Benjamin Ree filmer under gallerioppsettingen av Kysilkovas kunstutstilling.
Euforia Film
Kunstneren som lot seg inspirere av kunsttyven
Han står bak VGTVs dokumentarserie «Homoterapi» og dokumentaren fra 2016 om hele landets sjakk-konge Magnus Carlsen. I sin nyeste dokumentarfilm har Benjamin Ree valgt å portrettere et sjeldent uvanlig forhold: Vennskapet mellom kunstneren og kunsttyven som stjal bildene hennes.
1. Hvordan fikk du idéen?
– I 2016 gjorde jeg research på kunsttyveri, noe jeg syntes var fascinerende. Plutselig dukket saken opp på forsiden i flere store medier. Jeg bestemte meg for å følge den opp, og fikk etter hvert kontakt med kunstneren Barbora Kysilkova. Da jeg begynte å filme hadde de to bare møttes fire ganger. Det skulle egentlig bare bli en ti minutters lang dokumentar for VGTV, fordi jeg syntes premisset for deres møte var såpass interessant. Men så vokste det, og jeg endte med å filme de to i tre år.
Benjamin Ree har regissert Sundance-vinner «Kunstneren og tyven» som har premiere i Norge denne høsten. Allerede har filmen blitt listet som en av årets aller best av BBC, Vulture, Variety, Vox og Business Insider. Foto: Kristoffer Kumar
2. Hvordan jobbet du for at de to hovedpersonene skulle fungere foran kamera?
– Jeg merket umiddelbart at dette var to personer som raskt ble naturlige foran kamera, og det er en enorm fordel. Personer som spiller seg selv foran kamera fungerer dårlig i dokumentarfilm. Personer som er lite selvbevisste, men samtidig åpne og i kontakt med følelsene sine gjør det bra foran kamera. Det hadde både Barbora og Karl-Bertil.
3. Filmen har mange sterke og ærlige scener. Opplevde du at hovedpersonene ville fjerne noen scener i ettertid?
– Da Karl-Bertil skulle på rehab sa han etter opptaket at han ikke ville ha det med. Det hadde jeg stor forståelse og respekt for, han var i en veldig sårbar situasjon. Dagen etter ringte han likevel og sa at «dette må du ha med, Benjamin! Dette er ekstremt viktig». Prosjektet har i veldig stor grad basert seg på at Barbora og Karl-Bertil tar kontakt med meg og foreslår hva jeg bør være med på og filme. De har vært aktive og delaktige i hele prosessen.
4. Tror du at å gi hovedpersonene større eierskap til historien er et premiss for en såpass ærlig fremstilling?
– Jeg tror det er helt avgjørende. Jeg prøver å involvere alle så mye som mulig i filmskaperprosessen, snakke om dramaturgi, scener og hvorfor visse elementer er viktig å få med, spørre om det kan gi en berikning av et avansert karakterportrett. Det gjør forhåpentligvis både at personene jeg jobber med føler seg mer inspirert, men også at de føler et større eierskap og åpner opp og kommer med egne forslag. Det er det beste stedet å være som filmskaper. For meg er det helt essensielt å inkludere så mye som mulig. Det er tillitsbyggende.
Filmen følger den tsjekkiske kunstneren Barbora Kysilkova og kunsttyven Karl-Bertil Nordland i det de vokser tettere på hverandre. Foto: Euforia Film
5. I et intervju har du sagt at dokumentarsjangeren har gått fra å være en skje med tran til å bli en eventyrsjokolade. Hvorfor mener du at dokumentarsjangeren har blitt bedre?
– Jeg tror en viktig grunn er at dokumentarer i dag i større grad tar for seg presenshistorier. De dokumentarfilmene jeg så da jeg vokste opp, husker jeg som i stor grad bestående av menn i dress som sitter på kontoret sitt og snakker om ting som har skjedd. Du vet det sikkert er viktig, men det er jo ikke så veldig spennende. Det å være til stede i avgjørende øyeblikk er helt uslåelig. Filmmediet er et tilstedeværende medium, og med dette prosjektet har jeg vært til stede over tid. Etter min mening trenger man to elementer for å lage en god dokumentar: Presensfortellingen og vendepunkter. Det at overraskende ting skjer, er ikke noe man kan planlegge. Risikoen er jo selvsagt at man aldri vet hva prosjektet blir eller hvilken tilgang man får. Derfor pleier jeg ofte å starte flere korte dokumentarer samtidig, slik at én kanskje vokser seg større. Men det avgjørende er å være til stede når vendepunktene dukker opp.
6. Hva er det som er viktig med akkurat denne historien?
– Å redusere historien til noen få moralske setninger synes jeg er vanskelig. Mye av det jeg først ble nysgjerrig på da jeg startet prosjektet, er ting jeg fremdeles ikke greier å gi noe klart svar på. Men det er klart at relasjonen mellom de to hovedpersonene er veldig spesiell. Det jeg likevel kan si noe om, er tematikken som utforskes: Hva vi mennesker gjør for å bli sett av andre, og for at de skal se oss. Hva skal til for at vi hjelper andre? Men så får det bli opp til hver enkelt seer å tolke hva det betyr for dem. Det er i tolkningen til hver enkelt at filmen åpnes opp.
7. Kjenner du deg igjen i Karl-Bertil og Barbora på noen måte?
– Ja, i veldig mye. Jeg er jo den som forteller, så jeg må kjenne meg igjen i alt i filmen for å kunne formidle det emosjonelt. Jeg kjenner meg igjen i det selvdestruktive, i å ha en fortid som innhenter deg, jeg kjenner meg igjen i vennskapet deres og Barboras moralske dilemma om å utnytte en annen persons lidelse til egen vinning i kunsten.
8. Tidligere i år vant du Sundance-pris for kreativ historiefortelling, som første nordmann - eller kvinne (!) - noensinne. Hvilke grep må til for å fortelle en god historie?
– Jeg tror veldig på å finne en form som passer innholdet. Formen og innholdet må passe sammen som hånd i hanske. Da vil filmen blomstre, og samtidig skille seg ut. Fordi historien er så distinkt og spesiell, følte jeg den også trengte en tilsvarende fortellerform – i alt fra regigrep ot klipping til fortellerperspektiv. Fortellerperspektivet skiller seg kanskje mest fra andre dokumentarer ved at vi forteller deler av historien fra kunstnerens perspektiv, for så å se den samme historien fra kunsttyvens, og deretter hoppe frem og tilbake mellom de to. Hovedtematikken er hva vi mennesker gjør for å bli sett og å se andre, og da er det også sentralt hvordan de to hovedpersonene oppfatter hverandre og seg selv. Det gjelder kanskje å unngå det som er gjort mange ganger allerede, å bryte med klisjéer. Filmer som skildrer en kunstner og en muse er som regel fortalt utelukkende fra kunstnerens perspektiv. Det er gøy å bryte den sjangerkonvensjonen ved å fortelle historien også fra musens perspektiv, som i dette tilfellet er kunsttyven.
Når Barbora tar kontakt med Karl-Bertil under rettssaken, er kravet hun stiller at han må sitte modell for henne. Foto: Euforia Film
9. Sett utenfra, har livet ditt vært en eneste oppadstigende kurve. Skyldes det hardt arbeid, talent eller flaks, og når følte du deg egentlig mislykket sist?
– Haha, det er vanskelig å svare på! Det kommer vel an på når du spør meg. Store deler av tiden har jeg dårlig selvtillit på det jeg gjør og tenker at dette er den siste filmen jeg lager. På sånne dager vil jeg nok svare at det hele skyldes veldig mye flaks. Men på en dag med litt bedre selvtillit, vil jeg nok svare mye hardt arbeid. I dag er en dag med litt bedre selvtillit, men hadde du spurt meg for en måned siden ville svaret vært annerledes. Det å jobbe med et kreativt yrke jo veldig svingende, det må jeg jo innrømme.
– Det er mye som ikke synes på CV-en. Jeg hadde en periode etter at jeg var ferdig med journalistutdannelsen, ville bli dokumentarfilmskaper og fikk nei av absolutt alle jeg spurte. Jeg egenfinansierte filmene jeg laget og forhåndssolgte mac-en jeg brukte til å klippe film på for å ha råd til å ferdigstille prosjektet. Det var så mange nei over så mange år at jeg begynte på psykologistudiet og tenkte at jeg ikke gadd mer. Men akkurat da bestemte Ola Stenberg i VGTV seg for å gi meg en sjanse, helt plutselig. Ofte trenger du bare én person til å gi deg én sjanse, og det ble muligheten min. Det er jeg ekstremt takknemlig for!
10. Den siste tiden har norske filmprodusenter varslet full krise, og mange lurer på om vi i det hele tatt vil vende tilbake til kinosalene når storfilm etter storfilm har premiere i folks egen stue. Hvordan tror du dagens sørgelige koronasituasjon vil endre filmbransjen?
– Det er jeg veldig nysgjerrig på, men det er ingen tvil om at det kommer til å endre vanene våre. Selv har jeg en ekstrem appetitt for film, og uka kinoene så smått åpnet i Norge, var jeg på kino tre ganger. Det er klart at strømmetjenestenes posisjon blir sterkere, det har vi også sett med «Kunstneren og kunsttyven» som har vært tilgjengelig på en av USAs største strømmeplattformer, Hulu. Jeg er spent på hva som skjer med de tradisjonelle kinokjedene som AMC, eieren av Odeon. Kommer de til å gå konkurs? Kommer vi til å møte en fremtid der strømmegigantene eier kinoene og hver storby har et par kunstkinoer i tillegg? Uansett tror jeg at kinoopplevelsen er såpass unik at folk vil fortsette å gå på kino. Spørsmålet er vel heller om interessen kommer til å dale. Det blir interessant å se nå som den etterlengtede storfilmen til Christopher Nolan, «Tenet», skal rulles ut til publikum. Hvor mange kommer til å oppsøke kinosalene når en så stor film kommer på lerretet? Det kan bli selve lakmustesten.