Skaperen av Pondus lanserer barnebok
Han vet hva han snakker om, Frode Øverli (52), skaperen av tegneseriefiguren Pondus. Han spilte aldersbestemt fotball på laget Vadmyren. Og fortsatte senere, mindre seriøst, på bedriftslagsnivå.
– Fotball kan få ut det verste i oss, konstaterer Øverli – med sindig stemme. Og lar det bli med det.
Det må kanskje også legges til at Vadmyren er en fotballklubb i Bergensbydelen Loddefjord. Da Øverli vokste opp, var den kjent som – politisk ukorrekt – et belastet område, og kommer fortsatt dårligst ut i alle levevilkårsstatistikker. Pondus tok nok med seg noen erfaringer fra «oppveksten» i Loddefjord.
Datteren Frida
Med sin stripe, der Pondus spiller hovedrollen, har Frode Øverli har skapt en suksess som få tegneserietegnere opplever. Det norske folk har trykket Pondus til sitt bryst, kanskje fordi de kjenner seg igjen i hans litt rampete syn på tilværelsen – full av syrlighet og sarkasme – men som en som fortsatt er god på bunnen.
– Pondus er ikke ond. Det er ingen onde figurer i hans univers. Men både Pondus og de andre har litt av oss alle i seg, bemerker opphavsmannen.
I disse dager er det imidlertid ikke Pondus som er i søkelyset, men datteren hans. I løpet av høsten kommer Øverlis første barnebok. «Frida og jakten på nesehårene» blir en krysning mellom tegneserie og roman. Med en yngre målgruppe har Øverli måttet holde tilbake noen av de mest provoserende skildringene som leserne kjenner fra Pondus-stripene.
– Jeg har hatt i bakhodet at dette er et annet publikum. Det har gjort det ekstra spennende. Vanligvis tenker jeg ikke på hvem leserne er, eller at jeg skal tilfredsstille noen. Pondus og de andre kommer fra meg selv, sier Øverli til KulturPlot.
– Men i boken om Frida kan jeg for eksempel ikke ha med disse damene som frekventerer puben til Pondus.
Ingen grenser
Øverli har egentlig hatt idéen til en egen bok om Frida i mange år. Men inntil nå har gjennomføringen stoppet opp fordi Pondus har tatt all oppmerksomhet. Men til slutt bestemte Øverli seg for å rydde plass i sin ellers travle hverdag.
Boken om Frida er en avlegger av Pondus-serien, men hun har sitt helt eget univers, med monstre under sengen sin og de ganske ville drømmene hun hver natt havner i. Frida har aldri vært redd for disse monstrene, men liker dem heller ikke helt.
I «Frida og jakten på nesehårene» blir leserne tatt med til Mellomland der det er evig vinter, og der Frida må løse noen problemer som monstrene strever med. Uten å røpe for mye: hun jakter på nesehår fra monstre. De skal hun bruke som harpestrenger for spille inn våren i Mellomland.
– Det fine med Frida er at jeg kan finne på hva som helst. Det er ingen grenser i drømmeland.
Ikke for det. Grenser ser ut ikke til å ha vært Øverlis største problem, uansett. Idétørke er i hvert fall ikke noe han lider av.
– Å tegne er blitt en vane. Det blir en jobb. Ingen gjør den for meg, har jeg oppdaget.
Ingen bohem
Øverli har organisert hverdagen sin som en stram tamburmajor. Han setter seg ned på hjemmekontoret når barna skal på skolen og avslutter arbeidsdagen når de kommer hjem.
– Det er alltid en deadline som setter tempo, så struktur er viktig. Jeg kunne kanskje ha vært bohem, jobbet om natten og drukket rødvin. Men det blir en ni-til-fire-jobb, forklarer Norges mest kjente serietegner.
– Men det er mye god inspirasjon i en deadline. Ikke for det, jeg drømmer om en hverdag uten deadlines og å kunne skrive og tegne utenom arbeidstiden.
Hjemmekontoret i underetasjen i familiens flunkende nye og moderne villa på den høyeste toppen i Strusshamn på Askøy – et fjordkast fra Bergen – er mer som et panoptikon, med deler av Pondusuniverset i alle kriker og kroker og en eventyrlig utsikt mot landskapet utenfor.
På et skrivebord vendt ut mot verden, ligger det Øverli trenger for å tegne Pondus og de andre karakterene som han hele tiden rister ut av ermet. Papir og blyanter til å lage de første skissene, og så de to iPad-ene der han former stripene til slik leserne kjenner dem.
Må holde i tøylene
I 25 år har han skapt nye Pondus-striper full av elleville og fandenivoldske historier, gjerne med et skråblikk på hverdagens små utfordringer. Ofte med ikke altfor vellykkete og langt fra feilfrie karakterer, enten det er vennen Jokke, en litt tøylesløs eller nerdete tidligere rocker: Harold, en totalt mislykket golfspiller eller Hugo, bussjåføren som alltid kommer til kort når han sjekker opp de tidligere nevnte damene i puben til Pondus.
– Frida er bare et eventyr. Hun er myntet på barn i alle aldre – er det ikke dét det heter? Da må jeg holde tøylene litt tilbake, sammenliknet med Pondus-stripene, bemerker Øverli.
– Med Pondus legger jeg hodet på huggestabben – og venter på øksen eller benåding.
Folk blir lett krenket
Tegneserieskaperen har registrert at folk er blitt mer hårsåre. Han vil gjerne provosere, men er aldri ute etter å såre noen. Politisk korrekthet ble nevnt innledningsvis – og det er noe Øverli ikke har sans for, eller er «pissekjedelig» som bergensere gjerne ville si.
– Jeg vet ikke hvorfor folk blir mer provosert nå. Det er nesten så det går sport i å bli krenket, gjerne på vegne av andre.
Øverli synes verden er blitt fryktelig liten. Et skjevt ord i Norge blir lynhurtig fanget opp hvor som helst i verden. Det er skremmende mener han. Samtidig understreker han at folk selvsagt skal kunne føle seg krenket hvis det er behov for det.
Privilegert tegner
I Pondus-universet vil han fortsatt provosere og være litt på kanten. Hans sylskarpe hverdagsskildringer har ofte en forbløffende aktualitet over seg – og treffer midt i vår småskårenhet.
Damene i baren til Pondus, er for eksempel karakterer som Øverli har måttet tåle en del tyn for. Det er damer som en ikke skal komme i veien for: muskuløse, med en slagkraft som en illsint bjørn og elegant er nok ikke et ord som en først tenker på når de skal beskrives.
– Disse damene ble konstruert for Jokke. De måtte korrigere ham den gangen han var singel og en forvorpen partyløve. Det er så morsomt å tegne dem. Og så er det sikkert noen som blir provosert av damene. Dem om det, fastslår Øverli.
Vokste ut av kontroll
Han hadde aldri drømt at Pondus skulle bli så stor, eller som han sier: har vokst seg helt ut av hans kontroll. Nå kan Øverli telle millionene som kommer inn på kontoen.
– Jeg så bare for meg at jeg skulle lage en stripe som skulle betale regningene. Da jeg skapte Pondus, hadde jeg ikke i nærheten av disse ambisjonene.
– Det har vært en ufattelig reise, legger han til. Men det som er skummelt, er at du venner deg til alt. Han erkjenner ikke desto mindre at han er privilegert. Det å være serietegner er vanligvis smalhans.
Musikk og fotball
Mange har spådd tegneseriens død, men så langt er alle ord blitt gjort til skamme. Frode Øverli holder Pondus frisk ved hele tiden å introdusere nye figurer. Han kan avsløre at snart vil leserne bli kjent med Duncan, en golfspiller fra Skottland som blir venn med Harold.
– Litt av hemmeligheten med seriestriper er å introdusere nye figurer, ellers er det lett for å tråkke i egne fotspor.
Da Øverli satte seg ned for å skape Pondus – for 25 år siden – ville han lage en seriefigur som hadde litt av hans egne interesserer, og en fyr som han kunne kjenne seg igjen i og trodde på.
– Jeg sier at Pondus og jeg blir irritert av det samme.
Liverpool
Også musikksmak og fotball deler Øverli og Pondus. For tiden er begge i den syvende himmel – som ihuga Liverpool-fans, med klubbens første seriegull på 30 år. Men hvorfor akkurat Liverpool?
– De var gode den gangen du vokste opp. Grunnlaget er jo syltynt for de fleste som holder med et lag utenfor Norge. Kanskje kan det være at de har fine drakter, eller at en kompis eller familien holder med et lag, iakttar Øverli.
Der Pondus ikke skyr noe i en takling på banen, har hans skaper nå lagt fotballskoene på hyllen. Frode Øverli har innsett at skadene litt for ofte kommer på løpende bånd når du har nådd en viss alder. Da kan han jo med større glede la sitt alter ego boltre seg i beinbrudd, avrevne leddbånd og påfølgende røde kort.