De opptrer på ulike scener, men vet alle noe om å nå inn til et stort publikum. (Fotomontasje: NTB/AFP/S. Loeb, Line Berre, Øystein Haara)
Suget etter stemning
Det var en av de siste helgene musikalen «Chess» ble spilt på Folketeatret før den sosiale nedstengningen av Oslo i november. I et normalår hadde det vært stinn brakke. 1400 mennesker sittende side ved side i de fløyelsrøde seteradene i parkett og på balkong. Nå var vi 200 i salen. En hel liten flokk, men likevel …
Skuespillerne på scenen leverte. Musikerne leverte. Vi fikk historien om russeren og amerikaneren som måler krefter med svarte og hvite brikker. Vi fikk kjærlighet og hat, allianser og lojalitet som settes på prøve. Vi kjente på gufset fra den kalde krigen. Under et par av balladene kom gåsehuden. Men likevel var det altså noe som manglet.
Setene på raden foran oss var tomme. Setene på raden rad bak oss var tomme. De nærmeste setene på begge sider var tomme. I tråd med myndighetenes pandemiregler for kulturarrangementer i Oslo på dette tidspunktet, satt vi 200 som var i salen spredt utover. Fra radene høyt oppe, bakerst på «balkongen», til setene rett foran scenekanten.
200 mennesker klarer ikke å fylle det store rommet i Folketeatret med den samme applausen og det trykket som 1400 kan få til. Men vi forsøkte … og i den insisterende, litt hektiske, applausen lå det en erkjennelse av et merkelig savn: Savnet etter fysisk nærhet til vilt fremmede mennesker. Det er noe rart med at nærmeste publikummer sitter flere meter unna …
Karoline Krüger har i høst spilt Florence i musikalen «Chess» for 200 publikummere i en sal som tar 1400. Her i samspill med Espen Grjotheim, som spiller Freddie. Foto:Fredrikk Arff / Scenekvelder
Fysisk avstand må til for å redusere smitten, og myndighetene må gi oss regler og anbefalinger. Slik må det være. Men mens vi venter på mer normale tider, kan vi undre oss over noe av det vi nå savner. Og lure på hvorfor stemningen blir annerledes når det er større fysisk avstand mellom folk i store grupper enn vi er vant til. Hva er det vi savner?
Hvorfor var Donald Trump så oppsatt på å samle folkegrupper fysisk til store valgmøter før presidentvalget? Hvorfor betyr det noe at folk du aldri har sett før sitter eller står langt unna, og ikke tett på, i teatersalen eller på en fotballtribune? Hvorfor kan stemningen bli klein i en glissen konsertsal?
Skuespiller og artist Karoline Krüger spiller Florence i «Chess». I hele høst har hun og resten av ensemblet spilt for en sal med publikum i mindre enn en sjettedel av setene. Når vi snakkes, på telefon, har teatret akkurat stengt. Akkurat som resten av kulturtilbudene i Oslo. Krüger sier at hun forstår at de må stenge, selv om det ikke har vært påvist smitte i tilknytning til Folketeatret i høst:
– Når regjeringen sier at vi skal være hjemme, så kan de ikke samtidig si at folk kan gå på teater.
– Men hvordan har det vært å spille for 200 i en sal som tar 1400?
Det vi kjenner, er at de 200 i salen skjønner at de må ta ansvar for de som ikke er der. Det er en genuint ny opplevelse. De som er der jobber virkelig for å lage dette rommet til noe
– Det vi kjenner, er at de 200 i salen skjønner at de må ta ansvar for de som ikke er der. Det er en genuint ny opplevelse. De som er der jobber virkelig for å lage dette rommet til noe.
Under en helt vanlig konsert i et helt vanlig år, ville det meste av dette ansvaret ligget på scenen, erfarer skuespilleren og artisten. Hvis de som er på scenen klarer å begeistre, følger publikum med i dansen. Hvis ikke, blir det rykkete.
Det skjer en utveksling av energi mellom scene og sal som kan være veldig sterk, erfarer Karoline Krüger. – Du kan oppleve det med ti stykker i en stue, men det er sterkere i en større sal. Foto:Berit Roald / NTB
– Vanligvis, i et vanlig år, vil en sal som er 15 prosent besatt være en fortelling om et stykke som ikke så mange vil se. Nå har de 200 i salen vært en påminnelse om at vi insisterer på å være sammen, og på at vi insisterer på å oppleve kunstneriske uttrykk sammen. Folk er bevisste på å vise gleden over å være der. Det er en egen kvalitet og en påminnelse om hva det er vi egentlig driver med: Vi opplever noe som betyr noe i fellesskap. Jeg er veldig stolt av å være en del av en bransje som betyr noe for mennesker, sier Karoline Krüger.
Hun opplever at pandemien har fått fram noen nye dimensjoner i det de driver med. Noen nye perspektiver.
Selv om vi tar inn at salen ikke er full, så opplever jeg ikke at det gjør noe med spillet. På konserter er det annerledes. Som artist er du i mye større grad i direkte dialog med salen
– Gjør dere på scenen noe annerledes når det er så få i salen?
– Der er det veldig forskjell på konserter og teater. I teatersettingen forholder vi på scenen oss til det indre spillet oss imellom. Selv om vi tar inn at salen ikke er full, så opplever jeg ikke at det gjør noe med spillet. På konserter er det annerledes. Som artist er du i mye større grad i direkte dialog med salen.
Selv populære artister opplever innimellom å spille for glisne saler. Å spille konsert for 150 i en sal som tar 800 i et vanlig, koronafritt år er krevende, beskriver Krüger. Da må publikum overvinne det hun omtaler som «fellesskrekken om at dette er flaut», mens artisten må overvinne stolthet, framstå som trygg og etablere at dette likevel skal bli fint for dem som er der.
Bjarne Brøndbo, vokalist i bandet D.D.E har også referanser fra mange scener. Den settingen D.D.E er mest vant til, er et stående publikum. Folk tett i tett foran scenen, som synger med på låtene. Det være seg på Rockefeller, på festivaler eller i festlokaler rundt om i landet.
– Det oppstår en spesiell stemning når det skjer, sier Brøndbo, og forteller at de i bandet har spekulert på hvilke konsekvenser koronaen kan få på sikt:
– Kommer det til å føre til at Rockefeller scene, som vi har kjent den gjennom 25 år, ikke vil bli sånn som vi kjenner den? Vil det bli stoler og mer kontrollert?
– Har du noen tanker om hvorfor stemningen blir annerledes når folk står eller sitter tett?
– Nei, og jeg kan ikke si eller forklare hvorfor; men når jeg skal opptre i et rom så er det en del faktorer som har betydning for det jeg skal gjøre: Synge noen sanger. Fortelle noen historier som folk skal bli begeistret eller beveget av, eller som de skal flire av. Avstanden fra scenen til fremste rad og høyden på scenen har noe å si. Hvis arenaen er liten, kan ikke scenen være for høy. Da blir den som står på scenen stor, skummel og stygg. Scenen må være tilpasset rommet, og om folk skal sitte eller stå.
– Det har med den fysiske avstanden å gjøre?
– Ja, det tror jeg.
I år planlegger D.D.E for julekonsert med 200 i Olavshallen, som vanligvis tar 1200. – Vi tilpasser oss, sier Bjarne Brøndbo. – Vi lager noe for de 200 som kler formatet. Foto:Line Berre / D.D.E
I skrivende stund planlegger D.D.E julekonserter i Olavshallen i Trondheim. De skal også direktestrømme en musikal digitalt, basert på D.D.Es juleunivers. I Olavshallen, der de pleier å ha fulle hus, skal de sannsynligvis spille for 200 publikummere i en sal som tar 1200. Og folket skal spres, med tilstrekkelig avstand. De blir sittende som enkeltpersoner eller små familier.
– Det betyr at respons fra salen, som at folk synger med, oppleves som mye skumlere for publikum enn om de står eller sitter tett sammen med flere. Da blir de litt skjult i totaliteten. Når det er langt til neste publikummer, blir folk redde for å gjøre det de har lyst til. De blir veldig klar over at andre ser dem og hører dem, sier Brøndbo.
Siden det er julekonserter, tror han imidlertid at de kommer til å pakke konsertene inn ganske likt som før. De pleier å ha sittende publikum på julekonsertene.
– Kanskje tar vi noen små grep for å skape større nærhet og fellesskap, men det er det som er så vanskelig med underholdning: Det ikke er ingen fasit. Jeg går ut på scenen og kjenner på hvordan folk responderer. Hvem er det vi har på besøk i dag? Er de trøtte? Opplagte? Det kan sitte 200 personer på de setene, men det kan være helt forskjellig når det sitter 200 andre der på konsert nummer to. Du må ta stemningen der og da. Det sitter all slags folk i helt forskjellige situasjoner der. Noen spekulerer på om de skal skilles til jul. Noen gleder seg til å bli bestemor …
Selv om det blir julekonserter med glissent med publikum, så understreker Brøndmo at D.D.E skal gjøre som de pleier.
Vi skal levere en gjennomarbeidet forestilling, og vi tilpasser oss. Vi prøver ikke å lage Valle Hovin for 200 stykker. Vi lager noe for de 200. Noe som kler formatet
– Vi skal levere en gjennomarbeidet forestilling, og vi tilpasser oss. Vi prøver ikke å lage Valle Hovin for 200 stykker. Vi lager noe for de 200. Noe som kler formatet.
Bjarne Brøndbo er kjent for å få god kontakt med sitt publikum. Skape stemning og nærhet. Han tror det handler om at han får folk til å slippe ned skuldrene og begynne å trives.
– Jeg er ikke på scenen for å bevise at jeg er sinnssykt dyktig. Det finnes sangere som overgår meg med mange-gangeren, trekkspillere som spiller fortere og pianister som Andsnes. Jeg kan ikke konkurrere på noen av de arenaene, men som Bjarne Brøndbo som scenemann er det ett eller annet som slår inn.
Han sier at man også kan lure på hvorfor noen går på hundre D.D.E konserter.
– Jeg har vært på alle de konsertene, men jeg får betaling. Men disse her; D.D.E-fellesskapet er så viktig for dem. De treffer andre, som også har vært på flere konserter. Du ser det samme med mange andre band.
Å være mange, tett sammen, gjør noe med stemningen. Å høre Bruce Springsteens balladeversjon av «For You» på tangenter var fint, men da han sendte E Street Band av scenen under en konsert på Telenor Arena for noen år tilbake og satte seg ned ved flygelet for å spille «For You», ble det noe annet. Det var de samme tonene, den samme sangen, den samme teksten, men stående i et hav av andre mennesker opplevde jeg – og antagelig mange med meg – at det skjedde noe med stemningen. Det var nært, så nært at jeg fikk frysninger. Det ble noe «større» enn det kan bli på anlegget hjemme eller i bilen.
Hva mister vi når vi ikke kan være sammen i store, tette grupper? Jeg spør samboerparet Thomas Schubert og Beate Seibt, som er begge professorer i sosialpsykologi ved Universitetet i Oslo. De kommer fra Tyskland, har arbeidet i flere andre land før de kom til Norge og er med i en internasjonal forskningsgruppe hvor de studerer en følelse som de har kalt kama muta. Det er et uttrykk fra det veldig gamle språket sanskrit, og betyr «moved by love». Å bli beveget. Å bli rørt.
Dette er en følelse som betyr mye for oss, men som det er forsket lite på, forteller Thomas Schubert. Det er en positiv følelse, som kommer plutselig. Det er ikke som langvarig kjærlighet, men en plutselig, varm følelse i brystet som på sitt sterkeste kan gi deg tårer i øynene, klump i halsen eller gåsehud. Mange løfter en arm, eller begge, til midten av brystet.
I studier finner forskerne følelsen på tvers av land og kulturer. I én studie fant de den i 19 ulike land, men alle språk har ikke et eget ord for den. Derfor har de valgt et uttrykk som fungerer på tvers av land i forskningen; kama muta.
Sosialpsykologene Beate Seibt og Thomas Schubert forsker på følelsen av å bli beveget og rørt. De mener det er den følelsen vi savner når vi må holde avstand – for eksempel i en en konsertsal. Foto:Thomas Schubert
Det er nettopp denne kama muta-følelsen, følelsen av å bli beveget eller rørt, vi savner når vi som publikum må holde avstand på konsert, teater eller fotballkamper
Thomas Schubert og Beate Seibt har studert denne følelsen i åtte år.
– Det er en fin følelse, sier Seibt.
Hun sier at de tenker at det er nettopp denne kama muta-følelsen, følelsen av å bli beveget eller rørt, vi savner når vi som publikum må holde avstand på konsert, teater eller fotballkamper.
Når vi blir rørt, handler det om fellesskap og relasjoner, forklarer de to sosialpsykologene. Og når vi snakker om «god stemning», så er det en langvarig følelse som gjerne inneholder flere kama muta-momenter.
– Vi tenker at det vi savner er nettopp kama muta. En fellesfølelse. Vi har lyst til å være i samme gruppe og ha noe til felles. Vi vil møte andre som er fans av Bruce Springsteen, som liker den samme kirkemusikken eller fotballklubben og vi vil gjøre noe sammen. Dette er en fysisk følelse. Den sitter ikke bare i hodet, men også i kroppen. Den kan også komme når vi beveger synkront med andre, noe vi ofte gjør på fotballstadion eller når vi danser. Det er en kroppslig følelse av fellesskap, sier Beate Seibt.
Jeg tenker at jeg kjenner det igjen. Vi tenker på det og er veldig klar over det når et konsertpublikum er for lite og for spredt, men det kjennes også på kroppen. Jeg spør om det fysiske, avstanden, har noe å si for stemningen.
– Ja, absolutt, du kan ikke erstatte en ekte klem med klem på WhatsApp. Det er det samme hvis man er på et stadion sammen. Det er ikke det samme når den fysiske avstanden er stor.
Det er ifølge Seibt litt av denne fysiske nærheten vi prøver å reprodusere når vi sender hverandre meldinger med hjerter eller emojis. Vi forsøker å dele noe kroppslig, som vi kan se i ansiktsuttrykk, men som ikke så enkelt lar seg beskrive med ord.
Når vi før jul og i julen er på jakt etter julestemning, og lar oss bevege av musikk og julefilmer hjemme i godstolen så handler også det om nærhet, fellesskap og relasjoner, ifølge sosialpsykologene. Om vi ikke er fysisk nær, så får vi assosiasjoner til noe vi ønsker å oppleve, og vi vekker til live minner om noe vi har opplevd.
Alan Fiske, Beate Seibt og Thomas Schubert beskriver i artikkelen «The Sudden Devotion Emotion: Kama Muta and the Cultural Practices Whose Function Is to Evoke It» at følelsen av å bli beveget ser ut til å være essensiell på mange områder: Den er eksempelvis essensiell for å skape eller vekke til liv det fellesskapet og de relasjonene som danner grunnlag for en rekke ulike religiøse grupper, politisk dynamikk, markedsføring, idrett, litteratur og media – samt det å knytte sosiale bånd til andre.
Og de gangene vi får den gode kama muta-følelsen, så handler det ofte om å følge en tradisjon, forteller Beate Seibt. Noe som har en kulturell betydning for oss. Forventningen og hendelsen forsterker hverandre.
De gangene vi får den gode kama muta-følelsen, så handler det ofte om å følge en tradisjon, forteller Beate Seibt. Noe som har en kulturell betydning for oss. Forventningen og hendelsen forsterker hverandre
– Julefeiringen er et eksempel. Helt fra vi er små bygger vi en forventning om at dette skal være en felles fest med masse kama muta. Forventningene bidrar til at vi faktisk opplever julefesten på denne måten. Og så vil vi assosiere flere ritualer til dette. Som å se filmer som «Love Actually» og «Tre nøtter til Askepott». Julen blir både et religiøst og et kulturelt ritual.
Vi kan også bli rørt av noe som skjer online, understreker Thomas Schubert. En studie forskere ved Universitetet i Oslo gjorde av online-konserter i mars og april, viser at folk blir rørt også av digitale konserter.
– Men fysisk nærhet gjør følelsen sterkere. Det mange savner nå, er å være sammen i store grupper der vi opplever noe felles og registrerer at de andre har den samme følelsen som oss. Det fungerer som en forsterker, sier Schubert.
Da forskerne sammenlignet strømmekonserter som gikk live og konserter som gikk i opptak, fant de at folk følte mer fellesskap når konsertene gikk live, blant annet fordi de kunne kommentere i kommentarfelt og på chat underveis, men at de ikke nødvendigvis ble mer beveget.
Thomas Schubert skyter inn at selv om noe mangler når ikke mange kan møtes fysisk, så synes han ikke at det er noe å klage over. Vi må leve med å ha det slik som nå en stund framover, og heller prøve å finne noen gode alternativer til å møtes fysisk. Mens dette pågår er det også ekstra viktig å være forståelsesfull overfor dem man bor med eller dem man fortsatt trygt kan treffe, mener han.
– Vi savner alle noe for tiden, men vi kan skape noen ekstra fine kama muta-øyeblikk med våre nærmeste. Og det som skjer nå, er en påminnelse om at nærhet i grupper er viktig for oss. Det er noe vi kanskje ikke har tatt innover oss, før nå i 2020, sier professoren.
Da «Chess» hadde premiere i februar, hadde Karoline Krüger falt på seg en hofteoperasjon. Dermed har hun ennå ikke spilt for fulle hus på Folketeateret. Da hun var tilbake, var det pandemi-restriksjoner og publikumstallet var satt til 200. Men hun har lang erfaring som artist og skuespiller, og har spilt for mange fulle saler. Hun har erfart at fysisk avstand – eller nærhet – betyr noe.
– Går det an å sette ord på hva en sal tettpakket med folk gir deg som artist?
– Jeg opplever at det er en dans mellom scene og sal. Jeg opplever, fysisk, at rommet er i bevegelse, og at det er en utveksling av energi mellom scenen og salen. Den som står på scenen tar imot energi fra salen, transformerer den og gir tilbake. Den utvekslingen er man helt avhengig av som artist, og den kan oppstå som noe som er veldig sterkt. Du kan oppleve det med ti stykker i et fellesskap i en stue, men det er sterkere i et større rom. Når du får dette bruset fra publikum … Når hele det rommet reiser seg samkjører energien sin i én retning; det er en veldig sterk opplevelse. Jeg tror også at det handler om fellesskap, om å være sammen om en opplevelse – og om gjenkjennelsen av deg i meg. Når rommet «svinger», så er det på en måte en kjærlighetserklæring.
«Hvordan vil det bli? Vil Rockefeller-scenen, som vi har kjent den gjennom 25 år, ikke bli sånn som vi kjenner den? Vil det bli stoler og mer kontrollert?» Foto/illusrasjon:Hans Arne Vedlog / D.D.E
Men konserter er en slags speed-dating, forklarer Krüger. Du har veldig kort tid på deg til å opprette kontakt med publikum fra scenen.
– Artisten har visse grep, ofte noe humoristisk, for å opprette kontakt. Når folk ler sammen, så skjer det noe, og det er ikke tilfeldig at vitser og gode historier ofte kommer på et tidlig tidspunkt når artisten snakker med publikum. Det er for å få dem til å ta garden ned. Det å ha et eller annet til felles, som å le sammen, forenkler kommunikasjonen. Det skaper et minste felles multiplum.
Nå opplever Krüger at pandemien fungerer som et felles utgangspunkt. Den har rammet alle. Å sette ord på at alle er i samme båt, gjør det lettere å skape nærhet.
Hun erfarer for øvrig, som Bjarne Brøndbo, at den fysiske avstanden mellom scenen og publikum har mye å si for stemningen. Kurven og helningen på salen påvirker hvor nær du føler du er, og den fysiske avstanden mellom artisten og publikum på første rad må ikke være for stor.
Selv kjente artister spiller av og til for glisne saler. Å spille konsert for en glissen sal er mer krevende enn å spille teater for halvfull sal, forteller Karoline Krüger. Bildet er fra «Allsang på grensen», i år med mindre publikum enn vanlig. Foto:Thomas Andersen / TV 2
– Som artist er du avhengig av å kjenne at det du sender ut kommer tilbake til deg. At det ikke føles som om det du sender ut faller i bakken, faller i scenegulvet foran deg, sier Krüger.
Et annet moment er akustikken. I en del nye konserthus kan lyden stilles inn slik at den blir god og «studiotørr», men ifølge Karoline Krüger er dette «livsfarlig» scenisk.
– Da står du på scenen og opplever bare din egen lyd, uten å oppleve fellesskapet. Du får ikke med deg at hvordan folk responderer.
– Jo, det er litt stusslig, sier Dag O. Hessen, professor i biologi ved Universitetet i Oslo. Halvfulle fotballtribuner, konsert- og kinosaler er rett og slett ikke det samme, og noe av forklaringen kan ligge i biologien.
– Hva slags stemning, følelse eller opplevelse er vil du si det er vi mister når vi ikke kan møtes fysisk i større grupper?
– Utgangspunktet er at mennesket først og sist er et sosialt dyr. Hele vår historie, suksess og utviklingen av den store hjernen er bygget på biologiens samspill med sosialiteten.
– Hva legger du i det?
– Jo mer sosiale vi er blitt og jo større samfunn vi har levd i, jo større kognitive evner har vi måttet ha. Det har medført evolusjon av stor hjerne, samt utvikling av empati og moral eller anlegg for moral. Dette er viktige trekk ved mennesket. Sosialitet er en forutsetning for det vi er blitt, et grunnleggende trekk ved vår adferd som gjør at vi er bedre enn vårt rykte. Vi er flinke til å stille opp for hverandre, i hvert fall innenfor en viss krets. Å være fysisk sammen i grupper er enormt viktig for oss. Fellesskapet stikker dypt, og har gjort det for oss mennesker helt siden vi samlet oss rundt leirbålet, sier Hessen, som i samme åndedrag minner om det faktiske innholdet i fengselsstraff.
– Ved fengsling, er det avsondring fra andre som er straffen. Å bli utelatt fra fellesskapet er den største av alle straffer.
Å samles i grupper er noe vi har holdt på med fra tidenes morgen, fordi vi hadde nytte av det. Evolusjonsbiologen Charles Darwin beskrev hvordan menneskene gikk sammen for å løse problemer, felle et stort bytte eller krige mot nabostammen. Vi dannet grupper, små samfunn, som i sitt fellesskap fikk større suksess enn løse grupper der folk var mer opptatt av seg selv.
– Mennesket er et sosialt dyr. Å være fysisk viktig i grupper er viktig for oss, sier Dag O. Hessen, professor i biologi ved Universitetet i Oslo. Foto:UiO
– Det er gunstig for oss å være en del av fellesskapet. Vi får energi og livskvalitet av det. Derfor opplever vi også en sorg når vi blir frarøvet fellesskapet, sier Hessen.
Men det skal sies at alle ikke savner store grupper like mye, minner professoren om. Det er individuelle forskjeller:
– Noen blir desperate av å ikke være omgitt av andre, mens andre trives godt i eget selskap.
Jeg spør om han tror at energien vi får fra fellesskapet har noe med fysisk nærhet å gjøre, med henvisning til at vi føler på avstanden – for eksempel i en glissen konsertsal.
...hvis man ser på gruppe-dynamikk med biologiens briller på, så forutsetter den en del tetthet og hudkontakt
– Her er jeg litt over i gjetning, men hvis man ser på gruppedynamikk med biologiens briller på, så forutsetter den en del tetthet og hudkontakt. Hvis vi går tilbake til apene, så lever de tett på hverandre og danner bånd gjennom å ha fysisk kontakt, lysking og kjenne på varmen fra hverandre.
Å samles digitalt er en slapp erstatning for å møtes fysisk, mener Hessen. Han tror at de fleste som er sendt hjem på hjemmekontor, etter hvert vil føle behov for å møte kollegaer et par ganger i uka og være en del av flokken på jobben. Skype og Zoom er bra for mye, men videomøter kan ikke erstatte fysiske møter fullt ut, og Zoom kan heller ikke erstatte juleselskapet. Du får ikke den samme energien i fellesskapet digitalt.
Dette handler om både biologi og psykologi, mener Hessen. Ofte med biologi i bunnen.
En meter eller mer i avstand, som vi nå har bedrevet i lang tid, gjør at noe av dynamikken og varmen i gruppa forsvinner. Dermed er heller ikke følelsen av å være integrert i gruppa der på samme måte, resonnerer biologiprofessoren.
– Selv om vi vanligvis ikke kjenner de menneskene vi har rundt oss i en konsertsal?
– Det ser slik ut. Jeg tror alle kjenner på det. Det er litt trist, noe av varmen mangler når vi er for langt fra hverandre. Dette er noe vi ikke har kjent på før. Jeg tror at alle gruppedannelser og allianser forutsetter en viss nærhet og kontakt.
Men det holder ikke å bare samles. Skal fellesskapsfølelsen oppstå, må gruppeansamlinger være fokusert rundt ett eller annet, om det er leirbålet eller et teaterstykke, en motorsykkelklubb eller et fotballag, påpeker professoren. Noe som gjør at vi opplever den samme virkeligheten, at vi sitter i samme båt. Det må være et interessefellesskap der. Vi nedjusterer for øvrig også egoet litt vårt litt i grupper, og det mener Hessen er en god ting.
Gjør det at vi står tett sammen også at vi lettere blir påvirket av andre? Biologiprofessoren tror at svaret er ja. Han vilser til at når vi står skulder til skulder og oppildner hverandre, så får vi en massedynamikk på godt og vondt som du kan se på alt fra vekkelsesmøter til fotballtribuner:
– Med en meter avstand og munnbind blir det en stivere og mindre spontan atmosfære. Fellesskapsfølelsen er en annen.
Når noen ledere så fremstår som flinkere enn andre til å få med seg grupper, så handler det mye om å bli sett og bli verdsatt, og om å se og verdsette andre, mener Hessen. Og samler man folk i store, tette grupper, kan noen ledere til og med klare å skape en suggererende stemning.
President Donald Trump insisterte under valgkampen på å avholde folkemøter med mange mennesker i tette grupper. Pandemien til tross. Hvorfor var det så viktig for ham? Hva kunne han oppnå der som han ikke kunne gjøre i andre formater. Digitale eller fysiske?
Ifølge sosialpsykolog Thomas Schubert er det mye kama muta ute og går. Trumps folkemøter beveget folk. Med musikken som ble spilt før møtene. Ved måten Trump presenterte seg på.
– Han presenterer seg ofte som en som bryr seg om dem som er der. Og er det noe som rører folk, så er det at du sier at du bryr deg om dem, sier Schubert.
Her er det også en følelse nummer to som slår inn, en søsterfølelse til kama muta, og det er ærefrykt
– Men her er det også en følelse nummer to som slår inn, en søsterfølelse til kama muta, og det er ærefrykt. Det trenger ikke å ha en religiøs betydning eller assosiasjon, men det kan oppstå i store grupper når du føler at du er nær en som har mye kraft og makt som er vennlig mot deg.
Thomas Schubert forteller at det er den samme, positive følelsen som folk får når de går inn i katedraler eller står foran store fjell. Det handler ikke om kjærlighet eller sosial likhet. Det handler mer om autoritet og prestisje.
Noen mennesker er flinkere enn andre til å både bevege folk og skape ærefrykt; om det er prester eller presidenter. Det kalles gjerne karisma. Thomas Schubert og Beate Seibt sier at de som klarer å «gripe» en forsamling fra en talerstol, er de som kan inspirere, skape fellesskapsfølelse og trygghet. De formidler at de er en av oss, men samtidig at de kan lede oss.
– Det er alltid blanding av fellesskap og lederskap, sier Seibt.
Så kan man lure – «mister vi oss selv» litt i store, tette grupper der folk beveges og føler ærefrykt? Er vi lettere å påvirke?
– Det er en gammel myte at du mister identiteten din i store grupper, men det er feil. Vår innfallsvinkel er at du ikke mister noe i slike grupper, du får noe. Du knyttes sammen med andre og identifiserer deg med andre, sier Schubert.
Professoren bekrefter imidlertid at et ønske om å høre til i en gruppe, kan gjøre oss mer støttende til budskapet, og at vi da har lettere for å følge normene i en gruppe.
– Men det er ikke slik at vi blir «hypnotisert» av gruppen, og vi vil alle ha innvirkning på gruppenormen. Den kommer ikke ingensteds ifra.
Jens E. Kjeldsen, professor i retorikk og kommunikasjon ved Universitetet i Bergen, kjenner ikke til at det finnes studier av hvordan avstanden mellom mennesker i et publikum, målt i meter, påvirker stemning og påvirkning fra talerstolen. Men han gjør seg noen tanker.
– Hva er det talen kan som ikke andre kommunikasjonsformer kan? Den kan samle folk fysisk, foran taleren. Og når vet du at taleren god? Egentlig ikke når folk ser på og anerkjenner taleren. Når taleren er virkelig god, ser folk i publikum på hverandre og nikker. Da viser de både at de synes at talen er god og at alle er inkludert i et fellesskap, sier Kjeldsen.
Han forteller at han nylig deltok på en digital, dansk retorikk-konferanse. Et av innleggene der handlet om demonstrasjonsretorikk. Her ble det påpekt at det som gir kraften i demonstrasjonsretorikken og -politikken, er at folk står tett sammen.
– Når vi står tett sammen så blir vi ett visuelt og fysisk uttrykk for samhold og sammenheng. Dette har gode talere forstått.
President Donald Trump insisterte på å samle mange mennesker til folkemøter under valgkampen. Trump er en av dem som får kraft og energi ut av folkemøter, konstaterer retorikkprofessor Jens E. Kjeldsen. Foto:Octavio Jones / AFP
Trump er en av dem som får kraft og energi av folkemøter, registrerer professoren. Og det Trump gjør i talene sine, er ifølge Kjeldsen å skape fellesskap og samle – først og fremst gjennom å skille gruppen fra «de andre». Han etablerer felles verdier. Skaper en felles ytre fiende. Han snakker om de andre; «de som undertrykker oss», om dem som ikke lytter, om fake news.
– Alt i Trumps retorikk virker samlende for tilhengerne, og dette fungerer aller best når folk står samlet, fysisk, foran ham.
– Du blir påvirket av å stå fysisk skulder til skulder med andre, sier Jens E. Kjeldsen, professor i retorikk ved Universitetet i Bergen. Gruppepresset blir sterkere. Foto:Tove K. Breistein
Er det lettere å påvirke eller «snu» folk som står tett sammen i en stor gruppe? Kjeldsen har ikke sett studier på det, men han tror ikke at store, tette grupper gjør at folk lettere skifter mening. Hvis man skal forsøke å få en annen person til å skifte mening, så er det best å gjøre det på tomannshånd, ifølge professoren.
– Men hvis du i utgangspunktet er positivt innstilt, så kan jeg påvirke deg sterkere i en gruppe, sier han og trekker en linje tilbake 1939 og nazismen. Han viser til at de som i utgangspunktet ikke likte jødene, var lettere å påvirke i grupper som stod tett sammen.
I store, tette grupper kan det være enkeltpersoner som begynner å tvile, men hvis vedkommende ser at dem han har rundt seg er med, så er det vanskelig å la være å slutte seg til, mener Kjeldsen. Tenk bare på konserter. Du liker egentlig bandet, men synes kanskje ikke konserten var noe særlig – men alle andre er begeistret; da er det lett å la seg rive med i begeistret applaus.
– Du blir påvirket av å stå fysisk skulder til skulder sammen med de andre, sier Kjeldsen, og viser til at fysiske folkemøter, konserter og opplesninger har noe til felles: Vi vil gjerne oppleve ting sammen, og oppleve at vi deler synspunkt med andre mennesker.
Det er ingen som vil være han ene som roper at han er uenig med taleren, eller den ene som ikke reiser seg når det er stående applaus i en konsertsal
Gruppepresset blir sterkere når folk står tett sammen, resonnerer han: Det er ingen som vil være han ene som roper at han er uenig med taleren, eller den ene som ikke reiser seg når det er stående applaus i en konsertsal. Kjeldsen tror at fellesskapet også er grunnen til at vi liker applaus så godt:
– Applausen er gruppens felles anerkjennelse.
Når D.D.E går på scenen, har nærhet noe å si for stemningen de vil skape. De kunne ikke gjort festlåta «Rai rai» i en sal med 200 stykker og tomme seterader. Bare det å gjøre «Rai rai» med et sittende publikum, hadde vært rart, mener Bjarne Brøndbo. Det hadde blitt statisk og kunstig. Konserter i kulturhus med sittende publikum inviterer til en annen stemning. Brøndbo synger et par strofer fra en rolig D.D.E låt, «Nykoka kaffe», i telefonen:
– Det er en annen historiefortelling, å sitte og kose seg på den måten …
Han drar en linje til kontrasten: Et tettpakket stadion.
– Har du sett når Freddie Mercury og Queen synger «Radio Ga Ga»? Det er et ritual der som skjer mellom scene og sal som ikke fungerer når folk sitter på stoler …
På 80-tallet stod Freddie Mercury på scenekanten foran 72.000 mennesker på Wembley stadion i London. Videoen ligger på YouTube. På refrenget på «Radio Ga Ga» instruerer Mercury publikum i takt med trommene. To klapp, to strake armer i været. To klapp, to strake armer i været. Det tettpakkede folkehavet koker. Og de synger: «All we hear is radio ga ga, Radio goo goo, Radio ga ga …».
Når et folkehav av Liverpool-fans synger «You never walk alone», så er det til å få gåsehud av. Hadde det vært glissent i rekke, hadde det ikke vært det samme … Foto:Dave Thompson / AP Photo / NTB
Brøndbo trekker linjen videre til syngende folkemengder på fotballarenaene. Om det er et fullt Lerkendal i Trondheim. Eller Liverpools Anfield stadion:
– Når de synger «You never walk alone» på Anfield. Det er fellesskap og en identitetsbærer.
Du trenger ikke å være verken fotballinteressert eller Liverpool-fan for å få frysninger av det Bjarne Brøndbo snakker om her. Du kan se også det på YouTube. En gigantisk folkemengde på et fullsatt Anfield. De holder supporterskjerfene sine med strake armer over hodet og vaier i takt. Med voldsom kraft synger folkehavet den samme, følelsesladde teksten: «You never walk alone».
Det hadde ikke vært det samme hvis en liten gjeng supportere var spredt utover på den enorme tribunen.