Mora mi har hatt større innflytelse på min karakter enn faren min har

Kvinnenes innsats for framveksten av velstand på norskekysten er kraftig underkommunisert, mener Roy Jacobsen. Han har skrevet flere romaner som skildrer det barske livet der folk bor tett på den lunefulle naboen, havet: Den ene dagen lokkende blankt – den neste morderisk frådende.

Foto

Det er tvetydigheten som er interessant, synes forfatter Roy Jacobsen, som har med seg den klasse-reisendes muligheter til å se ting fra flere sider. Foto:Guri Pfeifer, Cappelen Damm

Vi sitter lunt inne på Egon, i nabolaget der Roy Jacobsen bor når han ikke er nordpå – som han er i flere måneder hvert år. Morsblodet i ham har nok sjøsprøyt i seg til å trekke ham dit, selv om han er vokst opp bare noen kilometer borti bakkene her, på Årvoll i Oslo. At det kunne gå barskt for seg både her og der har han skildret livaktig i "Seierherrene", gjennombruddsboka hans fra 1991.

Til paradis

Årets bok heter "Bare en mor", men la deg ikke lure. Akkurat som "Seierherrene" er en tvetydig tittel, finner vi i årets bok mange observasjoner av at det slett ikke er bare bare å være mor. Det å være mor på ei øy uti havet på Helgelandskysten på 40- og 50-tallet, var i hvert fall ikke bare-bare, selv om hovedpersonen Ingrid Barrøy hamler opp med det meste.

– Det er tvetydigheten som er interessant, sier Roy Jacobsen tørt.

Han har med seg den klassereisendes mulighet til å se ting fra flere sider. Selv var han ti måneder gammel da foreldrene hans flyttet fra en ettroms på Øvrefoss med dass på gangen (hans ord), inn i en treroms på Årvoll, med ikke bare egen do, men også balkong, sentralvarme, innlagt varmt og kaldt vann og badekar. Det var som å komme til paradis, mente moren. Og familiens framgang stoppet ikke der, for Roy og søsteren fortsatte reisen, tok høyere utdanning og «ble til noe».

Den tvetydige klassereisen

– Det er denne klassereisen da, som jeg også har skrevet om i "Seierherrene", som er veldig tvetydig. Du forlater din egen kultur og skal bli noe mer. Du har dette elementet av svik som alltid vil være der også. Du kommer hjem og kan plutselig mer enn dem.

– Er det et svik?

– Ja, det er sårt. Det er klart det er et svik. Det også. Det er et framskritt, ingen tvil om det, men framskritt er ikke bare godt. Det er vondt også. Verden er komplisert.

– Søren og!

– Du trodde det var enkelt du?! Men det er begge deler. Det er tvetydigheten som er interessant. Når jeg kommer hjem og sier til mora mi at det heter ikke rødpølse, det heter salami. Den stjerna du ser der oppe heter ikke Aftenstjerna det er Venus. Jeg kan regne og skrive. Jeg kan alt det hun ikke kan. Det er klart at det gjør henne usikker. I tillegg til at hun er stolt.

Provosert

Roy Jacobsen er synlig provosert over å måtte forklare noe så opplagt. Ikke desto mindre syns jeg det er interessant. Sånn er livet. Alltid noe å lære. Og her har vi en forfatter som nylig er hjemkommet fra øya på Helgelandskysten der han jevnlig har tilhold. Nord har tatt bolig i Roy Jacobsen ikke bare fordi moren tok ham med dit i sommerferiene da han var barn. Som voksen har han bodd forskjellige steder i Nord-Norge i til sammen 11 år. Han har deltatt i Lofotfisket fire vintre og vært på hvalfangst med tremenningen sin, selveste Hvalfangeren, Steinar Bastesen.

– Jeg kan fiske. Jeg kan bygge et hus. Jeg kan overleve på ei øy, sier Roy Jacobsen. Han trekker en solid slurk kaffe inn i munnen, der snusen allerede er rutinert plassert. Egons myke musak smeiker de rustikke bjelkene mellom sittegruppene. Men i dag skal vi ikke snakke mest om barske mannfolk på havet, men kvinnene langs kysten.

18 unger

– Jeg leste om Dagny, kalt Tromsøs største pophåp siden Lene Marlin. Hun synger ‘I’m from the north so I always act strong’. Skjønner du at det går an å hevde det?

– Ja det er jo en helt grei uttalelse. Det er et tøft folkeferd. Spesielt de som er blitt igjen der, selv om det ikke kan sammenlignes med forholdene som mora mi vokste opp under, for ikke å snakke om bestefaren min sitt liv. Han hadde et veiløst bruk ved havet og fikk tre barn i første ekteskap. Så døde kona og han fikk ei ny kone som hadde fire unger fra før. Så døde hun, så fikk han ei ny kone som hadde fire unger fra før, så døde hun og så fikk de en unge i hvert av de ekteskapene og så gifta sønnen fra første ekteskap seg med den eldste dattera til kone nummer to og de fikk barn. Og så døde svogeren hans, så han måtte hjelpe storesøstera si med å oppdra hennes fire barn. Det blir 18 unger til sammen på en liten flekk jord. En mann med ett øye som aldri sa noen ting, bare jobba. Det er to generasjoner siden. The real life.

– Nå tenkte jeg at vi skulle snakke om sterke kvinner, men disse damene døde jo!

– De var ikke mindre sterke for det. De døde av alt fra spanskesyken til tuberkulose. Nei de damene var sterke og har hatt stor betydning for økonomien, sier Roy Jacobsen og viser til at det er havet som har vært ryggraden i norsk økonomi fra vikingtida og fram til i dag. Og at disse verdiene beløper seg til hundre ganger mer enn det vi kan takke oljeeventyret for.

Pinadø hardt nok

– I det regnestykket inngår kvinnene og det har vært underkommunisert helt fram til vår tid. Jeg kjenner ei dame fra et lite øysamfunn utenfor der jeg holder til, som heter Måsvær. Hun har regnet ut at det tok 390 arbeidstimer å utruste en mann til Lofothavet for to generasjoner siden. Hvis du altså hadde en mann og en sønn, eller kanskje to sønner, for ikke å snakke om far, så hadde du et like langt arbeidsår for å utruste disse til fisket som en gjennomsnittlig industriarbeiders årsverk. Sette opp bruk, lage tøy, bake, stelle mat, sengeklær – vi kommer fort opp i vanvittig mange timer. Og i tillegg til å være bakkemannskap for fiskerne, skulle de ta seg av dyr og unger. Disse kystkvinnene var ryggraden i hele samfunnet, men det har vært underkommunisert fram til nå. Jeg har alltid innbilt meg at det var hardt for mannfolka å være på havet, men det var pinadø hardt nok for kvinnfolka å være hjemme også!

Jeg har alltid innbilt meg at det var hardt for mannfolka å være på havet, men det var pinadø hardt nok for kvinnfolka å være hjemme også!

Roy Jacobsen legger ut om kvinnenes sterke stilling i samfunnet helt fra middelalderen, alt de hadde ansvar for og myndighet til, og finner et sørgelig mot-fenomen i husmorperioden som preget Norge i 1950-åra.

Husmødrene

– Jeg kan ikke tenke meg en rarere periode enn husmorperioden i norsk arbeiderklasse. Jeg skjønner hvorfor den oppsto. Plutselig etter krigen ble det forbundet med prestisje i arbeiderklassen som jeg er oppvokst i – ingen av mine foreldre hadde utdannelse – at kona ikke skulle gjøre noe annet enn å stelle en treroms leilighet. Mora mi holdt på å gå på veggen! Men søstera mi og jeg syntes det var trygt og fint at hun var der når vi kom fra skolen, skjønt da var det stort sett for å få ei brødskive og så løpe ut i gata og leke. Der var vi til pappa kom hjem fra gravemaskinkjøringa si og så var det middag før vi løp ut igjen. Ikke rart at de dreiv og tapetserte og ommøblerte hele tida, sier han oppgitt.

Foto

Bor du ved havet, må du ha en fleksibel mentalitet, sier Roy Jacobsen. Om det er solskinn i dag, kan det være storm imorgen. Bok nummer to om Ingrid Barrøy, fra 2015, bærer tittelen «Hvitt hav». Foto:Ole Gunnar Onsøien / NTB

Vi hadde ei dame vi kalte for Fyrtårnet – mora til en kompis av meg – som sto oppe på balkongen og holdt orden på hele ungeflokken bare med stemmebruken

Dette velstandssjokket har han skildret i den nye boka si, "Bare en mor", der karakteren Suzanne flytter fra Barrøy til Oslo. Hun er Ingrids datter, «eller adoptivdatter, alt etter hvordan man ønsker å sortere menneskene etter at skjebnen har gjort sitt» som det står i boka. Ingrid er nemlig en sånn en som tar sitt ansvar når hun ser det. Flere barn kommer inn under hennes vinger på ulike måter. Og etter hvert skriver altså Suzanne hjem til Ingrid om alt det merkelige de har i Oslo: sentralfyr, vaskekjeller, plen og «fritid»!

– Suzanne er ingen svekling heller. Hun er om seg. Hun er en av disse arbeiderklassekvinnene som vi kalte «kjerringer i gata», som styrer og steller og får det som hun vil.

– Og roper fra balkongen!?

– Ja! Vi hadde ei dame vi kalte for Fyrtårnet – mora til en kompis av meg – som sto oppe på balkongen og holdt orden på hele ungeflokken bare med stemmebruken, mimrer Jacobsen fascinert.

Håndtere svakhet

– Er det forskjell på menns og kvinners måte å være sterke på?

Han tar seg en tenkepause. Knar litt på ordet ‘styrke’, usikker på hvor nyttig det er.

– Det er så mye rart inni der. Styrke krever selvtillit, kompetanse og kunnskap, – eller la oss begynne i den andre enden: Kompetanse og kunnskap bygger selvtillit. Og rett og slett en følelse av at du mestrer. Det er kanskje det du mener med styrke.

– Ja, men vi har også den gamle slageren «Da ska bli andre boller når papen kjem heim».

– Ja, det må vi jo bare tolke som at far har fungert som et ris bak speilet.

– Da er liksom han den sterkeste?

– Nja, jeg tror mora mi har hatt større innflytelse på min karakter enn faren min har. Det er noe med kvinnemakt. Det er kvinnene som oppdrar mennene, ikke fedrene. Skjønt i en situasjon med fire-fem unger, er det klart at du har behov for et sånt ris bak speilet – særlig når de begynner å bli rabbagaster på 14 –15 år. Mora mi var på mange måter veldig sterk, jeg syns utrykket er banalt, men hun var i hvert fall sta, egenrådig, satte seg mål, gjennomførte dem og styrte penger på en forbilledlig måte. Og hun var raus. Jeg traff igjen en kompis jeg vokste opp sammen med, som sa: «Hjemme hos deg var det alltid orden». Jeg tenkte at det hadde han jommen rett i. Men mora mi sleit med psykiske problemer etter en virkelig forferdelig barndom. Jeg har skrevet om det i ei bok som heter "På randen av Vigeland". Men hun hadde forbanna seg på at det ikke skulle føres videre på oss ungene. Så hun gikk til en psykiater som het Irgens Strømme, en av Norges mest prominente, og klarte det. Dette forteller noe om at det skal styrke til å håndtere svakhet også.

Kvinnebevegelsen og fiskerkonene

– Hvis du skal vekte styrken til de som tok del i kvinnebevegelsen på 60-og 70-tallet mot de kvinnene du skildrer, som Ingrid på Barrøy, hva vil du si om likheter og forskjeller?

– De har en historisk forskjellig rollefordeling, som har vært hverandres forutsetning, om enn ikke på en planlagt måte. Dette er historiens gang, og den er som Shakespeare sier full av ’noise and signified nothing’. Det er vanskelig å snakke om årsak og virkning her. Men jeg tror nok at denne bevegelsen foregikk i mindre bevisst grad i arbeiderklassen. mora mi var ikke rødstrømpe, hun var bare sterk. Mor hadde ingen ideologisk overbygning. Hun hadde bare fått tre års skolegang – hun gikk annenhver dag i seks år – og hadde problemer med å skrive. Det er ingen stor glede for meg å lese brevene hennes den dag i dag. Hun var intelligent både sosialt og formalt, men hun hadde autoritetsskrekk og var livredd for å møte på foreldretimer på skolen, møter i borettslaget eller politikken. Hun var representant for den typen kvinner som ikke fikk utviklet sitt potensial gjennom skolen. Slik var det for majoriteten av norske barn på 20-30-40-tallet. Skolegang var et privilegium for borgerskapet. I overgangen fikk du sånne som Ingrid, som er flink på skolen men som også bare får tre års skolegang. Det er ingen av karakterene i disse bøkene som har mer, men de har fått det nå i den siste boka, forteller Jacobsen.

– Den foreløpig siste, legger han til, for han er fullt på det rene med at han har en drøss lesere rundt omkring, som venter på fortsettelsen. Det forteller de ham i brev han får, der de spør detaljert om utviklingen til flere av karakterene enten det er Ingrid, Suzanne, Barbro, Kaja, Anna eller Hanna, kona til Felix.

Det er mange måter å være religiøs på og jeg er ikke spesielt religiøs av meg, men jeg registrerer religionens betydning for mange mennesker

Religionens betydning

– Hvem er sterkest av kvinnene dine?

– Det er vel Hanna vel, hun er jo den eneste som har gudstro.

– Er man ikke svak da?

– Allerede Dostojevskij la merke til i Gulag at de som hadde en religiøs tro å støtte seg til, ett eller annet overjordisk, som så på livet ikke som noe endelig, men noe som skulle lede videre til evigheten, greide seg bedre under de forferdelige forholdene i Gulag enn de andre. Det er et historisk faktum. Det er mange måter å være religiøs på og jeg er ikke spesielt religiøs av meg, men jeg registrerer religionens betydning for mange mennesker. Det er nok riktig, tror jeg. Presten er mer tvilende enn Hanna, sier Roy Jacobsen med et skjevt smil. Det kan virke som han har noen høner å plukke med borgerskapet fortsatt, selv etter at klassereisen er foretatt. Men han har vært grei nok til å gi presten en sympatisk hobby som lokalhistoriker, der han «sitter inne i en fjong prestegård og beundrer disse menneskene uten å skjønne helt hva de holder på med».

For meg er kvinner viktige

– Da du begynte på Barrøy-historien, hadde du allerede da en formening om at her skulle det være sterke kvinner?

– Ja jeg hadde jo tenkt gjennom hvilke hovedpersoner jeg skulle ha og jeg ville ha med en allright kvinne.

– Ja, for det er Ingrid som er hovedperson. Du kunne valgt en mann, hvorfor gjorde du ikke det?

Jeg har brukt 45 år på prøve å finne ut hva som foregår inni hodet på kona mi og vi er fortsatt gift

– Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men for meg er i hvert fall kvinner viktige. Så lurer kanskje noen på om en mann kan skrive om kvinner? Jeg syns at jeg kan forsøke. Jeg har brukt 45 år på prøve å finne ut hva som foregår inni hodet på kona mi og vi er fortsatt gift. Uansett handler jo det å skrive romaner om å prøve å forstå hva som foregår i et annet menneske, på en ordentlig måte. Prøve å ikke jukse med det. Det var mange sider ved det å velge en kvinne som hovedperson som var interessant. Hun er inspirert av en blanding av mora mi, kona mi, dattera mi og datterdattera mi og gamle kjerringer jeg har kjent og hatt som naboer. Jeg kjente ei dame som bodde på ei sånn øy der oppe til hun var 53 år gammal. Da flyttet hun og vendte siden aldri tilbake. Elektrisiteten tok jo drepen på alt. Du kunne ikke sitte på disse øyene og se på lyset inne på fastlandet. Det er mørkt her halve året og de skal jobbe. Jeg husker bestemor sa ‘det var bittert å ikkje få lys’. De kalte elektrisiteten for lys, de skulle ikke bruke den til å varme opp! Det var for å se. Det er ikke til å komme bort fra at man er i naturens vold der ute.

Foto

«Lyset» kalte de elektrisiteten da den kom til Helgelandskysten. Den ble et være eller ikke være for mange på øyene. Roy Jacobsen har tilhold både der oppe i nord, og når han er hjemme, har han sannelig funnet seg et sted som heter Nordstrand. Foto:Marianne Lystrup

Våken hele tida

– Det er kanskje ikke så rart om det er noe med Nord-Norge som skaper sterke kvinner?

– Det er noe med en livsform. Det er vel ingen steder i landet hvor du lever så tett på naturen. Det er som det forslitte sitatet av Victor Hugo; ‘Havet gir, havet tar’. Havet er spiskammerset ditt, men det er også livsfarlig. Når du lever på et sånt sted, under forhold som tilsier at du ikke kan flytte derfra, din eneste sjanse er å holde liv i denne øya, – da må du ha en fleksibel mentalitet. Du må hele tida være forberedt på at det kan gå gærnt. Solskinn? OK. I morgen er det kanskje storm. Du må være alert, våken hele tida. Du må passe på dyra, på høyet, på ungene, lese naturen, se på fuglene hvor fisken står. Alt er del av en overlevelsesstrategi. Det har naturligvis nedfelt seg i kulturen, språket, samværsformer og barneoppdragelse, sier Jacobsen, og tilføyer:

– Men tilbake til det vi snakka om, det med sviket når ungene gjør sin klassereise. Majoriteten av Norges befolkning har gjennom tusen år lært ved å kopiere foreldrenes manuelle bevegelser og ferdigheter. Og plutselig skal de ikke gjøre det. Plutselig går ikke foreldrenes erfaring i arv. Det er ikke behov for dem. Hvor brukbart er det for Kaja på realskolen i Trondheim, alt Ingrid vet og kan om naturen og livet på øya? Det er en helt ny virkelighet som Kaja må orientere seg i. Dit er jeg ikke kommet ennå, men vi får se om det blir ei ny bok. Det vet jeg ikke før jeg har skrevet 40 sider.