– Måtte tilegne meg nye evner

Etter at Sondre Lerche spilte inn julesangen «Surviving Christmas» i 2015, tenkte han at det hadde vært gøy å skrive noe tilsvarende for barn. Låta, som han spilte inn sammen med en kompis for en samleplate, ble fin. Han likte idéen om en barnebok.

Men, som så ofte før med Sondre Lerche, forsvant idéen inn i massen. Den ble imidlertid aldri glemt. Han måtte bare lage en ny plate først. Og gjøre litt til. Mye mer, faktisk.

– Det skjer ofte at jeg har idéer til prosjekter som jeg ikke har tid til å gjennomføre. Jeg spilte inn platen «Pleasure», gjorde 150 konserter i 2017 og ble utslitt. Etter det bestemte jeg meg for å ta et år fri, og heller vie meg til ting jeg kunne gjøre hjemme. Da ble det essaysamling, platen «Patience» som er ute nå, musikk til Fantorangen på barne-tv og nå barnebok, forteller Lerche.

Han stiller tidlig, fargerikt antrukket, i kaféen i forlaget Cappelen Damms lokaler i Akersgata i Oslo. Passende nok i avdelingen for barnebøker, helt innerst i lokalet.

Det var etter at han gjorde musikk til barne-tv han fikk forespørselen om å lage barneboken. Det ble ganske åpenbart at julesangteksten skulle danne grunnlaget for boken. Men teksten er på engelsk, og måtte oversettes.

– Det var mye vanskeligere enn jeg trodde. For det første var teksten skrevet i en helt annen setting. For det andre ville jeg ha alt på rim, og da måtte teksten strammes opp. I bokform kreves det noe annet av leseren om teksten skal bli vellykket.

Studerte andre forfattere

Lerche leste andre barnebøker, blant annet bøker av Julia Donaldson – som han kaller «dronningen av rim».

– Jeg studerte henne litt. Nå hadde jeg ikke melodien som ramme lenger. Prosjektet begynte å materialisere seg, og jeg så for meg møtet mellom barn og foreldre eller besteforeldre. Høytlesing på sengekanten. Da må teksten være rytmisk og trygg rimmessig. I denne fasen lærte jeg mye nytt. Det er vanskelig å få en tekst til å stå på egne bein. Først da jeg følte at den gjorde det, ville jeg kontakte illustratør. Jeg gikk heldigvis mange runder før jeg knekte koden, utdyper han.

Han legger til at folk opplever ulike tyngdepunkter i ordene når det gjelder rytme. Leserne har også forskjellige dialekter. Alt dette må tas hensyn til når ord, rim, vendinger og rytmikk skal stemme.

– Det er spennende for meg hvordan både barn og voksne leser teksten. Jeg kommer sikkert til å lære mye av reaksjonene, sier Lerche.

– Begynte å svinge

Han fikk tilsendt noen blyantskisser av illustratør Victoria Sandøy. Allerede da så han at fortolkningen av teksten var sterk.

– Jeg hadde noen innspill, men skjønte raskt at jeg kunne stole på henne. Det var også viktig for meg ikke å bli overtydelig. Vi fikk raskt en god balanse. Da begynte det å svinge.

Resultatet ble boken «Snømannens jul». Boken er en bildebok, med korte setninger på rim. Uten å røpe for mye, handler den om en snømann, om omtanke, om ensomhet, om gjestfrihet og om julen. Det er helsidebilder og mye bruk av mørke farger. En del av overskuddet til boken går til Amnesty International og organisasjonens arbeid med flyktninger.

Fyller tomrommet

Sondre Lerche liker å veksle mellom ulike uttrykksformer. Tidligere hadde han opplevd at det oppstod et tomrom etter en plateinnspilling. Det lærte han etter hvert å unngå, og har derfor utviklet en arbeidsprosess der han har mange ting gående samtidig.

– Mitt livsprosjekt er å skrive sanger. Det gjør jeg for meg selv. Men det er gøy når det kommer inn andre prosjekter som rister litt opp i tilværelsen, enten det dreier seg om filmmusikk eller en barnebok. Det krever et annet dypdykk som kan utvide horisonten din, forklarer han.

Han forteller at han ikke hadde noe grunnlag for å vite hva han gikk til med barneboken. I utgangspunktet tenkte han at dette var grei skuring, men fant raskt ut at det var mer jobb og krevde mer refleksjon enn han så for seg. I prosessen måtte han tilegne seg nye evner, noe han er glad for at han ikke visste før han startet prosjektet.

Noen ganger er det «hell i uhell» at man lager noe som folk har bruk for

– Det er ofte greit ikke å vite helt hva man begir seg ut på i forkant, smiler han.

Men han legger alltid flid i å fullføre det han begynner på, selv om ting kan bli liggende lenge. Han ga opp et par ganger denne gangen også, fordi han slet med å få laget kjernen i historien.

– Det var på en flytur fra Oslo til Los Angeles at jeg endelig fikk følelsen av lettelse, og skjønte at det blir bok. Det var da jeg ga beskjed til Cappelen Damm, sier han.

«Patience»

På musikkfronten har mye handlet om den nye platen «Patience» det siste året. Det er siste plate i en trilogi, som kompletterer albumene «Please» og «Pleasure». Han har holdt på med «Patience» i syv år, og så frem til å lansere platen i mars. Lanseringen var planlagt uken etter at pandemien brøt ut. Da reiste mange problemstillinger seg: Skulle han reise hjem fra USA? Skulle han akseptere at all promotering og planlagte konserter ville falle bort? Skulle han se etter nye muligheter for å få bragt musikken ut til folket?

Lerche stilte i stedet spørsmålene «hva kan skje?» og «hva er det mulig å få til?».

– Jeg gir ut musikken min selv, og dette var den mest omfattende platen jeg har laget. Jeg aksepterte ikke at den skulle forsvinne gjennom sprinklene. Jeg kunne ikke tenke at «nå ryker sommeren og USA-turnéen til høsten». Jeg måtte bare jobbe på.

Han så at det var flere aktører som var villige til å gjøre spontane ting, som hjemmekonserter. Det tente Lerche. I tillegg spilte han konsert med Kringkastingsorkesteret.

– Egentlig hadde jeg en avtale om å spille med dem først om to år, men siden rammene var totalt forandret åpnet det seg en mulighet. Den grep jeg. Jeg liker å improvisere og å omfavne øyeblikket. Det var en utfordrende og vanskelig tid, men det har vært gøy å spille konserter for lokale arrangører. Det er mye morsommere enn ikke å gjøre noe. For meg er det uaktuelt å sitte hjemme. Jeg er ikke en passiv fyr, sier han.

Foto

En fem år gammel julesang, skrevet av Lerche selv, ble grunnlaget for barneboken «Snømannens jul». Foto: Bård Andersson

18. mars, bare noen dager etter at Norge stengte, spilte Sondre Lerche brakkekonsert fra stuen hjemme. Han var med på å starte trenden, som etter hvert tok av. Han følte at han var med på å sparke i gang noe.

– «Patience» er en lindrende plate med stor horisont, og etter at pandemien brøt ut passet den svært godt med tiden vi plutselig var inne i – og utfordringene vi stod overfor. Noen ganger er det «hell i uhell» at man lager noe som folk har bruk for.

Personlige tekster

Det har vært utallige medieoppslag om bruddet mellom Lerche og bloggeren Linnéa Myhre. Etter at pandemien brøt ut bodde paret sammen i karantene i flere uker.

– Nå har jeg verken barn eller for lite plass, men jeg har likevel sittet innestengt med ekskjæresten min i flere uker enn det jeg egentlig har oversikt over. Og det er ikke heller problemfritt kan jeg si, sa Myhre i YouTube-videoen «Til alle det holder på å klikke for».

Det har blitt spekulert i at tekstene på «Patience» handler om deres forhold og om bruddet. Spekulasjonene ble ikke mindre da man leste liner notes på platen. Albumet var nemlig tilegnet Myhre.

– Hvor personlige er tekstene på «Patience»?

– For det første, dette er ikke noe nytt på mine plater. Jeg skjønner behovet for å lete etter biografiske elementer i teksten, og de finnes også der, selvfølgelig. Men dette albumet består av sanger som jeg har skrevet gjennom syv år – de spenner over en stor epoke i mitt liv. Jeg er heller ikke typen som blottlegger meg utenfor sangene. Publikum skal også ha plass, men jeg skriver om egne opplevelser og følelser. Det er personlig, men jeg har ikke behov for å utbrodere dette, sier han.

Albumet ble påbegynt i New York, og avsluttet i Bergen.