her fra filmen «Jason and the Argonauts» fra 1963. Foto:stillbilde youtube
Fulle av advarsler
Som dagens fortellinger er de antikke mytene om teknologiske nyvinninger fulle av advarsler. Plutselig har vi skapt en ny og uprøvd teknikk som vi ikke har lært å beherske, altså står vi i fare for å komme for nær solen, brenne vingene og falle. Den britiske filosofen Bertrand Russell mente fortellingen om Ikaros også handlet om atombomben. Litteratur og filmer om roboter og maskiner som overtar styringen er en hel sjanger, fra Frankenstein til Westworld. I dag er særlig «kunstig intelligens» offer for engstelig spekulasjon, som blir mindre engstelig om man bruker betegnelsen maskinlæring, og minner om at dette forlengst er adoptert i mobiltelefoner. Men vi forveksler intelligens med bevissthet. Den kilende frykten for at vi blir «overtatt» av noe eller noen, synes uutryddelig.
Det er rimelig at nyvinninger følges av advarsel i fiksjonsform, men til ettertanke at frykten for den nye teknikken fyller et langt større rom enn gleden over at den faktisk fungerer og gjør livet bedre for milliarder av mennesker. Capeks skuespill om Rossums roboter er da også først og fremst en lek med en utopi og en hyllest til motet og kjærligheten. Det Capek brukte sitt liv til å virkelig advare mot, var de menneskelige monstre, hans Salamanderkrigen blir tolket som en kommentar til kommunismens og fascismens fremvekst i Europa og er dessuten en saftig kritikk av europeisk imperialisme.
Karel giftet seg med Olga i 1936, to år senere døde han av lungebetennelse. Og det var visstnok ikke han selv, men broren, Josef, som først kom opp med betegnelsen robot. Josef døde i 1944, heller ikke han av ustyrbar teknologi, men i en konsentrasjonsleir der han sonet for å ha kritisert nazismen. Hvor uhyggelige roboter enn kan virke: mennesker er mye farligere.