Ilze Burkovska Jacobsens animasjonsdokumentar «My favourite war» er nominert til å delta i den internasjonale konkurransen Contrechamp for langfilm hos Annecy, verdens største festival for animasjonsfilm.
Oppvokst med propaganda
«My Favorite War», tittelen på dokumentarregissør Ilze Burkovska Jacobsens nye film, viser til hvordan regimet i Sovjetunionen brukte andre verdenskrig som en ideologisk propagandafortelling, med Den røde armé i helterollen. Men i regissørens hjemland, Latvia, hadde krigen munnet ut i tapt selvstendighet etterfulgt av undertrykkelse. Debatt om historiske fakta var tabu, og hemmeligholdet skapte spenninger mellom generasjonene.
1. – Hvorfor har du valgt å bruke animasjon?
– Følelsen av livet i Sovjetunionen som jeg ønsket å formidle fantes ikke i det historiske arkivmaterialet. De opptakene er så preget av statens perspektiv. Og privatarkivene, med amatøropptak, inneholder heller ikke de opptakene jeg var på jakt etter. Alternativet, å gjenskape episodene fra barndommen i dramatiserte scener med skuespillere, ville blitt for dyrt. Og følelsen jeg ønsket å formidle kommer fram i animasjonen, selv om det tok lang tid.
2. – Hvor lenge har det stått klart for deg at du skulle lage film om din egen oppvekst?
– Da jeg begynte på dette var det meningen å lage en film om Baltikumregionen under andre verdenskrig. Jeg ville ikke bruke meg selv. Men gradvis, under arbeidet med manus, ble jeg motvillig overbevist om at et personlig perspektiv på historien kunne være en god arbeidsmetode.
Jeg har tidligere laget film om noen av mine klassekamerater, og om min egen mor. De har fått illustrere deler av Latvias historie. Nå kunne jeg gjøre noe tilsvarende med mitt eget forhold til far og bestefar under oppveksten.
3. – Det var en konfliktlinje innad i familien?
– Bestefaren min satt på en sannhet som var forbudt, men som han ønsket å formidle til meg. Mens faren min representerte det vellykkete sovjetlivet. Så filmen skildrer denne spenningen mellom generasjonene og ulike sannheter.
4. – Er det ting som har vist seg å være forskjellig fra hvordan du opprinnelig trodde det var?
– Den største oppdagelsen jeg har gjort handler om et dokument som ble blåst opp som svært viktig. Det ble hevdet at dette var den andre kapitulasjonserklæringen Tyskland undertegnet, i tillegg til den i Berlin. Men jeg fant ut at dette dokumentet egentlig bare er en utstyrsliste. Grunnen til at sovjetmyndighetene blåste opp betydningen av dette dokumentet var at de trengte myter, noe de kunne bygge en patriotisme rundt.
5. – Det britiske bandet Depeche Mode spilte en viktig rolle i ungdomstiden din?
– For meg er musikken deres soundtracket fra slutten av 80-tallet, da den melodiske synthen var lyden av frihet. Men jeg personlig var sen med å fange opp de vestlige kulturelle kodene og musikken. Depeche Mode var svartebørsvare, noe man kjøpte i Riga. Og jeg bodde på landet. Ikke hadde jeg egen kassettspiller, og radioen vår hadde ikke antenne som fikk inn Radio Luxembourg. Politisk var jeg tidlig ute, men kulturelt tok det lenger tid. Første gang jeg så grafitti av bokstavene «DM» trodde jeg det stod for «Deutsche Mark». Men da jeg endelig fikk høre musikken traff den meg midt i magen. Den tok meg vekk fra blokken jeg bodde i og ut i verden. Det var musikk som forsikret deg om at framtiden var der.
6. – Du har laget flere tv-programmer om og for barn i Norge, blant annet «Sånn er jeg og sånn er det». Har du gjort deg noen tanker om kontrasten til egen barndom?
– Den materielle forskjellen er kanskje den mest iøynefallende. Men jeg blir slått av friheten norske barn har. Før jeg kunne si noe som helst, måtte jeg snuse meg fram til hva som var den korrekte meningen. Norske barn har også en bevissthet om sin egen verdi. Derfor håper jeg filmen kan interessere norske barn, vise dem verdien av demokratiet.
7. – Er minnene om sovjettiden begynt å svinne hen i Latvia?
– Ja, det er de. Min generasjon er den siste som kan huske dette. På papiret levde jeg i Sovjetunionen helt til jeg ble 18 år. Mitt ungdomsopprør var ikke rettet mot foreldrene mine, men mot staten. Vår ungdomsgenerasjon hadde lett for å enes om hvem motstanderen var. De som kom rett etter oss, bare tre-fire år senere, hadde det helt annerledes. De fikk alle de nye problemene i det nye landet rett i fleisen.
8. – Har du inntrykk av at nordmenn er uvitende når det gjelder Baltikums historie?
– Det er veldig individuelt. En av mine kjæreste venner var regelrett baltofil allerede før vi ble kjent. Ellers opplever jeg at bevisstheten er mye knyttet til politisk ståsted. Venstresiden har oversett og dels fornektet Baltikum, noe jeg synes er synd. Da har det falt mer på høyresiden å huske balterne.
Men mer generelt er vi baltere vant til å være lillebrødre. Og så vil jeg legge til at den mentale innstillingen eller folkelynnet hos baltere er veldig likt det skandinaviske. Det oppdager mange nordmenn som tilbringer litt tid i Baltikum.
9. – For kulturinteresserte nordmenn som er nysgjerrige på latvisk kultur: Har du noen tips?
– Det er nå heldigvis kommet noen norske oversettelser av nyere baltisk litteratur. Jeg vil nevne Janis Jonevs «Fordømte ’94», og Nora Ikstenas «Feiringen av livet». Og så vil jeg tipse om Baltiske filmdager i Oslo. Der vises både nye og eldre filmer.
10. – Filmen er straks ferdig. Blir det kinodistribusjon eller tv?
– Den kommer på kino i Latvia i august eller september. I Norge er det ikke fastsatt noen dato ennå, men det blir uansett visninger i Vestfold og Oslo i høst. Og NRK viser filmen neste år.
4 norske på Annecy – verdens største festival for animasjonsfilm
«My Favorite War» – Contrechamp for langfilm
Animasjonsfilm-festivalen og -markedet i Annecy avvikles digitalt nå i 2020. «My Favorite War» er nominert i den internasjonale konkurransen Contrechamp for langfilm på den franske festivalen. I sin omtale trekker festivalen fram at norsk-latviske Ilze Burkovska Jacobsen er den eneste kvinnelige regissøren i hele langfilm-programmet. Dette skriver Norsk filminstiutt (NFI) på sine hjemmesider. – Å bli tatt ut til Annecy er oppfyllelsen av en drøm nå som filmen blir ferdig, kommenterer Jacobsen samme sted.
«Pulsator» – Off-Limits Short Film Competition
I tillegg til dokumentaren fra Jacobsen, er kortfilmen «Pulsator» fra 2019, av Thor Sivertsen, tatt ut til Off-Limits Short Film Competition. Filmen er en abstrakt og eksperimentell kunstfilm, hvor det er brukt ulike digitale teknikker. Organiske og geometriske former er i bevegelse, og danner konstant nye bilder. Musikken er laget av gruppen Motorpsycho, spesielt for filmen. Thor Sivertsen, fra Inderøy er animatør, illustratør og grafiker, og har siden 1980 jobbet både som produsent og animatør. Han har produsert egne kortfilmer og vært animatør og medprodusert for andre, ifølge NFI.no
«Reven og nissen» – Young Audience Short Film Competition
«Reven og nissen» fra 2019, av Yaprak Morali og Are Austnes tatt ut til Young Audience Short Film Competition på Annecy. En sommerfestival til tross, dette er en julefilm basert på en tekst av Astrid Lindgren som først ble gitt ut i bokform i 2017. Reven er i denne historien på vei inn i hønsegården en julenatt, men gårdnissen redder hønene. Og «heldigvis vet nissen hvor sulten en rev kan bli, for i julen skal ingen gå sulten», skriver vikenfilmsenter.no i sin presentasjon.
Selvforstyrrelser - programmet for oppdragsfilm
Også oppdragsfilmen Selvforstyrrelser, regissert av Julian Vargas og produsert av Animaskin, er tatt ut til konkurranse på festivalen. Dette er andre året på rad at Vargas og Animaskin er med i festivalens program for oppdragsfilm.«Selvforstyrrelser» er en film produsert for Helse Øst, hvor målsettingen er å hjelpe de som opplever selvforstyrrelser tilknyttet schizofreni til å bli bedre i stand til å identifisere, forstå og mestre opplevelsene, skriver norsmanimasjon.no på sine hjemmesider. Den fysiske festivalen, som pleier å samle tusenvis av filmfolk i Franrike, er i år avlyst, men en digital variant arrangeres i siste halvdel av juni.