REUTERS/Brian Snyder
Pilegrimsfedrenes overfart og heksejakt
I høst for 400 år siden seilte Pilegrimsfedrene, den harde kjerne av engelske puritanere, over Atlanteren med skipet Mayflower. Seilasen varte 110 dager, og to døde to under overfarten. Den ene hadde bannet og svertet så mye at da han ble tatt av bølgene ble episoden betraktet som Guds inngripen.
Puritanerne var en engelsk, anti-katolsk, reformatorisk bevegelse inspirert av Luther og Calvin. Som navnet sier, tilstrebet de renhet, var bibeltro, asketiske, gammeltestamentlige og strenge. Alle rester av katolisisme, også presteklær, skulle avskaffes. De troende skulle følge Guds lov så det sved og syntes. De hadde forsøkt å forandre den engelske kirken, men motstanden var kompakt. Senere ble et puritansk parti stiftet med den karismatiske politiker Oliver Cromwell som leder. Hans rytteravdeling av bønder slo tallmessig overlegne hærer, vendte opp ned på maktforholdene og henrettet kongen. Cromwell ble selv kortvarig diktator. De 102 på Mayflower orket ikke vente på dette.
Mayflower-overenskomsten
Før de gikk i land skrev mennene under på Mayflower-overenskomsten, som påla alle å adlyde lederne og gjorde det klart at de var der på vegne av Gud, Herren. De forpliktet seg til å danne et samfunn der det skulle vedtas anordninger og opprettes embeter til enhver tid hensiktsmessig for kolonien som sådan. Man skulle underkaste seg og adlyde. Mayflower-overenskomsten ble skrevet etter et mønster som ble brukt når separatister dannet en menighet, bare at her gjaldt det et helt samfunn.
De rettroende hadde kommet til Amerika. De gikk i land i Massachusetts-bukten, slo seg ned i restene av en indianerlandsby og kalte stedet Plymouth Plantation. De neste 23 årene kom 20.000 etter, de fleste trosfeller.
Her ankom pilegrimsfedrene i USA. Foto: Wikimedia Commons
Kolonistenes levde i en ubalansert våpenhvile med Pequot-indianerne, men trengte jord, og det ble krig med massakrer på begge sider – fra puritanerne som bevisst la taktikk for å skremme. Koloniens andre guvernør, William Bradford, skrev ned deres historie og skildret et angrep på en pequot-landsby:
De som unnslapp ilden, ble drept med sverd; noen ble hugget i småbiter, andre gjennomboret med kårder, så de ble raskt ekspedert, og meget få slapp unna. Det ble anslått at man således drepte om lag 400 i dette tilfellet. Det var et grusomt syn å se dem steke i ilden og blodstrømmene som slukket dem.
Puritanerne formet regler for korrekt vandel og førte streng kustus overfor avvikere. Hekseprosessene i Salem, Massachusetts – den gangen en nybyggerlandsby – er den mest beryktede hendelsen i puritanernes historie.
Holde Satan på avstand
I januar 1692 tordner sogneprest Samuel Parriser ut sine prekener om nødvendigheten av å holde Satan på avstand. Så skjer det at hans egen datter Elisabeth og hennes kusine Abigail – 9 og 11 år gamle – blir syke, begge med oppkast, besvimelser, delirium og spasmer. Landsbylege William Griggs har aldri vært borti noe lignende, og etter mye hoderysting konkluderer han med diagnosen forhekselse: barna er besatt av Satan og hans ånder!
Parris fikk dermed medisinske bevis for at Satan hadde inntatt bygda, et utfordrende høydepunkt i karrieren. Han spurte småjentene om de kunne se plageåndene. Ja, de så heksene, og særlig hjelpedemonene deres, i form av hunder, katter og fargespraglete fugler. Som hekser pekte jentene ut tre kvinner, deriblant Tituba, en husholderske presten selv hadde brakt med seg hjem som slave fra Barbados. Hun hadde underholdt jentene med fryktelige historier om hekser og spådd om fremtiden. Elisabeth og Abigail skal ha blitt betatt. Før de altså ble besatt. De to øvrige heksene var Sarah Osborne, en eldre dame som ikke hadde vært i kirken siden jul – og den hjemløse tiggersken Sarah Good. Djevelen allierte seg tydeligvis med kvinner uglesett av folk flest.
Alle ble plutselig på vakt mot hekser. Flere unge jenter fikk symptomene til Elisabeth og Abigail. Forhørsdommere kom for å etterforske. De to jentene og seks andre skrek og skalv på gulvet i forsamlingshuset og navngav personer som hadde sparket og slått og stukket nåler i dem, de viste frem blåmerker.
Henrettelser
Begge Sarah-ene bedyret sin uskyld. Tituba, derimot, innrømmet at ikke bare hadde hun kontakt med Satan, men den onde hadde dessuten instruert henne i å plage jentene – det var derfor de var syke. Hun bablet livlig i vei om katter som kunne snakke, og en mystisk, sortkledd mann. De tre ble tatt med til fengselet, der Sarah Osborne døde etter to måneder og Sarah Good ble hengt i juli. Fem andre kvinner ble også hengt, ytterligere ti kort tid senere – og mange mistenkte døde i fengslet. Titubas liv ble derimot spart. Tilståelsene reddet henne.
Elisabeth og Abigail skal visstnok ha hatt et sjeldent virus som også angriper mentalt. Dette kom frem langt senere, det gjorde også Salems heksemuseum, som skaffer stedet stadig gode penger.
Den britiske historiker Hugh Trevor-Roper skriver:
«Heksegalskapens mytologi var uttrykk for et sosialt press. (...) Akkurat som antisemittene av brokker av løse rykter bygget opp sin systematiske teori om ritualmord, Zions vise protokoller og Zions Vises verdensomspennende sammensvergelse, så bygget «heksehamrene» opp sin systematiske mytologi om Satans kongerike og Satans medsammensvorne. (...) Heksetroen ble et fast ledd i folkets forestillingsverden, den avlet sine egne bevis og var anvendelig langt utenfor sitt opprinnelige område».
Med lovlige og ulovlige metoder ble potensielle kommunistsympatisører overvåket, forhørt, nektet yrker og embeter og internert.
Ofre for Mccarty-ismen
Dramatikeren Arthur Miller (1915-2005) var ateist, motstander av atomvåpen, Vietnamkrigen og forkjemper for menneskerettighetene. Som mange andre ble han offer for den amerikanske regjeringens, med senator Joseph McCarthy i spissen, aggresssive antikommunisme tidlig på 1950-tallet. Med lovlige og ulovlige metoder ble potensielle kommunistsympatisører overvåket, forhørt, nektet yrker og embeter og internert.
Arthur Miller i vitnestolen under en høring i komitéen som gransket «uamerikanske aktiviteter» i 1956. Foto: AP Photo
Blant dem som ble rammet var Charlie Chaplin, Leonard Bernstein, Lena Horn, kjemikeren Linus Pauling og musikeren Pete Seeger. Miller nektet å oppgi navnet på kommunister han kjente, og ble dermed dømt til fengselsstraff og inndragelse av pass. Ikke merkelig at nettopp denne mannen skrev skuespillet «The Crucible» («Smeltedigelen», også oversatt til norsk som «Heksejakt») – som henter hele sitt plot, sin handling og sine karakterer fra hendelsene i Salem. Ingen trenger noen dyptpleiende avhandling for å fatte parallellene.
Pilegrimsfedrene seilte fra Europa med Mayflower høsten for 400 år siden, slet seg igjennom kulde, epidemier, kriger, hekseprosesser og sprekker i samholdet, men klarte å overleve. Og ikke bare overleve, de ble verdens mektigste nasjon. Figurlig sett klarte Mayflower å komme seg helt til månen og tilbake. Gud har sannelig velsignet sine trofaste puritanske undersåtter. I hvert fall helt frem til nå.