Skogbrannene som herjet i Australia i slutten av 2019 og begynnelsen av 2020 var uvanlig store. Værsituasjonen, med høyere gjennomsnittstemperatur og mindre nedbør enn vanlig, gjorde at spørsmålet meldte seg: Hadde brannene noe med menneskeskapte klimaendringer å gjøre? 18 forskere ved World Weather Attribution (WWA), mener svaret er ja. De har i en stor studie konkludert med at menneskeskapte klimaendringer har gjort skogbrannene 30 prosent mer sannsynlige, skriver forskning.no.
Darren Pateman/AAP/REUTER/Scanpix
Klimapanikk
I New-York Historical Society henger det fem malerier som viser vår fortid, vår nåtid og vår fremtid. Maleriene er over 180 år gamle, og de avslører vår uunngåelige skjebne.
Kan man finne relevante profetier hos kunstnere som levde sine liv for århundrer siden? En clairvoyance; en klarsynthet fremover i tid? Ikke slik å forstå at tidligere tenkere har forutsett nåtidens banale detaljer, men at noen av dem formidler en generell årvåkenhet overfor menneskehetens grunnleggende eksistensielle bestanddeler. Tenkere som formidler en forståelse vi som lever i dag kan trekke lærdom av. Kanskje kan de hjelpe oss til å forstå og forutse hvordan det vil gå med oss?
Kan man finne relevante profetier hos kunstnere som levde sine liv for århundrer siden?
Ett landskap – fem historier
De fem maleriene utgjør verket «The Course of Empire», og ble malt i perioden 1833-1836 av Thomas Cole (1801-1848). I «The Course of Empire» illustrerer Cole hvordan en stormakt vokser, blomstrer og deretter faller. Verkets dynamiske allegori kan man også gjøre gjeldende på andre nivåer. Om vi betrakter kunstverket i nåtidens klimaperspektiv, kan vi like gjerne studere det som en presentasjon av menneskehetens underliggende dynamikk; vår vekst, vår blomstring, og vårt fall; menneskehetens tidsvindu på jorden. Det slår meg at de fem motivene, om de hadde hengt side om side, ville sett ut som en normalfordelt syklus – det vi fra statistikk kjenner som sannsynlig spredning med en «topp» rundt gjennomsnittet og nedadgående kurver på begge sider.
Konkret viser hvert av de fem motivene det samme landskapet, malt fra forskjellige vinkler, og de skildrer ulike tidsepoker, hvor den visuelle variasjonen og de ulike sammenhengene er det sentrale i verket. I Coles landskap fremhevet av at det tredje maleriet er større enn de fire andre.
I alle maleriene er det en elv som løper ut i et hav, og naturens økologiske kretsløp er etablert. Når jeg ser på maleriene og elven som kommer fra området hvor jeg står, er det som om blikket strekkes mot det langsomme havet, bortsett fra i de to første maleriene – hvor det lange blikket søker mot fjellet. Alle maleriene har et stup i bakgrunnen, men det er kun i de to første at stupet dominerer. I maleri tre og fire er det som om stupet ikke lenger utgjør en kraft, og derfor heller ingen fare. I det siste maleriet hviler stupet som et dunkelt minne.
Begynnelsen
I det første maleriet, «The Savage State», er landskapet preget av villmark; grønn og urørt natur, og vi kan se mennesker som er jegere, fiskere og samlere.
En jeger, med bare en skinnfell omkring hoftene, kommer løpende med et spyd eller en bue for hånden, på jakt etter en hjort – eller kanskje det er et rådyr. Lenger bak ser vi flere mennesker i en naturlig åpning i landskapet. På elven kommer noen padlende oppover i en kano, på fiske. Røyken fra leirplassen til høyre i motivet, stedet hvor byen skal oppstå, stiger opp fra den gress- og mosegrodde plassen og danner en ufarlig forhistorisk forbindelse med det lave og mørke skylaget. Grått blandet med grått. Landskapet er skildret en tidlig morgen, med deler av naturen opplyst av gryende solstråler, og vi kan se de mørke uværsskyene trekke seg unna, som en siste rest av det som var før oss; den pre-humane tiden. Det er som naturen ligger og venter på at menneskene skal komme og ta den bruk. Som om det ligger muligheter til å skape økonomiske verdier av det urørte, men hvor konsekvensene av den utbyttingen som skal komme er skjult i en ukjent fremtid.
Jeg har noen minner fra tidlig barndom. Vinteren 1973-74, da jeg var fire år, skulle vi besøke mine besteforeldre. De bodde bare 500 meter unna, på Østre Bergsund gård i Ådal, og for å komme dit måtte vi følge europaveien. I utgangspunktet skulle ikke denne turen til besteforeldrene mine være så minneverdig at jeg fortsatt kan hente frem minnet så mange år senere. Det som gjorde at minnet festet seg, var at vi sparket midt i den islagte veibanen. Veien var etter datidens forhold en relativ trafikkert vei, men ikke denne dagen.
Under oljekrisen i 1973-74, som var en konsekvens av Yom Kippur/Ramadan-krigen mellom Israel og Egypt/Syria, økte OPEC oljeprisen fra tre dollar per fat høsten 1973 til 11 dollar ved starten av 1974. Dette førte blant annet til begrenset tilgang på bensin, også i Norge. Den 22. november 1973 ble det besluttet at alle bensinstasjoner i Norge skulle holdes stengt på lørdager og søndager, samt etter klokken 19 på alle hverdager. Fra den 5. desember ble det også innført forbud mot kjøring med motorkjøretøy i helgene.
Hva hadde skjedd om verdens regjeringer hadde vedtatt et såpass målrettet klimatiltak i dag? Det hadde neppe blitt tatt godt imot av den gemene hop; våre nyervervede erfaringer med dramatiske koronatiltak til tross. Men i desember 1973 førte tiltakene blant annet til at en fireåring kunne sitte frydefull på sparken, mens hans far sparket alt han var kar om midt i veibanen.
Vekst
Et stup er løftet frem og opp fra tindene i det fjerne i det andre maleriet. Solskinnet treffer stupet, og det er som om styrken i de fjerne tindene gjør den bratte fjellveggen mer dempet enn i det første maleriet, hvor tindene var skjult av mørke skyer.
«The Arcadian or Pastoral State» viser det vi i dag kaller tidlige tegn på sivilisasjon. Vi har beveget oss nærmere elven, og både antrekkene til menneskene og aktivitetene vitner om en sivilisert utvikling. Menneskene har hugd ned noen av trærne, og brutt opp og dyrket noe av marken. Vi ser sauer, og mennesker som danser. Vi ser en gammel mann, sittende på en stein eller stubbe, som han var en av forfedrene til «Tenkeren» av Auguste Rodin, skapt i 1880-82. Opprinnelig het Rodins skulptur «Poeten», og skulle vise Dante som pønsket ut sitt dikt foran helvetesporten. Kan det tenkes at Rodin sammenfattet «The Course of Empire» i «Poeten», slik kanskje også Vincent van Gogh gjorde med «Sørgende gammel mann (ved evighetens port)»?
Midt i motivet står søylene i noe som ser ut til å være et tempel, i samme område som leirplassen lå i det første maleriet.
Midt i motivet står søylene i noe som ser ut til å være et tempel, i samme område som leirplassen lå i det første maleriet. Røyken fra tempelet er kraftigere enn fra leirplassen, og den danner ikke lenger noen naturlig forbindelse til skyene, eller naturen. Her legger den seg over landskapet som et mørkt og ugjennomtrengelig slør. Himmelen har klarnet opp, og fortsatt er det fargen grønt som preger landskapet, men nå ser vi også en brunfarge i forgrunnen, som i brutt mark. I dette maleriet er bakgrunnen annerledes enn i de fire andre. Her er fokuset flyttet mot høyre, slik at det ikke lenger er det langsomme havet som hviler i det fjerne. Nå er det de steile fjelltoppene som frister menneskets ambisiøse blikk.
For meg var sparkturen midt i europaveien et godt minne fra en trygg oppvekst i Ådalen, der alt man kunne ønske seg lå og ventet et sted i den ambisiøse fremtiden. Jeg ble riktignok ikke verdensmester i langrenn, men livet mitt har nok allikevel vært godt, i det minste i et overflatisk perspektiv. Noe annet er det vel ikke lov å si, når jeg var så heldig å trekke vinnerloddet ved å bli født i Norge i 1969, samme år som oljen i Nordsjøen ble funnet og det finansielle grunnlaget for verdens beste land ble lagt; transformasjonen av pre-human karbon til ubegrensede økonomiske verdier.
Menneskehetens «topp»
Det tredje og største maleriet Thomas Cole malte i dette verket, er «The Consummation of Empire». Maleren har nå flyttet oss over til den andre siden av elven. Landskapet er dekket av overdådige bygninger og statuer, både mytiske og krigerske, og broer og akvedukter som er hugget ut av marmor. Krukker, stoffer og gylne utsmykninger vitner om visuell skjønnhet som en meningsbærer i samfunnet.
Bøndene fra det forrige maleriet er erstattet av handelsmenn, konsuler og bymennesker, ulastelig antrukket i elegante kjortler. I ansamlingen på broen, som binder de to elvebreddene i sammen, kan vi se at en geistlig har funnet sin naturlig opphøyde posisjon i dette samfunnet, der han velvillig tar imot massenes beundrende og oppmerksomme blikk. Se meg! Elsk meg! En datidens versjon av sosiale media, som Fakebook og Instaglam. Eller kunne vi eventuelt kalt det peak antropocen; menneskehetens «topp», hvor forbrukermennesket, slik det ble beskrevet av filosofene Theodor Adorno og Max Horkheimer, er det man ser opp til, der det iscenesetter seg selv på toppen av det som er i ferd med å døpes «skampyramiden»; fritt etter Abraham Maslows behovspyramide.
Innslag fra planteriket er det i dette tredje maleriet bare mulig å skimte i bakgrunnen. Den steile fjellveggen ser vi derimot klart og tydelig, som et minne om fortiden og en påminnelse om ambisjonene. Byggverkene har nå krøpet langt oppover mot fjellet. Vi kan også ane oppbyggingen av et skysystem langt til havs, som om de var en tiltagende mengde dystre klimarapporter. Fargene er lyse og ubekymrede, slik språket i rapportene fra FNs klimapanel er edruelig og dempet, for ikke å skape panikk. Sjøen er blank, og de små handelsbåtene glir stille over vannet med sine varer. Idyllen troner i dette største maleriet, midtveis i syklusen.
Oljen var ikke bare en berikelse for Norges nasjonaløkonomi, men også en forbannelse for planetens klima.
Er dette tiden vi er i ferd med å avslutte? For, det har gått opp for de fleste av oss nå, dog med unntak av en håndfull fossil energi-forkjempere, at oljen ikke bare var en berikelse for Norges nasjonaløkonomi, men også en forbannelse for planetens klima. I en religiøs språkdrakt kunne man kanskje hevde at oljen ikke bare har vist seg å være Norges vinnerlodd; den viste seg også å være Norges lodd (jfr. Det gamle testamentet, Jona 1:7: «[...] la oss kaste lodd, så vi kan få vite hvem som er skyld i at denne ulykke har hendt oss!»).
I vår tid ledes denne tredje fasen av nåtidens geistlige, herunder politikere og andre kjendiser, som flyr verden rundt og forteller oss og hverandre at de er «opptatt av klima».
I vår tid ledes denne tredje fasen av nåtidens geistlige, herunder politikere og andre kjendiser, som flyr verden rundt og forteller oss og hverandre at de er «opptatt av klima». De deltar på klimakonferanser, hvor de blir enige om «initiativer» så vage og ineffektive at det fremstår som fiksjon, om de da i det hele tatt klarer å bli enige om noe. Endringene som kreves for å holde temperaturøkningen på under to grader sammenlignet med førindustriell tid i dette århundret, innebærer en halvering av globale netto CO2-utslipp innen 2030 og netto nullutslipp innen 2050. De påkrevde endringene er så ekstreme at de er uoppnåelige. Motkreftene i denne uoppnåelige endringshistorien er den industrialiserte verdens gemene hop, vi som lever de livene vi mener å fortjene, samt menneskene i utviklingsland som drømmer om et bedre liv; det vil si et liv som ligner det livet som den gemene industrialiserte hop lever.
I et tappert forsøk på å slippe skyld, skryter Norges oljeindustri av at vår oljeindustri har mye lavere utslipp enn oljeindustrien i andre oljeproduserende land, og at det derfor er fornuftig ikke bare å opprettholde norsk oljeindustri, men å ekspandere den. Oljefeltet Johan Sverdrup, som kun slipper ut 0.67 kilo CO2 pr. fat, løftes gjerne frem som et grønnvasket alibi. Det fremstår kanskje som et fornuftig resonnement, men å fokusere på CO2-utslipp fra produksjonsleddet i oljeindustrien, er som om en heroinprodusent skulle slå seg på brystet og si at han er den beste på helse, miljø og sikkerhet i produksjonen, og derfor bør opprettholde, eller endatil øke produksjonen sin.
Det er ikke utslipp fra produksjonen av olje og gass som er problemet, det er utslipp fra sluttbrukernes forbruk av olje- og gassproduktene som utgjør klimaproblemet. Om vi kunne tenke oss at alle som forbruker olje- og gassprodukter går med den samme knekken i knærne som en del heroinister kan ha, og at knekken korrelerer med forbrukets størrelse, så ville problemet med olje og gass blitt mer synlig i hverdagen. Det ville kanskje også skapt større forståelse for behovet for individuell atferds- og forbruksendring.
Klimapanikken
Det fjerde maleriet er «Destruction». Perspektivet er omtrent det samme som i det tredje maleriet, men vi har tatt noen skritt bakover. Byen med den overveldende skjønnheten går i oppløsning. Bygninger knuses, fakler kastes, broen raser sammen og mennesker faller i sjøen. Innbyggerne flykter, og det er som om det ambisiøse stupet i bakgrunnen gjenoppstår som et sår.
En invaderende styrke ankommer i noe som ligner vikingskip, som om oljenasjonen Norge skulle bli offer for sin egen historie; de truer, plyndrer, dreper og voldtar. I forgrunnen står en hodeløs statue av en muskuløs mann og kjemper ensomt imot plyndringen. Hendene hans er slått av. De ligger knust under føttene til plyndrerne. Statuens positur minner om jegeren fra det første maleriet. Kjempende, fortsatt foroverlent og ambisiøs. Uten hode, uten hender. Himmelen, mørk og truende, speiler ild og plyndring, som det var Armageddon. Stedet der det siste slaget mellom det gode og det onde vil finne sted, ifølge Johannes’ åpenbaring.
Er dette tiden vi beveger oss inn i? Er dette tiden for klimapanikk, med massive klimaforankrede flyktningstrømmer; hvor vi i kjølvannet oppdager at flertallet av befolkningen er uten evne til selv å dekke sine grunnleggende fysiologiske behov? De er avhengige av at noen andre produserer det de trenger for å overleve. Men hva skjer når produsentene har nok med å redde seg selv?
Alltid skal vi videre, høyere, raskere.
Klimautfordringen bygger på vår velutviklede evne til å tilpasse omgivelsene etter våre egne behov, uten tanke på utbyttingens konsekvenser. Hadde vi gjort det motsatte, altså tilpasset våre behov underdanig etter omgivelsene, ville vi neppe hatt noen klimakrise. Vi ville neppe hatt så mye annet heller. Vi er en dominerende økologisk og evolusjonær kraft, og vi blir aldri fornøyde. Alltid skal vi videre, høyere, raskere. Vi skal ha vekst og utvikling. Vi slår oss aldri til ro med det vi har, og som art har vi aldri sluttet med noe frivillig dersom alternativet har vært til mindre nytte for oss. Behovet for vekst og utvikling blir presentert enten som en økonomisk nødvendighet eller et politisk valg, men det er en biologisk forankret uunngåelighet. Uten dette biologiske ankerfestet ville vår art fortsatt tuslet omkring i det sentralafrikanske landskapet.
Alle levende organismer forsøker å dekke sine behov på best mulig måte, men det spesielle med vår underart er vår kognitive kapasitet. Det er derfor det følger så dramatiske konsekvenser i kjølvannet av vår behovstilfredsstillelse.
Ta for eksempel vår evne til å skape ild. Da en steinalderkvinne tente opp bål utenfor hulen, fikk kanskje en og annen nærflyvende småfugl pusteproblemer av røyken fra bålet. Konsekvensene var trolig ikke større. Røyken fra bålet blandet seg med skyene; grått blandet med grått, som i det første maleriet. Det var først da vår evne til å tenne på fossile energikilder møtte den industrielle revolusjonens ekspanderende oppfinnelser at de fossile energikildenes iboende og stadig økende negative konsekvenser ble åpenbare. Det var da røyken fra fabrikkene la seg som et ugjennomtrengelig slør over landskapet.
I «Sapiens» beskrev Yuval Harari at man ved å følge menneskehetens vandring ut fra det afrikanske kontinentet kan se hvordan det biologiske mangfoldet ble kraftig redusert raskt etter vår ankomst til nye territorier. Vi trenger dyr enten som mat eller ressurser, og vi ødelegger de ville dyrenes naturlige habitat. Det er derfor pandemier oppstår. Det er dette vi kan. Menneskehetens tid på denne planeten er en historie om å ta seg til rette, uten hensyn til andre behov enn våre egne, med mindre vi anser det til å være til vår fordel.
Når jeg leser rapportene fra FNs klimapanel (IPCC), forskningen som ligger til grunn for rapportene, bøker om klimaet og medias beskrivelser av hva vi må gjøre for å leve bærekraftig og redde klimaet, fremstår målene og de nødvendige tiltakene og endringene i et stadig klarere lys som fiksjon. Eller for å si det med en omskriving av Aristoteles: Historie er noe som har skjedd, fiksjon er noe som kunne ha skjedd, bærekraft er noe som burde ha skjedd.
Klimautfordringene vil gå over i en fase av klimapanikk når vi brått forstår at dette ikke går.
Klimautfordringene vil gå over i en fase av klimapanikk når vi brått forstår at dette ikke går. Panikken covid-19 har avstedkommet, som skyldes medias «korona minutt for minutt» med hamstring av matvarer og flyktige blikk mot andre som de skulle hatt svartedauen, er banale impulser i forhold til hva vi har i vente. Gjennomsnittstemperaturen vil stige med fire til seks grader frem til år 2100, noe som må forventes ettersom vi frivillig ikke klarer å endre vår kollektive atferd. Når all is på kloden har smeltet, vil havnivået være cirka 70-80 meter høyere enn i dag. Det har skjedd mange ganger før, men fordi vår tid på jorden er så kort, har vi så lett for å tro at våre omgivelser er statiske og at de store endringene bare fantes i den før-menneskelige tiden. Stigende temperatur og vannstand vil føre til at store områder på kloden blir ubeboelige, og massive flyktningstrømmer vil oversvømme de beboelige områdene. Kampen om ressursene for å dekke de grunnleggende behovene vil bli en kamp for livet.
Menneskehetens slutt
«Drep én og du er morder, drep en million og du er en erobrer, drep alle og du er Gud», skrev den franske biologen Jean Rostand for 80 år siden. Kan man kalle det skjebnens ironi, at det menneskeskapte begrepet Gud viser seg å romme vår egen selvutslettelse?
Over det femte og siste landskapet til maleren Thomas Cole, «Desolation», stiger månen opp som en taus erkjennelse i en posthuman tid. Det er som et matt speilbilde av solen som steg opp over landskapet i det første maleriet. Det er som om kimen til det siste maleriet var gjemt i morgensolstrålene i det første. Som om menneskehetens undergang lå gjemt i vår opprinnelse. Som om menneskehetens eksistens var normalfordelt; én av universets uendelig mange tilfeldigheter.
Ikke et menneske er å se, bare noen falleferdige byggverk; noen forvitrede marmorsøyler. Den steile fjellsiden i bakgrunnen troner som en kløft mellom den evige naturen og den tilbakelagte mennesketilværelsens absurditet.
Naturen er i ferd med å ta landskapet tilbake. Villmarken returnerer, og legger seg langsomt over restene av det menneskeskapte. Gresset presser seg frem, plantene kryper oppover søylene og mosen følger taust etter. Den blanke sjøen fyller landskapet med stillhet. Ruinene, delvis opplyst av månen, står der i ensomhet. Det er så man kan høre larmen fra menneskene som kravlet omkring her tidligere; skvalderet og spetakkelet da de spradet rundt, skrikene da de ble slaktet.
I «Desolation» har vi forsvunnet fra naturen, men ikke engang fraværet av mennesker berører oss, for berøring forutsetter eksistens. Naturen flyter gjennom stillhetens farger, og på en tilfeldig frekvens dukker det opp minner av det vi hadde; en barndom fra hvor alt man kunne ønske seg lå og ventet et sted i fremtiden; en frydefull sparktur på islagt vei.
Bildene av maleriene er gjengitt med tillatelse fra The New-York Historical Society