Petronella Barker
Øyvind Eide, Nationaltheateret
– Angsten forplanter seg til neste generasjon
Mina Amanpour kom til Norge da hun var ett år gammel. Foreldrene var kvoteflyktninger fra Iran. Foto: Privat
Mamma ligger livløs på gulvet. Det er glasskår og blod overalt. Datteren kommer intetanende hjem fra skolen etter matteprøven – og får sjokk. Slik begynner hørespillet «Vi hjemløse». Stykket handler om flyktninger som kommer til Norge. Det er skrevet av Kathrine Nedrejord, Nationaltheatrets husdramatiker.
Jeg lytter til hørespillet sammen med lege og samfunnsdebattant Mina Adampour. Hun kom til Norge som ett-åring for 32 år siden, med sine foreldre som var kvoteflyktninger fra Iran.
Til eventyrlandet
– Hvorfor flyktet dere?
– Kortversjonen er at pappa var politisk aktiv, og mamma var forelsket. Revolusjonen i 1979 besto jo av mange grupperinger med ulike ståsteder, og pappa var en av dem som kjempet for demokrati.
Som kvoteflyktninger fikk familien en liste med land å velge mellom. Øverst på listen tronet USA. Men familien ville heller til land nummer to, som var Norge, for de hadde hørt så mye om dette vakre snølandet langt mot nord.
– For iranere er Norge som et eventyrland, med snødekte fjell og engler med blondt hår og blå øyne. Jeg husker jeg var lei meg fordi jeg, med mine brune øyne og mørke hår, aldri kunne bli noen engel! Og Ibsen er veldig populær i Iran.
Petronella Barker spiller rollen som kvinnen – moren – i både sceneoppsetningen og lyddramet «Vi hjemløse». Hun sliter med å lære språket i landet de har flyktet til. Foto: Øyvind Eide, Nationaltheateret
Psykiske reaksjoner
For familien i teaterstykket «Vi hjemløse» blir livet i det nye landet et mørkt eventyr, særlig for moren i familien.
– Hvor vanlig tror du det er med mentale ettervirkninger og psykiske lidelser?
– Vi vet fra medisinsk hold at migrasjon øker risikoen for psykiatriske tilstander. I en kjent studie gjort på norske utvandrere til USA ble det funnet en markant økt risiko for å utvikle psykose. I senere tid har flere studier vist samme trend. Så ja, det tror jeg kan være en del av det store bildet, sier Mina Adampour. Hun mener de vanskelige personlige kostnadene ligger i den underkommuniserte siden i den offentlige debatten om migrasjon.
– Det er de som tror flyktninger kommer til Europa bare fordi de vil ha et bedre liv. Noen kommer til og med opp med floskler om at de blir båret på gullstol, påpeker hun.
Slik var det ikke i hennes barndomshjem. Hun forteller at alle søsknene ble oppdratt til å komme seg inn i det norske samfunnet og gi tilbake til samfunnet.
– Foreldrene våre fikk hjelp av staten, men det skulle ikke vi behøve.
Det er den trettenårige sønnen i familien som er fortellerstemmen. Lytterne får kun presentert bruddstykker og må lese mellom linjene.
Fra barnets synsvinkel
I «Vi hjemløse» får vi flyktninghistorien fra et barns synsvinkel. Det er den trettenårige sønnen i familien som er fortellerstemmen. Lytterne får kun presentert bruddstykker og må lese mellom linjene. Selv når familien er trygge i fredelige Norge, er gutten preget av merkelige forstillinger og drømmer.
Trettenåringen forestiller seg for eksempel at stueteppet i leiligheten kan eksplodere. Når han skal sove og teller sauer, lurer han på hvilke sauer han skal telle: Skal han bare ta med de levende sauene, eller skal han telle de døde også? Jeg spør Adampour om hun kjenner seg igjen.
– Du var bare ett år gammel da familien din flyktet. Er du preget av hendelser som skjedde da du var liten eller før du var født – som dine foreldre har fortalt, for eksempel at din onkel ble drept?
– Ja, der tror jeg du er inne på noe veldig viktig: foreldrenes erfaringer forplanter seg til generasjonen under. Langt på vei viser forskningen også dette. Fagområdet heter epigenetikk. I en oppsiktsvekkende studie utført på mus i 2013 viste det seg at redsel kunne arves. Hannmus ble utsatt for smerte samtidig som de ble eksponert for mandellukt. Så fikk de musebarn som fremviste redsel når de ble utsatt for mandellukt, selv om musebarna ikke erfarte smerte selv. Og jeg tror at jeg også har mer i meg av dette, en slags flyktningangst, enn jeg forsto da jeg var yngre – selv om det kanskje ikke virker sånn.
Flyktningene i familien i «Vi hjemløse» havner i en helt annen posisjon – og i en mye mindre leilighet – i det nye landet enn i landet de flyktet fra. Foto: Øyvind Eide, Nationaltheateret 
Unngå forskjellsbehandling
Mina Adampour mener at en viktig grunn til at så mange etterkommere etter innvandrere, både kvoteflyktninger og andre, kan se ut til å velge ALI-yrkene – advokat, lege, ingeniør – er at de og foreldrene kan ha ambisjoner om å unngå forskjellsbehandling.
– Vi vet at det forekommer mindre diskriminering i spesialiserte yrker. Kanskje kan barna ha sett foreldrene bli utsatt for forskjellsbehandling; det kan ha satt sitt preg. Eller kanskje foreldre har kjent på det, og ønsker at barna skal komme i posisjoner der de ikke erfarer det samme. Men det er interessant. Bidrar vi ikke, problematiseres det. Bidrar vi ved å velge ALI-yrker, problematiseres det.
– I stykket er det en fra hjelpeapparatet som tror at moren til fortelleren ikke kan bruke en vaskemaskin, og læreren på språkkurset sier rett ut at elevene er snyltere. Har du opplevd noe lignende da du var barn?
– Jeg husker hvordan foreldrene mine søkte større kommunal leilighet da de fikk flere barn og det ble mindre plass. Vi var seks søsken. Jeg var nest eldst og var «sekretær». Representanten fra kommunen som kom på besøk til oss i den kommunale leiligheten på noen og sytti kvadrat, med to soverom, var ikke særlig velvillig. «Dere vil vel få flere barn om dere får flytte inn i en større leilighet», var en av replikkene. Den husker jeg godt. Vi fikk ikke innvilget en større leilighet og det er jeg nesten glad for i dag. Familien vår er blitt skikkelig sammenspleiset av det. Ofte får vi høre at de nære båndene vi har til hverandre er så fine.
Klaget til rektor
Foreldrene til Adampour var vokst opp i den iranske middelklassen. De kom fra hjem med sjåfører og andre tjenere. Hun beskriver faren som «litt bohem», med langt krøllete hår og cordfløyelsbusker. Moren er derimot tradisjonelt kledd, men utadvendt og med en rask replikk – og ivrig etter å bli del av det norske samfunnet.
Dét gikk ikke helt som hun hadde håpet. Moren er dyslektisk, noe som først ble oppdaget etter mange år i Norge. Det var slitsomt og frustrerende å ha lese- og skrivevansker og problemer med å tilegne seg det nye språket, uten å skjønne hvorfor.
– Blir moren din nedlatende behandlet ute i samfunnet, slik moren i stykket mener hun blir?
– Det har hendt. Moren min snakker fire språk flytende – persisk, urdu, pashto og dari. Ikke alle av er klar over hvor språkmektig hun er. De legger heller merke til at hun ikke er så god som barna sine i norsk. Kanskje har de også kulturelle forestillinger om henne fordi hun bruker sjal.
Men moren er desto sterkere muntlig, ifølge datteren. Som moren i hørespillet gikk hun og klaget til skoleledelsen da Mina var liten. Ikke som fiksjonsmoren som klaget over at barna hennes ble satt i lavere klassetrinn enn jevnaldrende norske barn, men over at de som muslimske barn automatisk ble fritatt de få dagene i året da de norske barna skulle gå i kirken. Det syntes hun som god muslim var opprørende, for et gudshus er et gudshus, mente hun.
– «Hva er dette? Skal de ikke bli med eller være i kirken?» spurte moren min, lett indignert for å si det sånn, og dro av gårde til rektor for å protestere.
Moren var med på å få skolens rutiner endret, slik at alle barn fikk gå i kirken dersom foreldrene ikke aktivt sa ifra at de ikke ønsket det.
Identitetstap
Kathrine Nedrejord, som har skrevet «Vi hjemløse», er opptatt av flyktningkvinner og hvordan de kan miste identitet og status i det nye landet. Barna lærer seg norsk mye fortere en dem og glir lettere inn i det norske samfunnet enn mødrene.
Å beherske ett språk, gjør at språktilegnelsen til ytterligere språk styrkes
Grunnen til at moren i teaterstykket får sammenbrudd blir kun antydet. Men kanskje har moren mistet mye av kulturen sin fordi hun ikke lenger har noe virksomt språk. Den livsverdien som var en selvfølge i hjemlandet, er tapt. Uten språk mister hun deler av seg selv.
– Flyktninger og andre innvandrere kan gradvis miste deler av sin egen identitet når språket og kulturen fra opprinnelseslandet kommer mer og mer i bakgrunnen, mener Adampour, som også understreker viktigheten av å tilby innvandrerbarn morsmålsopplæring.
– Å beherske ett språk, gjør at språktilegnelsen til ytterligere språk styrkes. Morsmålet er et viktig verktøy for å kunne utvikle det norske språket. Foreldrene mine ønsket at vi barna skulle lære vårt morsmål. Det gjorde vi i Filadelfiakirken ved Holbergs plass, hvor kristne frivillige tilbød gratisundervisning i persisk.
Sønnen i huset, spilt av Kim S. Falck-Jørgensen, er fortellerstemmen i stykket. Her sammen med Per Frisch, som spiller rollen som faren. Foto: Øyvind Eide, Nationaltheateret
«Flyktningeliten»
Adampours familie kom med fly, som familien i lyddramaet. I motsetning til mange andre migranter som kommer til Europa via risikable og dyre smuglerruter. De var kvoteflyktninger.
– En slags rangering av innvandrere gjorde at kvoteflyktningene var høyere opp på listen enn for eksempel andre innvandrere, husker hun.
– Det var en spesiell følelse, med vond bismak. At ulike grunner til flukt usagt ble rangert. Og det ligger i luften når man debatterer flyktninger og innvandring. Skal vi heller selektere mer, som USA? Eller åpne grensene for de som klarer å komme seg hit selv, og så gå gjennom asylprosessen?
– Er du ikke blitt en del av «eliten», da, som voksen? Du er lege, velartikulert, har norsk samboer, ingen fremmed aksent, er totalt integrert …
Mange spør meg og mine søsken om vi er adoptert, siden vi ikke har aksent
– Jeg liker ikke å bli tatt for det, det skjer heldigvis veldig sjelden. Under en debatt på Litteraturhuset ble jeg kalt en representant for «eliten». Mange spør meg og mine søsken om vi er adoptert, siden vi ikke har aksent. Mest av alt tror jeg alle bare vil være, uten å være noe spesielt.
«Krever og snylter»
I hørespillet sier norsklæreren at elevene hans «snylter» og «krever», og går på sosialkontoret og «lever på våre penger». Adampours egen erfaring er at flyktninger og innvandrere sjelden blir beskyldt for den slags, selv om det skjer en gang iblant.
– Finnes det asylsøkere eller flytninger som er mindre takknemlige enn de burde være?
– Det er komplisert og sammensatt. Mange innvandrere – ikke alle – kommer fra stammesamfunn. Der finnes det ikke noen stat, alt er kaotisk. Så det er vanskelig å få grep om hva staten er, eller at hvis en ikke forsørger seg selv, må det være noen andre som forsørger dem. Noen skjønner kanskje ikke hvor viktig det er med arbeid i Norge, sosialt og økonomisk. Og heller ikke hvor mye alt koster i Norge. Noen kan få en viss sum fra sosialkontoret, bruke den opp raskt og ikke forstå rekkevidden av det, og hvor uhensiktsmessig det er å få penger uten å jobbe. Men det er klart, summen er mye høyere enn vanlige årslønner i noen land som flyktninger kommer fra, og det er ikke til å stikke under en stol at noen utnytter situasjonen. På samme måte finnes det også noen etniske nordmenn som ser på Nav som en grei institusjon som det bare er å få penger fra.
Petronella Barker og Melina Tranulis Foto: Øyvind Eide, Nationaltheateret
Adampour legger til at noen innvandrere heller ikke vet hvor mye det å ha arbeid betyr for helsa. En del innvandrergrupper er overrepresentert for noen sykdommer. Dette er ofte helseplager som etniske nordmenn får mye senere i livet.
Ikke så enkelt
– Men det er ikke så enkelt at alle innvandrere, ikke alle FN-flyktninger heller, er snille og gode. Usjarmerende mennesker finnes i alle grupper og samfunnslag. I voksen alder har jeg sett mer enn jeg så i tenårene, og synes mitt på innvandring har nok endret seg. Kanskje har jeg vært for naiv og trodd at alle har de erfaringene jeg har, at alle vokser opp med foreldre som sier at de skal bidra. Kanskje er det ikke sånn. De diskusjonene må vi kunne ta uten at folk skal stemples som rasister, sier Adampour.
– Erfarer du at nordmenn har et smalt spekter for hva som er akseptabelt innenfor norske normer? Mangler vi empati?
– Min mor forteller om et friere og mer åpent Norge da hun var i tyveårene. For min egen del synes jeg kanskje at Norge har liten plass til religiøsitet i det offentlige rom. Det er nesten så det er lettere å være muslim enn kristen. Det fine med Norge er at her skal folk kunne være religiøse uten innblanding om de vil. Både kristne og muslimer. Moren min vil beholde sin religiøsitet og sitt skaut og sine vide kåper - men uten innblanding fra imamer. Det siste er viktig. Jeg blir helt fortumlet hvis noen tror at vi ønsker en sammenblanding mellom religion og politikk! I hvert fall når det gjelder oss som kommer fra land der religion og stat ikke er løsrevet fra hverandre.
Kim S. Falck-Jørgensen som sønnen. Han forstår ikke hva som skjer med moren, men i lyddramaet forklarer han at han tror hun ble syk av savn og lengsel. Foto: Øyvind Eide, Nationaltheateret
Å være alene
Mina Adampour synes at Kathrine Nedrejord i hørespillet har fått med seg mye om hvordan det kan være å komme som flyktning til Norge. Hvis det er noe som mangler, er det kanskje lengselen – og følelsen av å være alene.
– Jeg har sett mange tilfeller av eldre innvandrere som ikke har familien sin rundt seg, som dør ensomme og alene. Min familie fikk også et merkelig forhold til døden. De snakket ikke om at familiemedlemmer hadde dødd før måneder hadde gått. Ikke fordi de døde alene, men fordi de døde langt borte, sier hun, og minner om at det for mange innvandrere er slik at familiemedlemmer må søke om visum for å besøke Norge.
– Folk fra «røde land» får omtrent ikke visum andre steder, Norge inkludert.
Kunst kan formidle
Hun synes teater er godt egnet til å tematisere innvandring og flyktninghistorier. Kunst kan formidle hvordan mennesker har det, den kan formidle andre erfaringer, fra andre samfunn.
– Det er så mange historier å fortelle. Kanskje er det synd at ikke flere av oss velger de kreative yrkene i stedet for ALI-yrkene. Hva kunne vel ikke blomstret ut av kunsten i stedet for ut av et kjedelig legekontor?
Det er så mange historier å fortelle. Kanskje er det synd at flere av oss ikke velger de kreative yrkene i stedet for ALI-yrkene
– I en artikkel i Utrop roser Dag Herbjørnsrud ditt engasjement for de undertrykte, gjennom Ungdom mot rasisme da du var tenåring og i dine engasjerte avisartikler i senere år. Lege og seniorrådgiver Lisbeth Homlong i Statens Helsetilsyn har kalt deg «et unntaksmenneske». Må man være et unntak for å nå igjennom i offentligheten?
– Det er i hvert fall en fordel å være ressurssterk. Det er også en fordel å kunne formidle styrker som mennesker fra minoritetsgrupper har. Vi skal heller ikke underkommunisere at mange av oss har fått gode muligheter i Norge. Da er det viktig at vi bidrar. Med ressursene følger også et ansvar for å stå opp for de stemmeløse, og med årene må vi også bidra i landene vi forlot.
Bildene er fra sceneoppsetningen av «De hjemløse», som kommer på Nationaltheatret. I skrivende stund er urpremieren utsatt på grunn av stengte teatre.
Plot har sammen med lege og samfunnsdebattant Mina Adampour lyttet til Nationaltheatrets lyddrama «Vi hjemløse».