Milslukere i verdensklasse

Arne og Knut Kvalheim var blant verdens beste på mellom- og langdistanse. De ble, slik Ingebrigtsen-brødrene blir det i dag, invitert til store stevner og mesterskap. Det var flere grunner til at de ble gode. De var to viljesterke brødre som sto i Tjalve og som studerte i Eugene i Oregon. Der trente de mye, under datidas beste forhold og mot sportens beste løpere. De ble trent av legenden Bill Bowerman, som var med på å starte Nike.

Historien til brødrene Kvalheim er historien om løping i åra fram mot 1980-tallet, nivået steg fort og selv eliten var amatører.

Historien til brødrene Kvalheim er historien om løping i åra fram mot 1980-tallet, nivået steg fort og selv eliten var amatører.

Arne Kvalheim ble født på Hønefoss 25. april 1945. Foreldrene het Augusta og Kaspar. Det nærmet seg slutten på krigen, og familien opplevde freden 8. mai 1945. På Hønefoss løp Kaspar for idrettslaget Liv den sommeren, etter fire år med idrettsstreik. Som mange andre fikk han avbrutt og forkortet sportskarrieren på grunn av krigsåra. Det var fint igjen å snøre på seg piggskoene, kjenne på konkurransenerver og presse kroppen.

Høsten 1945 flyttet familien til Pilestredet 100 i Oslo, til en toroms leilighet, der ei ugift tante av Augusta bestyrte et kristent studenthjem, kalt Englehjemmet. Den lille familien var heldig. Det var mangel på husrom i Oslo i de første etterkrigsåra. Varer fantes det heller ikke i overflod i ei tid med rasjonering på mye.

Arne minnes at ungene på Fagerborg lekte i gata, biler krydde det ennå ikke av. De slo ball om sommeren. Arne famlet seg fram på ski og gikk på jordene ved Marienlyst. Og hoppet på ski i Idioten, en småbakke ved Veterinærhøgskolen, med et årlig gutterenn for hele Oslo.

Knut Kvalheim ble født 14. juni 1950, mens familien bodde på Fagerborg. Et par år senere, etter at de hadde flyttet, besøkte doktor Leopold London familien for å se til poden med kikhoste.

«Og så vet du at gutten har hjertefeil», sa London da han gikk ut – typisk direkte i talemåten.

Mora kvakk til. Hjertefeil?

Legen hadde lyttet på den lilles hjerte og hørt en unormal lyd, en såkalt bilyd. Det slo ikke riktig. Det skyldtes en uutviklet brystkasse som var for liten til hjertets størrelse og guttens høye aktivitetsnivå. Legene kalte det idrettshjerte, et begrep omtalt i faglitteraturen. Mest gjaldt en slik tilstand større barn, ungdom eller voksne menn, helst idrettsfolk, enten aktive eller forhenværende.

Mora tok selvsagt beskjeden seriøst. Hjertefeil hos en liten tass hørtes ikke bra ut. Derfor besøkte hun og sønnen årlig en spesialist som lyttet på rytmen og tok røntgenbilde av hjertet. Knut tenkte ikke på problemet, og merket heller ikke noe i åra framover.

Familien flyttet til Grorud mens området fortsatt så landlig ut, med beitende sauer og kuer i nærheten, og nesten 40 gardsbruk i drift i dalen. De bodde i en av Stjerneblokkene.

Foto

Knut (til venstre) og Arne Kvalheim omkring 1960. Foto: Ukjent

Blokkene var et eget univers og typisk for norske borettslag i etterkrigstida. Mannfolka i hver leilighet jobbet i NSB. Husmødrene definerte seg mye etter ektemannens stilling, det plasserte dem sosialt og antydet familiens økonomi. De fleste kvinnene var husmødre og sjefer på hjemmebane, med stadig nye hjelpemidler. De fikk tilgang på felles vaskeri og eide egen miksmaster, ting mødrene deres ikke hadde hatt eller visste om i egen oppvekst.

Mange i blokkene kom fra landsbygda og lagde nye røtter i borettslaget, langt unna hjembygda eller hjembyen, både geografisk og sosialt. Noen dro med seg dialekter, men de fleste la om språket i byen. Ungene snakket grorudmål, en variant av Oslo øst-dialekten.

Brødrene led ingen nød i oppveksten. Stjerneblokkene hadde innlagt varmt og kaldt vann, de hadde også badekar med dusj. Brødrene hadde nok mat, som naboer flest, ordnete forhold og et trygt liv. Foreldrene bekymret seg ikke over ikke å klare seg og tjente nok til å ha det livet de ønsket. Som hos de fleste andre var foreldrene deres innflyttere, men ungene følte seg som lokale og ble innfødte. De bodde i et land med rask økonomisk og teknologisk framgang. Likevel var få godt vant og nøysomhet preget hverdagen.

Foto

800 meter under EM i Bern i Sveits i 1954, Audun Boysen leder foran belgierne Lucien de Muynck og Roger Moens. Nordmannen ble nummer tre. Brødrene Kvalheim så opp til Boysen, som tilhørte verdenseliten på 800 meter i 1950-åra. Foto: Ukjent

Det var løkkefriidrettens storhetstid. Gutter lagde stativ til høydehopp og grop i bakken til stav, støtte kule med stein og kastet diskos med flate steiner. Også Arne og Knut spikket pinner og heiv dem som spyd. Hos fetterne på Hellerud konkurrerte de i femkamp.

Gutta gjorde det impulsivt og i glede. De trente uten å tenke trening og løp fordi unger liker det. De konkurrerte også, som unger gjør når de driver på egen hånd.

Unger organiserte seg selv. De lekte. Den omtrent fire hundre meter lange runden omkring en av Stjerneblokkene tok et lite minutt. Ungene tok tida med armbåndsur, startet på helt minutt og så på sekundene i mål. Arne hadde best tid av alle. Hele runden omkring de fem blokkene klarte Knut raskest med 3.42, fire sekunder mer enn den senere personlige rekorden på 1500 meter. Både rundene ved blokka og skoleveien minnet i lengde om den distansen.

Gutta gjorde det impulsivt og i glede. De trente uten å tenke trening og løp fordi unger liker det. De konkurrerte også, som unger gjør når de driver på egen hånd. De kvesset konkurranse-instinktet uten å tilhøre et idrettslag eller ta på startnummer, uten å melde seg på eller reise på et stevne. Leken skjedde utenfor husveggen. I den målte en krefter med andre og tøyde egen kapasitet. Det gjaldt både å vinne og å løpe fortest mulig.

Foto

Junior-NM på Krohnsminde i Bergen i 1964, Arne Kvalheim til høyre vinner 800 meter foran Knut Brustad, BUL. Foto: Ukjent

Ved fylte 16 år hadde Arne ennå ikke vunnet en offisiell idrettskonkurranse. Kameraten Tom Rønning så ingen framtidig stor idrettsmann i ham, det tydet verken fysikken eller væremåten på. Den tynne gutten manglet muskler og hadde lite å ta i med på korte løp. Senere fikk Arne igjen for å ha tynne bein, han trente på seg muskler, uten å bli grovbygd. På lengre distanser ble det en fordel med en smekker kropp og lange muskelfibre.

Først i 1961 fikk Arne løpe 200 og 800 meter på bane, og terrengløp.

Det året kjøpte han sine første joggesko, Adidas, hvite med tre svarte striper. Det var det beste som fantes i Norge, produsert på lisens fra hovedbølet i Herzogenaurach i Vest-Tyskland, av Odd Onsrud på Gjøvik Skofabrikk. Brødrene hadde piggsko fra tolv–trettenårsalderen. Også fordi faren hadde vært løper, fikk gutta tidlig det. En baneløper måtte ha piggsko.

Vinteren 1961 gikk Arne mye på ski og også langrenn på tid, ikke bare stil-langrenn, og gjorde framskritt i friidrett. Det skyldtes en kombinasjon av mer skigåing og mer løping, lengre distanser og pubertetens effekt. Etter 400 meter på 54,0 høsten 1961 virket han moden for en bedre klubb enn Høybråten og Stovner IL. Faren visste om Tjalve og trener Arne Nytrø. Derfor ble Arne med i Tjalve i februar 1962. Han kom inn i et godt miljø med mange gode juniorer, anført av den to år eldre vestlendingen Einar Førde, som hadde beriket miljøet i Tjalve.

Arne forventet ikke å vinne da gutta stilte til start i 17-årsklassen på en 800 meter i Vestheimlekene sent i mai 1962. Han lå an til å bli nummer tre, etter tidligere resultater, men vant overraskende på 1.57,8 og fikk Friidrettsforbundets premie for beste resultat i stevnet. Noen uker senere vant han 800 meter i Tyrvinglekene.

Han kom inn i et godt miljø med mange gode juniorer, anført av den to år eldre vestlendingen Einar Førde, som hadde beriket miljøet i Tjalve.

Knut Kvalheim meldte seg inn i Tjalve i 1962 fordi broren sto der. Ellers ville han sannsynligvis valgt en lokal klubb, som Høybråten og Stovner IL eller Stovnerkameratene. Ungdom fra Grorud gikk ikke rett til en stor byklubb. Som en av få gode seniorer har han bare vært med i Tjalve.

Knuts hjertefeil ble et tema igjen før en fotballcup på Voldsløkka i 1962. Alle trengte et årlig utstedt legekort for å delta i aktiv idrett, også unger. Legekort ga en billett inn til sportens verden, uten det fikk en ikke melde seg på i konkurranser. En person med hjertefeil stilte svakt før en undersøkelse til legekort. På Knut sitt sto det en kommentar om bilyd på hjertet og forbud mot å drive kondisjonsidrett. Som en av de bedre spillerne overtok han kortet til Jon Jacobsen, som satt på sidelinja under kampen med utlånt identitet.

En av Morgenpostens journalister refererte fyldig og merket seg særlig den «iherdig jobbende Jon Jacobsen» som spilte ytre venstre, altså ving. Uten å vite at han egentlig het Knut Kvalheim. For første gang ble han omtalt i ei avis, dog kamuflert som en annen.

Han begynte i Tjalve for å drive tekniske øvelser, for uten legekort til utholdenhetsgrener kunne han bare hoppe høyde og kaste. Fra høsten 1962 møtte han på fellestrening på Oslo Handelsgymnasium – tog fra Grorud til Østbanen, så Frognertrikken videre, akkurat som broren. Da trente gutter og juniorer hver for seg, de yngste i Slottsparken. Arne og Knut løp lite sammen. Fem års forskjell er mye i oppveksten, dessuten var de på ulike nivåer.

Arne ble kalt storkjeftet, en ung mann med sterke meninger, også kalt «Leppa fra Grorud» av klubbkameraten Svein Lilleberg. (Arbeiderparti-politiker Thorbjørn Berntsen var ikke den første med dét kallenavnet.) Navnet var inspirert av «Leppa fra Louisville», etter den amerikanske bokseren Cassius Clay, som senere konverterte til islam og tok navnet Muhammad Ali.

Blant tjalvistene het Arne også Cassius, ettersom han strødde om seg med friske kommentarer. Han ble en fargeklatt og profil i norsk friidrett. En idrettsutøver trengte ikke å si mye i Norge i 1960-åra før pressen slo det opp. Idrettsfolk skulle være beskjedne og knapt våge å åpne kjeften når en journalist spurte om noe, med eller uten mikrofon. Sammenlignet med slike utøvere var Arne nettopp ei leppe fra Grorud og frisk i uttalelsene. Dessuten ertet han lett på seg folk, bevisst eller ubevisst, for mye var fleip. Ikke alle skjønte eller tålte det.

Knut sa mindre og med lavere stemme. Han hadde en annen personlighet og væremåte. Han var mer lavmæl og virket beskjeden sammenlignet med storebroren.

Men han var egentlig ikke det heller, bare ikke så frampå. Også han hadde kraftig stemme, men brukte den ikke så mye på ropertvis. Han hadde sterke meninger uten å kringkaste dem høyt. Men det hendte Knut sa noe bitende og vittig. Han var slagferdig på en annen måte enn broren.

Rutiner skal etter hvert gi resultater. Høsten 1966 flyttet Arne til Eugene i Oregon og begynte å studere på universitetet der. I Eugene våknet Arne klokka halv sju hver morgen, sto opp, kledde på seg og begynte ei treningsøkt. Ikke noe mat eller drikke, ingen somling, bare på med sko, kortbukse og genser. Og helst alene. Ofte i en fast runde på seks miles, omtrent ei mil, for å komme i gang og gi beina en ny løpedose.

Farten kom også an på økta ettermiddagen før, om den var hard eller lett, lang eller kort. Den som løp to ganger daglig, kjente etter med en maestros følsomhet.

Foto

Fra venstre: Arne Kvalheim, Arne Nyrø og Stig Rekdal på Bislett i 1966. Rekdal trente mye med Arne på den tida. Foto: Ukjent

Kroppens tilstand bestemte tempoet. Enkelte dager fløt det lett fra nesten første steg, andre dager virket beina tunge. Farten kom også an på økta ettermiddagen før, om den var hard eller lett, lang eller kort. Den som løp to ganger daglig, kjente etter med en maestros følsomhet.

En nordmann som tok doktorgraden på samme universitet i Eugene, Øystein Gaasholt, prøvde å slutte å røyke, og ønsket å bli med på morgenøkta. Arne løp mot ham og tok en ekstra sving bortom, til den ventende kameraten, som jogget med i drøye to kilometer. Att og fram fikk Gaasholt fem kilometer, mens Arne fortsatte på runden sin. Etterpå dusjet han og spiste frokost. Forelesningene begynte klokka ni.

For en nordmann var det behagelig med milde vintre, omtrent aldri kuldegrader eller snø.

Selv på vinterstid trente gutta i kortbukse i et fint klima for løping og med gode fasiliteter. Treneren hadde fått lagd en joggebane rett innenfor stadion, en runde på omkring 390 meter, på grus og sagflis. Der løp utøverne intervall med piggsko om vinteren.

Da de kom i puberteten og fikk mer muskler i beina, senket de tidene betraktelig på distanser fra 800 meter og oppover.

Brødrene Kvalheim hadde anlegg for mellom- og langdistanse med slanke bein og smale kropper. Arne hadde smalere hofter enn broren. De var ikke tidlig fysisk utviklet, heller litt senere enn gjennomsnittet. For gutter betyr puberteten en forvandling med stor økning i testosteron-nivå, mer muskelmasse og sterkere kropp.

Da de kom i puberteten og fikk mer muskler i beina, senket de tidene betraktelig på distanser fra 800 meter og oppover. Som Knut, han løp sin første 800 meter som 14-åring i 1964, på 2.14,9. Det var bra, men ikke uvanlig fort. Kurven videre viste jevn framgang: 2.09,9 som 15-åring og 2.04,4 året etter. I Vestheimlekene i slutten av mai løp han på 2.07 som 17-åring, så 1.59,7 i Tyrvinglekene en måned senere, altså enorm framgang, som ble til 1.57,7 den sesongen. Året etter klarte han 1.55,5. Hos han, som hos mange gutter, skjedde det mye kroppslig utvikling i alderen fra 15 til 17 år.

I flere runder med forkjølelse vinteren 1967 hostet og harket Knut mye. Legen konstaterte betente mandler og anbefalte operasjon. I slutten av mars fikk han fjernet mandlene og kviknet til. Først omkring 1. april begynte treninga for alvor, med turer opp Grorudveien og innover i Lillomarka, eller langs Østre Aker vei og Strømsveien. To ganger i uka hjemme i forsesongen og tre økter med Tjalve. Senere økte antallet til henholdsvis seks og sju ukentlig.

Sommeren 1967 skjedde det noe med lillebror. Den amerikanske hekkeløperen Bob Blum, en kamerat av Arne, bodde hjemme hos familien Kvalheim. Han trente og ble med Knut hjemmefra om morgenen, ofte fire kilometer i jevnt, bra tempo. Ikke langt eller langvarig, men effektivt. Det gjorde noe med Knut og effektiviseringa av steget, også fordi farten var høy. Ei lignende økt om ettermiddagen mer enn doblet antall daglige kilometer.

Etter at han begynte å løpe to økter om dagen den sommeren, skjedde det noe med løpsøkonomien. De lange beina og den store kroppen klarte bedre å løpe, sikkert også på grunn av flere kilometer sammenhengende løping og hyppigere økter. En som var blitt regnet som litt kalveaktig i steget, uten å utnytte kroppslengden, klarte det plutselig, og fikk framgang og økt selvtillit. Det senket tidene og gjorde alt morsommere.

Brødrene hadde ulikt gemytt. Arne var mer frampå og virket hissigere som type. Knut virket roligere. Likevel hadde de mye til felles når de fikk startnummer på brystet, og var like mye konkurransemennesker. Like vilje- og pinesterke.

Han forble sur til neste seier, en ny førsteplass kurerte mye for en som var kongen av norske 1500-meterfelt fra 1966 og fem–seks sesonger framover.

Arne ble tilsynelatende surere etter et nederlag enn Knut. Han uffet seg mer og utstrålte nederlagets irritasjon mest. Den rettet seg mot ham selv, som lot seg slå, uansett hva det skyldtes. Han forble sur til neste seier, en ny førsteplass kurerte mye for en som var kongen av norske 1500-meterfelt fra 1966 og fem–seks sesonger framover. Den med best personlig rekord får respekt i et felt, også fordi konkurrentene mener seg dårligere. Tider på forhånd teller ofte mer enn publikum skjønner. Løpere rangerer hverandre bevisst og ubevisst.

Knut var en minst like dårlig taper og skammet seg ikke over det. Men en hørte ikke irritasjonen så lett fra ham, det var et mer lavmælt sinne. Selv trodde Knut at han tålte dårligere å tape enn broren.

Brødrene Kvalheim ønsket å vinne. I nasjonale stevner var det et realistisk mål i årevis, det visste også konkurrentene. Mange ønsket å slå dem fordi de var stjerner og studerte i USA, men også derfor hadde konkurrentene respekt for brødrene. De visste at begge hadde løpt mot sportens beste og sanket erfaringer. Det herdet brødrene. De så hvordan OL-vinnere og verdensrekordholdere løp, pratet med dem og varmet opp sammen med dem. Derfor fikk de en rutine og tøffhet som gjorde dem til sjefer i mange heat med bare norske konkurrenter.

Militærtjeneste, ja, brødrene Kvalheim var i militæret, i den tida alle norske menn måtte, hvis fysikken tillot det. Få slapp unna. Gode idrettsfolk fikk ofte særvilkår og ble brukt til instruksjon, og hadde en funksjon som forbilder. Begge brødrene fikk utsatt førstegangstjenesten fem år på grunn av studier.

På Sessvollmoen i 1969–1970 gikk Arne mye på ski i det nokså flate terrenget. Som ansatt på idrettskontoret i leiren løp han først en tur med troppen om morgenen og stakk senere ut på en skitur alene. Det ga bra grunnlag til løpesesongen. Langrenn på treski lignet mye på løping, med lite staking, mest beingåing.

Etter vinteren 1970 flyttet han til kona Kirsti og dattera Marianne på Fagerborg, drøye fire mil unna leiren. Klokka seks en gang i uka møtte han på Sessvollmoen for å løpe ei mil med troppen av gardister, som et treningsoppdrag. De løp i stigende tempo. Særlig én ungdom holdt følge, skiløperen Ivar Formo, mot slutten jaget de to sammen. Resten av uka disponerte Arne tida fritt, til stevner her i landet og rundt om i Europa. En idrettsmann kunne ikke få bedre militærtjeneste i Norge i 1970.

Seier i NM i terrengløp om våren innledet sesongen. Et nederlag i en landskamp mot Spania i mai kunne forventes fordi spanjolene lå foran nordmennene i banesesongen. Han følte seg uovervinnelig. Det ble åtte seire bare i juli og tolv i august.

«Jeg husker ikke alle løpene mine», sier Arne, og det forventer heller ingen av en med minst fem hundre konkurranser på bane, pluss stafetter, gateløp og terrengløp. Likevel husker han forbausende mange. Og ikke bare tider og plasseringer, men tanker på forhånd, underveis og etterpå – hele atmosfæren. Den lever utøveren seg inn i og den biter seg fast i sinnet. For når en, som Arne, bryr seg så mye om plasseringer og tider, minnes man lettere.

Han gjennomførte ei hard økt i sinne for å fjerne irritasjonen. Kanskje det hjalp. For tre dager senere i storstevnet på Bislett følte han seg i storform og vant igjen.

«Jeg husker best de løpene jeg tapte», sier han, og mener det skyldes irritasjon, som forsterker erindringen. Som etter en dårlig dag i E-cupeni Helsinki sommeren 1970, da han og Arne Hamarsland løp fort i en småskog om kvelden, i motsetning til vanlig nedjogging. Han gjennomførte ei hard økt i sinne for å fjerne irritasjonen. Kanskje det hjalp. For tre dager senere i storstevnet på Bislett følte han seg i storform og vant igjen. Uten å kopiere noen brukte han samme metode som Dan Waern, som løp jevnt fort i en halvtime etter hver konkurranse. Fordi svensken roet ned en dag eller to før konkurranse, hjalp det å trene etterpå.

Hvorfor løp Arne så bra det året?

Det skyldtes flere faktorer. I forsesongen jobbet han på idrettskontoret på Sessvollmoen og trente variert. Færre kilometer slo ikke ut negativt fordi han hadde løpt lenger sesongen før. Langrenn ga variasjon, en fin kombinasjon av løping og passe mye skigåing. En enkel og morsom nok jobb krydret tida mellom øktene morgen og kveld. Aldri verken før eller senere hadde han så fine forhold for å satse, med fri tjeneste om sommeren, uten å betrakte seg som profesjonell. Sammenlignet med mange andre norske utøvere fikk han tilpasset idretten optimalt til resten av hverdagen.

Foto

Arne Kvalheim og australieren Ron Clarke på Bislett i 1969. Foto: Ukjent

Før landskampen mot Sverige den sesongen ønsket han å søke permisjon, uten at offiseren som skulle godkjenne søknaden var der. Så Arne ga seg selv tillatelse på et skjema, løp og vant. Det merket kompani-sjefen og sa etterpå: «Kvalheim, det må du ikke gjøre.»

Også en god atlet måtte følge reglene.

Knut fulgte med på internasjonal friidrett og leste resultater, også fra et stevne på New Zealand 2. februar 1974. Da løp Filbert Bayi fra Tanzania 1500 meter i Samveldelekene i Christchurch, den store konkurransen for medlemmene av Det britiske samveldet, før 1950. Det hadde pågått siden 1930 og foregikk hvert fjerde år.

Da 20-åringen Bayi åpnet som en kriger og lå alene i teten, været de fleste en kraftig sprekk. Forfølgerne tok digre jafs av forspranget på slutten, men Bayi satte ny verdensrekord med 3.32,2 i et legendarisk løp. I de samme lekene vant kenyaneren Ben Jipcho 5000 meter med 13.14,4. Knut så tidene og tenkte: Jeg må trene mer. For å henge med og slå de beste i verden, må jeg løpe flere kilometer.

16. mars 1974 prøvde han tre økter på en dag for andre gang i karrieren. I uka etter inneholdt fem av dagene tre økter, til sammen hele 19. Den neste uka var det tre løpeturer to dager, totalt 16. «Vondt i akilles», står det typisk i dagboka etter de to hektiske ukene. Tidlig i april kjørte han på igjen med tre daglige treninger, fra 8. til 12. april.

Kroppen tålte det og han gjentok opplegget uka etter, til sammen 18 økter. Siste dag med tre økter var 22. april. Noen dager senere kastet han opp og måtte ta det med ro i over ei uke. Sjukdom eller skader kom gjerne etter mye trening. De harde øktene den våren foregikk ofte sammen med Mike Manley.

Han var en fin type og god kamerat, åtte år eldre og i fullt arbeid som lærer. Han kom egentlig fra Wisconsin og fortsatte løpekarrieren etter studiene på universitetet i Milwaukee, og bosatte seg i Eugene i 1968.

Han ble dessuten utkommandert til Vietnam etter studiene. Han kvalifiserte seg til OL i 1972, på 3000 meter hinder, og satset mot et nytt OL. Manley undervurderte lett eget tempo på trening. Hvis flere løp sammen og han dro, trodde han farten var lavere enn hva klokka viste. For Knut, med behov for harde økter av lengre varighet, virket det positivt å trene med ham. De likte hverandres selskap og presset på uten å gi seg. Mike ble ofte sjuk etter mye og hard trening. Som lærer trente han mye til og fra skolen, med sekk på ryggen.

Knut hadde nest best tid på 5000 meter av alle før EM i 1974. Verdensrekordholder Emiel Puttemans møtte ikke opp, etter sigende på grunn av psykisk sammenbrudd. I ettertid mintes Knut den nærmeste måneden fram mot EM og sa han «trente seg dønn i senk». Formen forsvant ikke, men toppet seg heller ikke.

Aldri hadde det vært tre nordmenn i samme løpsfinale i et EM i friidrett, attpåtil to av dem brødre.

Det er ofte hett i Roma tidlig i september, 30–35 varmegrader og klamt. En vegg av varme møtte utøverne. Den som merket det først, Knut Børø, tok sjetteplassen på 10 000 meter på mesterskapets første dag. Både han og Arne Kvalheim kom på andreplass i forsøksheatet sitt på 5000 meter, mens Knut ble nummer tre. Aldri hadde det vært tre nordmenn i samme løpsfinale i et EM i friidrett, attpåtil to av dem brødre.

Kunne nordmennene ta medalje? Brendan Foster virket for sterk, men de andre virket mulige å slå. Siden det var tre norske i finalen 8. september, økte sjansene for at én ville lykkes.

Etter drøye sju runder rykket Foster og lå alene i tet. Knut sprakk og Knut Børø følte seg heller ikke pigg. Arne lå først av de norske og trodde på medalje til det gjensto 200 meter, men kom på sjetteplass. Det var karrierens beste i et internasjonalt mesterskap og beste norske plassering for menn i EM i løp siden 1958. Han slo også Knut for første gang den sesongen. «Jeg har aldri følt meg så tom», sa Knut etterpå.

Ekspertene mente vinneren løp tidenes beste 5000 meter, forholdene tatt i betraktning, fire sekunder bak verdensrekorden på entropevarm dag. På forhånd ventet Foster sterkest konkurranse fra de tre norske. Etter å ha rykket, snudde han seg og forventet å se dem, med Knut Kvalheim i spissen, men så overraskende finske Lasse Virén. Han ble nummer tre. Arne Kvalheim fikk sjetteplass. Knut ble nummer 14.

Arne løp i karrierens eneste mesterskapsfinale utendørs, Knut sin første av tre finaler. Begge hadde en bra sesong med flere gode løp og nye personlige rekorder, etter mer trening enn noen gang. 29-åringen Arne hadde kone og to små barn, Marianne og ettåringen Even, som ønsket far mer hjemme. «For meg blir det også litt vanskelig å svare en femåring når hun spør hvorfor alltid pappa skal ut og løpe.»

Knut så to år framover. Han var ferdig med studiene i USA og flyttet hjem til Norge for godt og måtte ta førstegangstjenesten.

Knut begynte i arbeidslivet høsten 1976, på Byplankontoret i Oslo. Ikke i en fast stilling, men et engasjement som varte i et år. Året etter var Transportøkonomisk institutt arbeidsgiver.

I 1977 satte han seg et nytt mål, gull i EM året etter, og organiserte hverdagen etter det. I flere år la han treningsklær, sko, votter og lue på matta innenfor utgangsdøra før leggetid, til bruk neste morgen. Alt lå klart. Om kvelden la ekteparet seg i halv ti-tida. Han sovnet brått og sov godt og tungt til klokka 6.25, da klokka ringte og han stoppet den tvert med en neve, mens kona slumret videre i halvsøvne.

Han løp mot vinden først og fikk medvind tilbake. Alene i mørket, en drøy halvtime eller tre kvarter, fullt konsentrert. Tempoet varierte med dagsformen og hvordan kroppen føltes. Etter hjemkomsten litt etter klokka sju hadde kona og de to barna stått opp, det ga liv og røre i leiligheten. Da begynte dagen på ordentlig.

Knut fortsatte rutinen utover vinteren og løp hovedøkta om ettermiddagen. Han sov for lite og følte seg mye trøtt og sliten, men lå ekstra lenge og sov ut lørdag og søndag. Hvis en tilstelning eller selskapelighet ødela den muligheten, ble han lett sjuk og måtte stå over trening.

To dager etter hjemkomst noterte han «forkjølet» i dagboka og kunne ikke løpe på fem dager.

Foto

I Eugene like før jul i 1973, Steve Prefontaine til venstre og Knut Kvalheim. Foto: Joan Bence

Knut dro på ei treningssamling, ei langhelg rundt 1. februar 1978. «Trente mye de dagene i Nederland», står det i dagboka, med seks nokså lange økter på tre dager. Det ble 180 kilometer den uka, faktisk med en fridag, på reisen dit. To dager etter hjemkomst noterte han «forkjølet» i dagboka og kunne ikke løpe på fem dager. Det ble bare en rolig skitur på en time den søndagen. Ukerapporten konkluderte: «Hardtreninga i Nederland straffer seg. Var forkjølet hele uka.»

I uka etter lå kulda som et teppe over Oslo. «Kaldt» er kommentaren nesten samtlige dager, men han trente bra og løp bare rolig. En skitur lørdag 18. februar er omtalt slik: «2.40 på ski. Gikk hardt. Delvis sprekk den siste 1/2 t, men klarte å holde innsatsen oppe.» Om kvelden løp han en halv time. Dagen etter var det først løping i 1.40 om morgenen, så 1.30 på ski om ettermiddagen. Da var kroppen helt frisk og det vanlige regimet begynte.

Han fikk bra oppladning og følte seg sterk. Runder på 66 sekunder gir 13.45 på 5000 og 27.30 på den dobbelte distansen. Før EM på 10 000 meter i Praha i 1978 bestemte han seg for å holde seg på 66 eller over, 65 var for fort.

Det gikk jevnt fort, raskere enn de fleste hadde løpt før, med økning mot slutten. «Klarte ikke å være med når farten gikk opp de siste fem rundene», skrev han i dagboka. En langbeint finne, Martti Vainio, tok et overraskende gull på 27.30,99. Knut Kvalheim ble nummer ni, med 27.41,26. Det ble satt minst seks nasjonale rekorder: finsk, sovjetisk, nederlandsk, rumensk, norsk og polsk. Fram til da var det tidenes beste felt på distansen. Knuts første 5000-meter gikk på 13.46, den andre på 13.55.

Tirsdag 31. august var det forsøk på 5000 meter. «13.43,60! Utslått. Utslitt fra 10 000 meter.»

EM resulterte i en norgesrekord og en niendeplass for Knut, ikke dårlig, men under målet. Det var tredje forsøk i et stort mesterskap på fire år med mål om å vinne.

Uten å bortforklare vet man i ettertid at utøvere fra flere nasjoner, særlig i Øst-Europa, drev med bloddoping i store mesterskap. Men det ble som tidligere nevnt ikke forbudt av IOC før i 1986 og var vrient å teste.

Noen finner, italienere og sovjetere kombinerte ulike former for doping på den tida, som i de fleste øst-europeiske land.

Martti Vainio avga positiv dopingprøve i 1984, for Primobolan, et muskeloppbyggende stoff, brukt for å hente seg inn etter sterke anstrengelser. Oppdagelsen skjedde fordi han hadde tilført kroppen sin blod fra en periode med inntak av Primobolan. Noen finner, italienere og sovjetere kombinerte ulike former for doping på den tida, som i de fleste østeuropeiske land. Resultatlistene ville ha sett svært annerledes ut i store mesterskap i mange idretter hvis en hadde luket bort de dopede. Kombinasjonen av bra trening og tilmålt doping ga ofte en ekstrem formtopp. Det er mulig å få mye av samme effekt med riktig høydetrening, men det krever lange opphold i høyden.

«Jeg la opp etter sesongen 1974», sier Arne. For da var det nesten slutt på to daglige øker. Det ble mer langrenn om vinteren og flere turrenn, mer lystbetont, med få utpekte mål.

Han stilte i NM i terrengløp våren 1975 i Stavanger og ankom byen med fly om formiddagen sammen med flere konkurrenter. Fire mann hoppet inn i en drosje, også en god yngre løper, som Arne begynte å prate med. På turen til start klarte han å psyke ut konkurrenten, som kanskje kunne vunnet uten den spontane knekken i selvtilliten. Arne vant og innrømte i ettertid at den verbale taktikken var ufin. Det ble sølv på 1500 meter i NM, det eneste baneløpet den sesongen.

For å komme raskt i form begynte Arne med to daglige økter fra sankthans, før og etter jobb, og i ferien – «vill-trening»: fartslek, lang-kjøring og intervall med 200-metere med kort pause og 4x2000 meter på bane. Opplegget fungerte bra nok til bronse på 5000 meter i NM i 1976, eneste forsøk på bane det året. Det ble andreplass på samme distanse sesongen etter, og igjen bronse i NM på 5000 meter i 1978. Da han ble nummer fire i neste NM, var det på tide å gi seg på det nivået.

Det betydde også å slutte med hardpining.
Baneløpingens brutale nakenhet gjør den verre å drive på mosjonsnivå.

Arne fikk satt inn pacemaker – et apparat som produserer elektriske impulser til hjertemuskelen – i 2008, Knut i 2015. Arne trodde han bare ble i dårligere form på grunn av aldring, men undersøkelser viste rytmeforstyrrelser. Lav puls er ofte et problem for personer med stort hjerte, Arne hadde 28 i hvilepuls og ned i 22 om natta. En pacemaker stilte først pulsen inn på 35 slag, så 40, 45 og til slutt 50. Det er fortsatt lavere enn hos menn på samme alder. Han sluttet å presse seg hardt etter å ha fått pacemaker. Hjertemedisiner gjør at hjertet jobber lettere. Det har også krympet i størrelse, som er bra. Arne tar åtte typer medisiner daglig i faste doser, deriblant blodfortynnende. Knut tar tre medisiner.

Før innleggelsen av pacemaker fikk han puls ned mot 20 slag om natta, altså hvert tredje sekund, og legene mente han kunne stryke med. En god pacemaker hjelper hjertet til å fungere. Det er ikke ideelt og kompliserer livet, men er bedre enn alternativet.

Da skøyteløperen Hjalmar «Hjallis» Andersen døde som 90-åring i 2013, hadde han visstnok levd lengst i verden med pacemaker. De første slike kom i bruk i Sverige i 1958, men varte bare kort tid og måtte byttes ut til stadighet. Nye batterier av litium fra 1969 forlenget holdbarheten på batteriet til opptil 17 år. Stadige forbedringer og ny teknologi gjorde livet lettere for hjertepasienter.

Arne sa selvironisk: «Hvis en ikke har pacemaker, har en ikke trent hardt nok.»

Ingen fortalte dem i yngre år om mulige bivirkninger som hjerteflimmer av løperlivet, selv om det var et aktuelt emne blant leger allerede på begynnelsen av 1900-tallet.

Det er mulig, det, begge har store og kraftige sportshjerter. Riktignok hadde Knut hjertefeil som gutt. Men ingen fortalte dem i yngre år om mulige bivirkninger som hjerteflimmer av løperlivet, selv om det var et aktuelt emne blant leger allerede på begynnelsen av 1900-tallet. Den diskusjonen hadde mest stilnet da de løp inn i eliten. Den blusset opp igjen noen tiår senere da hjerteflimmer hos tidligere idrettsfolk ble mye omtalt etter år 2000.

Mange gode løpere har fått slike plager i eldre år, blant andre Ron Clarke og Audun Boysen. Da brødrene fikk hjerteproblemer etter fylte 60 år, ble løping mer et ork. Begge klarer å løpe, men går mest som mosjon.

«Når alt blir et slit, gidder jeg ikke mer», sier Knut.

I 2020 fylte han 70 og Arne ble 75 år. Mor Augusta Bernhardine feiret sin 107. bursdag 16. januar og var Oslos eldste innbygger, fortsatt klar i hodet. Hun bodde hjemme til fylte 101 år. Augusta drev aldri idrett, men holdt seg slank og sprek. I sitt siste leveår var hun fortsatt oppe hver dag og gikk med rullator på Cathinka Guldberg-senteret Lovisenberg i Oslo. Hun sovnet inn mandag 20. april 2020.

Foto

Knut og Arne Kvalheim under en minnestund for tidligere Bislett-general og friidrettspresident Svein Arne Hansen. Foto: Berit Roald / NTB scanpix

Brødrene Kvalheim har sportshjerte, ja, den store pumpa er blitt forstørret av løping og pining gjennom mange år, på trening og i konkurranser, for moro skyld. Glede over og lysten til å løpe fortere var drivkraften, og det førte dem ut i verden med et par piggsko i bagasjen. Det var så enkelt.

De har også et stort hjerte for friidrett og er fortsatt levende interessert i sporten de forelsket seg i som guttunger; begge er engasjerte og har meninger om menneskets uridrett: å løpe om kapp. Den fascinasjonen forsvinner ikke.

Arne og Knut Kvalheim er fortsatt løpere i sinnet og kommer til å være det så lenge hjertene deres slår. Så sent som i mars i år ble Knut intervjuet av Aftenposten om treningsfilosofi.

Han tror fremdeles ikke på snarveier når målet er å jage framgang. Han er av den gamle skolen. Han mener at det er mye løping som skal til for å bli god. 

Artikkelen er skrevet av forfatter Thor Gotaas, og basert på hans nye bok «Brødrene Kvalheim – to løperliv» (Gyldendal). De fleste bildene er hentet fra boka, og lånt ut av privatpersoner.