Nina Simone faller i smak, både hos foreldre og barn.
AFP Photo / Eleonore Bakhtaze
Rytmeterapi
Det er ingenting som helt forbereder deg på skuffelsen over at din datter en dag trykker av-knappen på bilradioen hardt inn og sier: «Dette går for treigt. Hva er den musikken der? Kan vi høre noe fra dette årtusenet? Har du ikke noe ordentlig kjøremusikk?»
Du trodde hun skulle like Depeche Mode bare fordi du gjorde det? At det var noe genetisk med forkjærligheten for blues? At din eklektiske musikksmak nærmest ville smitte over på henne som et koronavirus i en trang t-banevogn? Det var selvfølgelig en livsløgn.
Som ateistens sønn leser aftenbønn, velger tenåringer musikk for å distansere seg fra deg og for å signalisere tilhørighet til en ny gruppe likesinnede: de jevnaldrende. Men også for å legge et lydspor til den mest kaotiske tiden i livet. Målet ditt er altså ikke å gjenskape din eklektiske blanding av reggae, synthpop og ECM-jazz. Din jobb er å sørge for et indre musikkbibliotek hun kan hente støtte fra i alle livets situasjoner. Og da må du legge inn støtet tidlig.
Stressless-musikken
Det som digitaliseringen og smarttelefonen ennå ikke har tatt livet av, er musikklyttingen. Vi hører annerledes nå, det er sant. Vi har hele verdens musikkbibliotek et sveip unna. Men samtidig bruker vi mye mer av den våkne tiden vår på å høre på musikk enn før.
Vi kan klage over middagslaging, foreldremøter og kjøring til treninger, men i en undersøkelse blant 10.000 foreldre, svarte tre av fire at de hører på musikk hver eneste dag. Og barna våre gjør det også.
Musikken er en ekstremt viktig del av ungdommers hverdag. Det er «luften dom andar», som den svenske musikkforskeren Carin Öblad beskrev det for noen år siden. Musikk er ikke bare en fritidsaktivitet, der man samler seg rundt platespilleren i kjellerstuen, eller danser på ungdomsklubben. Det er en integrert del av livet. Et kontinuerlig soundtrack til den utviklingsthrilleren de skal gjennom. Siden musikken er tilgjengelig hele tiden, griper den også inn i flere deler av livet til dagens tenåringer.
Musikkforsker Hege Bjørnestøl Beckmann har undersøkt hvordan norske ungdommer bruker musikk i livene sine. I doktoravhandlingen «Den livsviktige musikken» skriver hun at musikken «kan virke regulerende på sinnstilstander, den kan skape høydepunkter i tilværelsen, den kan gi gode mestringsopplevelser og den kan redusere stress.»
Intet mindre. All musikk er altså chill out-music.
I dag har vi hele verdens musikkbibliotek et sveip unna, og vi bruker mye mer av den våkne tiden vår på å høre på musikk enn før. Foto: REUTERS / Dado Ruvic / Illustration / File Photo
Musikalsk dannelse
Foreldre er som regel ganske intenst opptatt av fluortabletter, sukkerenheter, vennegrupper, lekselesing, intellektuell stimuli og diagonalteknikk. Men det er lett å glemme å sikre en optimal musikalsk oppdragelse. Og da tenker jeg ikke først og fremst på at du må lage en buffer mot kommersielle K-pop-band.
Ungdommer har et mye mer pragmatisk forhold til musikk enn vi hadde. For dem handler det ikke bare om den estetiske siden, om musikken er bra eller dårlig. Det handler også om hva musikken kan gjøre for dem. Musikken brukes som en kontinuerlig terapeut.
Musikk hjelper ungdommene å reflektere over hverdagslige hendelser. Gjennom ulike sanger og selvkomponerte spillelister finner ungdommene trøst, de utvider horisonten for andre kulturer og de bruker musikk som fungerer som egenomsorg og en ressurs.
Selvfølgelig, musikken er fortsatt en identitetsmarkør som skaper tilhørighet og distanse, slik det var da jeg følte meg veldig original fordi jeg var eneste Marley-fan på ungdomsskolen. Smak er viktig når tenåringer skal finne sin egen identitet og bånde med andre. Gjennom å like den samme musikken, eller mislike den samme musikken, danner de grupper de er avhengige av for å løsrive seg fra barndommen og foreldrene. Stammenes bumerker er veldig ofte musikalske symboler.
Det var veldig fint illustrert i filmen «Mannen som elsket Yngve», der hovedpersonen Jarle Klepp lager et slags pønkeband sammen med kameraten Helge Ombo. Men i møte med Yngve, forsøker han å dele hans smak for popmusikk. Scenen i skolegården når Yngve låner bort en LP til Jarle er klassisk. Helge river til seg platen og utbryter sjokkert: «Japan?! Ah! Kreft i hendene!!»
Selv om du snikeksponerer ungdommen for Keith Richards sine gitarsoli, faller de ikke i smak hos den yngre generasjonen. Foto: AP Photo / Louis Lanzano
Coverlåtskolen
Da min eldste datter fortsatt gikk på barneskolen, var det den amerikanske tv-serien Glee som gikk varmt på Netflix. Det var ikke det verste hun kunne funnet på.
Kort fortalt handler serien om 16-åringer som har tatt valgfag i showkor på high school. Det vil si at de øver på drøssevis av kjente covermelodier som de fremfører i forskjellige konkurranser mot andre skolekor. Selvsagt med intriger, sabotasje, seksualitetsforvirring, kjærlighet og generell tenåringsangst blandet inn i miksen.
Jeg var først indignert over musikalifiseringen av gamle Police-låter eller Beatles-slagere. Men heldigvis klarte jeg å holde tilbake fordømmelsen. Jeg fortalte henne heller at selv om «Somebody To Love» ikke var så verst fremført av Glee-gjengen, så kunne det være morsomt å høre at originalen var enda mer pompøs med Queen. Jeg foreslo å sjekke originalutgaven av «Uptown Girl» med Billy Joel. Og antydet at «True Colors» ville høres annerledes ut med Cindy Lauper.
Om ikke annet så kunne jakten på den originale «Friday I’m In Love» føre henne til sanger som «Boys Don’t Cry», eller i det minste gi et bilde som avslørte hvor mye dagens emoer skylder Robert Smith.
«Er det ikke Glee som har laget dem, altså,» spurte hun sarkastisk. «Jeg skal sjekke. Hvis jeg får tid.»
TV-serien «Glee» fungerte som en brobygger mellom foreldrenes og barnas musikk. Foto:AP Photo / Matt Sayles
Sjangervariasjon
Seinere har det vist seg at strategien var helt etter boka. En undersøkelse utført at strømmetjenesten Deezer i 2018, fant at om du vil påvirke barnas musikalske horisont, må du begynne tidlig. Helst før de blir 10. Og i alle fall før tenårene.
Deezer spurte 4.000 foreldre om deres forsøk på musikkinnflytelse, og eventuelle suksess med det. Fedre var (ikke overraskende) mest aktive. Nesten fire av fem hadde forsøkt å snike inn litt heavy metal fra 80-tallet eller en Keith Richards-solo. Det var imidlertid mødrene som hadde hatt mest hell med påvirkningen. I hvert fall sa 38 prosent av mødrene at barna elsket musikken de delte med dem. Mens bare 30 prosent av fedrene fikk applaus for musikksmaken sin.
Professor Hauke Egermann, som analyserte resultatene for strømmetjenesten, siterte studier som hadde vist at barn under 10 år var mer mottakelig for musikk de ikke allerede kjente til enn eldre barn. Og måten å gi dem den dannelsen på ser ut til å likne mistenkelig på hvordan man utvider mat-toleranse: eksponeringsterapi. Barn må utsettes for et variert utvalg av sjangere tidlig i barndommen. Da vil de bruke musikken mer effektivt for å regulere følelser og forme en sosial identitet. I tillegg til at de får en kulturell kapital de kan bruke både på dansebandfestival og på Øya.
Mødrene påvirker mest hva slags musikk barn hører på. 38 prosent av mødrene sa at barna elsket musikken de delte med dem, ifølge en undersøkelse foretatt av strømmetjenesten Deezer. Foto: Kerkez, Istockphoto
Utvid repertoaret
Målet er selvsagt ikke å gjenskape din musikksmak. Den er jo formet av det du hørte på da du selv var ung. Og da var det stort sett «10 i skuddet» og et knippe James Last-album på en dårlig platespiller. Målet for musikalsk oppdragelse er å gi dem et større repertoar å velge fra når de skal velge musikk. Om det er for å takle kjærlighetssorg eller få opp energien før en prestasjon.
Professor Egerman anbefaler å spille musikk i bakgrunnen når barna leker, ta dem med på livekonserter og snakke om hvorfor man liker forskjellig musikk. En liten rundspørring blant venner, avslører forskjellige strategier. Én har forbud mot strømming i stua. Der er det kun den enorme LP-veggen som får dominere. Andre kjører hver-sin-sang-regelen på bilturer eller fast NRK Jazz på morgenen.
En annen bekjent mener det er med musikk som med skiturer. Det er mye motstand mot ditt prosjekt, og først ser det ut til at du har mislykkes, men så oppdager du at de går på ski de også, bare andre løyper enn deg. De har en variert musikksmak, selv om de ikke digger R.E.M..
– En levende algoritme
Både voksne og barn er vanemennesker. De vil som regel ha mer av det de vet at de liker. Derfor må målet med den musikalske dannelsen være å spille mye ulikt både fra voksen- og barneuniverset. Som en kamerat sier: «Vær en levende algoritme! Si til dem: Liker du denne, liker du kanskje denne også.»
På den måten har jeg blitt kjent med Frank Ocean og Rex Orange County (i tillegg til et utall unge singer/songwritere med kassegitar og nasal stemme). Jeg har selv ikke klart å videreføre gleden over 80-tallets synthpop eller new vawe. Bob Marley har veldig lav rotasjon i neste generasjon. Det er få jazzete piano-trioer som høres gjennom døren inn til pikerommene.
Men overraskende nok har Nina Simone blitt en fast del av lydsporet i huset. En artist jeg ikke hørte noe særlig på da barna var små, så det må ha kommet inn sideveien via Billie Holiday eller soul-spillelister. Jeg kan imidlertid godt forstå at «Feelin’ Good» kan fungere som en oppmuntrende theme song for en tenåring:
«It’s a new dawn, it’s a new day, it’s a new life for me. And I’m feelin’ good!»