Kygo på samme scene som a-ha i forbindelse med utdelingen av Nobels Fredspris i 2015. Begge har hatt hits på Billboard-lista. a-ha på 1980-tallet. Kygo fikk sin første plassering i 2015. Fra venstre: Magne Furuholmen, Kygo, Morten Harket og Paul Waaktaar Savoy.
AFP PHOTO / ODD ANDERSEN
Svenskene banker oss på Billboard
Vi har beundret svenskene i over 50 år. Kanskje har vi vært litt misunnelige også? Söta bror har hatt en egen evne til å lage låter som klistrer seg fast i hjernebarken hos lyttere over hele verden. I USA, der alle i bransjen drømmer om å lykkes, har de lyktes svært godt. ABBA, Europe, Roxette, Ace Of Base og Avicii. Alle er store navn innenfor sine sjangere. De har solgt ufattelig mange millioner singler og plater.
SE LISTA OVER NORSKE OG SVENSKE PLASSERINGER PÅ BILLBOARD HOT 100
Noen av våre artister har også bitt fra seg internasjonalt. Men bortsett fra a-has korte møte med toppen i USA, har vi sjelden vært i nærheten – verken av salgstallene eller suksessen som svenskenes artister har oppnådd.
Hvorfor lykkes så få norske artister med å hevde seg på den aller gjeveste og mest prestisjetunge salgslista i verden Billboard Hot 100 i USA? Da Morten, Pål og Magne klarte kunststykket å toppe lista 19. oktober 1985, var det hovedsaken i NRK Dagsrevyen. Lille Norge hadde hevdet seg på den aller største scenen. For et land som flere ganger hadde fått null poeng i Melodi Grand Prix, og som svært sjelden gjorde seg bemerket internasjonalt når det gjaldt popmusikk, var dette en sensasjon. Siden har mange prøvd. Ingen har lyktes.
En opptelling KulturPlot har foretatt, viser at svenskene siden debuten i 1964 har hatt låter på Billboard-lista hele 111 ganger. Norge har 23 plasseringer. Svenskene har toppet lista sju ganger. Norge bare én. Men i tillegg til sine topplasseringer har Sverige en lang rekke med plasseringer blant de ti beste. Norge har to.
Lista er kvalitetssjekket med stiftelsen Music Norway, som er eksportkontoret for norsk musikk. Strategisk seniorrådgiver i Music Norway, Helene Dolva Broch, sier at den svenske musikk-kulturen og -bransjen er annerledes enn den norske. Nøkkelord er erfaring og nettverk.
Vi vet jo at Sverige haren annen musikkeksport-historie enn Norge fordi de gikk internasjonalt med sin pop lenge før oss
– Forklaringen er veldig sammensatt, og noen fasit har vi ikke, men vi vet jo at Sverige har en annen musikkeksporthistorie enn Norge fordi de gikk internasjonalt med sin pop lenge før oss. De har hatt en musikkbransje som har jobbet kommersielt med svensk musikk internasjonalt helt siden ABBAs suksess på 70-tallet. Sverige har siden da utviklet et godt internasjonalt nettverk og etablert seg som en leverandør av popmusikk i verdensklasse. Startskuddet med ABBA ble senere fulgt opp av et eksporteventyr skapt i Cheiron Studios, som produserte de største pop-hitene fra sine studioer i Stockholm, med blant annet Denniz Pop og Max Martin. Men svenskene legger merke til at vi også skriver internasjonale hits, og ser også i vår retning. Så nå dukker det opp flere spennende samarbeid mellom både norske og svenske artister og låtskrivere. I dag er dessuten flere norske låter oftere inne på topplisten i Sverige, så norsk musikk har fått et større publikum i Sverige, sier Broch.
Norges hadde riktignok tidlig internasjonale stjerner, men det var før Billboards tid og i en litt annen sjanger enn det vi regner som popmusikk i dag. Opptakten til musikkdrømmen om Amerika var god, og det startet med fele.
Juli 2007. På Gvarv i Telemark står et bryllupsfølge i solsteiken ved Telemarkskanalen. Folk er spente på hva som befinner seg inne i en liten og mørk, laftet trehytte på Evju bygdetun. Der bodde det visstnok en stor stjerne. En mester på sitt instrument. Én som folkemusikkmiljøet mener hadde den siste brikken som Norges første rockestjerne manglet.
Også i dag, mer enn 150 år senere, er hytta på Evju preget av musikk Instrumenter, forsterkere, et miksebord og høyttalere er installert. Nå er det countryrocker og norsk-amerikaner Bill Booth som har satt opp sitt studio her. Året før ga Booth ut låta «Miller Boy».
Myllarguten, med fødenavn Torgeir Augundsson, maste etter fela før han var ute av småbarnsstakken, ifølge Rikard Berge. Folkeminnegranskeren, konservatoren og folkemusikeren har skrevet ned replikker og anekdoter om møllersønnen. Myllarguten pleide å stjele seg til å prøve farens fele når han var ute. Men en dag kom faren uventa hjem fra kverna og hørte felelåt inne, og det låt ganske godt. Moren Gunhild tok fela fra gutten med det samme faren kom inn. Kven va’ det som spela? spurde faren. Dæ va’ ingen, dæ, svarte Gunhild. Jo, han hadde hørt felelåt. Eg konn’ høyre de va’ ein som konne spela au, sa han. Da måtte Gunhild si det, det var guttungen. Fra da fikk Myllarguten spille som han ville. Som åtteåring spilte han ute for folk. Raskt ble han en etterspurt musiker i Telemarks-traktene, både til bryllup og fest. Han ble den mest kjente spillemannen i bygde-Norge. Men snart skulle han møte den største av dem alle, Ole Bull. Og møtet skulle få konsekvenser for dem begge.
1831. Ole Bull hører felespill fra et herberge i Bergen. Musikken gjør ham nysgjerrig og får ham til å gå inn. Bull vil høre mer, og Myllarguten spiller mer med glede. Harald Herresthal, professor emeritus ved Norges musikkhøgskole, har skrevet en biografi i fire bind om Ole Bull, og kan bekrefte at møtet mellom Bull og Myllarguten ble svært viktig for norsk musikkliv. Bull fikk en ytterligere forståelse av norsk folkemusikk, og benyttet norske folkemelodier i noen av sine komposisjoner, blant annet i den kjente komposisjonen «Et sæterbesøg» som han skrev i 1849.
Bull løftet frem folkemusikerne ved å hevde at dette var musikk på nivå med den europeiske kunstmusikken. Han inspirerte blant annet Grieg til å tenke norsk. På sine konsertreiser i Europa og USA pleide Bull ved konsertslutt å improvisere over folkemelodier fra de stedene han besøkte. Etter å ha studert utenlands, begynte han å gjøre dette også i Norge.
Bull var den første kunstneren som satte Norge på verdenskartet
Musikalsk var Bull en virtuos i en egen klasse. Han reiste mye, det skjedde mye rundt ham og det oppstod, ifølge Herresthal, mange myter og historier. Han var en spesiell, eventyraktig skikkelse.
Bull fikk, som første norske musiker og kunstner, et stort gjennombrudd i USA da han i 1843 dro over for første gang. I Amerika møtte han et nytt publikum og fikk svært gode kritikker. Herresthal mener vi trygt kan kalle Ole Bull Norges første rockestjerne. Han var konstant på turné over hele verden fra 1835 og frem til sin død, i 1880.
Svenskene har vært flinkere enn oss til å bygge opp artister kommersielt i USA, men Ole Bull hadde faktisk et stort reklameopplegg etter datidens standard. Han opererte annerledes enn andre musikere. Han hadde en egen impresario – en manager, som reiste rundt i forkant av konsertene hans. Ifølge Herresthal fikk impresarioen spørsmål om hvorfor Bull var berømt i USA allerede før han kom første gang.
– Vi sendte Ole Bull-såpe og Ole Bull-parfyme på forhånd, skal han ha sagt.
Bull hadde også plakater, byster av seg selv og betalte klappere og kritikere på konserter. Etter hvert som Bull hadde fikk fart på karrieren også i USA, fikk han grandiose planer Han ville blant annet etablere et idealsamfunn, en norsk koloni i Amerika. Det ble det ikke noe av. Slik var det også med en del andre prosjekter, men til tross for ufullendte prosjekter og ekte rockestjerneoppførsel kunne ingen ta fra Bull suksessen han oppnådde som musiker.
– Bull var den første kunstneren som satte Norge på verdenskartet. Han inspirerte Grieg, Ibsen og Bjørnson til å skape musikk og litteratur som vakte internasjonal oppsikt, sier professoren. Myllarguten var med på reisen, for i 1903 utga den da verdensberømte Grieg klaverbearbeidelser av slåttene hans, sier professoren.
Billboard-hitlista i USA ble etablert på slutten av 1800-tallet. Svenskenes fikk inn sin første hit på lista med Siw Malmkvist og låten «Sole, sole, sole» i 1964. Den første norske hiten på lista kom først over 20 år seinere, men det var flere gode, norske forsøk på å nå ut i verden både før og etterpå.
29. mars 1960. Nora Brockstedt står på scenen i Royal Festival Hall i London iført samekofte. Det er første gangen Norge er med i Eurovision Song Contest. Vi stiller med en låt på norsk, men det diskuteres om tittelen på låta «Voi voi» er finsk eller samisk. Stavemåten er finsk, betydningen visstnok samisk. Brockstedt gjør en god figur, men det er Frankrike som drar hjem seieren. Norge markerer seg likevel med en fjerdeplass. Brockstedt deltar igjen i 1961 med en syvendeplass, men i årene etterpå går det gradvis dårligere. Den europeiske konkurransen blir ikke det springbrettet ut i verden for norske artister som man kanskje hadde håpet på.
24. juni 1965. På Sjølyst i Oslo sørger en svensk(!) manager for at en norsk rockegruppe blir udødeliggjort. Planen var å erobre verden, og et smart stunt skulle få mye å si. Sten Ekroth var en mann som svingte seg i tiden og ønsket å tjene penger. Han hadde antennene ute, og skjønte at England var veien til internasjonal suksess. Han var i USA da Beatles slo igjennom, og hadde observert fenomenet på nært hold.
– I Stockholm ba en kamerat av Ekroth ham om å bli med for å høre på Tromsø-bandet The Pussycats. Ekroth ble med, men hadde ikke andre planer enn eventuelt å investere litt i dem. Da han fikk se og høre dem, bestemte han seg for å slutte å selge klær og heller satse som manager. Han kjøpte en London-buss, satte gutta på fast lønn og identifiserte hvem som hadde mest talent for å skrive låter. Valget falt på Trond Graff, forteller Per Kristian Olsen, forfatter og journalist i NRK. Olsen har blant annet skrevet boken Norsk rocks historie.
Ekroth gikk også systematisk til verks for å få vite hva publikum syntes. Han hentet inn skoleklasser, og ba dem krysse av for hvilke låter de likte best. Han var overbevist om at bandet måtte ha egne låter for å lykkes. Slik ble det.
Manageren klarte å skape blest om Pussycats i Sverige. Han hadde et nettverk som han brukte til fulle, og landet etter hvert drømmejobben som oppvarmere for selveste The Rolling Stones på deres konserter i Skandinavia. Det ble en verdifull læretur for både bandet og Ekroth. Det skjedde noe med The Pussycats da de reiste med Stones.
– Skal de bli stjerner, må de omgås stjerner, sa Ekroth, ifølge Olsen.
Så til stuntet. For å skape blest om sitt band, hadde Ekroth kjøpt opp de første radene til konserten i Oslo 24. juni. Ekroth hadde avtalt med 40 kvinnelige fans at de skulle reise seg og gå når Mick Jagger & co entret scenen. Det gjorde de også. Og det ble rabalder.
– Oslo-avisene tok helt av dagen etter konserten. VG hadde ikke en gang bilde av Mick Jagger, men trykket heller et bilde av Ottar Aasegg. Aftenposten hadde tegning av Pussycats-fansen. Det var et enormt PR-kupp. Det var ville tilstander etterpå – nærmest A Hard Days Night-scener, beskriver Olsen.
The Pussycats rakk å spille inn en plate i England, men noe suksess ble det ikke, verken der eller i USA.
– De rakk å prøve seg i England, og ble Norges første helprofesjonelle band, men Ekroth fant raskt ut at han ikke hadde de nødvendige finansielle musklene til å ta prosjektet et skritt videre, sier Per Kristian Olsen. Ekroth forlot The Pussycats i 1966, og selv om de ikke lyktes i England, så hadde de under hans vinger blitt Norges første store popsuksess.
Det er neppe særlig kontroversielt å hevde at det er videoen som gjorde at de føyk helt til topps på lista
20. oktober 1984. En ung, ukjent popgruppe stiller i NRK-programmet Lørdagssirkuset. I 1983 hadde de flyttet til England for å prøve å slå igjennom som popartister. I intervjuet ser vi en gruppe med en unorsk innstilling til suksess i utlandet. Selvsikkert erklærer de overfor programleder Rita Westvik at, ja, de kommer til å bli verdensberømte. I programmet mimer de til en tidlig versjon av det som skulle bli deres store hit, «Take On Me».
4. mai 1985. Bobbysocks står på scenen, i all sin rosa prakt. Man føler at det blåser en ny vind i de norske MGP-seilene allerede fra de første taktene. Hanne Krogh og Elisabeth Andreassen tok Eurovision-verdenen med storm og det ble verdensturné til europeiske storbyer, Japan, Singapore og Australia.
– De toppet så og si alle hitlistene og ble mye større enn andre stjerner på den tiden. De vant også Peer Gynt-prisen. Først da tror jeg man forstod at MGP spilte en stor rolle for norsk musikk utad, sier styreleder i Eurovison Song Contest (Esc) Norge, Mandy Pettersen.
19. oktober 1985. Etter flere innspillinger av «Take On Me», og med en nyskapende video under beltet, kan Morten, Pål og Magne se at arbeidet bærer frukter. Stor rotasjon av videoen på musikk-kanalen MTV fører til at den norske trioen denne dagen går helt til topps på den amerikanske Billboard-lista. Dette er første gang Norge har en låt på Billboard noensinne, og det er til dags dato vår eneste topp-plassering.
Dagbladet-skribent påpeker i a-ha-biografien «The Swing of Things», at komet-gjennombruddet i 1985 kom som resultat av flere heldige faktorer.
– Det var en genial poplåt som fikk en genial og nyskapende video, og som kom ut på et perfekt tidspunkt i MTVs barndom. Låta i seg selv er en innertier som henter ut det beste og mest skamløst kommersielle de tre gutta hadde å komme med i bandets tidlige fase. Men det er neppe særlig kontroversielt å hevde at det er videoen som gjorde at de føyk helt til topps på lista, uttalte Omdahl i et intervju med Dagbladet 30 år etter Take On Me-suksessen.
13. mai 1995. Secret Garden og vinnerlåta «Nocturne» kapret det europeiske MGP-publikummet, med fiolin, harpe, fløyte og Gunhild Tvinnereims klokkeklare falsett. I Nocturne-kulissene stod den samme låtskriveren som 10 år tidligere hadde kronet seg med Bobbysocks-suksessen Rolf Løvland. Én annen av låtene til Løvland, «You raise me up», havnet for øvrig på 73. plass på Billboard Hot 100 i 2003, fremført av den amerikanske smørsangeren Josh Groban.
Norsk MGP-suksess gjentok seg i 2009, med Alexander Rybaks seier med låta «Fairytale», som gjorde ham til superstjerne i Europa og Asia. Men noe USA-eventyr ble det ikke for Nesodden-gutten.
For – også i Grand Prix slår svenskene oss ned i støvlene. Bare Irland har vunnet konkurransen flere ganger, men Sverige har solide plasseringer å slå i bordet med seks seire, én andreplass og seks tredjeplasser.
Én av grunnene til at Sverige har klart å utvikle sin musikkindustri-kompetanse, handler om at hele apparatet som ble bygget opp rundt ABBA på 1970-tallet var svensk, mener Audun Molde, musikkviter og førstelektor ved Høyskolen Kristiania. Han har blant annet skrevet boken «Pop. En historie».
– Én av grunnene til at ABBA ble en internasjonal suksess, er at hele apparatet rundt dem var svensk. Booking, management, studio, forlag og design. De utviklet en kompetanse i svensk musikkindustri som de også kunne trekke stor veksel på senere. ABBA fikk for eksempel bygget Polar Studios, der blant andre Led Zeppelin spilte inn plate, sier Molde.
Han peker på at svært få norske artister har hatt et nasjonalt apparat i ryggen og lykkes.
– a-ha var et engelsk, og etter hvert litt amerikansk, band da de slo igjennom, sier han.
Han mener det er betegnende at svenskene ofte forbindes med noe kontemporært; nåtiden, mens Norge forbindes med fortid eller tradisjoner.
– Da president Barack Obama holdt en tale under U.S.-Nordic Leaders Summit i 2016, namedroppet han skandinavisk kultur. Han trakk først frem Sveriges ABBA, Avicii, Spotify og Minecraft. Norge forbandt han med lutefisk, lefse og Ibsen. Han hadde heller ikke noe forhold til norsk heavy metal, og poengterte i stedet at Finland hadde flest heavy metal-band per innbygger i verden. Det vi kan lese av dette, er at Sverige klarer å merkevarebygge seg som noe kontemporært, mens Norge har brandet fortiden, hevder Molde.
Når det gjelder norsk svartmetall, som en gang ble oppfattet som nyskapende, mener Audun Molde at eksportsuksessen til bandene fra 1990-tallet er overdrevet.
– Mange har nok hatt stor suksess i en rekke land, men det har også vokst frem en myte om at norsk metall er stort i utlandet, som er litt overdrevet i media, hevder han.
Mai 2004. Låta «You Are The Only One» av 18-åringen Maria Mena lanseres i USA. Bare en uke senere, helt i begynnelsen av juni, er låta på Billboard Hot 100, der den lander på en 86. plass.
Tenåringen Mena opptrer under The Late Show for en tilsynelatende begeistret David Letterman. Samme dag, den 20. juli, lanseres albumet «White turned blue» i USA. Albumet består av nøye utvalgte spor fra Menas to første album «Another Phase» og «Mellow». USA-satsingen dør etter hvert ut. Før henne var det bare Sissel Kyrkjebø som har vært gjest hos Letterman, men til gjengjeld to ganger. I ettertid har også USA-bosatte Sondre Lerche vært på besøk to ganger. Nico & Vinz har også gjestet showet.
USA består av fryktelig mange markeder, og er stort og komplisert. I dagens fragmenterte medievirkelighet er det vanskelig å slå igjennom i mer enn deler av USA, forteller Audun Molde
– Band og artister som BigBang, Sondre Lerche og Jarle Bernhoft har klart å leve av musikken der borte, men har måttet ta til takke med små nisjemarkeder. Selv en artist som Kygo, med flere plasseringer på Billboard-lista, er bare en nisjeartist innenfor sin sjanger i USA. Jeg synes det er bra at norske artister ikke bare fokuserer på USA. Det finnes store markeder å ta av andre steder også, som for eksempel India og Sør-Korea, sier han.
Tidligere musikkekspert i Dagbladet, Sandeep Singh, har hevdet at det også skorter på det språklige hos norske artister, og at dette er én av årsakene til den manglende USA-suksessen.
– Nordmenn er ikke flinke nok til å skrive engelske tekster. Jeg tror for eksempel at Donkeyboy hadde vært dritsvære, hadde det ikke vært for at de hadde dårlige engelske tekster, sa han i Dagbladet for fem år siden. Singh skulle også gjerne sett at norsk musikkbransje, i form av agenter og plateselskaper, var mer med ut.
Ifølge Audun Molde har artistene i dag profesjonelle folk rundt seg, som sørger for at artistene finpusser både språk og uttale. Likevel skal man ikke se lenger tilbake enn til Emilie Nicolas’ sitt andrealbum «Tranquille Emile» fra 2018, hvor artisten fikk lettere smekk på fingrene for manglende språkvask.
September 2013. Brødrene Bård og Vegard Ylvisåker står langs Sinoberveien i Nittedal, inne i et lite skogholt 400 meter opp fra parkeringa ved barnehagen på det som kalles Sagtomta. Bård er iført en tettsittende, fluffy dress i umiskjennelig oransje. På nesa har han fått påmalt en stor, svart snute og over munnen værhår. På hodet har han en slags hjelm, med spisse ører dekket i sliten, syntetisk pels. Det er ikke et imponerende kostyme, men det er heller ikke meningen. Omringet av kvinnelige dansere med røde revemasker og hvite skjorter, danser han i det dunkle skogholtet, badet i strobelys, mens han lager lyder som ding-ding-ding-ding-ding-dingering og wa-pa-pa-pa-pa-pa-pow. Vegard, på sin side, står i en stor funkisvilla og stirrer utover skogen. Det mørke, krøllete håret er dratt bakover og han hilser alle gjestene velkommen, de er alle utkledd som forskjellige dyr, mens han balanserer et champagneglass i den ene hånden.
«The Fox» gikk som en farsott på YouTube og ble en global hit, med en sjetteplass på Billboard-lista. I skrivende stund har låta over 934 millioner visninger på YouTube. I kulissene stod stjerneprodusent-alliansen Stargate.
Nico & Vinz slet veldig medå få til sin andre store hit
Sommeren 2014. Hip-hop-duoen Nico & Vinz overrasker, og leverer en av de mest spilte sommerhitene i USA. Bare 24 år gamle hadde de to guttene fra Holmlia i Oslo lagt verden for sine føtter med låta «Am I Wrong» – den største norske hiten siden a-ha slapp «Take On Me». På plettfritt amerikansk, og med innflettede elementer fra sine afrikanske røtter. «Am I Wrong» tok dem til en fjerdeplass på Billboard-lista.
– Nico & Vinz lagde jo et album hvor de virkelig forsøkte å skape sin egen greie, sier Audun Kjus Aahlin. Han er fagansvarlig for hip-hop i Store norske leksikon, og har fulgt sjangeren og skrevet om den i flere år.
– De hadde et afrikansk-inspirert lydbilde og var veldig ærlige i sine ambisjoner om å skape noe med egenart, fortsetter han.
Før jul samme år var Nico & Vinz blant artistene som opptrådte under julegrantenningen ved Det hvite hus under Obamas presidentskap. Deretter dalte kurven Debutalbumet «Black Star Elephant» oppnådde aldri de store salgstallene.
Jeg antar Nico & Vinz-leiren har en langsiktig plan, sa musikkanmelder Ali Reza Soufi Pour til NRK den gangen. Alt lå tilsynelatende til rette for hip-hop-duoen. Men hvor ble de av?
– Nico & Vinz slet veldig med å få til sin andre store hit, påpeker Aahlin.
Holmlia-gutta opplevde at debutalbumet ble slaktet i media. Oppfølgeren ble ikke bedre mottatt Et elegant svalestup rett inn i glemmeboken, skrev VG. I etterkant har det vært stille fra Oslo-duoen.
– Det spørs vel om det er noen vei tilbake til toppen for dem, og om det finnes noen å samarbeide med for å skape den samme suksessen. Det å få den suksessen når man er i begynnelsen av 20-årene, og deretter en sånn nedtur, er jo ganske hardtslående. Da de slapp den andre EP-en beholdt de optimismen og snakket ut om nødvendige feilsteg og nyttig motgang, men så fikk de jo nok en gang motgang. Det ble kanskje litt nok. Det er vanskelig å følge opp, sier Aahlin.
Etter at Madcon nådde ut internasjonalt med «Beggin’» i 2009, og Nico & Vinz hadde sin suksess i 2014, har den norske hip-hop-scenen tatt en mer lokal vending med artister som Karpe og artistkollektivet Nora Collective som i all hovedsak representerer artister som rapper og synger på norsk.
– Kaveh er en av hip-hop-artistene som de siste årene veldig hardt har forsøkt å bygge en engelskspråklig karriere. Det har feilet, først og fremst fordi det er mange millioner som forsøker på det samme, lett tilgjengelig på internett, sier Aahlin.
Men han minner om nisjeartister som Mutual Intentions, Ivan Ave, Fredfades og Cleo, som har enorm undergrunnsappell i de engelskspråklige markedene.
– Det er aldri noe som vil gå til topps på Billboard, men det er jo ikke målsetningen heller. Hip-hop retter seg nå mer mot det regionale og lokale, eller nisjene det fungerer innenfor.
Men om det er få norske artister å se på Billboard-lista, så er det annerledes i produsent- og låtskrivermiljøet. Hvis man måler suksess ut fra antall kommersielle hits, er det utvilsomt Tor Erik Hermansen og Mikkel S. Eriksen fra Trondheim, som utgjør produsentduoen Stargate, som er «kongene». I 2006, bare ett år etter etableringen i New York, fikk produsent-duoen sitt store gjennombrudd med Ne-Yos «So Sick». Siden den gang har de produsert og skrevet låter for omtrent alle verdens største artister Fra Beyoncé og Rihanna til Michael Jackson, Celine Dion, Coldplay og Britney Spears – for å nevne noen.
Felles for flere av de store produsentene som har etablert seg med suksess internasjonalt, er at de startet i norske hip-hop-miljøer, påpeker Aahlin.
– Den andre fellesnevneren er at disse aktørene har vært villige til å gjøre veldig mye forskjellig, i mange forskjellige sjangre. Til sammen har de hatt en enorm kommersiell suksess og satt navnet sitt på musikkproduksjon som har nådd helt opp i verdenstoppsjiktet, sier han.
Stargate markerte seg i Norge med produksjoner for soul-sangeren Noora Noor på slutten av 90-tallet. Produsenten Nasty Kutt, hvis virkelige navn er William Wiik Larsen, stod bak flere av produksjonene til Nico & Vinz og har siden skrevet og produsert for flere internasjonale artister.
Cashmere Cat Magnus August Høiberg, har også hatt enorm suksess som internasjonal produsent. Han kan skryte av krediteringer på albumene til artister som Kanye West, Travis Scott, The Weeknd og samarbeid med Ariana Grande. Espen Lind, og produksjonsselskapet Espionage, en annen suksesshistorie i USA.
Espionage stod blant annet bak låta «Hey, Soul Sister», fremført av det amerikanske bandet Train. Låta var den mest solgte på iTunes i USA i 2010, og er den mest nedlastede låten i Columbias historie, ifølge plateselskapet. Sammen med Stargate, skrev Espen Lind Beyoncés «Irreplaceable», som var nummer én både i USA og Europa. Låta lå på førsteplass på Billboard Hot 100 i ti uker, og var den største hiten i USA i 2007 – i tillegg til å være Beyoncés største solohit noensinne.
– Trenden er at norske produsenter og låtskrivere gjør det bra i USA, men også i andre land. Stadig flere gjør det bra innenfor kommersiell pop. Blant de nyere suksessene er Bodø-væringen Caroline Ailin Furøyen, som skrev kjempehiten «Don’t Start Now», sier Audun Molde.
De siste årene har artister som Sigrid, Astrid S og Aurora fått mye oppmerksomhet i norske medier. Sigrid har vært listet som en av storfavorittene hos BBC, Aurora har lånt vokal til Frost-soundtracket, som endte på Billboard-lista i fjor, mens Astrid S er oppvarmer for kjente navn i USA. Her hjemme får vi inntrykk av at de oppnår stor suksess i utlandet, men stemmer det?
– Både Sigrid og Astrid S gjør det bra. Sigrid har egentlig gjort det stort i Europa og Storbritannia. Bedre enn i USA. Astrid S kan ha funnet sitt nivå – som oppvarmer for større artister i USA. Å være nummer én på Billboard-lista er kanskje ikke det store målet, totalt sett, for disse artistene. Topp 10 i andre, og flere, land kan være bedre for karrierene deres, faktisk. Det gjelder å finne sitt publikum, og å treffe folk. Her er Kygo veldig dyktig. Han har et stort nok publikum innenfor sine målgrupper, i et stort nok antall markeder, til at han kan jobbe med det han vil, forklarer Audun Molde.
Han forteller at fremgangen skjer parallelt med at det har blitt mer stuerent med kommersiell listepop i Norge. Molde var med på å starte den første bachelorutdanningen innen popmusikk her i landet, og sier man gradvis har begynt å anerkjenne og respektere god popmusikk som en kunstform.
– Dessuten innser man at kommersiell suksess ikke er noe man trenger å skamme seg over. Dette har endret seg betraktelig i løpet av de 5-10 siste årene, også i media. Det er bra. Men Sverige har fortsatt et stort forsprang, sier han.
Kalkulert stunt eller god, gammeldags flaks? I boken «Rockonomics» legger Princeton-professor og økonom Alan Kreuger frem tre premisser for å lykkes på verdensbasis: Kvalitetssikker råvare, knallsolid apparat og en god dose flaks.
– Flaks er en undervurdert faktor, sier forfatter og førsteamanuensis i musikk, digitalisering og musikkindustri ved universitetet i Agder, Daniel Nordgård. Han har bakgrunn fra musikkbransjen og har hatt en rekke posisjoner i sektoren og har bred erfaring.
– USA er verdens største musikkmarked. Man kan ikke bare bestille en suksess eller følge en oppskrift. Kreuger bruker mye plass i boka på å understreke hvor uhyre vanskelig det er å bli en internasjonal, kommersiell suksess. Og har man lykkes én gang er det omtrent umulig å gjenta det, rent statistisk sett, sier Nordgård.
Kreuger trekker frem flere eksempler på flaks i «Rockonomics». Elton John møtte eksempelvis tekstforfatteren Bernie Taupin ved en tilfeldighet. Sammen skulle de lage over 30 album og utallige verdensberømte hits. Supersamarbeidet beskrives likevel som et eksempel på flaks – en ukontrollerbar faktor – som ledet fram til verdenssuksess.
Men det er mulig å styrke forutsetningene for internasjonal suksess, fremholder Nordgård.
– Norge har ikke vært flinke til å holde på suksessene sine lenge nok, eller til å bygge et solid apparat. Da svenskene hadde ABBA, tok de eierskap til suksessen ved å sørge for at det svenske musikkapparatet – publisher, produsent og forlag – fulgte artist-suksessen. Det gjorde ikke vi med a-ha, og det har vi heller ikke gjort med våre andre internasjonale suksesser siden. De har raskt blitt overført til engelske og amerikanske selskaper, og da bygger man verken egen kompetanse eller infrastruktur, sier Nordgård.
Music Norway annonserte tidligere i år at de legger ned alle utenlandskontorene sine, men Made Management – som har base i Bergen – har gjort det motsatte. Med egne kontorer og fysisk tilstedeværelse i både Storbritannia og Tyskland, kan de ha bedre forutsetninger for å lykkes i nye markeder. Made representerer blant annet artistene Aurora og Sigrid, som begge har gjort det bra utenfor Norge.
– Dette er nytt. Jo lenger Made følger artistsuksessene, jo bedre – det tjener hele den norske musikkbransjen enormt på. De norske selskapene er med på å videreføre erfaring og nettverk til nye artister. Jo mer som kan settes på en erfaringskonto til nye norske artister, desto bedre er det, sier Nordgård.
Øverst blant alle norske pop-artister i USA i dag, troner Kygo. I 2018 omsatte Kygo-konsernet 250 millioner kroner. 28-åringen Kyrre Gørvell-Dahll fra Bergen la hele premisset for dansemusikk-sjangeren deep house i 2013, gjennom opplastninger til gratisplattformen SoundCloud. Den gangen var det undergrunnen som oppdaget sjangeren, i begeistret fascinasjon over at Kygo var norsk. Etter hvert stod Kygo på hovedscenen på verdens største musikkfestival Coachella, i solfylte California.
Ingen artister har under eget navn hatt flere Billboard-plasseringer i norsk musikkhistorie enn Kygo. Til nå kan han skryte av seks. Og suksessen har smittet, for som en god nummer to – målt i norsk musikkeksport – finner vi den musikalsk beslektede Alan Walker. Også Matoma har glimtet til internasjonalt.
– Kygo, Alan Walker, og for så vidt Cashmere Cat, slo gjennom på omtrent samme tidspunkt. Flere har pekt på at Norge hadde et vindu i tre-fire år hvor vi var ledende i strømmeformatet og tidlige brukere av Spotify. Dermed var vår bruk av strømming med på å diktere hitlistene. Samtidig greide disse artistene å etablere seg, forklarer Nordgård, som ledet regjeringens utvalg for digitale utfordringer i musikkbransjen i 2013. Norge hadde på den tiden dessuten to ledende musikkselskaper Phonofile og musikkstrømmetjenesten Wimp.
26. mai 2015. Hip-hop-artist og businessmogul Jay-Z ankommer Wimps hovedkontor i Grensen ved Stortorvet i Oslo. Møtet er ikke annonsert for offentligheten, men det er fullt oppstyr i gatene, og en flokk mennesker samler seg rundt inngangen til Wimp-kontorene. Folk hvisker opphisset, snur seg i alle retninger og sender blikk. Det er Jay-Z og Beyoncé, sier en jente som står klistret til vinduet. Få timer senere poster den daværende Wimp-sjefen et bilde av kjendisparet til sin egen Twitter-konto og medie-Norge starter jakten på historiene som skal fylle artiklene med følgende tittel Dette gjorde Jay-Z og Beyoncé da de besøkte Oslo. Og vips var Wimp solgt; Wimp ble nå Tidal.
To år senere, i 2017, kjøpte internasjonale The Orchard opp Phonofile – til flere norske musikkbransje-personligheters store frustrasjon.
– Vinduet er lukket. Alle de andre markedene har kommet ajour i strømmeøkonomien og USA dominerer på nytt. Da blir det nok en gang enda vanskeligere for alle andre å slå igjennom, sier Nordgård.
Og – også her er det forskjell Norge og broderfolkets posisjon i musikkbransjen Spotify, en av verdens mest brukte strømmetjenester for musikk, er svensk.
Har man lykkes én ganger det omtrent umulig å gjenta det, rent statistisk sett
Fremtidens store utfordringer for norske artister ligger trolig i strømmetjenestenes algoritmedesign. Blant annet har den danske forskeren Rasmus Rex Pedersen vist til at nasjonal tilhørighet veier tungt når Spotify anbefaler oss ny musikk.
– I litt overført betydning vil det i praksis si at dersom du hører på en norsk artist som musikalsk ligner på kanadiske Drake, og til og med har samarbeidet med ham, er det fremdeles mer sannsynlig at Spotify anbefaler deg å høre på Bjørn Eidsvåg eller Åge Aleksandersen, som også er norske, forklarer Nordgård.
Han frykter at det vil føre til at norske artister som vil satse i utlandet i fremtiden i enda større grad blir tvunget til å signere med et amerikansk plateselskap, for å komme med i den musikalske variabelen de vil slå gjennom i.
Og selv om historien har vist oss gode eksempler på norske artister som har gjort det bra, også i USA, virker det altså som om det alltid er en svenske der, klar til å passere oss på vei til toppen.
Da a-ha ble verdensstjerner, og toppet Billboard-lista, gikk det ikke lang tid før Marie Fredriksson og Per Gessle i Roxette ga oss en solid smekk på fingrene. Og de toppet Billboard-lista fire ganger, ikke bare én.
Selv ikke Ole Bull klarte å unngå å bli overgått av en svenske. Sangerinnen Jenny Lind trakk 40.000 tilskuere på kaia i Liverpool i 1849 – på vei til det som skulle bli et blendende USA-eventyr. Lind-mania, kalte amerikanerne fenomenet den svenske nattergalen dro i gang. Lind var en ekte stjerne, og avslo til og med dikteren H. C. Andersens tilnærmelser. Proff til fingerspissene.